Svigers

[AnonymBruker]

Jeg følte plutselig for å skrive om situasjonen her, ikke vet jeg hvorfor.

Men sånn er det bare.

Det har seg slik at jeg er gravid med en mann. Han bor jeg sammen med og vi har vært sammen en stund (mange år). Jeg har hatt OK forhold til svigerforeldrene mine og broren til samboeren min hele veien.

Men etter jeg ble gravid forandret det seg.

Jeg fikk vite for et par mnd siden at svigermor anklager meg for å ikke like dem. De bor 1,5 timer unna og det koster oss 500 kr hver eneste gang vi skal besøke dem. Jeg studerer, samboeren min er heller ikke rik, det sier seg selv at vi ikke har råd til å drive og fly frem og tilbake dit hele tiden. Dessuten vil ikke samboeren min dit særlig ofte. Men det er liksom min feil, i deres øyne. Uansett hva man sier.

Det er alltid jeg som har foreslått å dra dit, alltid. Vi var der nylig, i et selskap, da måtte jeg mase meg til at vi skulle dit. De tror sikkert at jeg ble "dratt med" omtrent mot min vilje. Jeg er den som det er noe galt med skjønner dere.

Jeg har følelsen av at jeg blir baksnakket. Særlig når ting kommer frem i lyset etterhvert. Da vi var der i selskapet, så svogeren min bare sur ut. Han hilste på broren sin (samboeren min), men ignorerte meg fullstendig, og det ble en veldig ekkel stemning. Nå skal det sies at han har et stygt kvinnesyn da, men sånn plutselig er han sånn.. Jeg føler nesten at de har snakket om meg og kommet frem til en konklusjon om at jeg er et forferdelig menneske som har ødelagt livet til samboeren min og at jeg har lurt ham til å bli far osv. De liker ikke barn nemlig. Ingen av dem...

I realiteten er det slik at jeg holder samboeren min gående. Før han traff meg, hadde moren hans full kontroll og han var på vei til å bli trygdet.

Etter mye arbeid, fra min og samboeren min sin side, er han mye bedre. Mer utadvendt, klarer ting selv osv. Og vi har flyttet langt unna, kanskje det var sunt?

De mener vel at jeg har "stjålet ham", men han sier og jeg vet at jeg har hjulpet ham, og han har jo også hjulpet meg. Vi fungerer godt sammen.

Og jeg synes det er trist at svigerfamilien skal skylde på meg og snakke om meg på den måten, jeg har ikke gjort noe som helst galt. Hadde det ikke vært for meg, hadde vi aldri besøkt dem. Kanskje jeg skal "backe ut" for å si det sånn og aldri foreslå å dra dit mer? Så skal vi nå se hvor ofte det blir.

De har blitt invitert hit en rekke ganger, men de har alltid vondt i ryggen.. Men 1,5 timers reisevei til bursdagen til fetteren til kusinen til ungen til hunden til bla bla, det går greit. Bare ikke til oss.

Nei, jeg skjønner egentlig ingenting. Jeg vil at ungen skal ha noe med besteforeldrene sine å gjøre, men noen som har noen tanker om situasjonen? Tips?

Anonym poster: 3593cdf1f49996638b2fe6c84391a42e

[Gjest Sanne__]

Men , hvorfor vil du besøke dem når de oppfører seg slik?

Hvorfor er de så viktige?

Du høres ut som en fredsmegler. Men tro du meg, du kan ALDRI endre dem men må heller holde deg unna slik at de ikke ødelegger deg.

Har selv vært borti en lignende familie og tenker at jeg var et mehe i ALT for mange år, skulle kommet meg bort lenge før.

Begynn å sette deg selv i fokus. HVORFOR i all verden er det ditt ansvar å gjøre dem til lags??

HVORFOR ense dem ? FORDI du fortjener så mye bedre.

HVA med å begynne å bli litt mere glad i deg selv jenta mi.

