Har din utro mann/x-mann kommet tryglende tilbake ?

[Gjest Gjest]

Gjelder både en-gangs og de som som innledet forhold til damen .Og når han kom tilbake og angret, hvordan tok du det? Noen som klarte å ordne opp, eller forble det slutt ?

[AnonymBruker]

Først så turte han ikke, fordi jeg var så enormt sinna. Hver gang han prøvde å bortforklare seg så kvestet jeg hvert et argument.

Så mildnet jeg litt og da kom han. Først ble jeg glad, ville bare ha han tilbake mer enn noe annet. Ville ihvertfall ikke at hun andre damen skulle få han. Så var det som om han forventet at alt skulle være bra igjen, og det var det ikke. Jeg fikk fremdeles raserianfall, hatet han, var helt fortvilt. Da ble han redd igjen, da, og så trakk han seg tilbake. Sånn gikk tiden. Ingen løsning i sikte.

Anonym poster: 33d9c1525b0d7c68ad04315f25e8f625

[Gjest Gjest]

Ja, da han så at jeg var kommet meg opp. Jeg var jo en gang den peneste han visste om, og dette gjorde at han krøp tilbake når han så meg. Fikk meldinger på mail, hvor feil han hadde tatt og at hun andre ikke var i nærheten. Husker at han sa at hun ikke gjorde noe på min måte, at han savnet alt han hadde tatt for gitt. Det var en trøst!

Men det hjalp ikke, for personligheten hans vekket ikke min interesse mer. Glad i han, men mer som et barn eller slekning som jeg syntes synn på.

[Gjest Gjest]

Først så turte han ikke, fordi jeg var så enormt sinna. Hver gang han prøvde å bortforklare seg så kvestet jeg hvert et argument.

Så mildnet jeg litt og da kom han. Først ble jeg glad, ville bare ha han tilbake mer enn noe annet. Ville ihvertfall ikke at hun andre damen skulle få han. Så var det som om han forventet at alt skulle være bra igjen, og det var det ikke. Jeg fikk fremdeles raserianfall, hatet han, var helt fortvilt. Da ble han redd igjen, da, og så trakk han seg tilbake. Sånn gikk tiden. Ingen løsning i sikte.

Anonym poster: 33d9c1525b0d7c68ad04315f25e8f625

Hva kunne han ha gjort? Lurer virkelig på hva som kunne ha hjulpet. Der hvor man har kommet dit at man ikke vil at han skal forvente at alt bare er greit..... hva kunne han gjort videre i denne situasjonen og på det steget?

Spør gjerne alle sammen her, så kom med det!

[Gjest Gjest]

Hva kunne han ha gjort? Lurer virkelig på hva som kunne ha hjulpet. Der hvor man har kommet dit at man ikke vil at han skal forvente at alt bare er greit..... hva kunne han gjort videre i denne situasjonen og på det steget?

Spør gjerne alle sammen her, så kom med det!

Han måtte overbevist fullstendig om at det var en tabbe, sitt livs tabbe, og mye prat om forholdet. Hva som kan bli bedre fra begge parter, for begge kan forbedre seg. Og tilgivelse. Og ALDRI bruke utroskapen mot den utro, altså etter mye prating legge det vonde bak seg.

[Ferny]

Hva kunne han ha gjort? Lurer virkelig på hva som kunne ha hjulpet. Der hvor man har kommet dit at man ikke vil at han skal forvente at alt bare er greit..... hva kunne han gjort videre i denne situasjonen og på det steget?

Spør gjerne alle sammen her, så kom med det!

Skrudd tilbake tiden, og så kunne han kanskje ha prøvd å sette pris på damen sin der og da. Too little too late.

[AnonymBruker]

Hva kunne han ha gjort? Lurer virkelig på hva som kunne ha hjulpet. Der hvor man har kommet dit at man ikke vil at han skal forvente at alt bare er greit..... hva kunne han gjort videre i denne situasjonen og på det steget?

Spør gjerne alle sammen her, så kom med det!

AB#1 her.

Han måtte for det første hatt evne til å leve seg inn i hvordan det var for meg, og bære det vonde sammen med meg heller på en slik måte at jeg ikke følte meg så alene. Så måtte han selv ha tatt initiativ til å avvise den dama, ikke bare slutte å svare henne men faktisk si at han velger meg. Han måtte ha tatt veldig mye intiativ til å ordne opp, og aldri gitt seg, selv om jeg hadde grått og kjeftet. Han måtte i det hele tatt ha tålt veldig, veldig mye.

