Lengter etter å bli alenemor, men klarer ikke å ta steget

[Gjest Gjest]

Det har ulmet i meg lenge, et par år, en voksende følelse av at jeg blir stadig fjernere fra mannen min. Jeg innser at vi er så forskjellige. Jeg har fire barn, tre med min mann og ett fra tidligere forhold, og nå er det slik at en tilværelse som alenemor til fire ikke skremmer meg lenger. jeg er jo det allerde i praksis ettersom mannen jobber både kvelder og helger, i tillegg til å legge ut på helgeturer noen ganger. Jeg har stort sett tatt ansvaret hjemme med alt det praktiske som er rundt det å følge opp barn fra 4-15 år. Men det er nå en ting. En annen ting er at jeg opplever at han vil at det meste skal skje på hans premisser, han kan være både overkjørende og nedlatende. Men samtidig fremstå som et omsorgsfullt menneske overfor sine nærmeste. Likevel, følelsen av bitterhet har kommet snikende hos meg, jeg har resignert mer eller mindre, etter gang på gang bli overkjørt og ignorert hvis jeg åpner opp rundt hva jeg tenker og føler. Egne meninger blir fort overprøvd, egen argumentasjon blir fort latterliggjort, og det meste av service fra meg tas som en selvfølge, inkludert i sengen. Men jeg har sluppetoppfor nære følelser, og kjærlig omtanke, noe han selvsagt merker og ergrer seg over. Det kom til et punkt hvor det måtte bli en konfrontasjon, og etter det har jeg nok merket en litt lavere profil fra ham, men også en større grad av fjernhet (overtid). Dessuten er han mye mer konservativ enn meg, nærmest pedantisk anlagt, noe jeg ser på som unødvendig og på grensen til nevrotisk. Av og til kan han komme med utsagn som gjør at jeg plasserer ham et sted på 1800-tallet med tanke på verdier, mens han kan opptre radikalt og nesten grensebrytende andre ganger. Nå er det altså blitt slik at jeg, til tross for en liten bedring med tanke på overkjøringen og nedlatende kommentarer, ser på ham mer og mer som en fremmed. Jeg klarer nesten ikke tanken på at vi skal være intime på noe vis, og jeg vet han blir skuffet og sint hvis jeg lar det skinne gjennom. Jeg har så lyst til å flytte, for jeg kan jo ikke ha det slik. Jeg orker ikke runde på runde med terapi eller samtaler med en som uansett vil stå på sitt, og bagatellisere det jeg føler og tenker. Ja, det er dit jeg er kommet, jeg er resignert. Jeg har prøvd å snu min egen tankegang, se etter de positive tingene, memorere det som har vært godt i forholdet, men selv det nytter ikke nå lenger. Poblemet er bare at jeg klarer ikke å bryte ut heller. Jeg føler meg feig i den ene enden, og slem i den andre som tenker og føler slik. Ikke overfor mannen min, men overfor barna. Skulle ønske de ville slippe å ende opp med to hjem og to foreldre som ikke klarer å bo sammen. Men skal jeg holde ut for barnas skyld? Når ble det en god løsning? Nei, dette går i alle fall ikke.

[AnonymBruker]

Å bli "for barnas skyld" er ALDRI noe barna opplever som noe godt for deres del.

Barna har det godt hvis mor har det godt. Ta vare på deg selv.

Har du det bedre som singel enn i et dødt forhold så er det bedre, for barnas skyld, at du er singel.

Anonym poster: bb682b64ed1e7a84892eeb2d2f3cced8

[Gjest Gjest]

Det er ingenting alarmerende i din historie, bare langtidsslitasje.

Du får heller ikke nødvendigvis den omsorgsandelen som du ønsker etter brudd, det må du ta med i betraktningen.

Du sier du ikke orker samtaleterapi, men hvordan vurderer du størrelsen på smerten og slitasjen dine barn skal utsettes for, det barnet med år foran seg med delt hjem, og skilsmissebarn resten av livet? Ta deg sammen og gjør et virkelig hardt forsøk på å få forholdet på rett kjøl igjen med parterapi. Du skylder ikke dine barn å leve i et dårlig forhold resten av livet, men du skylder dem å gjøre et virkelig forsøk, med hjelp utenfra og hvor din mann er gjort oppmerksom på hva som står på spill, før du evt går.

[Gjest Dina]

Dere har glidd fra hverandre, mistet kontakten og interessen. Kanskje en liten pause fra hverdagene ved at en av dere flytter ut i en leilighet en periode. Jeg tror det er fort gjort å ønske seg bort når man står midt i hverdagslivet. Men så lengter man ofte tilbake når bruddet er et faktum. Å bo litt hver for seg kan gjøre at dere begge to lengter litt tilbake til det dere hadde og kanskje først da er villige til å jobbe for å fortsette i forholdet.

Det er verdt å jobbe for forholdet for familien og barna sin skyld, men også for din egen. Det går fint å være alenemor og du kommer til å klare deg helt fint - akkurat sånn som jeg har gjort - men du kommer til å savne kjernefamilien, det å være to voksne rundt barna i hverdagen og på ferier. Nettopp derfor er det viktig å ta en siste runde før dere har gjennomført skilsmisse og veien tilbake kan bli lang for dere begge.