Lyst på barn, men sliter psykisk :(

[Gjest Vevila]

^{Hei kjære deg TS! Skjønner godt at dette er en vanskelig situasjon for deg. Jeg ville absolutt luftet dette for behandleren din, h*n er nok bekjent med dette problemet fra før og kan hjelpe deg på vei. Hvis jeg var deg ville jeg kommet litt i gang med behandlingen før jeg satte i gang med prøving, da man ofte ikke synes det er ønskelig å drive psykoterapi på gravide. Ble selv gravid ved et uhell og går gjevnlig til samtaler hos psykiater og synes det går veldig fint. Et barn kan leve godt med en mor med angst dersom man legger opp livet slik at barnet ikke får en hemmet livsutfoldelse på grunn av det. At du har en mann som stiller opp er et veldig stort pluss her, og behandler kan hjelpe med oppfølging videre. Valget om å få barn er alltid egoistisk, men det er det ikke noe galt i. Det at du i det hele tatt tar opp problemstillingen vitner om at dette ikke er noe du tar lett på, og det er nok ikke noe i veien for at et barn skal få et godt og fullverdig liv hos deg}

[AnonymBruker]

for noen forbanna idioter som har svart i denne tråden , kjenner jeg blir kraftig provosert !! Dere har nok aldri slitt selv tenker jeg. Jeg syns du skal få barn !! jeg har vært i akkurat samme situsjon selv, og man blir aldri friskere av å se alle begrensningene problemene dine lager.

Du kan spare deg å kalle andre for noen forbanna idioter. Unger fortjener foreldre som har krefter til å ta seg av dem og som ser dem! Problemene forsvinner ikke av at man stikker hue i sanden.

Anonym poster: 8b1b93df2218a331e27c2a715192c114

[Ciara]

har slitt veldig selv i mange, mange år .Jeg syns du skal få barn nå, det er ikke din feil at du har blitt syk. tenk om du blir frisk om 10 år , men er for sen til å bli mamma. ønsker deg alt godt, forstår deg så veldig godt !

Nei, det er ikke TS sin feil at hun er blitt syk. Men det er heller ikke hennes eventuelle barn sin feil, og det er mulig de vil måtte betale prisen likevel.

Jeg har ingen problemer med å forstå at det er bittert å bli bedre psykisk for så å innse at det er for sent å få barn, men den risikoen får man heller ta. Å ta sjansen på å ta barn kan i verste fall ha mange flere negative konsekvenser for mange flere mennesker.

Personlig vil jeg verken anbefale eller fraråde TS å få barn, til det vet jeg altfor lite. Og det gjør strengt tatt du også.

Jeg håper TS får gode tilbakemeldinger fra psykologen og at det etter hvert går bedre slik at hun kan få oppfylt barneønsket uten å gamble med barnas velferd.

[AnonymBruker]

^{Hei kjære deg TS! Skjønner godt at dette er en vanskelig situasjon for deg. Jeg ville absolutt luftet dette for behandleren din, h*n er nok bekjent med dette problemet fra før og kan hjelpe deg på vei. Hvis jeg var deg ville jeg kommet litt i gang med behandlingen før jeg satte i gang med prøving, da man ofte ikke synes det er ønskelig å drive psykoterapi på gravide. Ble selv gravid ved et uhell og går gjevnlig til samtaler hos psykiater og synes det går veldig fint. Et barn kan leve godt med en mor med angst dersom man legger opp livet slik at barnet ikke får en hemmet livsutfoldelse på grunn av det. At du har en mann som stiller opp er et veldig stort pluss her, og behandler kan hjelpe med oppfølging videre. Valget om å få barn er alltid egoistisk, men det er det ikke noe galt i. Det at du i det hele tatt tar opp problemstillingen vitner om at dette ikke er noe du tar lett på, og det er nok ikke noe i veien for at et barn skal få et godt og fullverdig liv hos deg}

Tusen takk for det:)

Anonym poster: 53410a4f8840395093cf65ac40a26de3

[AnonymBruker]

