Liker folk egentlig å være deprimert?

[AnonymBruker]

Dette er en påstand jeg har fått, og jeg lurer på om det kan være hold i påstanden?

At folk er så inne i depresjonen, at når de en og annen gang skulle oppleve lykke etc, at de stenger det ute, og "søker" å bli deprimert. Fordi det er den følelsen av å være deprimert som gjør dem, hvor rart det enn er, trygge.

Hva tror dere?

Anonym poster: 284dd0aae574d3535a88d35327dc3ea9

[kråkefjas]

Dette er en påstand jeg har fått, og jeg lurer på om det kan være hold i påstanden?

At folk er så inne i depresjonen, at når de en og annen gang skulle oppleve lykke etc, at de stenger det ute, og "søker" å bli deprimert. Fordi det er den følelsen av å være deprimert som gjør dem, hvor rart det enn er, trygge.

Hva tror dere?

Anonym poster: 284dd0aae574d3535a88d35327dc3ea9

Jeg er enig.

Selvsagt ikke i alle tilfeller.

[Tabris]

Jeg har hørt om folk som kvier seg for å gjøre noe med depresjonen fordi det virker skremmende å være i en tilstand uten. Depresjonen kan være, hvor vond den enn er, trygg og noe man vet hva er. Hvis man ikke lenger har den, så er man i ukjent og utrygt farvann.

[Miller]

Det eneste jeg kan tenke meg er når man har mistet noen man er glad i, og får dårlig samvittighet med tanke på dem når man føler seg glad.

Første gang jeg lo etter å ha mistet en som var nær, fikk jeg skikkelig dårlig samvittighet.

Men med tanke på klinisk depresjon, klarer jeg ikke å se at det skal være hold i dette.

[Sonaitt]

Ingen liker nok å være deprimert. Men det kan nok føles trygt, og det er ofte skremmende å prøve å få det bra. Mange er kanskje redde for at man skal falle tilbake i depresjonen igjen? Da kjennes det kanskje tryggere å bare være deprimert..., da slipper man i alle fall å bli skuffet.

[AnonymBruker]

Høres rart ut for min del, har slitt med depresjon siden tenårene, men kjemper imot og prøver stadig å finne på ting for at dette ikke skal ta overhånd. Har også blitt flink å skjule depresjonen, har gått i terapi uten at det hjelper. Hadde vært overlykkelig om depresjonen ble borte , nen vet ikke grunnen derfor er det vanskelig. Men selvsagt kan det tenkes at noen dyrker depresjonen sin.

Anonym poster: 723968a3e5579bb3726e999b12545c32

[Gjest Gjest]

Til dels enig i påstanden ja. Ingen vil/liker å være deperimert. Men å være lykkelig er kanskje enda verre, for da vil man vente på at noe vondt skal skje fordi denne tilstanden er den vanlige. Og har man kjent seg lykkelig, vil fallhøyden bli enda større.

[Gjest Gjest]

Det eneste jeg kan tenke meg er når man har mistet noen man er glad i, og får dårlig samvittighet med tanke på dem når man føler seg glad.

Første gang jeg lo etter å ha mistet en som var nær, fikk jeg skikkelig dårlig samvittighet.

Men med tanke på klinisk depresjon, klarer jeg ikke å se at det skal være hold i dette.

Til dels enig i påstanden ja. Ingen vil/liker å være deperimert. Men å være lykkelig er kanskje enda verre, for da vil man vente på at noe vondt skal skje fordi denne tilstanden er den vanlige. Og har man kjent seg lykkelig, vil fallhøyden bli enda større.

Dette er mine to hovedgrunner. Det er også det at er jeg deprimert, så er også risikoen for at jeg skader andre betydelig mindre enn om jeg er "frisk".

[Miller]

Dette er mine to hovedgrunner. Det er også det at er jeg deprimert, så er også risikoen for at jeg skader andre betydelig mindre enn om jeg er "frisk".

Jeg forstår ikke helt hva du mener. Hvordan kan du skade andre ved å ikke være frisk.

Når jeg er nede har de som er glad i meg det vanskelig. Så jeg skader andre når jeg er deprimert.

[Gjest Gjest]

Jeg forstår ikke helt hva du mener. Hvordan kan du skade andre ved å ikke være frisk.

Når jeg er nede har de som er glad i meg det vanskelig. Så jeg skader andre når jeg er deprimert.

For det livet jeg ønsker å leve skaper stress og uro hos de. Jeg klarer skjule at jeg er deprimert, jeg ville ikke klart å skjult at jeg la om hele livet mitt igjen.

[Rumle]

Til dels enig i påstanden ja. Ingen vil/liker å være deperimert. Men å være lykkelig er kanskje enda verre, for da vil man vente på at noe vondt skal skje fordi denne tilstanden er den vanlige. Og har man kjent seg lykkelig, vil fallhøyden bli enda større.

Jeg tenker egentlig ganske motsatt av dette. Min erfaring er i alle fall at det er nettopp etter man har kjent på det virkelig vonde og mørke, at man virkelig klarer å verdsette de beste stundene, nettopp fordi man vet hvordan det kan være.

