Sorgens ansikt. Forventningene fra omverdenen. Er så sliten ...

[AnonymBruker]

Faren min døde brått og uventet for få dager siden. Han var relativt ny pensjonist, men verdens sprekeste. Han bare falt om, bryteren ble skrudd av i samme sekund.

Jeg er i sjokk. Jeg nekter å forstå.

Jeg har vondt i alle celler, og gråter over alt.

Det gjør ekstra vondt å se min mor lide slik. Hun er helt knust.

Jeg forstår at dette er noe som tar tid, og som vi alle må leve oss gjennom på noe vis.

Det må vi bare klare. Andre har gjort det før oss.

Nå har jeg i tillegg begynt å kjenne på forventningene og "kravene" til familie og venner av mine foreldre. Jeg er enslig, min bror har familie. Vi bor begge i en annen by.

Kommentarene om at nå må du vel slutte å jobbe der, nå må du vel kjøpe deg bil, nå må du vel ordne ditt og datt og være hos din mor ... For din bror må jo passe på sine. Ja, jeg vet at jeg må stille opp, jeg SKAL stille opp alt jeg orker - jeg elsker min mor av hele mitt hjerte!!

Men jeg trenger også noen å prate med nå.

Det er ikke bare å knipse, så har man ny jobb i annen by.

Bil koster penger. Det betinger jobb.

Det koster enormt med energi å gå gjennom alle papirer og ting til faren min akkurat nå, for å få oversikt over økonomien. Jeg gjør det av hele mitt hjerte for min mor nå, men det koster alt jeg har av overskudd. "Jammen, dette har jo du anledning til, som bare har deg selv å tenke på."

Jeg er en zombie som knapt klarer å kle på meg selv om morgenen nå.

Enkelte har spurt meg hvordan det går, og da sier jeg om det er: at det er blytungt, og jeg føler meg alene, det hadde vært fint å prate litt en gang eller bare gå en tur, kanskje.

Det om skjer da, er enten taushet, eller temaskifte - eller det verste for meg: "Jammen du er jo å sterk, og har jo bare deg selv å stelle for".

JEG ER IKKE STERK! JEG TRENGER OGSÅ NOEN NÅ!

Hvordan skal jeg kunne være sterk for andre når ikke jeg får lade batteriene noe sted?

Det verste er dem som sier de er der for meg, men som enten ikke svarer på tlf eller må planlegge samtaler flere dager frem i tid. Kan de ikke heller da la være å tilby seg? Jeg blir jo bare enda mer mørk til sinns av slike avvisninger ...

Er jeg egentlig en stor egoist, som tenker disse tankene?

Kaotisk innlegg, dette her.

Men godt å få skrevet det av seg.

Anonym poster: 6eb242a2baa6bb8af4b56140e825fbcd

Anonym poster: 6eb242a2baa6bb8af4b56140e825fbcd

Anonym poster: 6eb242a2baa6bb8af4b56140e825fbcd

[argentum75]

Man må hjelpe seg selv før man kan hjelpe andre. Godt sagt og en god leveregel.

Mennesket er utstyrt med et par forsvarsmekanismer. Den ene av disse er å begrense inntrykk. Når man har det tungt så blir man mer selvsentrert. Er ikke negativt, men nødvendig.

Faller seg heller ikke naturlig å ta store livsvalg (som ny jobb, nytt sted osv) når en er nede. Du kan med god samvittighet utsette dette til du føler at det blir riktig for deg. Om det blir riktig for deg. Er vel du som tar dine valg, er det ikke?

[AnonymBruker]

Først vil jeg si at jeg føler med deg! Det er tungt å miste en av sine nærmeste..

Har folk sagt, etter dødsfallet, at du må slutte å jobbe og kjøpe deg bil for å være mye hos moren din og "ta deg av henne"...?

Det er ganske hårreisende spør du meg, og utrolig synd at du må forholde deg til.

Jeg tenker at det er godt å være sammen med sine kjære, når noe trist skjer. Da skal ikke du stille opp for moren din, dere skal heller være der for hverandre..

Det er vel naturlig at noen andre enn kone og barn trår til endel og. Hans søsken f.eks..

Synes måten du blir møtt på, når du sier at du synes dette er tungt og at du og trenger noen nå, er helt snodig.

Det er jo faren din du har mistet, han ble akkurat pensjonist. Det er da ikke bare moren din som har det tungt nå.

Håper du har noen gode venner som tar vare på deg også, oppi dette.

Anonym poster: 62208a3c66562e3f7077c80e17e031d2

[AnonymBruker]

TS her.

Neida, ingen som har sagt de forventer jeg skal bli "hushjelp" på heltid. Heldigvis. Men jeg ar begynt å føle på et visdt forventningspress etter en del kommentarer som har falt de siste dager. Slikt som at nå må jeg vel bli litt mer i mors by, ikke noe problem å skaffe seg bil, og at jeg har jo ikke noen andre å tenke på.

Mulig det bare er jeg som er ekstra sensitiv akkurat nå.

Jeg vet uansett at min mor ikke krever noe som helst av oss.

Hun er livredd for å bli til byrde. Og vi er verdens beste venner, så det skal gå fint.

Det er alle de rundt sine forventninger om at jeg er et supermenneske som klarer alt fordi jeg er alene, som nå gnager så fryktelig i meg og tærer opp den lille energien jeg har ...

Anonym poster: 6eb242a2baa6bb8af4b56140e825fbcd