Jeg grubler fortsatt mye, og som sagt vil nevne det til min behandler, så får jeg høre på hva h*n mener, og det er det jeg skal høre på. Hadde jeg vært egoistisk, eller likegyldig, så hadde jeg allerede blitt gravid, men jeg vil tenke godt gjennom det, og spørre om råd her inne, hvorfor ikke? Å få barn er like stort ønske som det å bli frisk, men aldri ville jeg utsatt min unge for min angst, selvfølgelig ikke. Men jeg synes at det er så leit at denne helsen min skal stoppe meg idet jeg ønsker meg mest av alt, noen ønsker seg ny bil, masse penger osv, jeg ønsker meg barn. Jeg mener ikke at jeg skal prøve å bli gravid nå, eller om en mnd, men om et år eller 2, for 5-8 år blir altfor lenge.

Anonym poster: 53410a4f8840395093cf65ac40a26de3

[Ciara]

Jeg håper det ordner seg for deg.

[AnonymBruker]

for noen forbanna idioter som har svart i denne tråden , kjenner jeg blir kraftig provosert !! Dere har nok aldri slitt selv tenker jeg. Jeg syns du skal få barn !! jeg har vært i akkurat samme situsjon selv, og man blir aldri friskere av å se alle begrensningene problemene dine lager.

Unødvendig å kalle andre for idioter bare fordi du er uenig, syns du ikke?

Mange som har svart her, svarer ut fra egne erfaringer med å ha barn eller å ha vokst opp med psykisk syke foreldre. Anbefalningen om å vente til TS er friskere, kommer ikke fordi vi ønsker å være slemme med TS og nekte henne ting, men fordi vi tenker på hva som er best for henne og for barnet.

Mitt eget eksempel: å få et barn har vært den tøffeste, vanskeligste jobben jeg noen gang har gjort. Tidvis enormt givende, ja, og jeg er uendelig glad i ungen min, men i utmattelsesnivå har det tidvis vært sammenlignbart med å jobbe 16 timer i døgnet i en uke i strekk (har gjort dette også), og så på'n igjen neste uke. Min vanlige jobb fremstår som rene leketimen i sammenligning.

Før TS er i stand til å takle noe sånt (over lengre tid), bør hun vente til hun føler seg mer ovenpå.

Anonym poster: 012de6086cb42b613fefa042f5d0e743

[Gjest W]

Hei

Eg sleit psykisk med sosialangst og andre problemer med meg sjølv før eg vart gravid.

Når eg vart gravid "tok eg meg sammen", ja, det går ann. Utan behandling.

Mann tar berre ett steg lenger for kvar dag eller for kvar veke. Og det funka vertfall for meg.

Mann må tenke positivt!

I dag er den sosiale angsten totalt vekke... Eg begynte å jobbe der eg MÅTTE møte folk.

Og det er det beste eg har gjordt!

Syns det var litt tidleg å sjå på overgangsalderen når mann er 30....er dette normalt?

Uansett følg hjertet ditt <3 Det er det absolutt viktigaste, men ikkje stress. Det er det dummaste.

Klem frå meg.

[AnonymBruker]

Hei

Eg sleit psykisk med sosialangst og andre problemer med meg sjølv før eg vart gravid.

Når eg vart gravid "tok eg meg sammen", ja, det går ann. Utan behandling.

Mann tar berre ett steg lenger for kvar dag eller for kvar veke. Og det funka vertfall for meg.

Mann må tenke positivt!

I dag er den sosiale angsten totalt vekke... Eg begynte å jobbe der eg MÅTTE møte folk.

Og det er det beste eg har gjordt!

Syns det var litt tidleg å sjå på overgangsalderen når mann er 30....er dette normalt?

Uansett følg hjertet ditt <3 Det er det absolutt viktigaste, men ikkje stress. Det er det dummaste.

Klem frå meg.

Du er sterk, godt jobba!

Anonym poster: 8b1b93df2218a331e27c2a715192c114

[AnonymBruker]

Jeg er i samme situasjon som deg, TS, bare at jeg er 35 år, ikke 33. Jeg er ufør, og selv vokst opp med en mor som slet psykisk. MEN hun søkte aldri hjelp. Det gjør du (og jeg). Jeg får god oppføging i dag og håper jeg snart blir trygg nok til å våge å forsøke.

