Hvordan få samboer til å forstå at jeg har ADHD?

[KaDust]

Først litt info: Jeg har ADHD.. Frem til Mandag forrige uke gikk jeg umedisinert, men har nå altså startet på concerta. For de av dere som ikke har ADHD og ikke vet hvordan medisineringen foregår er det slik: Man starter på den minste dosen man kan få og så trapper man opp. Ingen vet hvilken dose som er optimal for deg - det er forskjellig fra pasient til pasient. Altså kan det ta flere uker eller måneder før jeg får en dose som fungerer best på meg. Akkurat nå går jeg på den minste dosen og jeg merker omtrent ingen forskjell.

I morgen kveld har jeg en innleveringsfrist på et oppgavesett i Databaser. Faget er spennende og interessant, men også ganske vanskelig. Denne innleveringen er svært viktig - leverer jeg ikke eller får "ikke godkjent" kan de ta meg av eksamenslisten.

Problemet nå er at jeg har så mye igjen på innleveringen at jeg må regne med å sitte i 14-16 timer til med den, så jeg har med andre ord ikke så mange timer til overs. Jeg klarer heller ikke å konsentrere meg med samboer i huset. Sånn er det alltid for meg; er det noen til stedet som jeg ikke samarbeider med oppgaven om, så har jeg NULL sjanse for noen form for konsentrasjon. Alt de gjør da blir distraherende, samme om det har med meg å gjøre eller ikke. Jeg sliter tross alt nok med konsentrasjonen når jeg er alene også.. Nokså irriterende uten at jeg helt kan forklare hvordan det fungerer. Håper dere forstår likevel.

Uansett, jeg prøvde å forklare dette til samboeren min når han kom hjem i sted. Jeg spurte han pent om han ikke kunne dra til broren sin, mormoren, en kamerat eller noe sånt etter middagen slik at jeg kunne fortsette å jobbe med oppgaven. Han ble litt rar og sa ja i en litt oppgitt tone før han gikk å startet på middagen. Vanligvis lager jeg middag, men tror han gjorde det nå slik at jeg skulle få fortsette på oppgaven min. Selvsagt var det nyttesløst så jeg la det fra meg og gikk ut på kjøkkenet for å hjelpe til. Da spør han, fortsatt i en oppgitt tone "Kan jeg legge meg litt på senga etter middagen så maten får synket litt?". Selvfølgelig svarte jeg at det kunne han, men at jeg da måtte vente litt lenger med å få gjort noe igjen. Jeg var stressa og mente ikke noe vondt med det, men da ble han enda merkeligere og virket skikkelig sur hvorpå han svarte "men jeg gidder ikke å sitte oppe hos mormoren i FLERE TIMER og jeg kan ikke gå på trening rett etter middag heller da.". Der og da syntes jeg at det var en litt vel sterk reaksjon pga flere faktorer; han og mormoren hans har et supergodt forhold og han er der oppe hver dag i, nettopp, flere timer, spesielt nå etter at bestefaren hans er gått bort. Det er ikke flere timer før han skal trene. Han trenger jo ikke å dra akkurat dit hvis han ikke vil.

Jeg skjønner jo at han kanskje reagerte så sterkt fordi han absolutt ikke forstår min side av saken og at han kanskje føler at jeg kastet han ut av huset. Noen ganger så virker det som om han tror jeg bare finner på alt dette og at jeg egentlig ikke har ADHD og det er for meg skikkelig frustrerende. Men hvordan skal jeg få han til å skjønne at jeg faktisk har ADHD og at dette ikke er lett å leve med i studiesammenhenger? Jeg har stått foran han og grått og grått fordi jeg ikke får til det jeg skal pga konsentrasjonsproblemene og vært livredd for at jeg ikke skal komme opp til eksamen; noe som nå har skjedd med ett av fagene dette semesteret, men han skjønner det fortsatt ikke. Jeg har grått foran han fordi jeg har følt at andre rundt meg ser på meg som lat fordi jeg ikke får til det jeg skal, osv osv. Man skulle jo tro at han hadde fått noen forståelse for at ting ikke er som det skal da eller? Hvorfor reagerer han sånn da?

Han er en veldig god mann altså, men når det kommer til ting han selv ikke har slitt med så er det som om han ikke tror det er mulig at ting kan være sånn som de er..

Beklager, dette ble langt og mye av det er sikkert ganske rotete. Jeg detter en del ut når jeg skriver også, så si ifra om det er noe som ikke helt henger sammen her.

