Fått diagnosen Borderline

[Auroressa]

Og lurer på om det er noen andre her inne som har det samme, og som vil dele sine synspunkter, holdninger, følelser,rett og slett hvordan det påvirker deg i hverdagen?

[Gjest Gjest]

Vel. Jeg er selv shizcofren (ifølge papirene). Men jeg tror det er feil diagnose. de sykliggjør meg så jævlig. en diagnose jeg kunne godtatt er borderline. har slitt masse med selvskading og for sterke følelser. Det er enten himmelen eller helvete. går fra 1-10 på et sekund hvis jeg føler meg avist osv. føler meg noen ganger helt tom. som om jeg er død.

[Auroressa]

Takk for svar begge to, er litt behagelig og se andre som har en form for psykisk sykdom, noen ganger kan man føle seg veldig alene med det.

[AnonymBruker]

Takk for svar begge to, er litt behagelig og se andre som har en form for psykisk sykdom, noen ganger kan man føle seg veldig alene med det.

Enig, jeg er også veldig alene med det. Vurderer gruppeterapi.

Anonym poster: 01705501ebc3e78d5db08bfa778a2e18

[Auroressa]

Det skal jeg faktisk begynne med snart, merker jeg er litt nervøs for og utlevere følelsene mine for en grupped fremmede, men tror samtidig det vil være godt og høre om andres problemer og syn.

[AnonymBruker]

Det skal jeg faktisk begynne med snart, merker jeg er litt nervøs for og utlevere følelsene mine for en grupped fremmede, men tror samtidig det vil være godt og høre om andres problemer og syn.

Ja, kjenner meg igjen, tror de fleste er redde for å utlevere seg selv. Jeg kommer til å ta det gradvis, ikke si "alt" med en gang, kanskje aldri. Men samtidig er man så ensom med det, og det kan være godt å dele det med andre som vet hvordan det er. Får prøve og ta det derfra

Anonym poster: 01705501ebc3e78d5db08bfa778a2e18

[Auroressa]

Man blir nok lett en observatør før man selv føler seg trygg på gruppen før man begynner og utlevere seg selv ja, men tror det er ganske normalt

[Memoria]

De var inne på borderline i mitt tilfelle, men pga tilbakevendende, tunge, store depresjoner fikk jeg diagnosen bipolar lidelse. Likevel, hadde jeg ikke hatt disse depresjonene, hadde jeg nok fått en borderline diagnose - humøret mitt kan svinge så kraftig og tankene mine spinne så ut av kontroll at folk rundt meg har problemer med å "keep up". Det er utrolig slitsomt. Bipolar er også en ensom diagnose å ha, slik mange psykiske sykdommer er, fordi det ikke synes fysisk, på kroppen (med mindre jeg går gjennom en lengre dårlig periode, da kommer det frem i blekhet og stygge, mørke ringer under øynene, og vekttap). Likevel, man skjønner ikke helt heller hvor tabu psykiske lidelser er før man sitter der selv og opplever å ikke bli forstått.

All støtte og omtanke til deg TS, for selv om vi ikke har samme diagnose, har vi mange fellesnevnere og jeg skjønner hvor vanskelig det er

[Auroressa]

Jeg har ikke mye kunnskap til Bipolar lidelse, selvom jeg har lest noe rundt det, og datet en som hadde det tidligere, men så ikke mye til sykdommen før på slutten.

Vet det er tre typer Bipolar?

Kan du ha en god periode før du plutselig uten forvarsel går inn i en dårlig periode?

Føler at mine perioder på godt og vondt er veldig svingete, skal ikke mye til før en plutselig blir ensom eller trist foreksempel. Sinne kjenner jeg ikke noe til, men følelsene som ensom og trist er de følelsene som ofte opptar meg. Og overtenking, og gjerne negative tanker. Sjeldent noe positivt.

Hvordan har du det slikt sett? Hva merker du mest i hverdagen?

[Memoria]

Jeg har ikke mye kunnskap til Bipolar lidelse, selvom jeg har lest noe rundt det, og datet en som hadde det tidligere, men så ikke mye til sykdommen før på slutten.

Vet det er tre typer Bipolar?

Kan du ha en god periode før du plutselig uten forvarsel går inn i en dårlig periode?