Anonym poster: 33d9c1525b0d7c68ad04315f25e8f625

[Gjest Gjest]

Hva kunne han ha gjort? Lurer virkelig på hva som kunne ha hjulpet. Der hvor man har kommet dit at man ikke vil at han skal forvente at alt bare er greit..... hva kunne han gjort videre i denne situasjonen og på det steget?

Spør gjerne alle sammen her, så kom med det!

Det lurer jeg på også. Hva skal til for at et forhold skal rette på seg igjen ? Hva er det beste en utro mann kan gjøre etter et sånn svik ?

[AnonymBruker]

Så godt jeg kan skal jeg forsøke å illustrere det, hva hadde jeg trengt:

1. Du har fått høre om utroskapet.

Jeg tenker på Titanic: de fire stegene før båten nådde bunnen. Brukte timer på å stå stille, båten knekte på midten, sank, forsvant så ned på bunnen.

Først sto jeg stille; den første uken var utroskapet det første jeg tenkte på når jeg la meg, det jeg drømte om mens jeg sov, det jeg tenkte på når jeg våknet. Jeg fikk aldri egentlig fred.

La meg tettere inntil han og ville verken sove, drømme, være våken. Husker at jeg tenkte at jeg skulle ønske jeg bare kunne bli påkjørt og havne i koma. Kanskje få hukommelsestap slik at alt sammen var glemt - også han. Det han opplevde under denne uken, var en lykkerus, som han sa. Fortalte meg at han hadde vært fullstendig i "denial". Han var så glad for å kunne ligge inntil meg, ikke være utro mer. Den dag i dag skjønner jeg bare rett og slett ikke hvorfor.

Etter en uke i stillhet og i sjokk, brøt jeg sammen og "knakk" i to. Den ene biten i meg ville langt bort i fra han: dette tilgir man ikke! Og står han å forventer at alt skal bli som før? Forventer han at jeg skal kunne duge til noe hjelp rundt dette akkurat nå? Jeg kom med tusen spørsmål rundt utroskapet. Den ene løgnen ble avslørt etter den andre i løped av tre måneder. Det var noe av det værste jeg har vært med på. Jeg trodde jeg skulle bli gal, politiet kom pga husbråk en kveld. Da hadde han fortalt meg noe han hadde løyet om og spart meg for, som var noe av det mest skuffende jeg har opplevd i hele mitt liv.

Jeg sank nå lenger og lenger ned. Den utroe parten skjønte ikke hvor vondt dette var: han klikket flere ganger på seg selv og begynte å bli svakere og svakere: begynte å skjønne hva han hadde gjort mot oss. Men her burde han vært sterk, ikke svak. Han fikk oss til å synke, han burde tatt i rattet og kjørt båten i land. I stedet nuste han oss igjen og igjen pga egne issues og egne vonde tanker. Mens jeg trengte han mest.

Og til slutt lurte jeg på: hva gjør jeg her? skal jeg styre oss i en retning nå?

Vi nådde bunnen. Parterapi i noen måneder. Det hjalp, men mareritt og usikkerheten kom hele tiden. Jeg kom med spørsmål igjen og igjen og igjen. Av og til ble det rolig, men bare hvis han viste tegn til sikkerhet. Hvis han viste meg svakheter ble jeg livredd for å få mer straff, bli mer såret og skuffet. Så testene kom og gikk.

Her gikk vi hver vår vei.

2. Hva kunne han gjort? For det første: Hva krevde han av meg? Han kom først å fortalte meg om et utroskap, når han kunne latt være å bare egentlig spart meg. Han kunne gjort det slutt i stedet. Han valgte å fortelle meg det, det var hans valg å utsette oss for det, og hva skulle egentlig skje? Sku han bare stå å være sjokka over alle konsekvensene? Hvorfor måtte jeg google utroskap på pcen og søke råd, fordi han var hjelpesløs?

Han gamblet med meg mens vi kranglet. Han dro når jeg sa forsvinn. Det er så krenkende at jeg ble skadet, bare av det, videre i forholdet. Disse tingene tror jeg ødela en prosess videre.

-Her skulle han vært her med meg. For meg. Hvis han ikke kunne forstå: Lytt? Lytt å vær der?

Det kom store, store anfall og utbrudd som jeg aldri har sett maken til: kroppen min ristet, jeg gråt og brølte ned i en dyne HVER DAG i et halvt år, og flere ganger i UKEN videre i 1 helt år. Det er MYE tårer: utbrudd, anfall!! Kroppen min var fullstendig knust. Jeg var helt utmattet. Hva er det han tenker på? Hvor var han?

Hvordan kunne han stå å se på at jeg var så langt nede? Et menneske du bryr deg om?

