Flere som har gitt opp?

[AnonymBruker]

Hei singeljenter og andre på KG!

Er det bare jeg som har gitt opp å finne en kjæreste? Jeg vil gjerne høre fra dere andre som også har gitt sjekkinga på baugen nemlig! Hva tror dere er årsaken til at dere ikke lykkes? Og hva tenker dere om livet dere har fremfor dere? Og hvor gamle er dere?

Jeg er dame på 31år som aldri har vært i et forhold. Jeg er en ensom uld som sjelden har særlig kjempegod kjemi med folk jeg møter, hverken menn eller kvinner. Jeg blir ikke "jaktet" på og får gå i fred. Har vært på è`n date (den tok jeg initiav til seg, men han dumpa meg etter ett treff).

Ser for meg at jeg blir alene og har blandede følelser omkring dette. Av og til føler jeg meg tilfreds med alenetid, mens andre ganger blir jeg engstelig og redd. Jeg føler også en liten sorg over å ikke få egen familie. Når jeg er blant folk er det av og til noen som får meg til å føle meg annerledes og mislykket.

Hva med dere? Jeg ønsker først og fremst å høre fra likesinnede, dere andre kan starte en egen tråd

Anonym poster: 2230597b623b37c5ec76d03889fbf851

[Gjest kimhan92]

Hei singeljenter og andre på KG!

Er det bare jeg som har gitt opp å finne en kjæreste? Jeg vil gjerne høre fra dere andre som også har gitt sjekkinga på baugen nemlig! Hva tror dere er årsaken til at dere ikke lykkes? Og hva tenker dere om livet dere har fremfor dere? Og hvor gamle er dere?

Jeg er dame på 31år som aldri har vært i et forhold. Jeg er en ensom uld som sjelden har særlig kjempegod kjemi med folk jeg møter, hverken menn eller kvinner. Jeg blir ikke "jaktet" på og får gå i fred. Har vært på è`n date (den tok jeg initiav til seg, men han dumpa meg etter ett treff).

Ser for meg at jeg blir alene og har blandede følelser omkring dette. Av og til føler jeg meg tilfreds med alenetid, mens andre ganger blir jeg engstelig og redd. Jeg føler også en liten sorg over å ikke få egen familie. Når jeg er blant folk er det av og til noen som får meg til å føle meg annerledes og mislykket.

Hva med dere? Jeg ønsker først og fremst å høre fra likesinnede, dere andre kan starte en egen tråd

Anonym poster: 2230597b623b37c5ec76d03889fbf851

jeg er en gutt på 20 år med noen få funksjonshemminger , jeg har vært i din situasjon til nå , for 3 mnd sida fant jeg lykken , det er enda håp for deg også , vil anbefale deg en side som heter twoo , bare søk på Google eller gå inn på twoo.no . yngre gutter enn deg selv hadde digget deg 100 % garantert og enda mere om du har erfaring i der du vet .

[AnonymBruker]

jeg er en gutt på 20 år med noen få funksjonshemminger , jeg har vært i din situasjon til nå , for 3 mnd sida fant jeg lykken , det er enda håp for deg også , vil anbefale deg en side som heter twoo , bare søk på Google eller gå inn på twoo.no . yngre gutter enn deg selv hadde digget deg 100 % garantert og enda mere om du har erfaring i der du vet .

TS her. Med fare for å virke kresen og lide av prinsessesyndrom må jeg dessverre si at nettdating med funksjonshemmede 20åringer ikke er min greie. Men takk for svar!

Anonym poster: df59989abfcade6befdcae311b99c5e0

[Gjest Puravida]

TS her. Med fare for å virke kresen og lide av prinsessesyndrom må jeg dessverre si at nettdating med funksjonshemmede 20åringer ikke er min greie. Men takk for svar!

Anonym poster: df59989abfcade6befdcae311b99c5e0

Med den tonen der skjønner jeg hvorfor du ikke får noe særlig kjemi med andre. Kimhan92 ga deg bare et velment råd og mente nok at alle har en sjans, derfor må du ikke gi opp. Ikke at du bare har sjans på "funksjonshemmede 20åringer" som du så fint kaller det.

