Karrière-jag! Blir forbanna!

[Gjest Mariah]

For mitt vedkommende henger jobben sammen med det jeg gjør. Jeg har fått mange av mine beste venner via jobb/studier og jeg opplever at jobben min utfordrer meg daglig ved at jeg får bruke mine kreative sider. Kom meg faktisk ut av en mild depresjon ved å jobbe mer i studietida, så at jobb = slit stemmer ikke for mange.

Det betyr ikke at jobben er livet mitt, men jeg er så heldig at den inneholder en god del av ting jeg liker å gjøre på fritida og mennesker jeg bryr meg om at jeg får holde på med det jeg liker også på jobb. Ingenting trist i det, vel?

[AnonymBruker]

Hvis du ikke liker å prestere og ha stort ansvar så velger du deg en jobb hvor du slipper det. Ingen forventer at du skal gjøre Tårnfrid-karriere og halse avgårde på jobb med livet ditt i en stresskoffert, men man må faktisk kunne forvente av voksne mennesker at de gjør sitt beste for å forsørge seg selv.

Anonym poster: ea5bb14e80644e8fff065f44735d49a8

[AnonymBruker]

Jobb ja , noe må vi gjøre på mens vi venter på døden. Prøv å finn deg en eller annen jobb du kan fungere i , samme hva , så får resten av det du bruker tiden din på definere deg som person. Det krever litt mot , men absolutt verdt det. Artig når folk ikke klarer å føre en samtale forbi hva man jobber med. Jobb for å leve , ikke lev for jobben :D

Anonym poster: e43e1baefa5d768f3b5af0edc246d843

[lighters]

Detta flink-pike-syndromet, det blir min død, altså!

[Chien]

Detta flink-pike-syndromet, det blir min død, altså!

Hahaha!!!

[Gjest Skogmann]

Jeg hoppet av rotteracet for noen år tilbake.

Jeg vokste opp i en vanlig middelklassefamilie på den tiden 80-90-tallet hvor barn hadde ganske frie tøyler. Det ble stillt lite krav, selv om begge mine foreldre jobbet hardt. Resultatet ble at jeg ble rotløs, startet og avsluttet studier, reiste og fant aldri meg "sjæl". Da jeg ble litt eldre gjorde min far braksuksess med sitt firma, og jeg begynte å jobbe der, med noe jeg egentlig var totalt uinteressert i. Rotteracet var et faktum, med 10-12 timers arbeidsdager og fra å tenke at ti tusen kroner var kjempemye kunne jeg svi av det dobbelte på en helgetur. Ja, selv bil halvmillionklassen var noe jeg bare kunne kjøpe kontant om jeg ville. Men istedenfor å bli lykkeligere og lykkeligere, ble jeg det motsatte. Livet føltes meningsløst, og selv om jeg følte meg avslappet og lykkelig de få gangene jeg hadde tid til å gå i fjellet eller fiske, så skjønte jeg ikke tegninga. Til slutt ble jeg depressiv og etter en krangel sluttet jeg. Penger var ikke noe problem, da jeg var sikret for resten av livet..noe som egentlig gjorde tilværelsen enda mer meningsløs. Jeg trengte ikke jobbe..noe jeg ikke gjorde på ett år. Satt inne i leiligheten og røyket hasj og fant kun glede på treningsstudioet. Hadde mistet stort sett alle venner også..

Men så begynte jeg på et nytt studie. I motsetning til alle foregående studier (hvor jeg hadde sluttet pga ting som at man måtte ha muntlig framføring osv) hvor jeg ikke møtte noen, så fant jeg en fin gjeng. Jeg møtte min nåværende samboer der og jeg fullførte studiet innen helse.

I dag jobber jeg som nattevakt 50% og leier ut litt leiligheter osv til en billig penge til folk jeg tror/føler trenger en slack. Ellers går tiden med til natur, familie, venner, foto, matlaging og alt mulig slike enkle ting. Jeg lever på den dårlige helsearbeiderlønnen, men det er såklart et enormt privelegie å være økonomisk sikret i bakånd. Jeg vet at ikke alle har den sikkerheten.

