ADHD - uoppmerksom type (OBS - langt innlegg)

[Gjest Valiumsjunkie]

Jeg skal snart bli utredet for ADHD-I, den typen som går ut på den uoppmerksomme delen.

Fra første klasse har jeg aldri slitt med å ta til meg læring siden jeg har ganske lett for å lære, jeg lærte å lese og skrive veldig raskt, mattefaget var det mye verre med. Når det kom til skoleprestasjoner har jeg aldri ytt noe, når jeg tenker etter har jeg omtrent aldri gjort en dritt. Da jeg i 1. klasse skulle sette meg ned med lekser ble jeg skikkelig, skikkelig sint, så sint at foreldrene mine ble skremt. Jeg ødela, brente, kastet alle oppgavene mine mens jeg omtrent frådet av raseri. De tenkte at jeg skulle få slippe å gjøre hjemmelekser siden de tenkte at det gikk bra nok på skolen - jeg lærte det jeg skulle lære uten problemer. Jeg har alltid hatet å tenke siden det krever mental anstrengelse, samtidig som at jeg har grublet en hel del over hvordan ting fungerer.

Under oppveksten satte jeg veldig stor pris på idretter som krevde intens konsentrasjon, feks snowboard. For min del er snowboard gøy siden det krever at jeg er 100 % konsentrert hele tiden (ironisk nok), hvis ikke tryner jeg alle på alle tenkelige måter.

Jeg har også slitt veldig med kaos i mitt indre, jeg klarer ikke å sette begreper og oppfatninger på en fast hylle, jeg tenker at alt er relativt og dermed gjør jeg meg sjeldent opp en mening, jeg klarer ikke å formulere ting inni meg liksom, bah. Alt er bare et sant kaos, og jeg hater å prøve å definere det siden det bare forblir kaos.

Da jeg prøvde Ritalin for et par år siden ble jeg så utrolig rolig i mitt indre, jeg klarte å sortere kaoset, og kunne fokusere på andre ting enn det ubetydelige tøyset som foregikk inni meg. Jeg har aldri hatt en slags indre "drivmotor" som får meg fremover. Dette har ført til elendige karakterer på VGS, selv om lærerne mente jeg hadde alle forutsetninger for å gjøre det bra i fagene. MEN JEG KLARTE ALDRI Å JOBBE MED STOFFET, gikk ut med en snitt-karakter på 3,8, noe jeg ser på som bra tatt i betraktning over hvor ekstremt lite jeg jobbet med skolen. Klarte å levere inn oppgaver 1-2 ganger per semester.

Psykiateren min skjønner ikke helt hva som er problemet, hun har til og med lurt på om jeg lyver til henne angående hva jeg forklarer er issuene mine, men nå har hun begynt å fundere over om det er ADHD, og hun har videresendt en henvisning til nevro-psykolog. Hun klarer ikke å forstå at jeg som virker så oppegående utad kan slite med det jeg forteller henne. Har gått til ADHD-undersøkelse før, men de benektet det på flekken.

For første gangen i mitt liv føler jeg at det er noe som beskriver hva jeg sliter med, og jeg har alltid tenkt at jeg er et håpløst case som bare er lat og giddalaus, og som ikke har noen mål eller mening med livet. Til og med foreldrene min begynner nå å forstå at det kan være ADHD-1, samme med søsknene mine.

... Noen andre her som har gått igjennom det samme? Jeg begynner å bli så mektig lei av dette. Hvis jeg får ADHD-1-diagnosen vil jeg forbedre fag slik at jeg kan komme inn på et bra studium.

Endret 17. mai 2013 av Valiumsjunkie

[Gjest Valiumsjunkie]

Ingen som opplever det samme?

[Gjest Gjest]

Hva om du ikke får diagnosen da?

[Gjest Valiumsjunkie]

Tør ikke å tenke på det engang! Skummel tanke. :-( Men jeg er vant til det egentlig, "bare jobb med det så går det bra". "Det er bare til å....", etc.

