Trenger deres mening om en vanskelig sak! Hjelp!

[AnonymBruker]

Jeg trenger sårt noen gode råd her, jeg er snart 29 år og i et 5 år langt forhold med verdens beste og snilleste mann. Han har alltid vært åpen om at han har lyst på barn, når tiden er inne vel og merke med tanke på økonomi og bosted. Vi har planer om å flytte tilbake til hans hjemby når vi får stabilt arbeid og hus der.

Selv hadde jeg ikke lyst på barn i det hele tatt før jeg ble kjent med han, men etterhvert har jeg blitt mer usikker og har vel kanskje begynt å venne meg til tanken. Det som derimot fortsatt skremmer meg mest er sakens kjerne.

Jeg har et dominant arvelig syndrom med 50 % arvelighet, som jeg ikke vil føre videre til noe barn. Personlig har jeg vært heldig i den mening at jeg ikke har noen ytre symptomer, annet enn at jeg ser noe yngre ut enn alderen tilsier og jeg må ta medisiner. Men det kan slå andre veier, snakker om alt fra små misdannelser, mikropenis hos menn (nærmest alle menn med syndromet får faktisk dette), til døvhet og sammenvokste fingre og ganespalting. Det er mulig å oppdage om fosteret har dette syndromet i et tidlig stadium, men vanskeligere og si noe om symptomer og ytre trekk.

Jeg vet at det er en viss sjanse for å få et helt friskt barn, men har av mine egne erfaringer og andres som jeg har lest om ikke veldig lyst å "påføre" noen dette. Det er vel mye det som skremmer meg fra tanken på å få barn. Har jeg grunnlag til å tvile? Burde jeg prøve å være positiv og tenke at det går sikkert bra?

Og hva om jeg blir gravid og barnet får det samme syndromet...hadde dere tatt abort?

Hadde dere fått ungen allikevel og kanskje måtte tåle å høre at barnet blei mobba og erta fordi det er anderledes enn alle andre? Kanskje få beskyldninger fra deres eget barn om hvorfor man har gjort dette mot han/henne? Tenk dere hvor usikker en ung tenåringsgutt med mikropenis må føle seg? Og så tenke at alt det er din skyld fordi du absolutt skulle ha en unge, når man før det hele ikke visste om man ville ha barn en gang?

Hva hadde dere gjort om dere var i min situasjon???

Anonym poster: 4c34c20ac0d75536c9df07ddfa733525

Anonym poster: 4c34c20ac0d75536c9df07ddfa733525

[AnonymBruker]

Jeg hadde prøvd å bli gravid og tatt abort om prøver viste at fosteret hadde dette syndromet.

Anonym poster: 0029fec73a64d630dd33b31e55075e13

[Gjest Gjest]

Du må ville ha barn selv også. Når du vet om dette kan du snakke med legen din om å bli ekstra undersøkt og få veldig tidlig ul.

Personlig ville jeg nok tatt barnet vekk om det var missdannet,men dette er en sak du selv må ta stilling til.

Videre er det også viktig å få frem at alle barn er like verdifull om dei har missdannelser eller ei.Mangen med barn med missdannelser får ett rikere liv enn dei først hadde trodd.

[AnonymBruker]

Jeg hadde prøvd å bli gravid, gått svangerskapet ut uten å sjekke om barnet har "misdannelser". Det er vel ikke noe farlig ved dette syndromet om jeg forsto det rett?

Anonym poster: 7ec11523eb59ea2e70dba027d0a4d8bd

[AnonymBruker]

Jeg er enig med de to første svarene du fikk.

Du vil helt sikkert få veiledning fra lege/sykehus ang dette. Er mye fokus på arvelige sykdommer gjennom graviditeten, og du vil sikkert få grundig genetisk testing/ tidlig ultralyd. En del ting kan de oppdage med en blodprøve, også.

Jeg ville kommet igang så fort som mulig med prøvinga, for det kan uansett ta lengre tid enn man håper, og spesielt hos dere som har 50 % sjanse for misdannelser.

Anonym poster: 9ecac12d0703d61870521d79942b96f5

[AnonymBruker]

Nesten så jeg vil fraråde deg til å stille slike spørsmål her på kg. Du kan risikere å få alle mulige slags hensynsløse svar.

Er det ikke bedre om du kontakter noen som er profesjonelle på dette?

Anonym poster: 2bd56c8e3e9044ba6a59ae35fb0f0f2b

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke tatt sjansen på å bli gravid, men om uhellet skulle være ute ville jeg helt klart beholdt.

Anonym poster: b3fed66a783d9bb2e8b73d4b063cc3f4

[AnonymBruker]

Takk for synspunktene, er mest det jeg er ute etter her på kg Det er som nevnt moralske sider oppi dette også som gjør det litt vanskelig. Så godt med deres synspunkter

Anonym poster: 4c34c20ac0d75536c9df07ddfa733525

[Madison_00]

Personlig ville jeg ikke latt det stå i veien for å bli gravid. Om du prøver å tenke utenom dette syndromet, ønsker du barn? Hvis ja, synes jeg du skal gi det en sjangse. Om/når du blir gravid vil du få tett oppfølging, og om det skulle vise seg at barnet vil ha det samme syndromet kan du da ta stilling til hva du vil gjøre. Personlig ville jeg vurdert om jeg kunne ha taklet, og gitt barnet et godt liv på tross av syndromet. Om det blir et godt og verdig liv for barnet. Barnet kommer i første rekke. Om sjangsen er stor for at barnet aldri vil kunne finne glede, selvstendighet, kjærlighet og likeverd synes jeg faktisk det er egoistisk å beholde. Men det er min personlige mening.

