jeg har dødsangst..

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om dette blir riktig forum men jeg prøver.

Det startet for noen måneder siden, jeg hadde lagt meg for kvelden og lå i mørket for å prøve å sove..

Plutselig skyller det over meg noe som minner om panikk..

Jeg skal dø en dag..virkelig dø..forsvinne fra denne jorden..

Alle mennesker skal dø..vi har rett og slett ingen valg..nulll kontroll..!

Dette var en forferdelig følelse!!

Jeg tror vi alle på et punkt i livet har tenkt denne tanken..

Men nå følte jeg virkelig at det gikk opp for meg og tanken forsvinner ikke..

I motsetning til tidligere forsvinner ikke denne tanken på døden..

Hver dag har jeg blitt minnet på det..og ikke vet jeg hvorfor.

Jeg blir redd...Redd for å plutselig falle om..Plutselig går alt i svart.

Nå må det sies at jeg er fortsatt ung og frisk.

Jeg er i begynnelsen av tyve årene, har et flott liv og har ingen grunn til å frykte døden nå.

Jeg er heller ikke religiøs og har ingen formening om hvor vi havner etter livet.

Men hvorfor kommer disse tankene og frykten?

Hvordan får jeg den til å forsvinne?

Jeg ønsker ikke å snakke med mine nærmeste om disse tankene.

Jeg vil ikke minne dem på hva vi har i vente.. Det er jo grusomt..

Men jeg føler at jeg må få ut tankene på et vis, dele dem med noen..

Derfor skriver jeg her..i håp om at det vil lettet på trykket.

For det er slitsomt å tenke på dette hver dag, det sliter på kroppen.

Anonym poster: 8db27f344072c6d3490d9ead04dd5e7d

Anonym poster: 8db27f344072c6d3490d9ead04dd5e7d

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måten. Er også tidlig i 20-årene og det er merkelig hvor alene jeg føler meg om disse tankene. Vennene mine ser ikke ut til å tenke over døden, jeg prøver hver eneste dag å la være å tenke på det, men det går ikke an. Spesielt om kvelden, som du sier.

Men noe som hjelper meg er at jeg prøver å forestille meg hva som kommer etterpå, jeg er heller ikke religiøs, men likevel syns jeg det er for fjernt at ingenting mer skal skje, noe må skje, alt kan ikke bare ta slutt, det er for absurd... Og en ting til - jeg begynte først å slite virkelig med sånne tanker da jeg begynte på noen p-piller som faktisk ga meg angst. Så vær obs på det, det er ikke noe lurt å tukle med hormoner. Men nå har jeg sluttet med dem og sliter fortsatt med dødsangst, så jeg vet at det ikke er så lett.

Men du er ikke alene om disse tankene, det er grusomt å tenke på, men kanskje det ikke behøver å være grusomt.

Anonym poster: 49c03854639e3cdb5bdbd9d41a325c4e

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måten. Er også tidlig i 20-årene og det er merkelig hvor alene jeg føler meg om disse tankene. Vennene mine ser ikke ut til å tenke over døden, jeg prøver hver eneste dag å la være å tenke på det, men det går ikke an. Spesielt om kvelden, som du sier.

Men noe som hjelper meg er at jeg prøver å forestille meg hva som kommer etterpå, jeg er heller ikke religiøs, men likevel syns jeg det er for fjernt at ingenting mer skal skje, noe må skje, alt kan ikke bare ta slutt, det er for absurd... Og en ting til - jeg begynte først å slite virkelig med sånne tanker da jeg begynte på noen p-piller som faktisk ga meg angst. Så vær obs på det, det er ikke noe lurt å tukle med hormoner. Men nå har jeg sluttet med dem og sliter fortsatt med dødsangst, så jeg vet at det ikke er så lett.

Men du er ikke alene om disse tankene, det er grusomt å tenke på, men kanskje det ikke behøver å være grusomt.

Anonym poster: 49c03854639e3cdb5bdbd9d41a325c4e

Tusen takk for svar! Det er virkelig godt å høre at jeg ikke er alene om dette og kan dele det med noen.