Endret 5. juni 2013 av Puravida

[Gjest Svampebob1]

Jeg opplever det at mange langtidssingle mangler evnen til å gi av seg selv. Dvs. de må selv søke kjærlighet og for å få dette, så er de nødt til å gå inn for det å gi fra seg litt oppmerksomhet også.

Rett etter jeg ble singel for litt over 2 år siden, så var jeg på dealern med ei jente som ødela meg fullstendig! I lang tid etter dette var jeg ikke i stand til å gi av meg selv til noen.. Hverken venner og familie og aller minst til jenter.

Det var først når jeg fant tilbake til dette at jeg plutselig ble veldig interessant på sjekkemarkedet igjen.

Vær blid, hyggelig og imøtekommende mot folk, så hjelper det mye. Ihvertfall hvis det er ekte. Og hvis det ikke er ekte eller du er ute av stand til å gjøre dette, så må du jobbe med å åpne deg opp. Prøv et eller annet som har med omsorg å gjøre. Skaff deg hund, bli med i Røde Kors og hjelp eldre... Et eller annet som får deg til å føle medfølelse og empati. Det er dette folk trenger og det er dette du må gi, dersom du skal inn i et forhold med noen igjen.

Og kommentaren din til Kimhan92 viser vel egentlig veldig godt at empati og medfølelse er det du mangler.

[Gjest Poker face]

Jah... har gitt opp. Når jeg er forelska, så er jeg som en duracellkanin høy på dopamina med manglende impulskontroll. Det blir mye sarkasme ironi. Ikke rart de løper

Og jeg føler meg skikkelig bad etterpå.

Skål...

[AnonymBruker]

Med den tonen der skjønner jeg hvorfor du ikke får noe særlig kjemi med andre. Kimhan92 ga deg bare et velment råd og mente nok at alle har en sjans, derfor må du ikke gi opp. Ikke at du bare har sjans på "funksjonshemmede 20åringer" som du så fint kaller det.

Helt greit, men jeg er litt "over" den at det ordner seg for alle, alle har en sjans, han dukker opp når du minst venter osv. Jeg takket han for et velmenende råd, men det var jo ikke poenget med tråden. Poenget med tråden er hvordan andre alene-eksisterende ser for seg livet fremover.

Jeg ønsker altså ikke råd om hvordan jeg skal få meg kjæreste, men hvordan jeg skal takle livet alene. Ikke meningen å tråkke noen på tærne, men slik er det.

Hilsen TS.

Anonym poster: df59989abfcade6befdcae311b99c5e0

[AnonymBruker]

Samme situasjon her. Og jeg vil heller ha kreft enn å oppleve kjærlighetssorg en gang til, så jævlig er det. Jeg kunne tatt til takke med en fyr ja, men det gidder jeg ikke. Så da får jeg være alene med ilder-farmen min.. ender vel opp smårar og snakker med meg selv men har heldigvis venninner i samme situasjon. Så kan vi gå tur med ilderne våre sammen. Siden ingen menn er til å stole på likevel.

Anonym poster: 3b58544e0e6143937c1f6f2e4f2e210e

[AnonymBruker]

Jeg opplever det at mange langtidssingle mangler evnen til å gi av seg selv. Dvs. de må selv søke kjærlighet og for å få dette, så er de nødt til å gå inn for det å gi fra seg litt oppmerksomhet også. Jeg vet jeg er en sjenert og innadvendt dame og gir lite av meg selv. Dette er et trekk ved meg jeg ikke klarer å forandre, derfor må jeg innse at jeg ikke kommer til å få meg kjæreste. Du har helt rett, men jeg befinner meg altså på den andre siden av gjerdet.

Rett etter jeg ble singel for litt over 2 år siden, så var jeg på dealern med ei jente som ødela meg fullstendig! I lang tid etter dette var jeg ikke i stand til å gi av meg selv til noen.. Hverken venner og familie og aller minst til jenter.

Det var først når jeg fant tilbake til dette at jeg plutselig ble veldig interessant på sjekkemarkedet igjen.

