Hvordan kommunisere bedre med kjæresten

[AnonymBruker]

Jeg og forloveden min sliter litt for tiden, jeg føler at han ikke orker å bry seg om meg eller vise interesse til å finne på ting med meg..han kan feks aldri love meg noe som helst, for han vet han ikke alltid klarer å holde det. Jeg prøver å få igang en samtale, men han blir bare sur hver gang jeg vil snakke. Igår ble jeg ganske lei meg og da sa han at vi skulle snakke om det imorgen, og idag har jeg gått hele kvelden og ventet på at HAN skulle komme å prate med meg, men det har han da altså ikke gjort. Og da blir jeg bare enda mer oppgitt fordi da føler jeg at han iallefall ikke bryr seg om forholdet vårt går i dass. Ellers er han en kjempesnill mann som stiller opp for meg, hvis jeg spør han om det. Det er bare hans mangel på intiativ som plager meg. Vi har vært sammen i 6 år til høsten, og jeg vil jo gjerne fortsette med det, men er det noen som har noen råd her? Tips til hvordan jeg kan få han til å kommunisere bedre med meg, hvordan jeg kan ta opp dette problemet med han slik at han skjønner jeg mener alvor, og hvordan få han til å ta mer intiativ?

Anonym poster: 885e286a9be08fa9740b1455d3c3be96

[Gjest Anonym]

Hei!

Det du skriver der kunne jeg like gjerne skrevet selv, for det beskriver situasjonen i mitt forhold på en prikk!! Jeg har imidlertid bare vært sammen med kjæresten min i ca. 2 år, så sånn sett har jeg ikke måttet "holde ut" med det såå lenge.

Men jeg skjønner veldig godt hva du mener. Selv om man vet innerst inne at han kanskje ikke mener noe med det, og at det ikke er med vilje at han får deg til å føle deg mindre viktig, så gjør jo ikke det at du bare kan "legge vekk" følelsene. Sånn er det i alle fall hos oss. Jeg er veldig følelsesmenneske, og jeg er både flink til og glad i å snakke om følelser. Han derimot syns det er fryktelig slitsomt, og er rett og slett ikke i stand til å sette ord på følelsene sine i noen særlig grad. Ofte fører det til at han lukker seg ganske momentant dersom temaet følelser kommer opp, i frykt for å måtte gå nærmere inn på det. Han blir på en måte litt redd for at praten skal utarte seg til å handle om ting han synes er vanskelig å snakke om, og reagerer derfor med å heller ignorere eller unngå å svare. Selv om han ikke mener å såre meg med å gjøre det, så oppleves det som sårende når han ikke tar mine behov på alvor. Kan se for meg at det er sånn det er hos dere og?

Du virker som en rolig og behersket person, som ikke reagerer med sinne når du føler deg urettferdig behandlet. Og det er nok bra! Jeg kan ikke skryte på meg å alltid klare og holde roen, og det virker ofte mot sin hensikt, da kjæresten min i alle fall ikke letter på sløret dersom han føler seg angrepet. Han er så konfliktsky at han gjør absolutt alt han kan for å unngå alle mulige diskusjoner der vi er uenige, noe som selvfølgelig fører til at jeg får inntrykk av at han ikke viser vilje eller lyst til faktisk å løse opp knutene. Det er det som er frustrerende - å gå og lure på hvorfor han ikke oppriktig ønsker at jeg også skal kunne legge meg på kvelden og få sove, uten å ligge våken med tusen tanker i timesvis. Hvorfor han ikke ser seg villig til å ofre knappe fem minutter før han sovner til å berolige meg med at ting er fint, eller i det minste høre på hva jeg har å si. Det oppleves som sårt.

Egentlig har jeg ingen konkrete tips, da dette fortsatt er noe vi jobber med her i huset også, så å si hver dag. Men det som kan funke er å prøve og variere i kommunikasjonsformen. Kanskje er han som min kjæreste, og syns at muntlig kommunikasjon er litt skremmende og veldig direkte? Kanskje er han flinkere til å uttrykke seg skriftlig, hvis han får sitte i fred og ro og fokusere på hva han vil si. Og kanskje er han også bedre til å få med seg hva du faktisk sier dersom han får det i skriftlig format?

Jeg og kjæresten min har i alle fall funnet ut at å kommunisere skriftlig ofte er lettere. Nå er vi ofte "tvunget" til det og da, fordi han ukependler og iblant er på utenlandsoppdrag i flere måneder, men også ellers har vi funnet ut at det er en kommunikasjonsform som fungerer bedre enn muntlig, dersom temaene vi skal snakke om er mindre hyggelige. Han føler seg ikke så angrepet av min noen ganger litt "kvasse" tone, og han får sagt det han tenker på uten å gå i vranglås. Og jeg opplever at han forstår meg bedre når han ser ordene svart på hvitt.

Kanskje det er en idé? Uansett hjelper det å skrive det av seg. Om så du ikke skriver for at han skal lese det, så kan du jo skrive ut frustrasjonene dine bare for å få litt utløp. Si at du har behov for å prate, og at du forventer at han tar dine behov på alvor, på lik linje med at du tar hans behov på alvor - uavhengig av om det er forskjellige typer behov. Hjernen er nå engang det største senteret for stimuli, og det er lite som fungerer dersom hodet er fullt av tanker og ikke samarbeider. Så kan du si at om han ikke takler å prate, så må han tenke litt gjennom hvilken type kommunikasjon han er mer komfortabel med - f.eks skriftlig. Man kan være sint og lei seg i skriftlig format også, men samtidig blir man i litt større grad enn når man prater tvunget til å tenke litt gjennom hva man faktisk sier. Og det kan ofte være positivt i forhold til å unngå at man blir usaklig og lite konstruktiv.

Kanskje ikke til så mye hjelp, men å være i samme båt som noen er vel alltid litt trøst, om ikke annet.

Lykke til!!

[AnonymBruker]

Det trenger ikke å handle om deg. Det høres ikke ut som han har det bra. Kan han være deprimert?

Anonym poster: 052909d6cbcc2d788f848d8860c8a708