[AnonymBruker]

Jeg er omtrent samme situasjon, bare at jeg er mannen i forholdet og at det er et spedbarn midt oppi det hele. Nettopp begynt på Concerta igjen, og jeg vet godt hva det går i.

For meg hjalp det rett og slett å ha med min bedre halvdel på en time med en fagperson, der vedkommende kunne forklare at det, uansett hvor banalt det høres ut, faktisk kan være slik at folk kan forstyrre bare ved å være til stede. At jeg ikke kan kaste folk ut hjemmefra hver gang jeg skal gjøre noe, men at problemet var reelt. Jeg tipper at din mann, som min dame, ikke vil ha store problemer med å strekke seg litt for å hjelpe når de først forstår. At det ikke blir nødvendig å "kaste ut" noen, men at det holder å si fra om slike behov litt tid i forveien, og så retter folk seg etter det.

Han tror helt sikkert ikke at du bare finner opp alt dette, men det finnes en mellomting mellom å tro at du bare dikter opp og å forstå fullt ut: Han skjønner du sliter, men tror kanskje det er lettere å fikse det enn det faktisk er. Han skjønner at du har utfordringer med konsentrasjonen, men han tror kanskje at du har blitt så oppgitt over det at du ikke prøver særlig lenger. Særlig hvis du står og gråter, for det ser mange (særlig vi menn) på som full resignasjon og at man ikke prøver å få ting til å fungere lenger. Det er ikke det du mener det, men det er ofte slik det mottas.

Så hvis du har muligheten til det vil jeg anbefale deg å be ham pent om å bli med en gang, så han kan få svar på spørsmål og høre at det du beskriver faktisk ikke er unikt.

Lykke til

Anonym poster: b751309b2da5d784643d31fddb84611a

[AnonymBruker]

Er utrolig glad jeg ikke er din samboer. Han fikk ikke ligge stille inni sengen engang? Her bør du ta deg sammen om du ikke ønsker å jage han ut av huset for godt.

Anonym poster: 05d6cbbbad5ebead68adf6801b144ed5

[AnonymBruker]

Hvordan kan du forlange at det er han som skal ut av huset? Kan du ikke reise på lesesalen, eller reise en tur til moren din for eksempel?

Anonym poster: a16d715e7eb39e57aafe78d3d2487f7a

[AnonymBruker]

Har dere to over meg overhodet lest innlegget?

Anonym poster: 7354ffb140f00ee254866df729c313dd

[AnonymBruker]

Har dere to over meg overhodet lest innlegget?

Anonym poster: 7354ffb140f00ee254866df729c313dd

Ja, TS framstår fortsatt som en grusom samboer. Han spurte om å få hvile litt på sengen og så laget hun styr...

Anonym poster: 05d6cbbbad5ebead68adf6801b144ed5

[Meridian]

Det er noen som ikke har lest innlegget, og som ikke forstår!!!

Om dere ikke forstår, får dere akseptere!

Aner dere hvor grusomt det er å slite med noe, for så å møte ingen forståelse???

Hadde DERE vært i KaDust sine sko, hadde pipa fått en anne låt!

KaDust, kan du ikke vise samboeren din denne tråden? Om du får null støtte fra han, så får du jo ikke gjort eksamen. Du burde ta han med til en fagperson, for ofte forstår ikke folk det før de får det fra en fremmed.

[Meridian]

Ja, TS framstår fortsatt som en grusom samboer. Han spurte om å få hvile litt på sengen og så laget hun styr...

Anonym poster: 05d6cbbbad5ebead68adf6801b144ed5

Du forstår fortsatt ikke ... TS er ikke slem, hun har adhd. Grunnen til at hun lagde styr er fordi hun ikke finner roen og konsentrasjonen som hun trenger.

Syns du det er greit at hun får null støtte og at hun står i fare for å ikke klare dette?

[Meridian]

Er utrolig glad jeg ikke er din samboer. Han fikk ikke ligge stille inni sengen engang? Her bør du ta deg sammen om du ikke ønsker å jage han ut av huset for godt.

Anonym poster: 05d6cbbbad5ebead68adf6801b144ed5

Sier du TA DEG SAMMEN til noen som har brukket foten, kaster opp eller har dysileksi?

[Meridian]

Hvordan kan du forlange at det er han som skal ut av huset? Kan du ikke reise på lesesalen, eller reise en tur til moren din for eksempel?

Anonym poster: a16d715e7eb39e57aafe78d3d2487f7a

Var det noe du ikke fikk med deg i innlegget?

[AnonymBruker]

Var det noe du ikke fikk med deg i innlegget?

Ett ord: multisitering.

