Lyst på barn, men sliter psykisk :(

[pingeline]

Har du snakket med behandleren din om dette? Og din mann? Hva tenker de?

Jeg tenker på min egen mor som er frisk, sterk og sunn, og har alltid vært den stødige kjernen i livet mitt. Selv hadde jeg ikke ønsket å sette et barn til verden hvis jeg ikke kunne kunne "love" det. Selvfølgelig, man vet aldri. Ting kan skje, både positivt og negativt, men man må ta utgangspunkt i der man er og hva situasjonen sannsynligvis kommer til å bli de neste årene.

[Gjest Gjest]

Du må først bli i stand til å ta vare på deg selv før du setter en ny generasjon til verden. Og dersom samboeren din jobber (ulovlig) mye nattevakt, så vil ikke han kunne være den hjelpen og støtten du vil trenge med småbarn i huset.

Anonym poster: f88f4d3d8764eaa84046d254d21db255

Godt sagt.

[Gjest Raggy]

Ikke få barn, slutt å tenk så egoistisk. Skal du fungere som mor så bør du være frisk, ikke at det er såååå krevende å få et frisk barn men det har du ingen garanti for.. Hva visst du får et barn med spesielle behove? Er du beredt til å takle det?

Jobb og helse først også barn er rekkefølgen du bør følge. Og ikke tro at et barn vil hjelpe deg med helsen, da tar du veldig feil.

Ønsker deg lykke til på ferden!

[Gjest Errata]

Jeg tror det er vanskelig for oss som sitter her å bedømme hvor skikket du er som mor.

For meg virker det som en dårlig idé, da jeg har erfaring med venner som sliter, ikke så mye at de ikke klarer seg i en enkel jobb, men nok til at særlig en av de ikke helt ser sin egen adferd, om det gir mening. Og jeg, som bare er venninne, og ikke barn, blir påvirket negativt, både av å bekymre meg for henne, men også av usikkerheten i forhold til hvilket humør hun er i, og trekkes ned når hun er "nede".

Men, jeg tror du skal diskutere dette nøye med behandleren din, med mannen din, og kanskje med en god (ærlig) venn om du har en du kan snakke om slikt med. Og om dere skulle få barn, så bør dere ha en veldig bevisst plan for å unngå at barnet kommer i en situasjon der det tar på seg en omsorgsrolle, prøver å glede deg, dekke over for deg eller lignende - dette kan lett skje barn av psykisk syke, og er ikke særlig sunt for barnet. Mannen din må i hvertfall vite at han kan være 100% tilgjengelig, både for barnet, og for deg om det skulle trengs.

Lykke til uansett, og god bedring (det må man vel kunne si til psykisk syke også?)!

[AnonymBruker]

Vær så snill, prøv å forstå meg og mitt ønske, og ikke kall meg for egoistisk, jeg vil bare ha barn, og bli mor, kjenne på hvordan det er. Hva skal jeg gjøre? Hva hadde dere gjort?

Anonym poster: 9439cfb6444b5437b1069a854ea4ef47

Jeg tror ikke du er slem og egoistisk av natur, ei heller at du tenker at "det får gå som det går med barnet", men å sette barn til verden i en livssituasjon som den du beskriver ER faktisk egoistisk. Det er ikke for å være anklagende eller slem, jeg bare mener du må være ærlig nok med deg selv til å se det. Det behøver ikke nødvendigvis være hakkende galt av den grunn, men du ønsker deg barn selv om forholdene er langt fra optimale, og slår deg til ro med at rammene rundt i beste fall er halvveis - kun fordi du er redd for å forbli barnløs. Det er egoisme, selv om jeg ikke tror du er noen egoistisk person.

Jeg mener utvilsomt at du bør vente og se om ting forbedrer seg. Angående økonomien: Å få utbetalt 35 000 i måneden (etter skatt, antar jeg?) er ikke "veldig bra" når du jobber seks nattevakter i uken. Det er mer enn godt nok til å kunne skaffe mat på bordet til dere, også med barn, men det er nok ikke nok til å kunne lønne avlastning for deg ved behov. Samtidig betyr nattevaktene at han vil være mindre tilgjengelig og til hjelp enn du antagelig vil ha behov for.

Mange uten psykiske vansker og med menn med vanlige arbeidstider synes allerede det er mer enn nok, og du har ytterligere utfordringer på toppen av det. Jeg vil kalle det uansvarlig å sette barn til verden i en situasjon som den du beskriver.

Anonym poster: b89e7869b0b911b423cb1bd7bdc08b66

[AnonymBruker]

De sa bare; som de her inne TENK på ungene....Ja, men ungene MINE lider ikke av mine psykiske lidelser.

Håper selvsagt du har rett, men du kan ikke være skråsikker på det. Unger er flinke til å glatte over og late som.