Føler at mine perioder på godt og vondt er veldig svingete, skal ikke mye til før en plutselig blir ensom eller trist foreksempel. Sinne kjenner jeg ikke noe til, men følelsene som ensom og trist er de følelsene som ofte opptar meg. Og overtenking, og gjerne negative tanker. Sjeldent noe positivt.

Hvordan har du det slikt sett? Hva merker du mest i hverdagen?

Av det jeg fikk høre og den informasjonen jeg mottok var det mine depresjoner som skilte mitt tilfelle fra en borderline. Slik jeg forstod det, stemmer det du sier som din borderline med din diagnose, forskjellen på oss to skal visstnok være at du ikke synker så voldsomt inn i en depresjon som jeg gjør. En person med svingende humør, slik jeg har vært plaget med lenge, som derreter går inn i en lengre periode med tung depresjon beveger seg over i bipolar-definisjonen. Derfor fikk jeg den.

Så må vi ikke glemme de (hypo)maniske periodene, perioder jeg ikke er nevneverdig plaget av fordi de i mitt tilfelle ikke nødvendigvis er veldig negative mens de pågår (dette varierer selvsagt hos bipolare, og vanligvis definerer man jo bipolar utifra mani/depresjon).

Jeg vil nesten si at mine hypomaniske perioder er de som minner om borderline - jeg svinger voldsomt. Det finnes ingen ende på følelsesaspekteret mitt, jeg veksler hyppig og ofte, opp og ned. Jeg er glad, irritabel, lattermild, nedfor, engasjert, sint, selvsikker - alt i en og samme periode. Dette er kombinert med liten matlyst og lite søvn. En katastrofe in the making. Jeg føler meg on top of the word og gjør det faktisk bedre på skole og jobb i denne perioden, selv om konsentrasjonsevnen ikke er på topp (men praktiske oppgaver er dødenkle).

Så går denne søvnløsheten over i noe virkelig negativt og blir et problem. Bekymringer og stress gjør at jeg sover lite, og når jeg sover får jeg mye mareritt, går mye i søvne, har natt-terror av typen hvor jeg skriker og skremmer alle i en mils omkrets halvt ihjel (det har faktisk opptått noen morsomme hendeler ut av det sistnevnte, selv om det er ganske flaut også). Så, plutselig, blir alt mørkt og umulig og jeg "gir opp". Jeg blir voldsomt paranoid (ikke så mye at det jeg ender på psykose-skalaen). Jeg tror alle baksnakker meg og misliker meg. Jeg får mye dårlig samvittighet - til og med dårlig samvittighet for å være i live. Jeg klarer ingenting, jeg har dårlig hukommelse, og vil bare være alene så jeg stenger meg inne og gir ikke mye lyd fra meg.

Og som sagt, det er denne sistnevnte perioden som gjør meg bipolar. Borderline personer skal visst ikke kunne havne så langt nede. Eller kanskje de kan det nå, hva vet jeg - begreper i psykologien forandrer seg jo hele tiden. Jeg har hvertfall fremstillt det slik det er for min del, og hva jeg lærte og ble informert om da jeg gikk hos psykiater for to år siden.

[AnonymBruker]

Jeg har både tilbakevendende depressiv lidelse OG emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse (type bordeline) og angst. Og tilbakevendende depressiv lidelse er jo som bipolar lidelse uten maniene/hypomaniene. Så man kan ha en blanding. Det er ingen underdrivelse å si at jeg sliter. (Har beskrevet dette tidligere i tråden). Jeg har også mye sinne.

Men en diagnose kommer an på hvem som setter den også. Og folk med borderline kan være veldig ulike, akkurat som alle andre mennesker.

Anonym poster: 01705501ebc3e78d5db08bfa778a2e18

[Memoria]

Jeg har både tilbakevendende depressiv lidelse OG emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse (type bordeline) og angst. Og tilbakevendende depressiv lidelse er jo som bipolar lidelse uten maniene/hypomaniene. Så man kan ha en blanding. Det er ingen underdrivelse å si at jeg sliter. (Har beskrevet dette tidligere i tråden). Jeg har også mye sinne.

Men en diagnose kommer an på hvem som setter den også. Og folk med borderline kan være veldig ulike, akkurat som alle andre mennesker.