Jeg er litt sånn:

Ser du noen som drukner, skal du finne en måte å redde dem på, selv om du ikke kan svømme!

Her må han skjønne at han står over et menneske som trenger hjelp. Trenger at noen er våken og oppriktig. Trenger at noen er stabil. Men han dro til seg alle problemer han kunne finne, og var ikke sterk nok i psyken til å takle at jeg sa Forsvinn til han: i samme åndedrag: Hva ba han meg om?

- Du må ha sterk psyke.

- Du må tåle sterk knekk selv fremover.

- Den knekken du selv føler, må du gjøre det beste ut av og takle og overvinne. Vil du ha personen du er glad i tilbake etter utroskap, er det denne personen som trenger fokus. Ikke dine problemer.

- Spørre hvordan jeg har det, HVER DAG.

- Gjøre omgivelsene trygge og forutsigbare.

- Stå i mot sterke ord, som forsvinn, gjentatte ganger.

- Høre etter hva slags behov jeg trenger.

- Sier jeg at jeg trenger ærlighet? Vær ærlig. Du kan ikke komme 1 år etterpå å ødelegge mennesket igjen pga dette. 1år senere vil jeg ha kommet meg langt, og å knuse meg igjen med å ha blitt lyvet til? Det er grusomt.

- Tror du selv at du burde bli tilgitt? Har du troa på deg selv - hvorfor?

- Du må fullstendig sette deg inn i hva tillit er. Hva tillitsbrudd er.

Det er vel det jeg opplevde av problemer. Jeg blir helt kvalm av å tenke tilbake på det her jeg sitter, to år etter. Så beklager rot.

Anonym poster: d0c6d95b8724645b6cad1d0e2e80d1af

[AnonymBruker]

Så godt jeg kan skal jeg forsøke å illustrere det, hva hadde jeg trengt:

1. Du har fått høre om utroskapet.

Jeg tenker på Titanic: de fire stegene før båten nådde bunnen. Brukte timer på å stå stille, båten knekte på midten, sank, forsvant så ned på bunnen.

Først sto jeg stille; den første uken var utroskapet det første jeg tenkte på når jeg la meg, det jeg drømte om mens jeg sov, det jeg tenkte på når jeg våknet. Jeg fikk aldri egentlig fred.

La meg tettere inntil han og ville verken sove, drømme, være våken. Husker at jeg tenkte at jeg skulle ønske jeg bare kunne bli påkjørt og havne i koma. Kanskje få hukommelsestap slik at alt sammen var glemt - også han. Det han opplevde under denne uken, var en lykkerus, som han sa. Fortalte meg at han hadde vært fullstendig i "denial". Han var så glad for å kunne ligge inntil meg, ikke være utro mer. Den dag i dag skjønner jeg bare rett og slett ikke hvorfor.

Etter en uke i stillhet og i sjokk, brøt jeg sammen og "knakk" i to. Den ene biten i meg ville langt bort i fra han: dette tilgir man ikke! Og står han å forventer at alt skal bli som før? Forventer han at jeg skal kunne duge til noe hjelp rundt dette akkurat nå? Jeg kom med tusen spørsmål rundt utroskapet. Den ene løgnen ble avslørt etter den andre i løped av tre måneder. Det var noe av det værste jeg har vært med på. Jeg trodde jeg skulle bli gal, politiet kom pga husbråk en kveld. Da hadde han fortalt meg noe han hadde løyet om og spart meg for, som var noe av det mest skuffende jeg har opplevd i hele mitt liv.

Jeg sank nå lenger og lenger ned. Den utroe parten skjønte ikke hvor vondt dette var: han klikket flere ganger på seg selv og begynte å bli svakere og svakere: begynte å skjønne hva han hadde gjort mot oss. Men her burde han vært sterk, ikke svak. Han fikk oss til å synke, han burde tatt i rattet og kjørt båten i land. I stedet nuste han oss igjen og igjen pga egne issues og egne vonde tanker. Mens jeg trengte han mest.

Og til slutt lurte jeg på: hva gjør jeg her? skal jeg styre oss i en retning nå?

Vi nådde bunnen. Parterapi i noen måneder. Det hjalp, men mareritt og usikkerheten kom hele tiden. Jeg kom med spørsmål igjen og igjen og igjen. Av og til ble det rolig, men bare hvis han viste tegn til sikkerhet. Hvis han viste meg svakheter ble jeg livredd for å få mer straff, bli mer såret og skuffet. Så testene kom og gikk.

Her gikk vi hver vår vei.