Det mange glemmer her er at det er en far inne i bildet også (som ser så mange positive kvaliteter ved deg at han er i et seriøst forhold med deg og t.o.m. ønsker å få barn med deg). Dersom du er i et godt, trygt og fast forhold, tror jeg du kan gi et barn vel så gode forutsetninger som mange andre. Men jeg hadde snakket med terapeuten, fått info om diagnose® og behandling og fått støtte under graviditet, fødsel og permisjon.

Så lenge man har interesse for og kunnskap om barns utvikling og hvor viktig det er med en trygg tilknytning, er det et ganske så godt utgangspunkt.

Det er mange som får barn uten å ha særlig kunnskap eller evner, eller som resultat av et uhell. Eller har sett på "unge mødre" og er inspirert av glansbildet der, Som ikke er i et forhold og med en fraværende far. Jeg synes folk i denne tråden har vært litt for raske med å dømme. Man ser flisen i dens andre øye, men ikke bjelken i sitt eget, Det er leit at det ennå er så mange fordommer i fht psykisk sykdom. Psykisk lidelse kan være så mangt, jeg kjenner mange med psykisk lidelse som både er ekstremt intelligente, følsomme, kreative og kunnskapsrike. Og selvsagt er det mange som nok ikke bør få barn, men det har mye mer med empati og evner å gjøre enn følsomhet.

Det at du spør på forhånd viser jo at du har et bevisst forhold til det. Men få støtte både fra mannen din og fra dps! Ønsker deg lykke til!

Anonym poster: 4540a81227184b72f1b7eed95a9eee96

[AnonymBruker]

Og selv om jeg i dag er ufør har jeg lang, høyere utdanning. Den inkluderer også kunnskap om barns utvikling. Jeg vet hvor skadelig en utrygg barndom kan være (også av egen erfaring), nettopp derfor kommer jeg til å gjøre alt for å unngå å gi mitt eventuelle fremtidige barn den byrden. Og ved å ha selvinnsikt, være reflektert og ha kunnskap om seg selv og verden, så er det fullt mulig å gi et barn en trygg oppvekst. Men støtte i dørlige perioder fra far og profesjonelle er kjempeviktig.

Anonym poster: 4540a81227184b72f1b7eed95a9eee96

[AnonymBruker]

for noen forbanna idioter som har svart i denne tråden , kjenner jeg blir kraftig provosert !! Dere har nok aldri slitt selv tenker jeg. Jeg syns du skal få barn !! jeg har vært i akkurat samme situsjon selv, og man blir aldri friskere av å se alle begrensningene problemene dine lager.

Joda, det har vi. Jeg som skrev på forrige side at TS neppe mener å være egoistisk, men at å få barn nå hadde vært egoistisk. Selv har jeg fått diagnostisert tilbakevendende depresjoner, og de er gjerne svært dype. Jeg vet veldig godt hva det går i. Det er nettopp derfor jeg ønsker å gi TS en reality check.

TS virker som en snill og velmenende dame, det er ikke det. Ingen ønsker henne noe vondt. Det blir imidlertid for dumt når du (gira97, altså, ikke TS) mener TS bør få barn nå "fordi det ikke er hennes feil at hun er syk". Mange vil mene det er uansvarlig å planlegge å få barn om du har en mann med uhelbredelig kreft også, eller dersom du og mannen begge nylig har mistet jobben. Selv om det ikke er ens egen feil.

Anonym poster: b89e7869b0b911b423cb1bd7bdc08b66

[Gjest Raggy]

Jeg grubler fortsatt mye, og som sagt vil nevne det til min behandler, så får jeg høre på hva h*n mener, og det er det jeg skal høre på. Hadde jeg vært egoistisk, eller likegyldig, så hadde jeg allerede blitt gravid, men jeg vil tenke godt gjennom det, og spørre om råd her inne, hvorfor ikke? Å få barn er like stort ønske som det å bli frisk, men aldri ville jeg utsatt min unge for min angst, selvfølgelig ikke. Men jeg synes at det er så leit at denne helsen min skal stoppe meg idet jeg ønsker meg mest av alt, noen ønsker seg ny bil, masse penger osv, jeg ønsker meg barn. Jeg mener ikke at jeg skal prøve å bli gravid nå, eller om en mnd, men om et år eller 2, for 5-8 år blir altfor lenge.