Endret 7. april 2013 av Rumle

[AnonymBruker]

Jeg har ikke hatt langvarige depresjoner, bare korte og humørsvingninger. Men jeg tror kanskje at når man er deprimert så risikerer man ikke følelsen av skuffelse, ettersom man ikke har noen forventninger. Mens når man er glad og forventningsfull, kan man risikere å bli skuffet og dermed få deprimerte tanker igjen. Så det er nok den overgangen fra å være glad til å bli deprimert, som kjennes verre enn å være i en depresjon fra før av. Tenker jeg.

Anonym poster: 0fc90a753f0592452af6b978c0ddda5b

[Miller]

Jeg har kanskje litt annen type depresjon siden jeg er bipolar. Så mine erfaringer er nok annerledes enn andres.

Jeg får tanker om at jeg er verdens verste person, jeg vil ikke leve, får mye angst og jeg får mye fysiske symptomer. Det er ingen del av meg som synes det er trygt å være der nede.

[Tabris]

Jeg har kanskje litt annen type depresjon siden jeg er bipolar. Så mine erfaringer er nok annerledes enn andres.

Jeg får tanker om at jeg er verdens verste person, jeg vil ikke leve, får mye angst og jeg får mye fysiske symptomer. Det er ingen del av meg som synes det er trygt å være der nede.

Depresjon kan også gi seg utslag som apati. Det kan være tryggere å sitte i sofaen og surfe på nett eller se en uendelig serie med tv-serier en slags apatisk døsetilstand fremfor å komme seg opp og ta tak i ting i livet. Sistnevnte kan være vanskelig og skummelt for mange.

[Miller]

Depresjon kan også gi seg utslag som apati. Det kan være tryggere å sitte i sofaen og surfe på nett eller se en uendelig serie med tv-serier en slags apatisk døsetilstand fremfor å komme seg opp og ta tak i ting i livet. Sistnevnte kan være vanskelig og skummelt for mange.

Ja, det var det jeg kom på. Det er forskjellige former for depresjoner.

Jeg mener ikke at noen er verre enn andre, bare forskjellige. Jeg har aldri hatt en følelse av at det er skummelt å være oppe.

[AnonymBruker]

Depresjon kan også gi seg utslag som apati. Det kan være tryggere å sitte i sofaen og surfe på nett eller se en uendelig serie med tv-serier en slags apatisk døsetilstand fremfor å komme seg opp og ta tak i ting i livet. Sistnevnte kan være vanskelig og skummelt for mange.

Jeg føler meg litt sånn nå. Jeg er ikke deprimert da. Går på jobben hver dag, men har problemer med å få gjort de tingene jeg skulle gjort på fritida. Tramper litt i en grøt.

Anonym poster: 0fc90a753f0592452af6b978c0ddda5b

[AnonymBruker]

Ser jeg har fått forskjellige svar. Men interessante også.

Jeg tenker også som noen av dere, at folk kan oppleve det å være lykkelig etter å ha opplevd en langvarig/ dyp alt ettersom hvordan depresjonen har artet seg, kan være veldig skummel at man ikke unner seg den følelsen for å vegre seg mot evt. nederlag.

Men burde det egentlig ikke være motsatt, at folk som har vært deprimert, blir mer opptatt av å ta vare på lykkefølelsen og få det til å vare nettopp fordi de vet hva det innebærer å være "nede i kjelleren"?

Anonym poster: 284dd0aae574d3535a88d35327dc3ea9

[AnonymBruker]

Depresjon kan også gi seg utslag som apati. Det kan være tryggere å sitte i sofaen og surfe på nett eller se en uendelig serie med tv-serier en slags apatisk døsetilstand fremfor å komme seg opp og ta tak i ting i livet. Sistnevnte kan være vanskelig og skummelt for mange.

Nettopp! Jeg kan bli depressiv og apatisk av ikke å ha noe å gjøre, noe som ofte stopper meg fra faktisk å gjøre noe. Det blir rett og slett en ond sirkel, en Catch22 om du vil. Har man angst i tillegg, kan det bli en bratt bakke.

Anonym poster: 419fd24e4374264dcd34aca1573a6de4

[LeaMichele]

Jeg har vært deprimert i 15 år, og å bli frisk er uhyre skummelt.

Grunnen er at jeg ikke "kjenner" meg selv som frisk. Jeg vet ikke hvordan jeg skal oppføre meg som friske gjør.

Det er som andre her sier, det er trygt med de samme gamle tankene.

Og for hver gang jeg prøver å snu tankegangen, prøve å snu på livet, og det ikke går, så er det en så forferdelig nedtur at det nesten er bedre å bare være som jeg er...

Men jeg slutter ikke prøve, for jeg vil jo ikke være sånn her.

Men det er virkelig skummelt.

[AnonymBruker]

Alt man kjenner er på en måte trygt selv om det også er fælt. Å bli frisk er også en utfordning, for man må venne seg til et nytt liv med krav, forventninger og muligheter samme hvor fantastisk det egentlig er. Jeg synes det er for lite fokus på tomrommet som faktisk oppstår mellom et "sykt liv" og et "friskt liv". Hvis flere hadde fått mer støtte i denne overgangen, samt å slippe å gå rundt å vente og vente på at f eks noen vil ansette dem i en jobb, kunne flere slippe å skli tilbake til tunge tanker og destruktivt liv. Man må selvfølgelig gjøre mye av jobben selv, men støtte fra andre til å bli inkluderte i det gode felleskap igjen er også veldig viktig.

Anonym poster: 294494f57eace5fb22a75447a6344357