Men poenget er at jeg er lykkelig nå. Og jeg er ganske sikker på at det er all fritiden som gjør meg lykkelig. Jeg/vi lever omtrent på fattigdomsgrensen, men jeg tror aldri jeg vil angre på alle minnene jeg tar med meg inn i alderdommen. Bare det å ha en dag eller to ekstra fri..sette seg på verandaen med en god bok og en kaffe og det eneste man hører er fuglekvitter. Eller å stå ved fjorden eller i skauen alene eller med en arbeidsledig kompis ( god bless em) og fiske på en tirsdag på årets fineste dag mens alle andre jobber og sliter. Jeg har imidlertid full forståelse for at noen er i en situasjon hvor de MÅ jobbe mye, grunnet kanskje skillsmisse, gjeld, har blitt lurt, eller lignende. Men vi kan ALLE senke vår levestandard i bytte mot fritid. Det er for mange ikke noe problem, og anbefales spesielt de som IKKE har en jobb de brenner for. Om du elsker jobben din, så for all del, jobb. Vi trenger dere.

[Gjest abcdefgh]

Amen Skogmann! Skjønt det du !

[Tabris]

Jeg tenker: Ja takk, begge deler. Jeg ønsker å gjøre karriere. Jeg ønsker å ha en god lønn og friheten det gir. Å få en jobb innenfor et fag jeg interesserer meg for pga en god CV og gode referanser, å lære mer, utvikle meg faglig og sosialt, få nettverk, gjøre en skikkelig god jobb, få ting unna - det gjør meg lykkelig.

Men fridager, turer i skogen med bare meg og hunden, stillhet, en kopp kaffe på terrassen, en god bok - det gjør meg også lykkelig. Det gir meg fred i sjelen.

For meg trenger det ikke være enten/eller. For meg er det ja takk, begge deler.

[Gjest Katten.]

Grunnen til at jeg er stolt over jobben min er todelt:

1. Det viser at jeg faktisk kan noe nyttig.

2. Det gjør at jeg står på egne ben. Det er mitt arbeid som gir meg penger til å leve. Det er min svette som gjør at jeg kan belønne meg selv.

[Gjest Skogmann]

Jeg tenker: Ja takk, begge deler. Jeg ønsker å gjøre karriere. Jeg ønsker å ha en god lønn og friheten det gir. Å få en jobb innenfor et fag jeg interesserer meg for pga en god CV og gode referanser, å lære mer, utvikle meg faglig og sosialt, få nettverk, gjøre en skikkelig god jobb, få ting unna - det gjør meg lykkelig.

Men fridager, turer i skogen med bare meg og hunden, stillhet, en kopp kaffe på terrassen, en god bok - det gjør meg også lykkelig. Det gir meg fred i sjelen.

For meg trenger det ikke være enten/eller. For meg er det ja takk, begge deler.

Jo, jeg ser absolutt den, men det er ganske mange av oss som ikke finner noe kall her i livet. Jeg anser meg selv som en nokså oppegående person med et interessespekter som spenner fra alt mellom himmel og jord (kanskje der problemet ligger). Problemet mitt, og sikkert mange andres, er at om vi starter på biologi, så er etter ett år arkeologi mye mer spennende. Jeg er i dag 30, og sikkert startet på fem ulike utdannelser. Jeg har riktignok fullført èn, men med nød og neppe, og er i dag, fem år etter avsluttet studie fortsatt så lei av det at jeg ikke gidder diskutere det med folk en gang. Det som interesserer meg mest er bare å være. Jakte, fiske, nyte naturen..kall det jeger/sanker-estetikk. For meg er det det absolutt vakreste som finnes, så hvorfor skal jeg ikke gjøre det så mye og ofte jeg kan? Desverre er det ingen som betaler meg for å luske rundt et ørretvann i skumringen, så da må jeg spe på. Og heldigvis ser jeg en viss glede av å jobbe med folk (som jeg gjør).Men spesielt karrieremessig og utviklende er ikke denne type jobb. Det er en karrieremessig dead end som ufaglært.

Men får man egentlig så mye mer frihet med penger? Så lenge man har et trygt sted å bo, råd til salt i maten, litt hobby - og sportsutstyr og en bil..hva mer trenger man? Jeg kjenner mange som reiser ti ganger i året, og jobber lange dager for å få råd. Etter ferien er de så utslitt at de burde sykemeldt seg. Mange går på veggen, forhold ryker, unger forsømmes. Men om ditt incentiv for å jobbe er gleden av jobben i seg selv, så er det jo selvsagt en annen sak. Og all ære og respekt til de som har funnet en jobb de prioriterer og elsker. Dere er uvurderlige.