Anonym poster: 53410a4f8840395093cf65ac40a26de3

Legg det vekk en stund også vurderer du det igjen når du er ferdig behandlet. Jeg har vært/er psyk og har barn og jeg kan love deg at det har vært tider der jeg har hatt lyst til å forsvinne fra jordens overflate.. Det å komme til kort ovenfor barna sine er en så utrolig vond følelse som jeg ikke unner noen. Du blir så indelig glad i barna dine og ønsker de alt vel og når du ikke klarer den oppgaven føles det grusomt. Men tiden går og helsen kan alltid blir bedre, først da bør du få barn. Jeg har ganske så god helse nå og klarer fint å ta var på barna og takk og pris for det!

[AnonymBruker]

Jeg er i samme situasjon som deg, TS, bare at jeg er 35 år, ikke 33. Jeg er ufør, og selv vokst opp med en mor som slet psykisk. MEN hun søkte aldri hjelp. Det gjør du (og jeg). Jeg får god oppføging i dag og håper jeg snart blir trygg nok til å våge å forsøke.

Det mange glemmer her er at det er en far inne i bildet også (som ser så mange positive kvaliteter ved deg at han er i et seriøst forhold med deg og t.o.m. ønsker å få barn med deg). Dersom du er i et godt, trygt og fast forhold, tror jeg du kan gi et barn vel så gode forutsetninger som mange andre. Men jeg hadde snakket med terapeuten, fått info om diagnose® og behandling og fått støtte under graviditet, fødsel og permisjon.

Så lenge man har interesse for og kunnskap om barns utvikling og hvor viktig det er med en trygg tilknytning, er det et ganske så godt utgangspunkt.

Det er mange som får barn uten å ha særlig kunnskap eller evner, eller som resultat av et uhell. Eller har sett på "unge mødre" og er inspirert av glansbildet der, Som ikke er i et forhold og med en fraværende far. Jeg synes folk i denne tråden har vært litt for raske med å dømme. Man ser flisen i dens andre øye, men ikke bjelken i sitt eget, Det er leit at det ennå er så mange fordommer i fht psykisk sykdom. Psykisk lidelse kan være så mangt, jeg kjenner mange med psykisk lidelse som både er ekstremt intelligente, følsomme, kreative og kunnskapsrike. Og selvsagt er det mange som nok ikke bør få barn, men det har mye mer med empati og evner å gjøre enn følsomhet.

Det at du spør på forhånd viser jo at du har et bevisst forhold til det. Men få støtte både fra mannen din og fra dps! Ønsker deg lykke til!

Anonym poster: 4540a81227184b72f1b7eed95a9eee96

Takk for en så innholdsrik og fin kommentar, det setter jeg utrolig pris på. Ja, når du sier det, så nevner ingen min mann her. Han ønsker seg også barn, veldig sterkt, men han presser meg ikke, han er der for meg når jeg enn trenger det, han viser meg omsorg og kjærlighet og mest av alt forståelse. Han er veldig, og da mener jeg ekstremt sterk psykisk, han har gjennomgått mye både før meg og med meg. Vi elsker hverandre og vi har det så bra sammen, det finnes ikke et eneste snev av at jeg tenker at han ikke er den rette, han er den rette for meg på alle måter. Så jeg vet at jeg kommer til å bli gammel med ham. Men, det kommer innimellom tanker i mitt hode, at selv om han er sterk psykisk og elsker meg, så finnes det alltid en grense for alt. Hvor lenge han kommer til å holde ut med meg? Han blir ikke yngre heller akkurat, han har også veldig lyst å bli far, og det er noe jeg ikke kan gi han nå, og det bryter meg ned. Alle i vår omgangskrets har barn, så det tærer på virkelig. Men, som jeg har sagt før og sier det igjen, jeg sakl ta det opp med min behandler, enten neste gang eller når jeg føler meg klar til det, nå er det andre ting som er viktigere, mener jeg. Og igjen, tusen takk for støtten.