2. Hva kunne han gjort? For det første: Hva krevde han av meg? Han kom først å fortalte meg om et utroskap, når han kunne latt være å bare egentlig spart meg. Han kunne gjort det slutt i stedet. Han valgte å fortelle meg det, det var hans valg å utsette oss for det, og hva skulle egentlig skje? Sku han bare stå å være sjokka over alle konsekvensene? Hvorfor måtte jeg google utroskap på pcen og søke råd, fordi han var hjelpesløs?

Han gamblet med meg mens vi kranglet. Han dro når jeg sa forsvinn. Det er så krenkende at jeg ble skadet, bare av det, videre i forholdet. Disse tingene tror jeg ødela en prosess videre.

-Her skulle han vært her med meg. For meg. Hvis han ikke kunne forstå: Lytt? Lytt å vær der?

Det kom store, store anfall og utbrudd som jeg aldri har sett maken til: kroppen min ristet, jeg gråt og brølte ned i en dyne HVER DAG i et halvt år, og flere ganger i UKEN videre i 1 helt år. Det er MYE tårer: utbrudd, anfall!! Kroppen min var fullstendig knust. Jeg var helt utmattet. Hva er det han tenker på? Hvor var han?

Hvordan kunne han stå å se på at jeg var så langt nede? Et menneske du bryr deg om?

Jeg er litt sånn:

Ser du noen som drukner, skal du finne en måte å redde dem på, selv om du ikke kan svømme!

Her må han skjønne at han står over et menneske som trenger hjelp. Trenger at noen er våken og oppriktig. Trenger at noen er stabil. Men han dro til seg alle problemer han kunne finne, og var ikke sterk nok i psyken til å takle at jeg sa Forsvinn til han: i samme åndedrag: Hva ba han meg om?

- Du må ha sterk psyke.

- Du må tåle sterk knekk selv fremover.

- Den knekken du selv føler, må du gjøre det beste ut av og takle og overvinne. Vil du ha personen du er glad i tilbake etter utroskap, er det denne personen som trenger fokus. Ikke dine problemer.

- Spørre hvordan jeg har det, HVER DAG.

- Gjøre omgivelsene trygge og forutsigbare.

- Stå i mot sterke ord, som forsvinn, gjentatte ganger.

- Høre etter hva slags behov jeg trenger.

- Sier jeg at jeg trenger ærlighet? Vær ærlig. Du kan ikke komme 1 år etterpå å ødelegge mennesket igjen pga dette. 1år senere vil jeg ha kommet meg langt, og å knuse meg igjen med å ha blitt lyvet til? Det er grusomt.

- Tror du selv at du burde bli tilgitt? Har du troa på deg selv - hvorfor?

- Du må fullstendig sette deg inn i hva tillit er. Hva tillitsbrudd er.

Det er vel det jeg opplevde av problemer. Jeg blir helt kvalm av å tenke tilbake på det her jeg sitter, to år etter. Så beklager rot.

Anonym poster: d0c6d95b8724645b6cad1d0e2e80d1af

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Det er så mye følelser i utroskap, så vondt. Men hva endte det med hos deg, klarte du å tilgi, fikk dere forholdet på gli igjen, eller var det håpløst ?

Anonym poster: c258035a9d96e6bc9ae77183713b3676

[Havbris]

Så godt jeg kan skal jeg forsøke å illustrere det, hva hadde jeg trengt:

1. Du har fått høre om utroskapet.

Jeg tenker på Titanic: de fire stegene før båten nådde bunnen. Brukte timer på å stå stille, båten knekte på midten, sank, forsvant så ned på bunnen.

Først sto jeg stille; den første uken var utroskapet det første jeg tenkte på når jeg la meg, det jeg drømte om mens jeg sov, det jeg tenkte på når jeg våknet. Jeg fikk aldri egentlig fred.

La meg tettere inntil han og ville verken sove, drømme, være våken. Husker at jeg tenkte at jeg skulle ønske jeg bare kunne bli påkjørt og havne i koma. Kanskje få hukommelsestap slik at alt sammen var glemt - også han. Det han opplevde under denne uken, var en lykkerus, som han sa. Fortalte meg at han hadde vært fullstendig i "denial". Han var så glad for å kunne ligge inntil meg, ikke være utro mer. Den dag i dag skjønner jeg bare rett og slett ikke hvorfor.

Etter en uke i stillhet og i sjokk, brøt jeg sammen og "knakk" i to. Den ene biten i meg ville langt bort i fra han: dette tilgir man ikke! Og står han å forventer at alt skal bli som før? Forventer han at jeg skal kunne duge til noe hjelp rundt dette akkurat nå? Jeg kom med tusen spørsmål rundt utroskapet. Den ene løgnen ble avslørt etter den andre i løped av tre måneder. Det var noe av det værste jeg har vært med på. Jeg trodde jeg skulle bli gal, politiet kom pga husbråk en kveld. Da hadde han fortalt meg noe han hadde løyet om og spart meg for, som var noe av det mest skuffende jeg har opplevd i hele mitt liv.