Vær blid, hyggelig og imøtekommende mot folk, så hjelper det mye. Jeg er faktisk en blid og positiv dame, det gjør at jeg kommer godt overens med folk men "den kjemien" har jeg aldri. Jeg får mange kommentarer om at jeg er så hyggelig, blid, pen og flink og disse tilbakemeldingene kommer fra kvinner og gjerne eldre folk. Det er koselig syns jeg, men så lenge menn ikke verdsetter disse kvalitetene er jeg fremdeles singel. Det hjelper altså ikke å være blid, hyggelig og imøtekommende for min del.

Ihvertfall hvis det er ekte. Litt både og, kanskje.

Og hvis det ikke er ekte eller du er ute av stand til å gjøre dette, så må du jobbe med å åpne deg opp. Jeg hverken vil eller får til å åpne opp mitt innerste til andre folk. Jeg har alltid vært en lukket person og anser dette for å være en av mine svake sider. Jeg blir utilpass, stressa og sur hvis jeg blir sittende sammen med venner som skal snakke om følelser.

Prøv et eller annet som har med omsorg å gjøre. Jeg er dessverre ikke et omsorgsmenneske.

Skaff deg hund, bli med i Røde Kors og hjelp eldre... Blir man attraktiv av det?

Et eller annet som får deg til å føle medfølelse og empati. Det er dette folk trenger og det er dette du må gi, dersom du skal inn i et forhold med noen igjen.

Og kommentaren din til Kimhan92 viser vel egentlig veldig godt at empati og medfølelse er det du mangler. Igjen, dette var ikke en tråd om hvordan jeg skal forbedre meg som menneske slik at menn fatter interesse for meg. Det jeg ønsker er tips fra andre om hvordan de ser for seg et liv alene. Jeg er meget klar over mine svake sider, som inkluderer en kjølig personlighet, og at jeg mest sannsynlig ikke kommer til å finne en kjæreste. Det har jeg forsonet meg med.

Jeg er litt uenig med deg, Svampebob1, men takk likevel for svar! Du pekte på noen ting her som jeg ikke trodde var så viktig

Anonym poster: df59989abfcade6befdcae311b99c5e0

[AnonymBruker]

Jeg er 30 år og har gitt opp menn. Igjen. Men denne gangen mener jeg det virkelig.

Heldigvis fikk jeg barn med min første samboer. Langvarig forhold på nesten 7 år. Så jeg vet jeg kan. Men etter han har jeg bare truffet på idioter. Det viste jo forsåvidt min x også seg å være.

Jeg gir av meg selv. Mer enn sunt er sikkert. Og jeg er positiv. Jeg har medfølelse og empati i fleng. Ikke er jeg direkte stygg heller, men jeg har noen kilo for mye. Sikkert der det ligger? Siden man idag skal være pipstilk. Har man 2 kg for mye så er man jo direkte feit. Jepp. Da skal jeg heller være singel.

Jeg har slitt med spiseforstyrrelser, men takket være svangerskapet kom jeg meg ut av det. Så jeg velger faktisk å veie det jeg veier framfor å gå tilbake til det helvetet spiseforstyrrelser er.

Jeg er sjenert, ja. Jeg har opplevd mye dritt fra folk jeg trodde var venner, og fra folk som absolutt ikke var venner, men klasse"kamerater" og lærere. Det er ikke bare bare å åpne seg opp for nye folk sånn på sekundet. Og mange gidder ikke vente. Er kjemien der så tar det ikke såå lang tid. Men de fleste har visst ikke et par uker på seg. Nei, for de er vel bare ute etter en ting.

Så joda. Menn har jeg gitt opp. Sist jeg la hodet på huggstabben -som jeg hadde lovet meg selv å aldri gjøre igjen, så ble jeg nok en gang såret så til de grader. Både jeg og flere rundt trodde han var interessert. Og med en gang jeg turte å tro på det selv, så var det gjort. Og jeg kasta meg ikke over han og fortalte hva jeg følte, nei. Absolutt ikke.

Men jeg klarer meg, jeg. Jeg og barnet mitt. Vi har det fint. Klart det hadde vært fint med en å dele ting med, men det var visst ikke mitt lodd her i livet.

Venner har dere kanskje skjønt at jeg sliter med også, så jeg er veldig mye alene. Men da vet jeg i det minste hva jeg får....

