Hvordan er ditt forhold til døden?

[AnonymBruker]

Dette klippet forklarer bedre enn jeg klarer å beskrive med ord:

Anonym poster: d2c4c654b10c2e03e6e64c7edea30994

[Gjest abcdefgh]

Synes døden er flott egentlig ! Det er noe spesielt med en komplett livssyklus. Man blir født inn i denne verden , etterlater sitt genetiske avtrykk og lærer sine barn og barnebarn gode verdier og holdninger før tiden her er ferdig , og man forsvinner som eldstemann i familien inn i døden. 100 år senere er det ingen som er klar over at du har eksistert , noe som gir en ro over at ting egentlig ikke er så nøye og høytidelig her i livet, bare man nyter reisen.

Jeg frykter ikke døden nå , men har brukt altfor mye tid på å frykte den tidligere i livet i forbindelse med en episode hvor jeg var sikker på at jeg skulle dø. Man får ha i bakhodet at unge kan dø , mens gamle skal dø , så får man krysse fingrene for en lang og god reise! Må forresten også si at evig liv høres fryktelig slitsomt ut , og det er godt å tenke på at alt kommer til en ende hvor eksistensen opphører.

[AnonymBruker]

Jeg er ikke redd for døden. Hjertelig velkommen! Men-jeg er redd for å måtte lide lenge før døden befrir meg. Da snakker jeg om fysisk smerte, og ikke emosjonell. Den er jeg blitt vant til..,,

Anonym poster: bb78b9c5c80fc77d28a805cd916ed8fc

[Ghost Hunter]

Å, jeg elsker sånne spørsmål!

Mitt forhold til døden forandrer seg etter som hvordan jeg føler meg, egentlig.

Når jeg har det bra og føler meg trygg, er jeg også trygg på døden. Det er det mest naturlig som finnes og noe alle får oppleve. Jeg liker å tenke at jeg møter igjen faren min og bestefaren min, men det er ikke noe jeg egentlig tror vil komme til å skje. Men tanken er fin og jeg har vært heldig som hadde de.

Men når jeg er usikker og nervøs, som jeg dessverre ofte er, så begynner jeg å tenke på at jeg faktisk ikke vet hva som skjer. Hva om helvete finnes? Jeg er ikke kristen (kun på papiret liksom) og jeg vil ikke ende i helvete. Mener ikke jeg er et dårlig menneske, men om jeg ikke har tatt gud til meg så er det jo der jeg havner? Skal jeg brenne i all evighet? Hva med alle andre jeg kjenner som ikke er ordentlig kristne, må jeg se de brenne? Er det noen vei tilbake? Burde jeg få en prest til å frelse meg her og nå?

Hva om jeg blir et gjenferd, at jeg ikke klarer å gå videre. Sjansen er jo der.

Også kan jeg synes at døden er trist. Tenk å bare råtne bort, sånn bokstavelig talt.

Men ikke nok med det, alle de som er i gjen...

Jeg vil allikevel dø ung (selvom den tanken også er litt trist, jeg vil tross alt ikke dø) men tanken på å bli alene er grusom. Dessuten følger det så mange sykdommer med alderen, så klart ikke alltid, men ofte. Det er ikke noe jeg vil oppleve. Så om jeg dør om 10 eller 30 år har lite betydning sånn sett. Men jeg vil ikke bli sittende igjen alene.

[AnonymBruker]

Her skulle jeg ønske at jeg kunne svare noe om hvordan jeg ser døden som noe naturlig, men sannheten er at jeg er redd døden. Jeg, som ikke er redd så veldig mye, er veldig redd død. Død er tabubelagt i vårt samfunn, vi har ikke et nært forhold til at folk dør, siden nesten ingen dør hjemme lenger.

Jeg tenker mye på døden, ikke at jeg har lyst til å dø, men alt rundt døden. Det gjør meg redd å tenke på at de jeg er glad i skal dø, og jeg tenker mye på hvor vi havner etterpå. Slike vanskelige tanker og redsel rundt død, og eksistensielle tanker rundt død, har jeg hatt så lenge jeg kan huske, jeg husker for eksempel at jeg som barn kunne bli liggende våken på kveldene for senere å gråte meg i søvn over tanken på at foreldrene mine og søstrene mine skal dø en gang. Dette skjer fortsatt. Ikke ofte, men det skjer.

Døden er et av de vanskeligste temaene jeg vet om, selv om det er like naturlig som å bli født. Noe som hjalp meg var forresten den tråden om post mortem fotografier som var aktiv for noen måneder siden. Det var veldig befriende med åpen diskusjon rundt død, og hjalp meg til å bli litt mindre redd.

Anonym poster: 80d09916b785c30e80501f3ba557941c

[Monsterkid]

Jeg har kvelder der jeg ikke får sove fordi jeg er så redd for å dø i søvne. men det er heldigvis ikke ofte.

Hvorfor er nok fordi jeg begynner å tenke på at jeg ikke merker når jeg sovner og det skremmer meg. Jeg bare sovner, uten å merke det - og så våkner jeg opp igjen neste dag og klarer ikke bestemme meg for om det føltes som en kort eller en lang søvn. Syns hele den tankegangen er superskremmende. )):

[AnonymBruker]

Men når jeg er usikker og nervøs, som jeg dessverre ofte er, så begynner jeg å tenke på at jeg faktisk ikke vet hva som skjer. Hva om helvete finnes? Jeg er ikke kristen (kun på papiret liksom) og jeg vil ikke ende i helvete. Mener ikke jeg er et dårlig menneske, men om jeg ikke har tatt gud til meg så er det jo der jeg havner? Skal jeg brenne i all evighet? Hva med alle andre jeg kjenner som ikke er ordentlig kristne, må jeg se de brenne? Er det noen vei tilbake? Burde jeg få en prest til å frelse meg her og nå?

Helvete er en oppfinnelse for å skremme folk til troen. Kan ikke være noe å ha på når man bruker slike metoder for å få tilhengere.

Anonym poster: d2c4c654b10c2e03e6e64c7edea30994

[AnonymBruker]

Når jeg dør, evner jeg ikke å bry meg om det. Håper jeg slipper å lide når jeg er i ferd med å dø, men ellers plager det meg jo ikke om jeg får et piano i hodet neste gang jeg går ut døren, for jeg rekker ikke tenke over det eller frykte det. Håper riktignok at jeg lever lengre enn mine foreldre, da av hensyn til dem. Utover det er det ett fett.

Egentlig ganske deilig å vite at den dagen jeg dør, da opphører jeg fullstendig å eksistere. Det som en gang var meg råtner bort (om jeg ikke kremeres, da) uten at jeg har noe med det å gjøre. Beroligende tanke.

Tror jeg har et ganske sunt forhold til døden. Det er ikke noen egen prosess, det er bare slutten på liv, ikke egentlig noe mer spesielt enn når jeg tråkker ihjel en maur.

Anonym poster: 99a84dd1e53a22b5297a431f63daa5ce