Ønsker deg alt godt, uansett

[kakemonsteret]

Jeg ville mest trolig vurdert adopsjon i stedet. Har dere vurdert det?

[Jolene]

Jeg ville ikke fått barn i en slik situasjon. Hadde ikke villet påføre et uskyldig liv en slik belastning som syndromer i værste konsekvens kan gi.

[Rotemor]

Nesten så jeg vil fraråde deg til å stille slike spørsmål her på kg. Du kan risikere å få alle mulige slags hensynsløse svar.

Er det ikke bedre om du kontakter noen som er profesjonelle på dette?

Anonym poster: 2bd56c8e3e9044ba6a59ae35fb0f0f2b

Signerer.

[enogto]

Synes du burde ta en samtale med en profesjonell, dvs. antagelig en genetiker på et sykehus, for å få avklart hva det innebærer og hva slags oppfølging du vil kunne få i et eventuelt svangerskap. Du vil nok ikke få noe hjelp til selve avgjørelsen, men kanskje bli i bedre stand til å ta den selv.

Finnes det en kontaktgruppe for syndromet du er bærer av ville jeg også kontaktet den for å høre om andres erfaringer/tanker om dette som er/har vært i samme situasjon.

[Avalon]

Ville heller tatt bekymringene dine opp med lege enn her inne..

[AnonymBruker]

Ville du ha hatt barn dersom det ikke var fare for å gi denne sykdommen videre?

50% sjanse er mye. Har et vennepar som fikk foretatt en gentest av fosteret pga arvelig sykdom. Mener å huske at det var nogelunde lik sjanse. Norge ga ikke dette tilbudet så de fikk gjort det i Sverige. Her var det snakk om en sykdom som kunne være mild eller ille. De hadde allerede mistet et barn pga denne sykdommen. Fosteret var bærer og det ble abort.

Snakk med fagfolk om hvilke tilbud dere vil få i svangerskapet.

Jeg synes ikke det er egoistisk å velge å ikke bli gravid i en sånn situasjon. Samtidig så ser jeg at enkelte sykdommer kan man fint leve med, men som har sine utfordringer.

Det er kun dere to som kan ta valget.

Anonym poster: 07ee9e910c0ed07b4fe35eb4e4951b76

[mirama]

Hva slags syndrom er dette?

[AnonymBruker]

Jeg ville forsøkt adopsjon

Anonym poster: eccb73b31774dbc450235f829a61168c

[AnonymBruker]

Signerer innlegg 4 og 6

Anonym poster: a60e53f3f7f1934ef68216926eefb990

[Brunhilde]

Jeg ville valgt bort å føde egne barn hvis jeg visste at det var så stor sjanse for å videreføre sykdom, men jeg ville nok forsøkt å adoptere.

Nå er jeg så heldig at jeg fikk et barn, men adopsjon ville helt klart vært et fullgodt alternativ for meg om jeg hadde måttet velge bort graviditet av en aller annen grunn.

[Nusseli]

Detta är ju något du och din man måste prata om ihop. Om ni bestämmer er för att ändå få barn så måste ni komma överens om ni ska ta abort om fostret har den syndromen eller om ni ska fortsätta en sådan graviditet. Om ni kommer överens om att ta abort i så fall så måste ni vara 100% säkra på att det är det ni ska göra så att både två är helt klara över vad som kommer att ske i fall den dagen kommer.

Sedan så finns det ju också andra "risker" med graviditeter, både andra syndrom som är svårare att hantera än helt friska barn men också risker med mor. Är du beredd på det?

Egentligen så verkar det inte helt som om du vill ha barn? Om du tänker tanken på att bara få barn pga din man så kan det lätt bli fel. Du kan få ett helt friskt barn som har kolikk och skriker 24/7, du kan få ett barn med Downs, Autism, ADHD eller extrema allergier. Om du inte är 100% säker på att du vill ha barn så tror jag att det kan bli väldigt svårt för DIG om erat barn visar sig ha något av detta. Till och med ordentlig tonårstrots kan bli svårt att hantera om man inte vill ha barn helt säkert. I så fall är inte adopsjon ett val heller...

Nu är det ju så att om den enda anledningen till att du inte velat ha barn är pga den arvlige sykdomen och inte pga vad du personligen föredrar så är det ju naturligtvis skillnad.

Vad tycker din man om detta? Vet han tillräckligt mycket om sjukdomen? Det kan vara smart att prata med en expert om detta som kan förklara om sjukdomen för din man och riskerna.

Jag tycker inte att du ska känna dig egoistisk om du väljer att få egna barn, det är för många en naturlig drift och överlevnads instinkt. MEN kom ihåg att det finns extremt många helt friska barn som behöver ett tryggt hem och kärlek. Kanske ni kan vara med på att rädda ett annat barn istället och adoptera? Det är den största gåvan man kan ge och ni blir lika mycket föräldrar då.