Anonym poster: 01705501ebc3e78d5db08bfa778a2e18

Jøss det ante jeg faktisk ikke. Men alle er jo forskjellige, så mulig det ikke ble tatt inn i diskusjonen i mitt tilfelle var fordi det ikke var aktuelt for min del. Jeg hadde på det tidspunkt bare hatt én stor dokumentert depresjon. De mindre depresjonene er udokumenterte og ting jeg har slitt med i stillhet og ikke søkt hjelp for. Alt kom fram da jeg i en alder av 20 endelig kom meg til legen og psykiater. Jeg plages som sagt ikke med manier - eller man kan si det slik at de hypomaniske periodene mine er de periodene jeg er glad og siden jeg ikke skader meg eller mine omgivelser, samt at det ikke går nevneverdig utover skole, jobb eller økonomi, er det ikke et problem - men ellers kan jeg minne om borderline har jeg fått beskjed om, med unntak av depresjonene altså (som jeg har fått flere av siden). Derfor ble det bipolar på meg (Yay..)

Det skal også nevnes at vi har bipolar lidelse i familien, og siden dette er arvelig ble det en naturlig konklusjon å dra fremfor borderline.

Endret 24. mai 2013 av Memoria

[AnonymBruker]

Jeg er borderline (EUP), har det helt fint. Jeg har hatt det en stund så jeg gjenkjenner tankemønsteret og kan stoppe det før det tar av. Har heldigvis vist store fremskritt og er på vei til å bli friskmeldt fra det

Anonym poster: dccc9a7eef5ded2b0e1eec268ce1894e

[Gjest Sengaia]

Så godt å lese at jeg ikke er alene! (Ikke misforstå, unner ingen det helvetet). Jeg har broderline og kjenner igjen det dere skriver. Jeg har selvskadet en del og vært veldig mye innlagt. Symptomene takler jeg bedre og bedre etter masse god terapi. Så det er fult mulig å få det bedre, selv om det er et helvete. Jeg sliter mye med stemmehøring og at jeg i perioder blir helt fullstendig annerledes. Altså, det er noe som ikke er under diagnosen "borderline". Jeg kan gjøre merkelige ting, jeg slutter å vaske meg, sove, spise, stemmene tar over og sikker på at jeg er i- og kommer til helvete. Stemmene kommenterer mye av det jeg gjør, og jeg er fullstendig overbevist om at det er fukllstendig reelt, og at de onde stemmene skal komme og ødelegge meg helt. Det gjør de jo i de periodene. Men akkurat dette vet jeg ikke helt kan være utenom at det ER sånn, altså at det ER reelt, -stemmene og det de sier. Jeg føler ikke at psykologen tar det helt på alvor, da han sier at det er noe jeg "velger" å gå inn i, og at det er jo "lettere" å tro at det er djevelen osv, enn å jobbe meg ut av det. Jeg blir provosert og fortvila når han sier det.

Opplever dere sånne ting i perioder? Som å føle dere forfulgt, stemmer, gjøre rare ting, bli en annen osv? Siden dere har borderline mener jeg? Jeg VIL på en måte at det skal være noe som kommer fra hjernen min, da hadde jeg jo ikke trengt å være så redd + jeg kunne jobba meg ut av det kanskje, men det er jo ikke sånn... i de periodene er det så i fokus, og det er omtrent kliiin umulig å komme ut av det, før de lar meg være i fred og jeg får beskjed om at det kommer tilbake... er de hos dere også`?

[AnonymBruker]