Anonym poster: 8b1b93df2218a331e27c2a715192c114

[AnonymBruker]

Ts her. Mannen min jobber IKKE ulovlig 6 dager i uken, han jobber fordi han vil det selv og fordi han klarer det. Så det er sagt. Jeg er på aap, og får utbetalt 18.000 (etter skatt). Så jeg synes at vi har veldig god økonomi, slik forholdene er. Jeg kjenner mange som har mindre lønn og drøssevis av unger, og klarer seg veldig bra. Jeg skjønner godt hva dere mener, man skal ha helsa og økonomi før man får barn. Men hva med dem som ble gravide uten å planlegge det? Jeg tviler sterkt på at alle her inne har planlagt barn, og fått dem, med jobb og alt. Jeg synes ikke at jeg er egoistisk, hadde jeg vært det, så hadde ikke jeg spurt her inne om råd, ei heller hadde jeg ventet, jeg hadde gått inn for det, skje det som skje vil. Men jeg går å grubler over det. Mannen sier at jeg må kjenne det på kroppen selv, hva jeg vil og tror jeg vil klare. Selvfølgelig er det ikke en lett jobb å ha barn, de krever mye, men jeg tviler sterkt på at barnet mitt ville lide, jeg ville elsket det over alt, og gjort alt for han/henne. Bestemmer jeg meg for at jeg vil bli mor, så vil det nok bli en del forandringer, med jobb, mannen sin jobb og etc. Også har jeg min familie veldig nær, både min familie og svigers, så der hadde jeg fått mye hjelp. Jeg er så redd for å måtte vente i 5-6 år, også vil det nok ta litt tid å bli gravid, kanskje enda flere år, kanskje vil jeg ikke kunne bli gravid, det er ingen av dere som kan garantere det for meg. Så da, hva har jeg igjen? Jeg har også en hund, som er 4år gammel, som jeg forguder, den hunden har hjulpet meg når det var verst. Går tur med den 3 ganger om dagen, lange turer, går til veterinær med han, gir han mat hver dag, leker og koser med han. Har hatt mange nedturer, men aldri har jeg gjort hunden min noe, aldri har jeg ikke orket å gå tur når vi skulle, eller til veterinær når vi måtte. Vet at en hund ikke kan sammenlignes med barn, men det er jo også et levende vesen. Jeg er bare så lei meg, alle rundt meg har barn, alle mine venninner har fått barn, jeg er den eneste som ikke har. Når vil det bli min tur?

Anonym poster: 9439cfb6444b5437b1069a854ea4ef47

[AnonymBruker]

Du er for syk til å arbeide, men tror du det å ha unger er lettere enn arbeide? Jeg sier ikke hverken ja eller nei, på ditt spørsmål. Du har angst for angst, og det sier meg at du sliter. Du må finne ut va dette bunner i, sammen med psykologen din. Så bør du begynne å utfordre angsten din. Hjelper ikke bare å ha angst for angst,det må en gjøre noe med. Hadde en periode på 6 mnd med sterk angst pga. traume. Jeg fikk god hjelp ofte. Psyklogen kan hjelpe, men måtte gjøre meste selv. Små unger kan kreve deg døgnet rundt, om du er riktig uheldig. Kolikkbarn som krever at du er våken når du skal sove, du kan få et sykt barn. Det vil kreve deg fullt ut. Med en mann som jobber på natten, blir dette slitsomt. Sats på hjelp,finn ut av dine plager, sats på arbtrening. Vær frisk i et år,så kan du planlegge å få barn.

Anonym poster: b4066bfff2569a9ba25f5423988a9b41

[AnonymBruker]

TS jeg svarte deg tidligere da jeg også sliter med angst, ble frisk (trodde jeg), fikk barn uplanlagt og fikk masse angst etter fødsel.

Det går mye bedre nå, og er på bedringens vei- men jeg ser tydelig at jeg blir nødt til å hele tiden se meg selv utenfra og reflektere over meg selv så jeg ikke ubevisst sender signaler til barnet vårt som h*n vil oppfatte, som i at noe er farlig (av det jeg har angst for) som ikke er rasjonelt og dermed begrense h*n. Det er bla denne begrensningen og at jeg skal lære barnet mitt å ha angst BUP har vært mest på.

For alt det rent praktiske går greit. Nå jobbet jeg før fødsel, og var ganske oppegående-men jeg har vært veldig alvorlig syk før og jobbet igjennom det tidlig..ellers ville dette gått MYE verre.

Få bedre helse først. Og når du får barn ville jeg søkt veiledning via BUP, for å forsikre deg om at alt går som det skal.

Anonym poster: bfcf77347dc3146f763817b1b17b5923

[AnonymBruker]

Kan forresten nevne at jeg lærte å få angst og begrense meg selv fra min mor igjen. Dette går i arv om man ikke er 100% bevisst og sterk.

Anonym poster: bfcf77347dc3146f763817b1b17b5923

[Vera Vinge]

Jeg ville snakket med behandleren din om dette, om jeg var deg. Du har ikke kommet i gang med behandling ennå, og jeg ville hvertfall gitt det en sjanse, og satt prosjekt barn på noen måneders pause. Det trenger jo ikke å være snakke om mange år til du er i stand til å ta deg av barn.