Anonym poster: 53410a4f8840395093cf65ac40a26de3

[AnonymBruker]

Jeg har slitt mye med depresjoner og angst igjennom livet. Jeg har vært gravid flere ganger men alle har endt i abort. Jeg har alltid tenkt at "dette er ikke riktig mann" eller "ikke nå" , selv om jeg har vært gift når jeg var gravid. Klokka tikket mot 38 og jeg havnet i den sedvanlige "siste liten"-tenke-boksen.

På samme tid drev jeg med det samme som deg, utredning av depresjonen og angsten. Jeg fikk diagnosen Bipolar II.

Når jeg begynner å forstå min diagnose så ser jeg en dokumentar som portretterer flere med diagnosen, en av dem er en mor til en gutt med ønske om ett barn til.

Ved første graviditet og fødsel så ble hun syk, hun sank ned i en voldsom depresjon med påfølgende psykoser som det tok ca 3 år å komme seg fra.

Dokumentaren fulgte henne til legen og han frarådet henne på det sterkeste å få ett barn til. Legens konklusjon var at konsekvensen av ett barn til på hennes psyke ville sende henne lengre inn i psykiatrien neste gang og mest sannsynlig ville hennes bipolar manifestere seg sterkere om hun fikk ett til.

I den samme tiden fikk min beste venninne ett barn. Når jeg så henne og småbarnsperioden hun hadde, konsekvensene av å få ett barn, jeg hadde aldri klart det. Det ville vært en katastrofe for både barnet og meg.

I dag tror jeg at jeg instinktivt har visst dette, at jeg ikke var egnet for morsrollen. Jeg pustet lettet ut den dagen jeg kunne forsone meg i harmoni med at jeg er frivillig barnløs.

Jeg skriver ikke min historie for å fraråde deg barn men håper du ser at det å få diagnosen på plass samt en viss tilfriskning er til din fordel for å kunne få barn slik at du kan få på plass taklings-strategier for å klare begge "oppgaver".

Du er så ung enda, det er ingen grunn til at du skal stresse sånn med det her. Konsentrer deg om behandlingen din, jo bedre fokus jo fortere vil du kunne oppnå bedring/symptomfrihet og du kan planlegge barn med god kunnskap om deg selv.

Lykke til med begge deler, ønsker deg en angstfri hverdag og den familien du ønsker deg. Det er godt innenfor rekkevidde begge to.

Anonym poster: 67a24405abd33022e2995d5c1e3c2805

[AnonymBruker]

Takk for en så innholdsrik og fin kommentar, det setter jeg utrolig pris på. Ja, når du sier det, så nevner ingen min mann her. Han ønsker seg også barn, veldig sterkt, men han presser meg ikke, han er der for meg når jeg enn trenger det, han viser meg omsorg og kjærlighet og mest av alt forståelse. Han er veldig, og da mener jeg ekstremt sterk psykisk, han har gjennomgått mye både før meg og med meg. Vi elsker hverandre og vi har det så bra sammen, det finnes ikke et eneste snev av at jeg tenker at han ikke er den rette, han er den rette for meg på alle måter. Så jeg vet at jeg kommer til å bli gammel med ham. Men, det kommer innimellom tanker i mitt hode, at selv om han er sterk psykisk og elsker meg, så finnes det alltid en grense for alt. Hvor lenge han kommer til å holde ut med meg? Han blir ikke yngre heller akkurat, han har også veldig lyst å bli far, og det er noe jeg ikke kan gi han nå, og det bryter meg ned. Alle i vår omgangskrets har barn, så det tærer på virkelig. Men, som jeg har sagt før og sier det igjen, jeg sakl ta det opp med min behandler, enten neste gang eller når jeg føler meg klar til det, nå er det andre ting som er viktigere, mener jeg. Og igjen, tusen takk for støtten.

Anonym poster: 53410a4f8840395093cf65ac40a26de3

Bare hyggelig, du trengte litt støtte her inne, også Det du skriver om forholdet til mannen din er som jeg skulle skrevet det om meg selv. Da vet man at man har et forhold som har tålt alt dette. Man vet aldri sikkert at et forhold varer livet ut, men ut fra det du skriver høres det vel så sannsynlig ut som at det skal bli slutt. Andre som ikke sliter psykisk på samme måten har kanskje andre utfordringer i forholdet. Det at du får profesjonell hjelp avlaster sikkert mannen din også.