Følte også at det hjalp litt bare å poste innlegget.

Samtidig har jeg tenkt på at dette blir bare en vond påminnelse til andre.

Men så er det mange som lett klarer å glemme temaet og heller fokusere på andre ting.

Den egenskapen har forsvunnet de siste månedene for min del...

Ja det er helt sant, man blir mer beroliget av å tenke at det "er noe mer" og jeg skjønner nå hvorfor mange velger å tro og dedikere seg til en religion.

Men jeg klarer ikke helt å åpne meg for den muligheten..

Jeg er litt sånn "du tror det ikke før du får se det person".

Har ikke hørt om sammenheng mellom p-piller og angst. Har heller ikke erfart det.

For min del tror jeg rett og slett at jeg har blitt voksen. Jeg tenker mye fremover og ønsker å starte livet mitt på ordentlig.

Det behøver helt klart ikke å være grusomt. Man skal være takknemelig for det livet man har fått!

Tenk på at det fine vi får oppleve.

Nok en gang, takk for svar, og husk at du er heller ikke alene!

Anonym poster: 8db27f344072c6d3490d9ead04dd5e7d

[AnonymBruker]

Det er nok ganske mange som har denne "dødsangsten", man vil jo egentlig ikke dø. Men jeg har pleid å snu det på en annen måte: Vi har jo ikke alltid eksistert, så hvor var jeg før jeg ble født? Jeg tenker at vi går tilbake til det opprinnelige

Anonym poster: b8d87000dcd2b234d97dbccf68997088

[Gjest Skogmann]

Man må bare lære seg å akseptere det. Jeg er hverken religiøs eller troende på noen som helst måte. Min oppfatning er at når vi dør så er vi borte. Men det er heller ingenting å frykte, fordi om man blir svært gammel så er man som regel fornøyd. Livet har vært langt, man har oppnådd ting, fått barn, vært forelsket, elsket, hatet og alt det som hører med i livet. Det er ikke så mye mer å oppdage. Om man blir svært syk er nok døden en lettelse for mange. Om man dør brått så vet man ikke at man har dødd, eller levd, for den saks skyld.

Ergo..døden trenger man ikke frykte. Og vi har bare ett liv, og det er en skam å bruke det ene livet man har på å være redd for noe som ALLE før eller siden må, nemlig å dø. Hittils er det ingen som har kommet helskinnet igjennom livet

[AnonymBruker]

Jeg har hatt dødsangst. Det hjelper å fylle dagene med ting å gjøre og å være i aktivitet. Aktivitet hjelper mot all form for angst og depresjoner. Værste du kan gjøre er å la det stå til og å starte på medisiner som du blir avhengig av og ikke kan slutte med. Jeg er så glad for at jeg bearbeida det selv gjennom å trene og å spise sunt, for man får en syk mestringsfølelse av det. Hender fremdeles at jeg har noen dager der hvor jeg får en ekkel følelse og blir redd, men da finner jeg på noe og så er tanken borte ganske umiddelbart (i alle fall i forhold til før). Hvis du lar dette her stå på så får du etterhvert gjerne panikkanfall hvor det regelrett kjennes ut som du skal dø (ikke kødd en gang, for du lurer kroppen din til å tro at du dør og da kjennes det noenlunde slik ut), og det vil du ikke ha. Jeg hadde det og var livredd. Noen ganger var jeg våken 3-4 dager på rad. Snakka med nær familie og ble råda til å være i mer aktivitet, og som sagt så var det altså redningen. Du skal ikke være redd for å snakke med de som står deg nærmest, de vil deg bare godt og er der for deg.

Anonym poster: ab50ccbe95b7dae82ff7d02e4fc63a78

[AnonymBruker]

Glemte forresten å nevne at jeg er 23 år selv, så det er heller ikke naturlig for meg å frykte døden.