Men som andre her sier, så kan det være mye jobb med barn. I starten sover mange dårlig også, noe som ikke er så heldig om man sliter psykisk. Og hva om du får et barn med spesielle behov? Det er bra at du klarer ansvaret for en hund, men husk at et barn krever mye mer. Når du ikke er i stand til å jobbe (ennå), ville jeg ikke påtatt meg et barn akkurat nå. Jeg er helt sikker på at du har masse kjærlighet å gi, men man trenger mer enn det, da barn ikke kan leve på kjærlighet alene, selv om det er veldig viktig. Jeg blir også litt skeptisk når du sier at du ikke har noe å leve for uten barn. Barn bør jo være noe man får fordi man har noe å tilby dem, ikke noe man får fordi man ikke kan leve uten.

Men jeg ønsker deg lykke til, og håper det ikke går for lang tid til du har overskudd til å påta deg ansvaret for et barn.

[AnonymBruker]

Det er ikke en menneskerett å få barn ts. Syns du er ekstremt egoistisk!!!

Ja, du har veldig lyst på barn, men nei, du er ikke kapable akkurat nå til å være mor. Kom deg på beina først!!

Anonym poster: 55057fab0e0cee475c438b8d7c45e089

[AnonymBruker]

Det er ikke en menneskerett å få barn ts. Syns du er ekstremt egoistisk!!!

Ja, du har veldig lyst på barn, men nei, du er ikke kapable akkurat nå til å være mor. Kom deg på beina først!!

Anonym poster: 55057fab0e0cee475c438b8d7c45e089

Ja, så synes du at jeg er egoistisk, det er din mening. Takker for alle råd, men til slutt så er det mitt valg, hva jeg ender opp med. Skal snakke med min behandler om det, så får vi se.

Anonym poster: 9439cfb6444b5437b1069a854ea4ef47

[AnonymBruker]

Som datter til en psykisk syk mamma (Bipolar, angst mm) vil jeg anbefale deg å vente til du er mer stabil, og rammene rundt deg er trygge. Mamma gikk inn i en psykose i det tredje sv.skapet, da var jeg 12 år, og husker det veldig godt. Hormoner + ustabil psyke kan være veldig uheldig. Et barn krever mye mer enn et dyr, og du kan ikke lett gi det bort til noen andre hvis det blir for mye.

Jeg tror mine to andre søsken kan skrive under på min anbefaling..

Anonym poster: c599fbbee6b61847623e2d75b6ae9894

[AnonymBruker]

En behandler (går ut ifra at det er psykolog/psykiater) vil ikke anbefale å planlegge å få barn midt i et behandlingsforløp. I så fall må dette være en useriøs og lite skolert behandler. Å få barn er en egoistisk handling, uansett frisk eller syk, men som syk synes jeg det først og framst er gambling med et liv som er totalt avhengig de foreldrene den får tildelt.

Jeg er glad i mammaen min, men en del av meg hater at hun utsatte oss for sin egen ustabile helse, når det vi trengte var trygghet, stabilitet og å "bli sett" selv. Jeg mener selv at der mennesker med dårlig fysisk helse blir anbefalt å ikke få barn pga dette, bør dette være i likhet med dårlig psykisk helse.

Anonym poster: c599fbbee6b61847623e2d75b6ae9894

[AnonymBruker]

Fullstendig enig med deg, AB c599fbbee6b61847623e2d75b6ae9894.

Anonym poster: 8b1b93df2218a331e27c2a715192c114

[gira97]

har slitt veldig selv i mange, mange år .Jeg syns du skal få barn nå, det er ikke din feil at du har blitt syk. tenk om du blir frisk om 10 år , men er for sen til å bli mamma. ønsker deg alt godt, forstår deg så veldig godt !

[gira97]

for noen forbanna idioter som har svart i denne tråden , kjenner jeg blir kraftig provosert !! Dere har nok aldri slitt selv tenker jeg. Jeg syns du skal få barn !! jeg har vært i akkurat samme situsjon selv, og man blir aldri friskere av å se alle begrensningene problemene dine lager.

[Gjest Hjordis]

Synes TS viser at hun tenker og grubler mye over det å ha barn i sin unike situasjon. Synes det er kjempe bra. Ikke alle som gjør det. ...

Jeg tror du gjør lurt i å sakke med behandler.

Lykke til.

[pingeline]

Man blir ikke friskere av å se alle begrensningene sykdommen lager, men man blir ikke friskere av å ignorere dem eller legge mer vekt til byrden.

Som en som har slitt med samme problematikk som TS så vet jeg hvor sterke noen ønsker kan bli, og hvor destruktive de er hvis man setter sykdommen til side og later som om den ikke er der, at plutselig skal man klare å bare bestemme seg for å endre seg, når flere år med sykdommen har bevist at det ikke fungerer.

Jeg lurer på hva slags symptomer TS har som gjør at hun ikke fungerer i en jobb i det hele tatt (jeg ber ikke om den informasjonen, jeg ønsker bare at TS skal enke over dette).