Anonym poster: 33e0a7806de21ecd719637d9bd8dc1f5

[AnonymBruker]

Tja. Jeg har vel ikke gitt opp, akkurat, men det ser ikke så veldig lyst ut for tida. Jeg blir 30 om en måned, og etter å ha gått på en smell en gang eller tre begynner jeg å lure på om jeg kanskje faller for feil menn.

Noe av det verste synes jeg egentlig er at jeg så sjelden treffer menn jeg synes er attraktive. Jeg savner å flørte!

Når det er sagt, så trives jeg egentlig med å være singel. Jeg bestemmer over meg selv og min egen tid, noe som passer meg utmerket. Men, som TS sier, det er litt "skummelt" å kanskje skulle være alene resten av livet. Men jeg har ikke gitt opp (ennå)!

Anonym poster: d72d307994f41150be8b207aee94ea60

[SmartA]

Åh, herregud. Er Dronningen av Desillusjonert.

Jeg vet hva jeg vil ha, men finner det ikke. Jeg er velutdannet, glup, ser langt ifra avskrekkende ut, bra jobb... Men dette med menn fikser jeg ikke.

Det er mange som prøver seg de få gangene jeg er ute, men ingen som er interessert i å bli kjent med MEG. De vil bare ha meg med hjem (og det er ikke JEG interessert i, i alle fall ikke klokka fem på halv stengetid en lørdag natt). Jeg vil inviteres på en kaffekopp i edru tilstand, jeg. Av en MANN (ikke en "gutt") som først og fremst er nysgjerrig på hvem jeg er, og vil finne ut av det. Er det for mye å be om??? Virkelig???

Må legge til at jeg stort sett har det greit som singel, og ikke faen om jeg bytter ut singellivet mot noe halvveis. Så desperat er jeg ikke på noen måte. Men blir så satt ut av at det er så jæv... langt mellom de mennene som kunne ha vært aktuelle. Sukk.

[AnonymBruker]

AB #10 her.

Oh yeah! Alle disse som bare kan være "interessert" når man er ute, eller når de er ute, og kun på kvelden og nattmorgenen. Ja, for det er jo det man vil ha.

Jeg vet også hva jeg vil. Jeg vet det så altfor godt. Og joda, jeg finner det av og til, men det er jo da en stor mangel.. han vil ikke det samme. Eller ikke med meg hvertfall.

En kar nå nettopp. Vi har holdt på i mange år. Men det har bare vært en ting fra hans side... selv om han gjentatte ganger har sagt at han vil mer. For et år siden fablet han om at vi burde gifte oss og få barn. Mmmmrait. I vår ville han ha sex. Noen dager senere var han plutselig i et forhold med en jente. Og det til tross for at han for alt i verden ikke skulle ha noe avstandsforhold. So much for that liksom.

Nei, menn kan jeg klare meg fint uten hvis det er dette her som er å få tak i.

Anonym poster: 33e0a7806de21ecd719637d9bd8dc1f5

[Gjest Svampebob1]

Jeg vet jeg er en sjenert og innadvendt dame og gir lite av meg selv. Dette er et trekk ved meg jeg ikke klarer å forandre, derfor må jeg innse at jeg ikke kommer til å få meg kjæreste. Du har helt rett, men jeg befinner meg altså på den andre siden av gjerdet.

Men hva med om du blir glad i noen? Gir du ikke av deg selv da heller?

Jeg er faktisk en blid og positiv dame, det gjør at jeg kommer godt overens med folk men "den kjemien" har jeg aldri. Jeg får mange kommentarer om at jeg er så hyggelig, blid, pen og flink og disse tilbakemeldingene kommer fra kvinner og gjerne eldre folk. Det er koselig syns jeg, men så lenge menn ikke verdsetter disse kvalitetene er jeg fremdeles singel. Det hjelper altså ikke å være blid, hyggelig og imøtekommende for min del.

Det er mulig jeg har feilbedømt deg.. Beklager.

Blir man attraktiv av det?

Ikke nødvendigvis, men det var et forslag for at du skulle kunne trene på å åpne deg litt mer for folk.

For det vil gjøre det lettere å legge merke til deg og du vil bli mer interessant.