[Havbris]

Hvor sikker er du på at du blir baksnakket - og hvor mye av dette er dine følelser (pluss litt hormoner)?

[AnonymBruker]

Men , hvorfor vil du besøke dem når de oppfører seg slik?

Hvorfor er de så viktige?

Du høres ut som en fredsmegler. Men tro du meg, du kan ALDRI endre dem men må heller holde deg unna slik at de ikke ødelegger deg.

Har selv vært borti en lignende familie og tenker at jeg var et mehe i ALT for mange år, skulle kommet meg bort lenge før.

Begynn å sette deg selv i fokus. HVORFOR i all verden er det ditt ansvar å gjøre dem til lags??

HVORFOR ense dem ? FORDI du fortjener så mye bedre.

HVA med å begynne å bli litt mere glad i deg selv jenta mi.

Takk for hyggelig svar!! Jeg vet ikke, jeg føler vel et ansvar for å holde "familien samlet", kanskje særlig fordi jeg så sårt ønsker at de skal være interesserte i babyen og at alt skal bli bra..

Jeg vet ikke helt egentlig.

Anonym poster: 3593cdf1f49996638b2fe6c84391a42e

[AnonymBruker]

Hvor sikker er du på at du blir baksnakket - og hvor mye av dette er dine følelser (pluss litt hormoner)?

Det er nok endel følelser, men det erting som har kommet frem, som svigermor har sagt til samboeren min når de to har vært alene. Da turte hun å si det. Vet ikke om hun forsnakket seg, men.

Anonym poster: 3593cdf1f49996638b2fe6c84391a42e

[AnonymBruker]

Hva med å få et mer personlig forhold til svigermor? Ring henne og slik.

Anonym poster: 17ab9011b60cab7d6018987981300528

[Gjest Sanne__]

Takk for hyggelig svar!! Jeg vet ikke, jeg føler vel et ansvar for å holde "familien samlet", kanskje særlig fordi jeg så sårt ønsker at de skal være interesserte i babyen og at alt skal bli bra..

Jeg vet ikke helt egentlig.

Anonym poster: 3593cdf1f49996638b2fe6c84391a42e

jeg vil råde deg til å drøfte dette fortløpende med en terapeut du stoler på.

da kan han /hun få et helhetlig bilde og råde deg og bare det å vite at du har noen i bakhand so du kan drøfte hvert minste lille episode med gjør at du slipper å tapåpes så totalt.

For det er nemlig det du blir, over tid. Virker som alt står og faller på deg. Når du går i terapi blir det også lettere for deg å være likegyldig overfor dem,det kjennes godt å reflektere idet noe akkurat har skjeddd. Ja jeg snakker av erfaring og iallefall hjalp det meg enormt.

Du slipper dras inn i den verden denne svigerfamilien ønsker å fremstå som og du slipper å bli litt som dem, noe man gjerne blir når det har gått laang laang tid. Bli dradd inn i deres kontekst.

Hvordan er det med din egen familie. har dere mye kontakt?

Viktig at du har et godt nettverk, men dette kan også være venner eller reservebesteforeldre.

Vet ikke hvordan det er for deg men oppdragelse, forventningen om å skulle være snill pike ligger ofte i bunnen når man som voksen havner i dysfunksjonelle forhold, og det du skriver;"Jeg vil så gjerne at alt skal bli bra" er som et ekko fra min egen fortid!

Kanskje det aldri blir bra. At det først blir det om du våger å sette foten ned, finne ut hva som egentlig er deg.

Liker du å befinne deg i denne rollen? Ta et grep, våge stille seg de vanskeligste spørsmålene,du verden hvor man har igjen for det i ettertid!

Å så må jeg si, så GODT at dere flyttet bort ifra dem!

Hvorfor lengte tilbake`? Et snev av Stockholmsyndrom? Det er ikke vondt ment, men igjen erfaring.

Jeg har ikke så rent lite kjennskap til en lignende situasjon du beskriver ser du.....

Klem fra en medsøster-