MEN..alle de som jobber og sliter i kjedelige, lets face it - møkkajobber, de tror jeg med hell kunne hoppet av rotteracet, kanskje vurdert om alle timene de har investert i en ny mobiltelefon eller flatskjerm virkelig er verdt det? Ble man noe lykkeligere av følge motene? Se ut som Carrie?

[Gjest Skogmann]

Grunnen til at jeg er stolt over jobben min er todelt:

1. Det viser at jeg faktisk kan noe nyttig.

2. Det gjør at jeg står på egne ben. Det er mitt arbeid som gir meg penger til å leve. Det er min svette som gjør at jeg kan belønne meg selv.

Men mange kan ikke noe nyttig. De er bare arbeidshester, satt til å utføre monotont og kjedelig arbeid.

Samtidig lider disse under et betydelig press for å ha og eie samme ting som aviser, media og middelklassen har bestemt at er normen. Har du ikke fet iphone, skikkelig dritkult interiør, stasjonsvogn fra minst 2008, reiser på ferie to ganger i året osv osv, så er du en loser. Men faktum er at du IKKE er en loser, dersom du gir faen i presset fra nevnte. Disse folkene, proletariatet (som faktisk eksisterer fortsatt, tro det eller ei..ufaglærte, barnehageassistenter, folk i kassa, postenansatte, hjemmetjenesten, hjelpepleiere, søppelmenn, hotellansatte, vaskehjelper, osv), er jeg overbevist om at hadde fått SÅ mye bedre liv om de fant en annen verdi i livet enn å strebe etter middelklassens luksusliv (som det faktisk er i norge). Det er liksom ikke klasseskiller i lille Norge..men det ER det, når snittlønna nermer seg 500.000, og det samtidig er svært mange som tjener under 300.000.

[Guybrush]

Når ble det noe fælt "vestlig" å bytte tjenester mot andre tjenester og varer man trenger for å leve samt få bedre velstand?

Bolig er ikke gratis. Ikke mat, klær og ferieturer heller. Hvordan tror du mennesker oppigjennom historien har klart seg? Jo man har jobbet. Enten ved å skape det man trengte selv om man var flink til å bygge, lage mat og ordne klær - eller man gjorde andre ting og byttet disse mot det man selv ikke klarte å skaffe eller ikke hadde lyst til å jobb med.

[Tabris]

Skogmann:

Jeg ser absolutt hva du mener med forskjellige interesser. Jeg har f.eks mastergrad innenfor et fagområde, og holder på å bygge en karriere innenfor noe helt annet. Jeg er også tildels enig med deg angående presset og kjøret om å ha alt det som naboen har. Men faktum er at det ER en del av det som gjør oss lykkelig.

Eller for å si det på en annen måte - det som gjør oss mennesker ulykkelig er ikke i seg selv å ikke eie en iphone og en stor flatskjerm. Men det å ikke eie en iphone og en stor flatskjerm fordi man ikke har råd til det når alle naboene har - DET er hva som gjør oss ulykkelig. Man kan fint være lykkelig som fattig i et fattig land. Men det er mye tøffere å være lykkelig som fattig i et rikt land.

Og jeg ser ikke på det som så udelt negativt å ha en karriere som det virker som du gjør (korriger meg om jeg har misforstått deg her). Det kan selvsagt gå langt utover hva som er bra hvis man forsømmer familien, forsømmer seg selv, jobber til man blir utbrent og i det hele tatt sliter seg helt ut. Men det gir en god mestringsfølelse å gjøre en god jobb, å se at man lykkes, at man beveger seg fremover. Lærer mer, utvikler seg, får mer interessante jobber og utfordringer - det er også noe som gir lykkefølelse. Og man trenger ikke ofre stillhet og ro med seg selv i andre stunder for å gjøre det. Tvert om - det kan gjøre at man setter mer pris på dem.

[AnonymBruker]

Skogmann:

Jeg ser absolutt hva du mener med forskjellige interesser. Jeg har f.eks mastergrad innenfor et fagområde, og holder på å bygge en karriere innenfor noe helt annet. Jeg er også tildels enig med deg angående presset og kjøret om å ha alt det som naboen har. Men faktum er at det ER en del av det som gjør oss lykkelig.

