jeg har dødsangst..

[AnonymBruker]

Jeg har slitt med dødsangst siden jeg var 16 år (!), nå er jeg 20, og har det siste året gått jevnlig til psykolog.

Jeg som bare ville prate med en psykolog for å høre om noenting kunne gjøres for å dempe panikkanfallene jeg kunne få hver og opptil flere ganger om dagen. Det kom derfor som et sjokk for meg at angsten har endret mer med meg enn bare å være redd for at en dag skal jeg og alle mennesker ikke eksistere lenger. Hun spurte meg flere spørsmål om hverdagen min, og etterhvert innså jeg at jeg er sykelig opptatt av å lykkes i livet, for ingenting som jeg fyller livet mitt med skal for meg være "bortkastet tid", eller at jeg hele tiden er på jakt etter noe bedre (Et eksempel jeg fortalte henne om er at jeg under en 30 minutters lunch, fort kunne bruke 20 min av dem til å bestemme hva jeg skulle spise, fordi jeg var redd for å gå glipp av en bedre lunch.)

Nå er det jo en liten stund siden du la ut det første innlegget, og jeg vet ikke om du har gjort, eller vurdert å snakke med en psykolog. For meg hjelper det når jeg er der, men hvis det går for lang tid mellom timene, merker jeg at jeg blir urolig av å se på dommedags-filmer, dokumentarer o.l.
En av de tingene som kanskje hjalp meg mest var å fortelle det til min mor og min kjæreste. Mens en av de andre tingene som hjalp var at psykologen spurte meg om hva slags bekymringer jeg har for fremtiden (eks. teknologi, miljø, krig ++). Så spurte hun om jeg heller ville levd nå, enn om 10 millioner år, så slo det meg at: kanskje det er like greit at verden går under, så mange miljøproblemer osv. som vil komme...

Nå skal det sies at jeg aldri klarer å trøste meg med de tankene hvis jeg kjenner panikken skyller inn over meg. I de øyeblikkene reiser jeg meg bare opp og går rundt i rommet, eventuelt setter på yndlingsmusikk, ringer en god venninne/mor/kjæreste, eller koser litt med katten min. Da gjelder det bare å tenke på andre ting.

Du skrev at du ikke ønsket å snakke med dine nærmeste, i redsel for å minne dem på at eks. dine foreldre er nærmere døden enn deg. Og akkurat den samme tanken holdt meg tilbake i flere år, det var psykologen som fikk meg til å gjøre det, fordi hun minte meg på at angst er ikke smittsomt. ;-) Det er bedre at dine nærmeste vet så du kan snakke med noen de gangene du er urolig, så du fortere kan tenke på noe annet.

Idag er jeg ikke "kurert" for dødsangst. Jeg får ordentlige panikkanfall kanskje en gang i måneden mot nesten hver dag.

Håper noe av det jeg har skrevet hjelper på noe, for jeg vet hvor slitsomt det er!
Lykke til videre! :-D

Anonymous poster hash: cec6e...0df

[AnonymBruker]

Døden er også noe veldig fint og frigjørende. Det er vanlig å frykte døden, men det er en myte at alt blir svart og vi forsvinner for alltid. Man lever videre, bare ikke i denne kroppen. Nyt livet

Anonymous poster hash: aa520...a0e

[FalconPunch]

.

Endret 8. april 2018 av FalconPunch

[FalconPunch]

.

Endret 8. april 2018 av FalconPunch

[Longgone]

Jeg er også veldig redd for å dø, og det ble enda verre når jeg fikk barn. Jeg er redd for å gå glipp av oppveksten hans, for at han skal vokse opp uten en mor. Jeg er også i begynnelsen av 20 årene.

[AnonymBruker]

Jeg hadde så dødsangst tidligere, da jeg var veldig ung, at jeg måtte få hjelp av psykolog mot dette. Det som hjalp meg var at jeg begnte å tenke på hvor glad jeg skal være for hvert øyeblikk jeg har.... Jeg begynte å tenke på hvor glad jeg var for alle rundt meg , og nåtiden. Begynte å sette meg ned å skrive opp det som jeg tenkte på, og så finne "fornuftsvarene". Og prøve å gå etter de svarene.

Nå har jeg ikke så dødsangst for meg selv hele tiden, men i senere tid har jeg gått rundt å hatt forferdelig angst for barna, det er kjempeplagsomt.... Så det er den angsten jeg må jobbe med å bli kvitt nå. Den har forsterket seg etter at faren til barna forlot meg. Jeg har kommet frem til at grunn for at jeg er så redd, er at jeg mistet han, og at jeg er redd for å bli ensom, og få sorg på toppen. Angst kommer av dypere andre problemer også, og det gjelder da å gripe fatt i dem.

Angst er vanskelig og invalidiserende.

Anonymous poster hash: aabec...868

[AnonymBruker]

Jeg er 37 år, og er ikke lenge siden jeg følte det litt sånn som deg. Har 3 barn, og tenkte mye på de vist jeg plutselig skulle dødd nå. Skulle de sitte igjenn uten en mamma, og jeg skulle gå glipp av oppvelsten deres, det å bli bestemor(vist mine barn får barn, er ikke en selfølge )

Og tanke på å forlate denne gjorden til hva? Hva er etter døden, er det helt slutt eller går vi videre på et vis. Men vist det er en trøst så føler jeg det ikke sånn nå. Og dette var bare for noen mnd siden. Bare en liten panikk tanke der og da en liten periode. Men gikk over. Kanskje det er vanlig at tanken slår en av og til?