Igjen, dette var ikke en tråd om hvordan jeg skal forbedre meg som menneske slik at menn fatter interesse for meg. Det jeg ønsker er tips fra andre om hvordan de ser for seg et liv alene. Jeg er meget klar over mine svake sider, som inkluderer en kjølig personlighet, og at jeg mest sannsynlig ikke kommer til å finne en kjæreste. Det har jeg forsonet meg med.

Du spurte om årsaken til at man ikke lykkes.

Jeg viste til min erfaring rundt dette.

Jeg er litt uenig med deg, Svampebob1, men takk likevel for svar! Du pekte på noen ting her som jeg ikke trodde var så viktig

Anonym poster: df59989abfcade6befdcae311b99c5e0

Fint at jeg kunne bidra med noe :-).

[AnonymBruker]

Åh, herregud. Er Dronningen av Desillusjonert.

Jeg vet hva jeg vil ha, men finner det ikke. Jeg er velutdannet, glup, ser langt ifra avskrekkende ut, bra jobb... Men dette med menn fikser jeg ikke. Samme her! Det vil si jeg møter av og til menn jeg er interessert i, men det er ikke gjensdig. Bortsett fra at de ønsker uforpliktende, men det vil ikke jeg. Så da blir det ingenting. De andre mennene virker redde, usikre og uinteresserte.

Det er mange som prøver seg de få gangene jeg er ute, men ingen som er interessert i å bli kjent med MEG. De vil bare ha meg med hjem (og det er ikke JEG interessert i, i alle fall ikke klokka fem på halv stengetid en lørdag natt). Jeg vil inviteres på en kaffekopp i edru tilstand, jeg. Av en MANN (ikke en "gutt") som først og fremst er nysgjerrig på hvem jeg er, og vil finne ut av det. Er det for mye å be om??? Virkelig??? Word!!! Jeg tar meg ofte seg i å tenke; er dette alt? Er virkelig menn så feige? Hvorfor lar de fruktbare damer i sin beste alder gå?

Må legge til at jeg stort sett har det greit som singel, og ikke faen om jeg bytter ut singellivet mot noe halvveis. Så desperat er jeg ikke på noen måte. Men blir så satt ut av at det er så jæv... langt mellom de mennene som kunne ha vært aktuelle. Sukk.

Jeg sukker med deg, hilsen TS.

Anonym poster: df59989abfcade6befdcae311b99c5e0

[AnonymBruker]

AB #10 her.

Oh yeah! Alle disse som bare kan være "interessert" når man er ute, eller når de er ute, og kun på kvelden og nattmorgenen. Ja, for det er jo det man vil ha.

Jeg vet også hva jeg vil. Jeg vet det så altfor godt. Og joda, jeg finner det av og til, men det er jo da en stor mangel.. han vil ikke det samme. Eller ikke med meg hvertfall.

En kar nå nettopp. Vi har holdt på i mange år. Men det har bare vært en ting fra hans side... selv om han gjentatte ganger har sagt at han vil mer. For et år siden fablet han om at vi burde gifte oss og få barn. Mmmmrait. I vår ville han ha sex. Noen dager senere var han plutselig i et forhold med en jente. Og det til tross for at han for alt i verden ikke skulle ha noe avstandsforhold. So much for that liksom.

Nei, menn kan jeg klare meg fint uten hvis det er dette her som er å få tak i.

Anonym poster: 33e0a7806de21ecd719637d9bd8dc1f5

Klem til deg. Jeg holder meg langt unna sånne uforpliktende greier, jeg. Vet ikke om det er noe godt råd, men. Virker som du klarer deg på egen hånd i allefall

Anonym poster: df59989abfcade6befdcae311b99c5e0

[Bjørn88]

Jeg er litt uenig med deg, Svampebob1, men takk likevel for svar! Du pekte på noen ting her som jeg ikke trodde var så viktig

Anonym poster: df59989abfcade6befdcae311b99c5e0

Utifra det du skriver om deg selv her så tror jeg jeg har litt av den samme personligheten som deg og er desverre i samme båt som deg mtp samlivet

[AnonymBruker]

Utifra det du skriver om deg selv her så tror jeg jeg har litt av den samme personligheten som deg og er desverre i samme båt som deg mtp samlivet

Er du innadvendt, sjenert og kynisk? Hilsen TS

Anonym poster: df59989abfcade6befdcae311b99c5e0

[Bjørn88]

Er du innadvendt, sjenert og kynisk? Hilsen TS

Anonym poster: df59989abfcade6befdcae311b99c5e0

Jupp

[Collan]

Med den tonen der skjønner jeg hvorfor du ikke får noe særlig kjemi med andre. Kimhan92 ga deg bare et velment råd og mente nok at alle har en sjans, derfor må du ikke gi opp. Ikke at du bare har sjans på "funksjonshemmede 20åringer" som du så fint kaller det.