[Gjest Valiumsjunkie]

Hva om du ikke får diagnosen da?

Er faktisk temmelig sikker på at jeg har diagnosen, bare venter på å få den. Jeg har alle symptomene. Jeg er ikke deprimert eller noe sånt, og har vel aldri vært der. Bare de normale nedturene som alle får av å ikke mestre ting, og jeg har følt mye på det å ikke mestre f. eks. skolearbeid. Kommer aldri i gang, og hvis jeg kommer i gang så klarer jeg ikke å avslutte det - med mindre jeg bruker mange uker på det. Eksamener - grøss. Når jeg har eksamener begynner hodet å koke, jeg svetter og må ta hyppige pauser HELE tiden, og så konser jeg intens i 10-20 min før jeg er helt utladet, og må hvile og så er det på-an igjen.

[Yesterday]

Jeg fikk diagnosen for to år siden, jeg kaller det ennå for ADD, ADHD-1 er helt nytt for meg.

Jeg har en laaaaaaaaaaaang historie, som de fleste. Men kort fortalt så har jeg alltid slitt med de typiske ADHD-problemene minus hyperaktivitet, men har et evig kaos inni meg. For noen år siden hørte jeg om ADD for første gang og skjønte med en gang at jeg hadde den diagnosen, hadde tenkt på ADHD tidligere men slo det i fra meg siden jeg ikke er hyper. Jeg ba ikke om utredning da fordi en stemme sa i hodet mitt at jeg kanskje ikke får diagnosen og det vil jo være en nedtur. Men etter noen år til så var jeg drittlei av å slite i arbeidslivet og sosialt, og alle de andre problemene. Så jeg ba om en utredning og fikk diagnosen en mnd etterpå. Det var ingen tvil, så angrer på at jeg ikke ba om utredning tidligere.

Familien min var ikke helt enig, de var enige i at jeg er "annerledes" og sliter med noe, men de hadde som mange andre fordommer mot ADHD og mente at jeg er jo ikke "sånn". Men de godtok det når jeg fikk diagnosen.

Jeg begynte på ritalin og det har fungert supert for meg! Er ikke alle ritalin fungerer like bra på, men det finnes andre ADHD-medisiner. Akkurat nå har jeg en pause fra ritalin pga gravid, og sliter igjen, men det er lettere å takle det fordi jeg vet at det er en pause og jeg kan begynne på ritalin igjen senere.

Det finnes flere tråder om dette her inne under "kropp og helse" hvis du leter litt, og det finnes forum for personer med ADHD. Masse lykke til med utredningen og fremtiden

[Gjest Valiumsjunkie]

Jeg fikk diagnosen for to år siden, jeg kaller det ennå for ADD, ADHD-1 er helt nytt for meg.

Det finnes flere tråder om dette her inne under "kropp og helse" hvis du leter litt, og det finnes forum for personer med ADHD. Masse lykke til med utredningen og fremtiden

Takk for svar. Det er så ufattelig herlig at det endelig er noe som kan løsne alle flokene, da er jeg jo plutselig normal. Jeg har alltid følt meg utenfor, jeg har alltid følt at det som foregår rundt meg har vært som ren zzzzumming nesten.

Ja, jeg kaller det også ADD, er slitsomt å si ADHD-I (lærte det her på KG, forresten), dessuten tenker alle på hyperaktivitet når ADHD blir nevnt.

Yesterday: er du utålmodig? Jeg har alltid vært ekstremt utålmodig, alt må skje med en gang. Jeg jobber mye bedre under press fremfor hvis jeg har lang tid på å utføre noe.

[Yesterday]

Takk for svar. Det er så ufattelig herlig at det endelig er noe som kan løsne alle flokene, da er jeg jo plutselig normal. Jeg har alltid følt meg utenfor, jeg har alltid følt at det som foregår rundt meg har vært som ren zzzzumming nesten.