Anonym poster: ab50ccbe95b7dae82ff7d02e4fc63a78

[AnonymBruker]

Det er nok ganske mange som har denne "dødsangsten", man vil jo egentlig ikke dø. Men jeg har pleid å snu det på en annen måte: Vi har jo ikke alltid eksistert, så hvor var jeg før jeg ble født? Jeg tenker at vi går tilbake til det opprinnelige

Anonym poster: b8d87000dcd2b234d97dbccf68997088

Det er en måte å se det på

Anonym poster: 8db27f344072c6d3490d9ead04dd5e7d

[AnonymBruker]

Man må bare lære seg å akseptere det. Jeg er hverken religiøs eller troende på noen som helst måte. Min oppfatning er at når vi dør så er vi borte. Men det er heller ingenting å frykte, fordi om man blir svært gammel så er man som regel fornøyd. Livet har vært langt, man har oppnådd ting, fått barn, vært forelsket, elsket, hatet og alt det som hører med i livet. Det er ikke så mye mer å oppdage. Om man blir svært syk er nok døden en lettelse for mange. Om man dør brått så vet man ikke at man har dødd, eller levd, for den saks skyld.

Ergo..døden trenger man ikke frykte. Og vi har bare ett liv, og det er en skam å bruke det ene livet man har på å være redd for noe som ALLE før eller siden må, nemlig å dø. Hittils er det ingen som har kommet helskinnet igjennom livet

Det er helt klart noe man må lære seg å akseptere..men det er vanskelig..

ellers i livet er man så vant med å ha flere valg.

Sant som du sier, har man levd et langt og fullverdig liv så er det ikke så gale..

Jeg er nok bare redd for å dø i ung alder.. det skjer jo..livet er uforutsigbart..

Helt riktig godt sakt.

Anonym poster: 8db27f344072c6d3490d9ead04dd5e7d

[AnonymBruker]

Jeg har hatt dødsangst. Det hjelper å fylle dagene med ting å gjøre og å være i aktivitet. Aktivitet hjelper mot all form for angst og depresjoner. Værste du kan gjøre er å la det stå til og å starte på medisiner som du blir avhengig av og ikke kan slutte med. Jeg er så glad for at jeg bearbeida det selv gjennom å trene og å spise sunt, for man får en syk mestringsfølelse av det. Hender fremdeles at jeg har noen dager der hvor jeg får en ekkel følelse og blir redd, men da finner jeg på noe og så er tanken borte ganske umiddelbart (i alle fall i forhold til før). Hvis du lar dette her stå på så får du etterhvert gjerne panikkanfall hvor det regelrett kjennes ut som du skal dø (ikke kødd en gang, for du lurer kroppen din til å tro at du dør og da kjennes det noenlunde slik ut), og det vil du ikke ha. Jeg hadde det og var livredd. Noen ganger var jeg våken 3-4 dager på rad. Snakka med nær familie og ble råda til å være i mer aktivitet, og som sagt så var det altså redningen. Du skal ikke være redd for å snakke med de som står deg nærmest, de vil deg bare godt og er der for deg.

Anonym poster: ab50ccbe95b7dae82ff7d02e4fc63a78

Har selv merket at det hjelper å fylle tiden med aktivitet..Rett og slett ikke ha tid til å tenke..

Men som nevnt tidligere kommer disse tankene helst på kvelden..når jeg skal legge meg..

Slike tanker i mørket er ikke så hyggelig.

Nei, tankene kan ikke ta overhånd. Når jeg får tankene tar jeg en liten diskusjon med meg selv.

Prøver å skyve bort temaet.. Tror ikke jeg er så overbevisende i diskusjonen da jeg ikke vet hva som er riktig å si.

Takk for klemmen

Anonym poster: 8db27f344072c6d3490d9ead04dd5e7d

[Gjest Skogmann]

Det er helt klart noe man må lære seg å akseptere..men det er vanskelig..

ellers i livet er man så vant med å ha flere valg.

Sant som du sier, har man levd et langt og fullverdig liv så er det ikke så gale..

Jeg er nok bare redd for å dø i ung alder.. det skjer jo..livet er uforutsigbart..