Og ikke minst, husk at du ennå er ung. Om du venter et halvt år, når du kanskje har et mer avklart forhold til sykdommen og behandlingen (og om det er nødvendig med medisiner eller om det er mulig å unngå) så er det ikke for sent i det hele tatt. Du får kjenne litt på magefølelsen. Selv om de fleste kan synes det er slitsomt med barn, er det vel veldig få som faktisk sitter og angrer med babyen i fanget (da er det sannsynlig at det er en fødselsdepresjon - som kan behandles. Man er ekstra oppmerksom på de som har slitt/sliter psykisk).

Selv tenker jeg at mennesker som har hatt motgang og kommet seg i gjennom det, har en styrke og får en selvinnsikt som også kan komme et barn til gode. Det er verre med de som ikke selv er at de har et problem og burde søkt hjelp. Ikke la de dømme deg. Ut fra det du skriver virker du i alle fall reflekter og bevisst i forhold til det å få barn.

God bedring og lykke til med avgjørelsen!

Anonym poster: 4540a81227184b72f1b7eed95a9eee96

[AnonymBruker]

Bare hyggelig, du trengte litt støtte her inne, også Det du skriver om forholdet til mannen din er som jeg skulle skrevet det om meg selv. Da vet man at man har et forhold som har tålt alt dette. Man vet aldri sikkert at et forhold varer livet ut, men ut fra det du skriver høres det vel så sannsynlig ut som at det skal bli slutt. Andre som ikke sliter psykisk på samme måten har kanskje andre utfordringer i forholdet. Det at du får profesjonell hjelp avlaster sikkert mannen din også.

Og ikke minst, husk at du ennå er ung. Om du venter et halvt år, når du kanskje har et mer avklart forhold til sykdommen og behandlingen (og om det er nødvendig med medisiner eller om det er mulig å unngå) så er det ikke for sent i det hele tatt. Du får kjenne litt på magefølelsen. Selv om de fleste kan synes det er slitsomt med barn, er det vel veldig få som faktisk sitter og angrer med babyen i fanget (da er det sannsynlig at det er en fødselsdepresjon - som kan behandles. Man er ekstra oppmerksom på de som har slitt/sliter psykisk).

Selv tenker jeg at mennesker som har hatt motgang og kommet seg i gjennom det, har en styrke og får en selvinnsikt som også kan komme et barn til gode. Det er verre med de som ikke selv er at de har et problem og burde søkt hjelp. Ikke la de dømme deg. Ut fra det du skriver virker du i alle fall reflekter og bevisst i forhold til det å få barn.

God bedring og lykke til med avgjørelsen!

Anonym poster: 4540a81227184b72f1b7eed95a9eee96

Da har du misforstått meg. Det er vanlig at mennesker som sliter psykisk, tenker som meg, ang sin ektefelle, kjæreste eller samboer. Synes også at du kunne passet litt på hva du skriver, jeg sliter enormt psykisk, og begynte å gråte og var ute av meg, pga det du skrev, som også har fått meg på andre tanker. Selvfølgelig er vi aldri sikre på at vi blir gamle sammen, det er ingen, men vi gjør så godt vi kan, jeg elsker han og han elsker meg, viser meg støtten jeg trenger nå, og jeg kjemper for å bli frisk, og det er alt jeg kan gjøre nå.

Anonym poster: 53410a4f8840395093cf65ac40a26de3

[AnonymBruker]

Da har du misforstått meg. Det er vanlig at mennesker som sliter psykisk, tenker som meg, ang sin ektefelle, kjæreste eller samboer. Synes også at du kunne passet litt på hva du skriver, jeg sliter enormt psykisk, og begynte å gråte og var ute av meg, pga det du skrev, som også har fått meg på andre tanker. Selvfølgelig er vi aldri sikre på at vi blir gamle sammen, det er ingen, men vi gjør så godt vi kan, jeg elsker han og han elsker meg, viser meg støtten jeg trenger nå, og jeg kjemper for å bli frisk, og det er alt jeg kan gjøre nå.