Ja, jeg kaller det også ADD, er slitsomt å si ADHD-I (lærte det her på KG, forresten), dessuten tenker alle på hyperaktivitet når ADHD blir nevnt.

Yesterday: er du utålmodig? Jeg har alltid vært ekstremt utålmodig, alt må skje med en gang. Jeg jobber mye bedre under press fremfor hvis jeg har lang tid på å utføre noe.

Jeg følte meg ikke normal før jeg hadde gått en liten stund på ritalin, fordi da var ADD'en borte!

Etter ADD så hette det "ADHD med hovedsaklig konsentrasjonsvansker", så ADHD-I er bedre enn det, selv om det på en måte er misvisende fordi folk tenker på hyperaktivitet da ja. Har ikke tålmodighet til å si at jeg har "ADHD med hovedsaklig konsentrasjonsvansker"

Det kommer litt an på hva det er når det gjelder tålmodigheten. Jeg har jobbet med utagerende psykisk utv.hemmede og jobber nå med barn, jeg klarer å være tålmodige når de slår seg vrang og i andre situasjoner med de. Men når det er noe jeg venter på så vil jeg at det skal skje med en gang. Og jeg jobber også mye bedre under press, gjorde alltid skoleoppgaver med lang frist i siste liten. Det med dårlig tålmodighet er veldig typisk ADHD/ADD.

[Gjest Valiumsjunkie]

Jeg fikk diagnosen for to år siden, jeg kaller det ennå for ADD, ADHD-1 er helt nytt for meg.

For noen år siden hørte jeg om ADD for første gang og skjønte med en gang at jeg hadde den diagnosen, hadde tenkt på ADHD tidligere men slo det i fra meg siden jeg ikke er hyper. Jeg ba ikke om utredning da fordi en stemme sa i hodet mitt at jeg kanskje ikke får diagnosen og det vil jo være en nedtur. Men etter noen år til så var jeg drittlei av å slite i arbeidslivet og sosialt, og alle de andre problemene. Så jeg ba om en utredning og fikk diagnosen en mnd etterpå. Det var ingen tvil, så angrer på at jeg ikke ba om utredning tidligere.

Familien min var ikke helt enig, de var enige i at jeg er "annerledes" og sliter med noe, men de hadde som mange andre fordommer mot ADHD og mente at jeg er jo ikke "sånn". Men de godtok det når jeg fikk diagnosen.

Jeg fikk høre om ADD første gang da jeg var 16 år, og moren min tok kontakt med BUP for at de skulle teste meg. De testet meg som nevnt ikke, bare tok en IQ-test. Det har gått mange år siden den gang, og de siste par årene har tanken om ADD streifet meg, og for hver gang jeg tenkte på det, jo mer tenkte jeg at det kunne være ADD. Men samtidig var det en stemme som fortalte meg at problemene mine ikke var "store" nok for til å få diagnosen ADD, og at jeg bare var/er lat og håpløs.

Foreldrene mine har kalt meg for eksentrisk gjennom oppveksten, og de har alltid syntes at det har vært så rart at jeg ikke har tatt tak i ting, og at jeg ikke har brydd meg om å prestere på skolen.

Jeg ble ryddig i hodet av Ritalin, er det slik du føler også? At ting bare faller på plass, liksom? Det kan være en mulighet for at jeg alltid har digget Valium, jeg blir så rolig innvendig, slipper å tankekjøret.

[Yesterday]

Jeg fikk høre om ADD første gang da jeg var 16 år, og moren min tok kontakt med BUP for at de skulle teste meg. De testet meg som nevnt ikke, bare tok en IQ-test. Det har gått mange år siden den gang, og de siste par årene har tanken om ADD streifet meg, og for hver gang jeg tenkte på det, jo mer tenkte jeg at det kunne være ADD. Men samtidig var det en stemme som fortalte meg at problemene mine ikke var "store" nok for til å få diagnosen ADD, og at jeg bare var/er lat og håpløs.