Helt riktig godt sakt.

Anonym poster: 8db27f344072c6d3490d9ead04dd5e7d

Livet er uforutsigbart ja..men det er det som gjør det spennende. Du kan dø av hjertestans i morgen, eller du kan snuble over en koffert med 500,000 kroner. Du kan bli påkjørt eller drukne, eller du kan redde liv og gjøre noe heltmodig. Tenk deg hvilket mareritt livet hadde vært om det var forutsigbart. Det samme hadde skjedd hver dag, ingen overraskelser, ingen utrolige hendelser, ingen kjærlighet, ingen forelskelse, ingen tårer,ingen latter..bare det samme om og om igjen.

[AnonymBruker]

Glemte forresten å nevne at jeg er 23 år selv, så det er heller ikke naturlig for meg å frykte døden.

Anonym poster: ab50ccbe95b7dae82ff7d02e4fc63a78

Okey

Kan alder ha en sammenheng med disse tankene? Er det vanlig for folk i begynnelsen av tyveårene?

En slags tidlig 50-års-krise kanskje.

Anonym poster: 8db27f344072c6d3490d9ead04dd5e7d

[AnonymBruker]

Livet er uforutsigbart ja..men det er det som gjør det spennende. Du kan dø av hjertestans i morgen, eller du kan snuble over en koffert med 500,000 kroner. Du kan bli påkjørt eller drukne, eller du kan redde liv og gjøre noe heltmodig. Tenk deg hvilket mareritt livet hadde vært om det var forutsigbart. Det samme hadde skjedd hver dag, ingen overraskelser, ingen utrolige hendelser, ingen kjærlighet, ingen forelskelse, ingen tårer,ingen latter..bare det samme om og om igjen.

Klart det hadde vært kjedelig..Litt spenning i livet må til!

Men liker ikke helt den delen ukjente og skumle delen hvor livet plutselig kan ende...

Kan ende på alle mulige teite måter..

Det virker som en dum måte å "gå på", ved et uheldig uhell.

Anonym poster: 8db27f344072c6d3490d9ead04dd5e7d

[Teriyaki]

Jeg har også angst for å dø. Har hatt det hele livet mitt og det er så prekært at jeg blir kvalm og kjemperedd av å tenke på det. Hjertebank og nervøsitet. Aktivering av det sympatiske nervesystemet, rett og slett.

Har blitt værre siste året, så har dessverre ingen råd.

[AnonymBruker]

Jeg har også dødsangs. Men angsten for andre nær mej ska dø er like gale. Har angst for å reise vekk i frykt for at jeg ikke kommer igjen eller at noen av mine kjære ikke er der når jeg kommer,og at andre reiser er også gale..

Anonym poster: e05720c26d2b7f76438912050ad29bec

[Minya]

Jeg fikk også den "innsikten" da jeg var i midten av tyveårene. Akutt dødsangst med alt som fulgte med. Jeg får noen anfall innimellom nå også, men jeg har lært meg til å snakke meg selv ned fra det og fokusere på de små tingene som gjør livet verdt det. Døden er en helt naturlig del av livet, og det er jo strengt talt ingen som virkelig ønsker å dø, så det er nok ganske normalt å få litt dødsangst innimellom.

En eller annen klok person sa en gang; Du er voksen den dagen du virkelig innser at du selv en gang skal dø. Så du har nok bare blitt voksen, TS.

[Tjukken]

Her er et vers du kan trøste deg med enn så lenge

Døden er ikke så skremmende som før.

Folk jeg var glad i

har gått foran og kvistet løype.

De var skogskarer og fjellvante.

Jeg finner nok frem.

[AnonymBruker]

HEI!