Så godt å lese at jeg ikke er alene! (Ikke misforstå, unner ingen det helvetet). Jeg har broderline og kjenner igjen det dere skriver. Jeg har selvskadet en del og vært veldig mye innlagt. Symptomene takler jeg bedre og bedre etter masse god terapi. Så det er fult mulig å få det bedre, selv om det er et helvete. Jeg sliter mye med stemmehøring og at jeg i perioder blir helt fullstendig annerledes. Altså, det er noe som ikke er under diagnosen "borderline". Jeg kan gjøre merkelige ting, jeg slutter å vaske meg, sove, spise, stemmene tar over og sikker på at jeg er i- og kommer til helvete. Stemmene kommenterer mye av det jeg gjør, og jeg er fullstendig overbevist om at det er fukllstendig reelt, og at de onde stemmene skal komme og ødelegge meg helt. Det gjør de jo i de periodene. Men akkurat dette vet jeg ikke helt kan være utenom at det ER sånn, altså at det ER reelt, -stemmene og det de sier. Jeg føler ikke at psykologen tar det helt på alvor, da han sier at det er noe jeg "velger" å gå inn i, og at det er jo "lettere" å tro at det er djevelen osv, enn å jobbe meg ut av det. Jeg blir provosert og fortvila når han sier det.Opplever dere sånne ting i perioder? Som å føle dere forfulgt, stemmer, gjøre rare ting, bli en annen osv? Siden dere har borderline mener jeg? Jeg VIL på en måte at det skal være noe som kommer fra hjernen min, da hadde jeg jo ikke trengt å være så redd + jeg kunne jobba meg ut av det kanskje, men det er jo ikke sånn... i de periodene er det så i fokus, og det er omtrent kliiin umulig å komme ut av det, før de lar meg være i fred og jeg får beskjed om at det kommer tilbake... er de hos dere også`?

Det høres mer ut som paranoid psykose enn borderline. Lydhallusinasjoner og forfølgelsestanker har ikke noe med borderline å gjøre.

Anonymous poster hash: a9514...63e

[Adhara]

For noen sterke, flotte damer dere er, som tør å stå frem med dette! Jeg har skjønt at det kan være mye skam knyttet til det å ha en psykisk lidelse, så all ære til dere!

[AnonymBruker]

Er for tiden syk (fysisk:P) så orker ikke skrive noe langt. Men vil bare si at jeg har vært diagnostisert med EUP. Og kjenner meg veldig igjen innelegget en annen skrev her, og generelt i sykdommen, selv om det varier fra person til person og man kanskje ikke kjenner seg igjen i alt.

MEN - jeg er nå friskmeldt fra denne hersens diagnosen! :D Etter terapi og mye jobbing med meg selv Ville egentlig bare si det, sånn at dere som nå er midt i det kan se at det faktisk er mulig å få det bedre. Det er ingen kronisk lidelse som du er dømt til å ha resten av livet. Klart, sliter med enkelte ting fortsatt, men det er i en helt annen grad. Det kan ta tid - men HOLD UT, det blir bedre!

Skal ærlig innrømme at det krevde mye, et år gikk jeg kun i terapi (altså ikke skole/jobb) men føltes som jeg hadde fulltidsjobb. Men det var virkelig verdt det. Hadde gruppeterapi en periode, det er skummelt i starten men så går det bra

Anonymous poster hash: 456c7...d69

[Gjest Sengaia]

Anonym 1: Det er det psykiateren sier også... det er heldigvis bare i perioder, og ikke hele tiden

Irrlys: Tusen takk! Jeg kan love deg at det er mye skam, desto viktigere å stå frem

Anonym 2: Takk for at du deler dette! Det gir håp! :D Og gratulerer med friskmeldelse, og ditt harde arbeid! All respekt til deg, og tusen takk for at du deler håp

Jeg er heldigvis på bedringens vei, på god vei, har kun skadet meg èn gang på 3 og et halvt år :D Ikke innleggelser på akuttpsyk på den tiden heller Jeg går i gruppeterapi, terapi, noen innleggelser med jevne, men lange, mellomrom. Og i går gikk jeg til Galdhøpiggen! GJETT om det var en fantastisk følelse å stå på toppen der, - ikke MINST metaforisk! Jeg måtte grine en liten skvett også, hehe

[AnonymBruker]

For noen sterke, flotte damer dere er, som tør å stå frem med dette! Jeg har skjønt at det kan være mye skam knyttet til det å ha en psykisk lidelse, så all ære til dere!

Jeg skjønner ikke hvorfor noen føler skam pga sykdom, men mange gjør det.

Anonymous poster hash: 5b471...d03

[Gjest Sengaia]

Det er nok noe med at det er så tabubelagt. Hadde jeg levd for et par hundre år siden hadde jeg nok blitt brent på et bål. Og skammen er også en del av sykdommens natur. Men uansett; tabuen er heldigvis på bedringens vei - litt hvertfall