Uvitende om jeg noen gang blir frisk

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg vet det finnes mange der ute som har det tusen ganger verre enn meg selv, men jeg trenger i grunn bare å ta litt luft ut av ballongen. Det er ikke så mange som kjenner til hvordan det egentlig er med meg. For mange år siden slet jeg med kjærlighetssorg, og jeg fikk gode råd på kvinneguiden som faktisk hjalp meg igjennom den prosessen, så det er vel derfor jeg vender tilbake nå.

Kort fortalt; Jeg falt på jobb og ødela ryggen, ble sykemeldt 1 år, og nå går jeg på arbeidssavklaringspenger .

For det første så er prosessen med yrkesskade veldig lang og vanskelig. Man blir sittende med papirer (hvor man ikke skjønner hva man skal skrive) langt oppetter ørene, og alle legene har sine meninger om hvorfor jeg ikke har blitt frisk. De har også en mening om hvordan jeg skal bli frisk, og hvorfor tingene jeg har prøvd ut ikke har fungert. Jeg har vært på rehabiliteringsopphold, hos flere leger, fysioterapeuter, manuell-terapeuter og kiropraktorer. Mr-bildene viser ikke noe spesielt, og til syvende og sist så går det utover psyken min.

Jeg har vært en aktiv gutt i alle år, men etter ryggskadene er dette ting jeg ikke klarer lengre. Jeg sover til tider grusomt dårlig, sliter med å gå turer på 5 minutter, og fotball kan jeg bare glemme. Det er veldig vanskelig for meg å sitte å fortelle vennene mine at jeg ikke kan være med på kino, eller en fest fordi ryggen min ikke makter å sitte rolig på en stol i 3-4 timer. Det vil si, jeg kan klare det - men da vil jeg kunne sove enda dårligere, og ha enda mer vondt i flere dager etterpå. Jeg tror mine venner ser på meg som verdens største latsabb og at de tenker at jeg klarer det om jeg bare vil. TRO meg, jeg vil - jeg vil så mye at om jeg fikk valget mellom 200 millioner, eller å bli bra igjen så hadde valget mitt vert relativt enkelt å ta. Jeg går glipp av alt som er morsomt i livet.

Ikke nok med det, men det som plager meg mest er kanskje det at alle ønsker noe ifra meg. Du har jobben som maser på å få meg tilbake igjen fortest mulig (jeg har tungt arbeid), du har nav som vil ha sitt, venner og bekjente som tror de vet hva som er best og du har legene som vil ha sitt. Jeg føler meg som en blekksprut som blir dratt til alle kanter uten at jeg føler at noen tenker på meg. Jeg er så opptatt av å tilfredsstille de som skal gjøre jobben sin at jeg glemmer helt meg selv oppi det hele.

Jeg forventer igrunn hverken trøst eller råd, men det er godt å sitte her nå å vite at det kanskje er noen som leser det og forstår meg.

Anonym poster: 226f6460bf41045c04c3241480070012

[AnonymBruker]

<3

Anonym poster: 226f6460bf41045c04c3241480070012

[AnonymBruker]

Jeg har ingen gode råd. Men jeg vet om livet som langtidssyk og bl.a. ryggplager fra helvete. Det er en slitsom tilstand å havne i. Ønsker deg alt godt.

Anonym poster: 487227b7ef821985dbc8ceb407f8b13f

[Elanore]

Know the feeling... Stranded octopus with people pulling at every limb.

Føler virkelig med deg. Å lese det du skriver er som om noen skulle beskrevet min egen situasjon til og for meg, så du er ikke alene. Og man er jo sitt eget utgangspunkt, så ikke tenk at "noen har det verre enn meg og derfor er alt ok", for det hjelper neppe stort. Man skal ha ganske sadistiske trekk for å kunne løfte seg opp på at andre har det vondt, noe jeg får følelsen av at folk vil når de sier "tenk på barna i Afrika" etc.

Råd... Vel, du vet - det er vanskelig å komme med noen. Jeg lyver om jeg sier at alt skal ordne seg til slutt, for vi vet begge at det ikke alltid er tilfellet. Det er vel lov å håpe, dog... Det er vel egentlig alt en har igjen til slutt, om ikke annet. Et håp eller et ønske om forbedring som gjør at vi fortsetter å prøve. Unnskyld meg hvis jeg fabler nå, bare tenker høyt...

Har du noe du klarer å gjøre som du fremdeles har glede av? Noe som løfter opp hverdagen din?

[AnonymBruker]

Hei, ts her.

Jeg har en samboer som forstår meg veldig godt, og jeg har en mor og far som gjør alt for meg. Det er vel det som løfter hverdagen akkurat nå. Nå skal det sies at hver dag ikke er like tung og grå, for jeg har jo et lite håp innerst inne at alt skal ordne seg til slutt

Anonym poster: 226f6460bf41045c04c3241480070012