Jeg er ei jente på 31 år som har slitt med angst i perioder i livet mitt og det er fryktellig slitsomt å måtte forholde seg til sin egen angst. Hva kan jeg selv gjøre, hvordan unngå angsten, slippe å tenke osv. Det er for mange helt nødvendig med en form for behandling. Jeg har selv gått i terapi og brukt medisin som heter cipralex. Det er en medisin som virker forebyggende fordi den hjelper kroppen/hjernen å redusere de stoffene som utsondres og gir angstfølelse (hjertebank, pustebesvær, svimmelhet osv.) Det er ikke det samme som sobril, valium og slike medisiner!! For meg har det hjulpet utrolog godt tidligere, samtidig som jeg har vært bevisst problemene mine og pratet om dem.. MYE.. (tipper min samboer m.fl. har fått overdose av meg og har følt meg som et potensielt nervevrak :oP ) Den gangen fikk jeg panikkangst, redd for å dø, ikke våkne, det kjentes ut som jeg sluttet å puste osv. Tror selv dette kom av at jeg aldri var ordentlig i kontakt med mine følelser da mamma døde av lungekreft og at jeg fikk "senvirkninger" av å ikke bearbeide angsten. Denne perioden er ca 10 år siden.

Nå har jeg på nytt fått angst, men den utarter seg noe annerledes denne gangen. Det er fortsatt redselen for å dø, bare det at nå er jeg ikke redd for å plutselig dø. Jeg er redd for selve døden, å greier ikke helt å akseptere at jeg en gang skal dø.

Jeg velger å tro at jeg kommer til å bli gammel, at jeg skal leve mange lykkelige år sammen med de jeg er glad i, men jeg ønsker ikke å noen gang forlate denne verdenen. Og er redd for at jeg ikke kommer til å akseptere dette...

Denne gangen tror jeg det er utløst av min bestefars død fordi jeg satt der nesten til det siste, og så hvordan det var for han. . Jeg fikk plutselig døden tett inn på meg og hadde nok ikke på forhånd reflektert over reaksjoner i ettertid. Men samtidig angrer jeg jo ikke på at jeg var der, men innser nå at jeg må ta grep om meg selv for å gjøre livet bedre.Og min manns bestefar døde like etter, så det har nok også påvirket meg.

Jeg har lyst til å finne en måte å akseptere døden på, men tror nok det er vanskelig. Så da får jeg bare håpe at man har et annet syn på dette, når tiden nærmer seg.

Nå skal jeg på nytt la familiemedlemmer lide under min selvhjelpsterapi gjennom å prate det i hjel en periode, samtidig som jeg bevisst må få tankene på andre ting. Kommer nok også til å begynne på cipralex igjen, for det har jeg gode erfaringer med. I mitt tilfelle kommerr gjerne følelsene før tankene og da kan cipralexen hjelpe meg med å regulere dette. Samtidig er det også godt å skrive om det her.

Vil bare til slutt si at mennesker irundt meg opplever meg ikke som det nervevraket jeg føler meg, ingen kan se på meg at jeg går med slike tanker store deler av dagen.. Jeg får høre at jeg er så rolig å avbalansert, men det er ikke alltid slik inni meg .. :o)

Anonym poster: 894e32489378f37ab15613ada34837e2

[AnonymBruker]

bearbeide sorgen skulle det stå lenger oppe der ;o)

Anonym poster: 894e32489378f37ab15613ada34837e2

[AnonymBruker]

Jeg har også dødsangst innimellom. Jeg kan få skikkelige panikkanfall av det, heldigvis kortvarige siden jeg vet at angst ikke er farlig, og jeg skjønner hva som skjer.

Noen ganger skulle jeg ønske jeg var religiøs, slik at jeg kunne tro på at det er noe etter døden. Men jeg klarer ikke å tro på det. At man skal være ingenting til evig tid er en ekstremt skremmende tanke.

Det som hjelper for meg er først og fremst å trene. Kanskje er det endorfinene som gjør det?

Det hjelper også å snakke om det. Ikke vær redd for å overføre angsten din på andre. Det kommer ikke som noen overraskelse på folk at man skal dø

Det hjelper også å tenke at vi alle går mot samme skjebne. Alle du ser rundt deg skal gjennom det samme.

Ellers så får vi bare gjøre det beste ut av hver dag vi har

Anonym poster: 874fc88a2477ce52a24e93468ed87183