Foreldrene mine har kalt meg for eksentrisk gjennom oppveksten, og de har alltid syntes at det har vært så rart at jeg ikke har tatt tak i ting, og at jeg ikke har brydd meg om å prestere på skolen.

Jeg ble ryddig i hodet av Ritalin, er det slik du føler også? At ting bare faller på plass, liksom? Det kan være en mulighet for at jeg alltid har digget Valium, jeg blir så rolig innvendig, slipper å tankekjøret.

IQ-test sier jo ingenting om ADHD/ADD. Mange med vår diagnose (tipper at du har det) er ganske smarte. Ble ikke IQ-testet når jeg ble utredet, de sa at siden jeg tydelig ikke er psykisk utviklingshemmet så var det ikke nødvendig med en slik test.

Jeg har alltid blitt sett på som veldig rolig, folk sier det som et komplement. Og jeg er jo rolig, men ikke innvendig. Syns at jeg blir mer ryddig av ritalin ja, blir roligere og konsentrert. Så alt blir bare lettere. Har aldri prøv valium eller lignende, men valium er jo beroligende og ikke samme kategori som ritalin

[Gjest Valiumsjunkie]

Syns at jeg blir mer ryddig av ritalin ja, blir roligere og konsentrert. Så alt blir bare lettere. Har aldri prøv valium eller lignende, men valium er jo beroligende og ikke samme kategori som ritalin

Nei, men blir roligere inni meg. Demper alt støyet. :-P

[Mireille]

Jeg har vært gjennom mye av det samme. ADHD har høy prevalens i familien min, og jeg følte at jeg passet inn i symptombildet. Jeg fikk henvisning til distriktspsykiatriske.

Her møtte jeg veggen. Psykologen blånektet for at jeg kunne ha ADHD fordi jeg var altfor ressursterk og hadde for gode karakterer til å kunne ha det, i tillegg hadde jeg kommet inn på universitetet.

Desverre er det slik at noen ikke er oppdaterte nok på ADHD til å faktisk forstå at mange med ADHD også kan være flinke på skolen, lære fort og være intelligente. ADHD stereotypien har liksom blitt den hyperaktive gutten som skriker i klasserommet og som i tillegg har lese- og skrivevansker. Jeg var alltid plaget av den indre uroen, og føler at det er mye støy inni hodet mitt når jeg skal prøve å konsentrere meg. Etter noen år fikk jeg en ny psykolog og ble utredet, og fikk da diagnosen. Det var en fantastisk lettelse, endelig ble jeg hørt.

Jeg får ritalin og føler det hjelper, men det er fortsatt ting jeg synes er vanskelig. Jeg er litt for flink til å prokrastinere, og jeg er fortsatt noe impulsiv. Medisinen fikser liksom ikke alt. Jeg fikk vel diagnosen for ett og et halvt år siden, og jobber fortsatt med å få alle brikkene på plass. En ting jeg har blitt anbefalt er å få en rutine, fordi det visstnok hjelper så mye for oss med ADHD. Dette føler jeg er noe av det mest vanskelige. Jeg liker friheten studentlivet gir meg, og at jeg kan sitte og spille til langt på natt o.l.

Jeg vil også anbefale deg forumet på bokstavbarna. Det er et forum for de som har og pårørende av de som har ADHD, aspergers og autisme. Der er det mange som kan dele erfaringer og råd

Håper dette ble informativt nok. Bare spør om du lurer på noe

[AnonymBruker]