Anonym poster: b2bf05cd87df4ee3f111814ad856df03

[Silfen]

Jeg syns det er temmelig sært å kaste mennesker ut av hjemmet sitt fordi man selv trenger det. Jeg syns du burde finne andre løsninger.

[Gjest barista]

Jeg har selv ADHD og kjenner godt situasjonen du står i, men her tror jeg du må se litt på degselv. Du kan ikke forvise kjæresten din i mange timer bort, eller bli irritert fordi han ønsket å ligge i senga og sove litt. Hvorfor kunne ikke du jobbe med oppgaven mens han sov?

Har dere fryktelig liten leilighet? Eller er det mulighet for at en av dere kan være på soverommet, mens den andre er i stua?

Jeg forstår frustrasjonen din iht. oppgaveskriving, finner megselv i den situasjonen titt og ofte, men det er også din samboers leilighet, og du kan vel ikke mene at han skal forsvinne hver gang du har en innlevering?

Det lureste er nok at du selv flytter på deg og tar turen på biblioteket.

Det er klart at samboer skal vise forståelse og støtte når vi sliter med ADHD, men det betyr ikke at de skal strekke seg milevis for å tilrettelegge for oss. Medisin virker ikke på alle, og mange går umedisinert. Vi må da lære oss å leve med sykdommen. Og hvis du ikke kan oppholde deg i samme leilighet som kjæresten din pga. oppgaver, må du kanskje revurdere noen av dine valg her.

[Gjest barista]

Det er noen som ikke har lest innlegget, og som ikke forstår!!!

Om dere ikke forstår, får dere akseptere!

Aner dere hvor grusomt det er å slite med noe, for så å møte ingen forståelse???

Hadde DERE vært i KaDust sine sko, hadde pipa fått en anne låt!

KaDust, kan du ikke vise samboeren din denne tråden? Om du får null støtte fra han, så får du jo ikke gjort eksamen. Du burde ta han med til en fagperson, for ofte forstår ikke folk det før de får det fra en fremmed.

Ro ned trusa de da..

Ja, fortenk, det finnes andre i den situasjonen også.

Jeg har lest innlegget, jeg forstår.. Jeg sitter for søren meg her med innleveringsfrist til i morgen, og med diagnosen ADHD. Så jeg vet veeeldig godt hva jeg prater om.

Jeg er i hennes sko, men denne pipa mener på akkurat det samme.

Jeg synes likevel TS var fryktelig kravstor og med mangel på virkelighetsgrep.

Og at dette handler ikke om at hun ikke får støtte fra samboer, det er ikke støtte hun ber om. Men hun ber om at han går mange timer ut fra sitt eget hjem fordi hun skal skrive en oppgave. Jeg er forskrekket.

[AnonymBruker]

Du forstår fortsatt ikke ... TS er ikke slem, hun har adhd. Grunnen til at hun lagde styr er fordi hun ikke finner roen og konsentrasjonen som hun trenger.

Syns du det er greit at hun får null støtte og at hun står i fare for å ikke klare dette?

Jeg forstår meget godt skal jeg si deg. Men her var det snakk om at kjæresten ville hvile litt på sengen, da er man hysterisk om man ikke takler det. TS burde lære seg at alle ikke kan forsvinne akkurat når det passer henne. Slik jeg forstår det, hadde samboeren planer om å gå ut av huset så hun fikk fred, men han ville ha en middagshvil.

Jeg sier ikke at hun skal ta seg sammen og bli frisk, men er faktisk mulig å gå litt i seg selv å lære seg å leve med sykdommen.

Anonym poster: 05d6cbbbad5ebead68adf6801b144ed5

[KaDust]

Dere har misforstått. Jeg nektet han aldri å hvile på sengen. Jeg sa at han gjerne kunne gjøre det, men presiserte at jeg da måtte vente litt til med oppgaven. Han skulle heller ikke SOVE, men hvile: musikk på ørene og prating med kattene består det av. Jeg kunne sikkert utelukket presiseringen men som sagt var jeg stresset. Å ha et så stort gap mellom oppgaveskrivingen min som en time gjør at jeg faller helt ut og da bruker jeg alt for mye tid på å komme igang igjen, så ja, jeg ble stresset.

Jeg krevde heller ikke at han dro, jeg spurte pent. Hadde han sagt nei hadde jeg jo prøvd å løse det på en annen måte. Kan ikke dra til biblioteket eller lesesalen, der er det jo folk overalt. Kan ikke dra til mamma heller, da får jeg hvertfall ikke fred.

Har heller ikke krevd at han skal være ute av hjemmet i mange timer, som sagt spurte jeg om han kunne dra ut litt så jeg fikk gjort litt til på oppgaven og han kunne jo også som sagt si nei.