Eller for å si det på en annen måte - det som gjør oss mennesker ulykkelig er ikke i seg selv å ikke eie en iphone og en stor flatskjerm. Men det å ikke eie en iphone og en stor flatskjerm fordi man ikke har råd til det når alle naboene har - DET er hva som gjør oss ulykkelig. Man kan fint være lykkelig som fattig i et fattig land. Men det er mye tøffere å være lykkelig som fattig i et rikt land.

Og jeg ser ikke på det som så udelt negativt å ha en karriere som det virker som du gjør (korriger meg om jeg har misforstått deg her). Det kan selvsagt gå langt utover hva som er bra hvis man forsømmer familien, forsømmer seg selv, jobber til man blir utbrent og i det hele tatt sliter seg helt ut. Men det gir en god mestringsfølelse å gjøre en god jobb, å se at man lykkes, at man beveger seg fremover. Lærer mer, utvikler seg, får mer interessante jobber og utfordringer - det er også noe som gir lykkefølelse. Og man trenger ikke ofre stillhet og ro med seg selv i andre stunder for å gjøre det. Tvert om - det kan gjøre at man setter mer pris på dem.

Det syntes jeg er en grov generalisering. Nei, "alle" må ikke ha iPhone, flatskjerm og fet bil fordi naboen har det, det er faktisk ikke alle som har noe behov for disse tingene. Enten verdiene ligger i tingene i seg selv eller på grunn av misunnelsesfaktoren.

Videre er det heller ikke alle som har behov for en karriere, tro det eller ei, mange jobber faktisk kun for å leve, og bruker heller tid på å realisere seg gjennom interesser på fritida. Mange av de som lever slik i dag har aldri hatt behov for en karriere, men det finnes også en del av de som tidligere hadde en "high flying" karriere, men som etterhvert innså kostnaden og konsekvensene av en god karriere. Man kommer til et punkt der man ikke uten videre kan fortsette å utvikle seg samtidig som man holder en god balanse med resten av livet, dvs. fritid vs. jobb. Og det er ved dette veiskillet mange som tidligere kjørte på med karriere hopper av karusellen, rett og slett fordi det vil koste for mye å fortsette å utvikle seg i samme sporet. Det betyr ikke at de stopper, men utvikler seg innen andre områder istedet.

Anonym poster: b2b7cfc57929a282888eb9dd17bf13ff

[Gjest Tirkes]

Jeg liker jobben min utrolig godt. Jeg gleder meg til å gå på jobb, må jages til å ta ferie, tar ut avspasering når jeg skal til lege eller tannlege, for da slipper jeg å bruke avspasering på "fri". Sleper meg syk på jobb, er jeg smittefarlig, så er det hjemmekontor. Jeg ser ikke på det som tragisk. Jeg er stolt av jobben min, og det er blitt en like stor del av min identitet som hvem jeg er gift med, og hva jeg har studert.

Men... Vinner jeg jackpotten i Eurolotto eller Vikinglotto og vinner nok til å dekke opp for nåværende livsstil på renter og investeringer - da slutter jeg også å jobbe. For jeg merker jo at jeg koser meg mer i helger og ferier enn i jobbuka. Jeg slapper mer av. Men jeg hadde neppe forblitt arbeidsløs.

Drømmen er å flytte langt ut i ødemarka eller havgapet - dit kan jeg ikke flytte nå pga jobbmarkedet. Så kunne jeg heller blitt en forfatter uten gjennomslag eller jobbet som støttekontakt eller et eller annet. Ut av huset må jeg. Men jeg skulle også ønske jeg var fri for karrierejag, huslån og hele den karusellen. Inntil lottopremien kommer, så velger jeg å omfavne jobb, kollegaer og storkose meg.

[Cata]

For min del har jeg aldri oppfattet at jeg har "en karriere", selv om jeg i perioder jobber MYE. Jeg kan dermed ikke si at jeg bedriver noe karrierejag. Føler heller ikke noe press for å må ha det alle andre har. Har da fremdeles møbler som jeg kjøpte som student/nyansatt på slutten av 80-tallet.