hvor gamle er dere? jeg er 24 og har blitt henvist til dps på grunn av mistanke om adhd. får ikke startet på utredningen før til høsten. jeg er veldig sikker på at jeg har adhd etter å ha snakket med fastlegen min om det. jeg har også tenkt som dere at nei, jeg har ikke adhd. de med adhd er problembarna i klassen på barneskolen som slår lærerne osv... men nå har jeg blitt klar over at det finnes forskjellige typer adhd. de som ikke kjenner meg vil kalle meg ei stille og rolig jente, mens foreldrene mine vil kalle meg hyperaktiv. jeg skravler i et sett med de jeg kjenner godt, mens jeg trekker meg mer tilbake hvis jeg er med noen jeg ikke kjenner så godt. men den indre uroen er alltid der! jeg fikk 4,1 i snitt på vgs og kom inn på universitetet, men klarte ikke å fullføre. det sier seg jo selv - jeg har aldri lest en bok. akkurat da skjønte jeg ikke at jeg hadde et problem som jeg kunne få hjelp for. så jeg håper på å få en diagnose og prøve ut medisin, for jeg er så lei av å ikke klare å gjøre ting jeg har lyst til som f.eks fullføre studiene, gjøre aktiviteter jeg egentlig liker men ikke har ro til å gjøre nå osv...

Anonym poster: cd1cfc443c3270c84c268d1d120a2a99

[Mireille]

Jeg er 26 år. Jeg ble hele barndommen stemplet som ei stille og rolig jente, som var altfor sjenert, og fikk mye skryt for å være sånn. Jeg gjorde aldri noe ut av meg, fordi jeg på en måte lærte at å få oppmerksomhet var negativt. De voksne snakket alltid så nedsettende om barn som var utagerende, og jeg fikk så mye skryt for å være flink til å leke alene og for at jeg var så stille og rolig.

En ting jeg stusser veldig over, er at det gjennom hele skolegangen aldri har vært noen som har merket noe. Aldri har noen sett at jeg bare har dagdrømmet og ikke gjort lekser. Aldri spurte de om alt stod bra til hjemme. Stille, innesluttede barn er ofte et alvorlig tegn på at det er noe galt.

Jeg er glad for at jeg har fått svar på hvorfor jeg fungerer som jeg gjør. Jeg går fortsatt og har en drøm om å slippe å ha lidelsen, fordi helt ærlig, så er den noe forbanna dritt noen ganger. Noen perioder kan være helt forferdelige, synes jeg. Jeg vil så gjerne få til alt det alle andre får til, men jeg strekker liksom ikke helt til.

[Gjest Valiumsjunkie]

Mistenker det går en del ADHD i familien min også, bare at det er mer av typen hyperaktiv ADHD. Søsknene mine er "overalt", ene søskenen min har brukt det på en veldig positiv måte, og den andre søskenen har vært en sann jævelunge som har skikket seg bra. Sistnevnte har fått fastslått ADHD. Begge har derimot god utdannelse, eller holder på å ta en. Tipper de har arvet det etter faren min, som også har masse energi, er overalt og trenger lite søvn.

Jeg gjemte meg ikke i et hjørne, men jeg dagdrømte en del, og kunne stille læreren en haug med spørsmål som avlet en del diskusjoner i klassen. Jeg fikk ikke en 6-er i et muntlig fag på VGS for ingenting. I rapportene skrev lærerne for det meste bare positive ting om meg, som at jeg var en elev det var lett å bli glad i, men at jeg jobbet veldig lite med skolen. Mye selvskryt nå, men poenget mitt er at det er så lett å overse ADD - veldig, veldig lett.

Lurer på om jeg kommer til å komme til å gå igjennom en slags sorg-prosess om jeg får diagnosen ADD, eller om jeg bare blir veldig lettet over at jeg endelig kan begynne å nyte livet, endelig føle meg normal.

Hvordan reagerte dere da dere fikk vite at dere har ADD? En enorm lettelse, eller bitterhet over at det tok så lang tid før dere fikk det fastslått? Kanskje en blanding?

[Gjest Valiumsjunkie]

hvor gamle er dere?

Anonym poster: cd1cfc443c3270c84c268d1d120a2a99

Jeg er i midten av 20-årene.

[AnonymBruker]

Vil bare si en ting. Med ADD/ADHD så kommer ikke konsentrasjonsvansker ikke til syne når du jobber med noe du finner intereressant. Da har du full fokus. Faktisk i overkant av hva vi andre har.