Jeg vet jo at jeg kunne gjort dette annerledes; sagt ifra på forhånd eller noe sånt, men jeg var ikke forberedt på at jeg hang så langt etter på innleveringen.

Vil også si til første AB at det er en stund siden jeg har sippet sånn, ville bare gi eksempler på at han har fått oppleve hvor vanskelig det kan være for meg. Men takk for råd, skal ta det til meg.

Når det kommer til fagperson, hvem skal jeg ta han til da? Psykologen går jeg ikke til lenger for vi ble enige om at det ikke var vits i at jeg dro dit mer etter at medisineringen starter. Fastlegen min er heller ikke legen som driver med medisineringen av meg, det er det en lege på klinikken som gjør. Så hvem tar jeg han til da?

Takk for støtte Bølle

[AnonymBruker]

Du får hvertfall ikke konsentrert deg av å sitte på kg og sippe over at kjæresten ikke forstår. Skaff deg ørepropper så hjelper det litt på de hørende plagene. Sett skrivebordet inn mot en vegg og heng opp noen laken rundt så slipper du å se han.

Anonym poster: f2425a0c51b8a0485c4be2b3e542dcc3

[Gjest pærecider]

Syns TS får litt vel mye tyn. Det kan være tøft og uvant å lære seg å leve med sykdommen, både for henne og samboeren. Er enig i at sykdom er ingen unnskyldning for å gjøre som man vil, men i starten kan det være vanskelig å finne balanse og overlevelsesstrategier for ulike situasjoner. Det ordner seg nok til etterhvert, du kan jo prøve å kontakte psykologen, og bestille ny time med det formål at samboeren din får informasjon. Kanskje denne linken her kan være til hjelp? http://www.nasjkomp.no/

[AnonymBruker]

Jeg fikk diagnose og medisin mens jeg var i et forhold (vi er ennå sammen), og han tok hensyn og jeg trengte ikke forklare så mye. Men hans holdning var litt mer som "du trenger ikke forklare så mye" og det såret meg, men samtidig så var jeg jo glad for at han viste hensyn.

Liker han å lese? Da kan du lån ei bok til han på biblioteket (el kjøpe den). Den jeg anbefaler er "En håndbok for voksne med ADHD" av Sverre Hoem, jeg leste den mens jeg ventet på innkallingen til utredningen (ba om utredningen selv) da jeg var litt usikker ennå på om jeg har diagnosen. Den er lett å lese og ikke veldig tykk, og han trenger ikke lese alt. I tillegg fikk jeg noen kjempe fine brosjyrer om ADHD når jeg meldte meg inn i ADHD Norge.

Men jeg er litt enig med barista. Hadde min samboer ikke ville dratt ut så hadde jeg tatt med meg pc'en på soverommet, plugget inn ørepropper og jobbet i senga. Hadde ikke mast på han, selv om vi har ADHD og folk bør ta hensyn til oss så bør vi også ta hensyn til andre i blant.

Anonym poster: d52dbd75320556f27cf5fdeae477dc17

[AnonymBruker]

Jeg fikk diagnose og medisin mens jeg var i et forhold (vi er ennå sammen), og han tok hensyn og jeg trengte ikke forklare så mye. Men hans holdning var litt mer som "du trenger ikke forklare så mye" og det såret meg, men samtidig så var jeg jo glad for at han viste hensyn.

Liker han å lese? Da kan du lån ei bok til han på biblioteket (el kjøpe den). Den jeg anbefaler er "En håndbok for voksne med ADHD" av Sverre Hoem, jeg leste den mens jeg ventet på innkallingen til utredningen (ba om utredningen selv) da jeg var litt usikker ennå på om jeg har diagnosen. Den er lett å lese og ikke veldig tykk, og han trenger ikke lese alt. I tillegg fikk jeg noen kjempe fine brosjyrer om ADHD når jeg meldte meg inn i ADHD Norge.

Men jeg er litt enig med barista. Hadde min samboer ikke ville dratt ut så hadde jeg tatt med meg pc'en på soverommet, plugget inn ørepropper og jobbet i senga. Hadde ikke mast på han, selv om vi har ADHD og folk bør ta hensyn til oss så bør vi også ta hensyn til andre i blant.

Anonym poster: d52dbd75320556f27cf5fdeae477dc17

Altså såret fordi jeg følte at han ikke ville vite noe om diagnosen, pga han ville jo ikke vite så mye.

Anonym poster: d52dbd75320556f27cf5fdeae477dc17