Anonymous poster hash: cfbc1...34b

[AnonymBruker]

Jeg hadde dødsangst helt i begynnelsen av 20 årene men jeg leste en bok som ikke gjorde tanken på det like skremmende lenger. Det var en dokumentarisk bok som sammenliknet dødsøyeblikket i USA og India sett fra de som var med i øyeblikkets øyne, stort sett sykepleiere. Den hjalp meg veldig, men kan ikke huske hva den heter. Uansett visste det at det var meget stor likhet på hva de døde opplevde i dødsøyeblikket de to stedene til tross for at kultur, religion og familieforhold var forskjellig. Denne boken overbeviste meg egentlig at det er ett Nirvana.

Anonymous poster hash: 0e39f...509

[AnonymBruker]

Nå er det en god stund siden jeg leste innlegget som jeg startet..Ved en tilfeldighet havnet jeg inn på det i dag. Til min overraskelse hadde flere skrevet svar siden sist.
Jeg kjente tårer presse frem, samt et smil om munnen Setter utrolig stor pris på dere som deler historier og deres frykter. Det hjelper å høre at jeg ikke er alene.

Dødsangsten er der fortsatt...Men jeg får ikke lengre panikk, egentlig..
Det går mest over på intens tenking.
Tanken slår meg HVER dag. og jeg prøver å komme til bunns i saken.
Hvorfor har jeg begynt å tenke på dette NÅ?
Noen her inne skrev at det var et tegn på at jeg hadde blitt voksen, den tror jeg på
Det følger dessverre mye bekymringer med å være voksen.

I de siste årene har det skjedd mye blant kjente og kjære. Den del sykdom og noen dødsfall.
Kanskje de hendelsene har satt litt preg..?

Jeg tror en av grunnene til denne angsten er at jeg til tider blir ensom. I over ett år nå har jeg vært i et avstandsforhold og jeg savner han mye. Når jeg er sammen med han får jeg skjeldent tanker om døden.
Vi planlegger nå å flytte sammen, så jeg håper det kan hjelpe

Flere her foreslo psykolog. Dette har jeg vurdert, men jeg sliter fortsatt med å "si det høyt".
Jeg føler også at det må være Alvorlig før jeg går til psykolog, og det føler jeg ikke at det er..
men det er vel bare slik jeg tenker.

En stor klem til alle dere som har sendt svar på innlegget mitt!

Hilsen TS

Anonymous poster hash: 8db27...e7d

[AnonymBruker]

Jeg har også det samme, er 22 - mot 23, startet sånn ca i det året jeg bikka 20. Er det en slags 20års-krise tro? Da har man jo vært myndig en stund og har kjent på det at nå er man virkelig på vei mot "voksenlivet"? Kanskje det har noe med hvordan verden er idag? At man er redd for å ikke få rukket å leve, oppleve det man vil, en slags stress?

Det som hvertfall hjelper veldig for meg er å øve på å føle og å være i øyeblikket, samt å stresse ned med yoga. Omgås familie og venner. Være i aktivitet, gjøre de ting man liker. Jeg tenker at frykten er verre enn selve handlingen, og hvis man sier til seg selv at man har et valg: skal jeg bare leve her og nå - og gjøre det jeg liker - eller skal jeg gi næring til angsttanker og mørke tanker som ikke gjør noe annet med situasjonen enn å være unyttig?

Har blitt litt inspirert av filmen "Spis elsk lev" med Julia Roberts.

Anonymous poster hash: 8be20...365

[glassmanet]

Jeg har det også slik. Blitt verre og verre egentlig. Er veldig redd for både å dø mens jeg sover, få en uhelbredelig sykdom, hjerteinfarkt, blodpropp, eller havne i bilulykke.

Jeg er ikke redd for å dø gammel, men jeg er redd for å dø ung. Er 24 år, og har hatt det sånn i et par år.

Har bestandig elsket å reise, og vært mye rundt i verden. De siste gangene jeg har flydd nå har jeg vært livredd for å få blodpropp. Gruer meg som en gal til 15 timers flytur om noen mnd utrolig slitsomt å ha det sånn! Føler meg også dum, og at de rundt ikke forstår. Jeg vet jo innerst inne at jeg sannsynligvis ikke kommer til å få blodpropp, eller dø mens jeg sover. Men der og da er frykten så reell at jeg kan gråte, skjelve og føle meg ulykkelig i mange dager

[Sillicious]

Vi dør ikke! Vi bare forlater kroppen vår og går videre til en annen.

[waco]

Det dere må huske på mine venner er at alle mennesker har dødsangst. Det er en trøst skjønner dere og en god forklaring på hvorfor mange mennesker er livredde, - så livredde at de skaper seg religioner hvor de lever evig!

Med en gang man forstår dødsangsten vil man også forstå religionen og ønsket om å leve evig.

Er man smart så kan man til og med bruke andre menneskers dødsangst til å tjene en selv! Skremme folk og trøst dem etterpå. Funker alltid det.

[Hoppetaujenta]

På 17.5.2013 den 23.14, Tjukken skrev:

Her er et vers du kan trøste deg med enn så lenge

Døden er ikke så skremmende som før.

Folk jeg var glad i

har gått foran og kvistet løype.

De var skogskarer og fjellvante.

Jeg finner nok frem.

...og han som forfattet det diktet heter Kolbein Falkeid, i tilfelle noen vil snuse på mere av ham.