Har en med add. Skoleflink og dermed ble det avslørt sent i ungdomsskolen. Kan tilegne seg utrolig med kunnskap på et område som er av interesse. Er ikke hyperaktiv, men kan snakke som en foss på temaer som interesserer. Mange vinduer oppe når h*n jobber på dataen. Altså mange tegn som ikke er så tydelige.

Anonym poster: 6381983dabb0e65111457e74a1c580a9

[AnonymBruker]

Ritalin er ikke en medisin som tryller bort adhd, men den legger lokk på symptomene, bremser uroen pga tablettene inneholder metamfetamin som er narkotika. Alle blir rolige og fine på narkotika, men de kaller det medisner til de med adhd. Det er skremmende. Hadde vært bedre de startet med kostholdsendring, psykologer og gjennomgang av barndommen om det er noe problemer der. Jeg er imot medisinering av denne typen lidelser, for bivirkningene er så store og farlige. At de tør å gi dem, og de stakkars barna som må få beroligende for å kunne tilpasse seg samfunnet,

Anonym poster: cbb636dc56bc88030e7f0c050c4f2cb3

[Yesterday]

Jeg er 31 år. Har ingen i slekta med diagnosen.

Ritalin er ikke en medisin som tryller bort adhd, men den legger lokk på symptomene, bremser uroen pga tablettene inneholder metamfetamin som er narkotika. Alle blir rolige og fine på narkotika, men de kaller det medisner til de med adhd. Det er skremmende. Hadde vært bedre de startet med kostholdsendring, psykologer og gjennomgang av barndommen om det er noe problemer der. Jeg er imot medisinering av denne typen lidelser, for bivirkningene er så store og farlige. At de tør å gi dem, og de stakkars barna som må få beroligende for å kunne tilpasse seg samfunnet,

Anonym poster: cbb636dc56bc88030e7f0c050c4f2cb3

Du har MYE å lære om Ritalin, det er IKKE metamfetamin. Det er ikke amfetamin heller. Det er like mye amfetamin som koffein (som er i kaffen/teen/colaen du sikkert drikker). Ritalin består av Methylphenidat http://www.felleskatalogen.no/medisin/ritalin-novartis-563557 og trykker du på ATC-nr der så ser du at methylpenidat er "i slekt" med både koffein og amfetamin, så det er like mye amfetamin som at koffein er amfetamin. Inneholder colaen din amfetamin? Nei den inneholder koffein. Jo det finnes ADHD-medisin som er amfetamin og faktisk metamfetmin, men det er ikke Ritalin, og de medisinene med amfetamin og metamfetamin gies ikke til barn. Så kanskje sette deg inn i ting før du uttaler deg om noe du bare har lest propaganda om

Ritalin kurerer ikke ADHD nei, da hadde man jo bare trengt en kur og kunne sluttet med pillen etterhvert, Men ritalin fjerner plagene der og da, akkurat som at en som ser dårlig bruker briller og en som ikke hører så bra bruker høreapparat.

[AnonymBruker]

Jeg skal etter hvert utredes og en mulig diagnose er ADHD, noe jeg kjenner meg godt igjen i. Mitt problem er at jeg var meget skoleflink og det er noe som jeg alltid har fått høre utelukker den diagnosen. Men noe er jo galt!

Så jeg er meget spent og nesten litt glad over å ha bedt om hjelp nå. Jeg er forresten 30 år, så dette kommer sent, men mitt liv har vært så rotete at jeg ikke orker å ha det slik mer. Om jeg må prøve ut medisiner eller gå i terapi spiller ingen rolle. Jeg vil bare bli et bedre menneske enn jeg føler jeg har klart å være så langt. Alt i mitt liv er påvirket av min dårlige personlighet.

Men jeg har nettopp bedt om hjelp, så dette tar nok tid. Jeg krysser fingrene!

Anonym poster: 98237f0e8929cc32dfb3e5ec88b86510