Jeg er litt enig med TS her, selv om hun formulerte seg uheldig. Gjennom hele livet har jeg vært slik at det er få folk, både kvinner og menn, som jeg virkelig finner tonen med. På nettdating må man bruke mye tid på å skrive meldinger som kanskje ikke blir besvart, før man kanskje får møte personen, og så merker man at det er null kjemi. Når jeg treffer folk i den virkelige verden ser jeg raskt om vi finner tonen.

Det er mye som tyder på at i hvor stor grad man er innadvendt eller utadvendt er genetisk bestemt. Fra så langt tilbake i barndommen jeg kan huske har jeg satt pris på å ha en del tid for meg selv. Hvis jeg har vært på et større arrangement med mye folk rundt meg hele tiden, er det veldig deilig å komme hjem og bare sette seg ned med en bok.

Gjennom fritidsinteresser treffer jeg stadig nye kvinner og menn, men det er få jeg finner tonen med, og det har gitt null uttelling på kjærlighetsfronten. Grunnen til at jeg fortsetter er selvsagt at jeg finner det givende i seg selv.

Hvordan er det med deg TS, har du truffet menn som du kunne se for deg et samliv med? Jeg er litt eldre enn deg, og kan ikke komme på mer enn en håndfull kvinner som jeg virkelig har fått følelser for, og det begynner å bli lenge siden sist nå. Jeg tror at når man går så lenge uten å ha et forhold blir evnen til å forelske seg avstumpet. Det gjør noe med selvfølelsen å aldri oppleve noen suksess. Jeg vet rent objektivt at jeg ser bra ut fysisk, jeg vet at jeg er en intelligent person med kunnskaper og meninger om mangt, men jeg har fint liten tro på at jeg kan være en interessant partner for en kvinne.

Når man er på vår alder har vel de aller fleste hatt et forhold eller fem, og er ferdige med ungdommens keitete utprøving. Hvis jeg mot alle odds skulle få følelser for ei dame og få bekreftet at de var gjensidige, tror jeg at hun, når den mest intense forelskelsen har gitt seg, fort ville bli lei av min manglende evne til å gjøre "kjæresteting", fordi jeg har null erfaring med det.

Jeg synes allikevel jeg har et rikt liv. Mine fritidsinteresser gir meg mye, og jeg bor i verdens rikeste land, det er ganske mange rundt om i verden som gjerne ville vært i min sosioøkonomiske situasjon. Allikevel hender det ikke så sjelden at jeg tenker at jeg gjerne skulle hatt en samlivspartner og et barn eller to.

For en del år siden ville slike som deg og meg giftet seg med en eller annen brukbart passende partner som et fornuftsekteskap, både fordi det var mindre sosialt akseptert å være ugift, men også fordi de færreste klarte seg alene økonomisk.

Jeg skulle gjerne kommet med et godt råd til slutt, men jeg klarer ikke å komme på noe. Sist gang jeg traff ei dame som jeg virkelig fikk følelser for var jeg ennå ikke fylt 30. Jeg husker at jeg etter første kvelden dro hjem (alene riktignok) og tenkte at "endelig ble det min tur", fordi jeg følte at det var gjensidig. Hun hadde nok en viss fascinasjon for meg, men jeg turte aldri å spørre akkurat hva hun følte. Noe av årsaken til at hun likte meg var nok at hennes ekspartner hadde psykopatiske trekk, og hadde brutt henne ganske kraftig ned psykisk. Jeg har alltid vært sjenert, og gjorde sikkert ingen god jobb med å være romantisk overfor henne. Uansett hva grunnen var ble hun sammen med en annen ikke så lenge etterpå. Det var ikke min tur den gangen heller.