Anonym poster: 53410a4f8840395093cf65ac40a26de3

Kjære deg, nå tror jeg du har misforstått meg. Jeg uttrykte meg kanskje litt klossete. Det jeg mener er at man aldri kan vite helt sikkert om et forhold vil vare livet, men at det ser sannsynlig ut at dere har et sterkt og solid forhold og at det er vel så sannsylig at det gjør det. Jeg vet godt hvordan det kjennes å være redd for å miste noen, kjenner meg veldig igjen. Men høres jo ut som dere holder sammen.

Anonym poster: 4540a81227184b72f1b7eed95a9eee96

[AnonymBruker]

Da har du misforstått meg. Det er vanlig at mennesker som sliter psykisk, tenker som meg, ang sin ektefelle, kjæreste eller samboer. Synes også at du kunne passet litt på hva du skriver, jeg sliter enormt psykisk, og begynte å gråte og var ute av meg, pga det du skrev, som også har fått meg på andre tanker. Selvfølgelig er vi aldri sikre på at vi blir gamle sammen, det er ingen, men vi gjør så godt vi kan, jeg elsker han og han elsker meg, viser meg støtten jeg trenger nå, og jeg kjemper for å bli frisk, og det er alt jeg kan gjøre nå.

Anonym poster: 53410a4f8840395093cf65ac40a26de3

Dette blir litt brutalt, men for å si det som det er; hvis det skal så lite for å vippe deg fullstendig av pinnen er du hvertfall ikke frisk nok til å ta vare på et barn slik ståa er i dag. Hvis du begynner å gråte og blir 'helt ute av deg' av en kommentar på et nettforum, da lurer jeg veldig på hvordan du ville taklet et hylende lite barn som er fullstendig avhengig av deg for å overleve.

Det å få barn er en kjempepåkjenning både for kropp og 'sinn', og du vet aldri hvordan svangerskapet, fødselen eller babytiden blir. Du kan få kolikkbarn, et barn med autisme, en som sover masse, en som ikke sover men bare skriker, en som er mye syk osvosv. - det er umulig å planlegge en tilværelse med barn uansett hvor frisk, rik og ung man måtte være, og derfor sikrer du mye tryggere rammer både for deg selv, mannen og barnet dersom du konsentrerer energien din om å bli frisk før dere setter i gang med en slik prosess. Jo bedre stilt man er på forhånd, jo større er sjansen for å lykkes, og ikke minst økes også sannsynligheten for at det hele blir en god opplevelse for dere; noe som gjør kjærligheten og samholdet sterkere, og som gjør at dere kan glede dere over å bli mamma og pappa; å få deres helt egne, lille familie, hvor både mor og far har energi, ressurser og motivasjon til å oppdra barnet sammen i fellesskap.

Du er fortsatt ung, og har alle muligheter. Kommer du deg tilbake på beina, og jobber hardt og målrettet med deg selv fremover så du blir frisk og får ny giv, da kan du klare hva som helst.

Anonym poster: 521430d93f7c2811cbdd978ab60e0df3

[AnonymBruker]

Det er AB her som støttet deg i de forrige innleggene (man kan se det på posterkoden nederst, at den er lik).

Jeg håper du leste hva jeg skrev, at du misforstod meg. Håper ikke du mente selvmordstanker (du skrev kom på andre tanker). Nå fikk jeg virkelig vondt inni meg.

Jeg tenker som så, at akkurat som med min mann; når et forhold har overlevd såpass mye, er det trolig at det vil overleve et barn også, så sant dere har kommet gjennom vanskelighetene og fremdeles elsker hverandre. Ikke gå og bekymre deg for det.

Men jeg hadde også anbefalt deg å vente et halvt år, og gjøre opp regnskap da, se om du er bedre osv. Det er greit å ha litt krefter, litt å gå på. Jeg skriver det fordi jeg selv måtte i gjennom en vond spontanabort, og ble veldig mye psykisk dårligere av det. Flere måneder etter holder jeg fremdeles på å komme meg (hadde en skrekkopplevelse på skehuset, masse smerte, ble ikke trodd osv).

Anonym poster: 4540a81227184b72f1b7eed95a9eee96