For meg er det så enkelt som at jobben gir meg noe, om ikke annet så en god dose frustrasjoner i blant . Jeg føler at tilværelsen ville vært temmelig monoton uten en jobb å gå til. Slik det nå er, er det deilig å ha fri nettopp fordi det er en avveksling fra jobben. Hadde det vært permanent, ville det mistet mye av sjarmen.

For meg er jobben både sosial arena, trening av de små grå og en måte å føle meg "med" på, -ikke nødvendigvis i den rekkefølgen.

[AnonymBruker]

Jeg tror, for min del, at jeg hadde gått i veggen av å ikke ha en jobb å gå til. MEN det hadde ikke gjort noe å hatt muligheten, og råd, til å jobbe deltid.

Jeg får ganske mye ut av jobben min, både sosialt og egenutvikling, og kunne ikke tenke meg en annen jobb for alt i verden. Men den dagen jeg får egne barn skal jeg gjøre alt for å få redusert stilling.

Anonym poster: 9b7f8d9bccaf2557d3bb75be5ccf9c53

[AnonymBruker]

Ærlig talt - tror dere folk jobber noe mindre i andre, ikke-industrielle land? Det ser ut til at folk har mistet perspektivet fullstendig!

Å jobbe er mye mer enn en vestlig samfunnsnorm, det er en nødvendighet vi i mye mindre grad foretar sammenlignet med de aller fleste andre land, og sammenlignet med hvordan det var i Norge for bare noen tiår tilbake. At noen fokuserer på karriere medfører ikke at arbeid blir noe for "de spesielt interesserte". Man har alltid måtte jobbe for å overleve, eneste unntak er Norge nå til dags.

Jeg skjønner godt at folk er ulike i forhold til hva som er viktig for en, og at folk har ulike prestasjonsbehov. Men vi må jobbe, slik er det bare. Noen er veldig motiverte til å finne interessante jobber og å lære, andre er kanskje mer opptatt av andre ting, og når dermed ikke de mest interessante jobbene.

Jeg synes det er merkelig at du ikke ser noen verdi ved det å jobbe, annet enn å tjene penger for deg selv. En jobb er en perfekt arena for for eksempel personlig fremgang og utvikling, sosiale relasjoner, å kunne hjelpe andre eller samfunnet med noe osv. Det må være veldig tomt å ikke ha en jobb å forholde seg til, kanskje ikke så rart du er deprimert.

Anonym poster: 525a913d5ff34d33ff43b45792d65ec6

[Cordelia]

Jeg merker meg at alle de som snøfter av ts,er de som selv har en meningsfull jobb som gleder de. Det virker ikke til å slå folk at det finnes folk i en annen livssituasjon enn de selv. Det går an å få huet ut av ræva, og sette seg litt inn i ts sin situasjon. Jeg gjentar, det er ikke alle forunt å ha en superduper givende jobb.

Noen synes det er merkelig at ts ikke ser noen verdi å jobbe, men da gjør de jo fremdeles det fra deres ståsted fordi de er så velsignet å ha det slik. Jeg blir fullstendig matt hvor fullstendig fokusert det går an å være på sin egen navle. Og samtidig prøve å ta "the moral highground".

Jeg gjentar igjen; Dere som har stor glede av jobben bør se på det som en velsignelse, dere er heldige. Men vennligst la vær å se ned på andre for det.

Endret 14. april 2013 av Cordelia

[Guybrush]

Jeg merker meg at alle de som snøfter av Ts,er de som selv har en meningsfull jobb som gleder de. Det virker ikke til å slå folk at det finnes folk i en annen livssituasjon enn de selv. Det går an å få huet ut av ræva, og sette seg litt inn i ts sin situasjon. Jeg gjentar, det er ikke alle forunt å ha en superduper givende jobb.

Noen synes det er merkelig at ts ikke ser noen verdi å jobbe, men da gjør de jo fremdeles det fra deres ståsted fordi de er så velsignet å ha det slik. Jeg blir fullstendig matt hvor fullstendig fokusert det går an å være på sin egen navle. Og samtidig prøve å ta "the moral highground".

Jeg gjentar igjen; Dere som jat stor glede av jobben bør se på det som en velsignelse, dere er heldige. Men vennligst la vær å se ned på andre for det.

De fleste har hverken behov for eller interesse av å ha en "supergivende jobb". De aller fleste av oss mennesker på jordkloden jobber for å få penger til det vi ønsker oss og det vi trenger. Slik har det fungert i millioner av år.