Jeg sank nå lenger og lenger ned. Den utroe parten skjønte ikke hvor vondt dette var: han klikket flere ganger på seg selv og begynte å bli svakere og svakere: begynte å skjønne hva han hadde gjort mot oss. Men her burde han vært sterk, ikke svak. Han fikk oss til å synke, han burde tatt i rattet og kjørt båten i land. I stedet nuste han oss igjen og igjen pga egne issues og egne vonde tanker. Mens jeg trengte han mest.

Og til slutt lurte jeg på: hva gjør jeg her? skal jeg styre oss i en retning nå?

Vi nådde bunnen. Parterapi i noen måneder. Det hjalp, men mareritt og usikkerheten kom hele tiden. Jeg kom med spørsmål igjen og igjen og igjen. Av og til ble det rolig, men bare hvis han viste tegn til sikkerhet. Hvis han viste meg svakheter ble jeg livredd for å få mer straff, bli mer såret og skuffet. Så testene kom og gikk.

Her gikk vi hver vår vei.

2. Hva kunne han gjort? For det første: Hva krevde han av meg? Han kom først å fortalte meg om et utroskap, når han kunne latt være å bare egentlig spart meg. Han kunne gjort det slutt i stedet. Han valgte å fortelle meg det, det var hans valg å utsette oss for det, og hva skulle egentlig skje? Sku han bare stå å være sjokka over alle konsekvensene? Hvorfor måtte jeg google utroskap på pcen og søke råd, fordi han var hjelpesløs?

Han gamblet med meg mens vi kranglet. Han dro når jeg sa forsvinn. Det er så krenkende at jeg ble skadet, bare av det, videre i forholdet. Disse tingene tror jeg ødela en prosess videre.

-Her skulle han vært her med meg. For meg. Hvis han ikke kunne forstå: Lytt? Lytt å vær der?

Det kom store, store anfall og utbrudd som jeg aldri har sett maken til: kroppen min ristet, jeg gråt og brølte ned i en dyne HVER DAG i et halvt år, og flere ganger i UKEN videre i 1 helt år. Det er MYE tårer: utbrudd, anfall!! Kroppen min var fullstendig knust. Jeg var helt utmattet. Hva er det han tenker på? Hvor var han?

Hvordan kunne han stå å se på at jeg var så langt nede? Et menneske du bryr deg om?

Jeg er litt sånn:

Ser du noen som drukner, skal du finne en måte å redde dem på, selv om du ikke kan svømme!

Her må han skjønne at han står over et menneske som trenger hjelp. Trenger at noen er våken og oppriktig. Trenger at noen er stabil. Men han dro til seg alle problemer han kunne finne, og var ikke sterk nok i psyken til å takle at jeg sa Forsvinn til han: i samme åndedrag: Hva ba han meg om?

- Du må ha sterk psyke.

- Du må tåle sterk knekk selv fremover.

- Den knekken du selv føler, må du gjøre det beste ut av og takle og overvinne. Vil du ha personen du er glad i tilbake etter utroskap, er det denne personen som trenger fokus. Ikke dine problemer.

- Spørre hvordan jeg har det, HVER DAG.

- Gjøre omgivelsene trygge og forutsigbare.

- Stå i mot sterke ord, som forsvinn, gjentatte ganger.

- Høre etter hva slags behov jeg trenger.

- Sier jeg at jeg trenger ærlighet? Vær ærlig. Du kan ikke komme 1 år etterpå å ødelegge mennesket igjen pga dette. 1år senere vil jeg ha kommet meg langt, og å knuse meg igjen med å ha blitt lyvet til? Det er grusomt.

- Tror du selv at du burde bli tilgitt? Har du troa på deg selv - hvorfor?

- Du må fullstendig sette deg inn i hva tillit er. Hva tillitsbrudd er.

Det er vel det jeg opplevde av problemer. Jeg blir helt kvalm av å tenke tilbake på det her jeg sitter, to år etter. Så beklager rot.

Anonym poster: d0c6d95b8724645b6cad1d0e2e80d1af

Reaksjonene dine er helt gjenkjennelige for meg, men mannen min tok tak og holdt i oss gjennom hele prosessen, som varte bortimot 2 år. Han tålte alt, forsvarte seg aldri og oppsøkte hjelp selv. Han gjorde alt han kunne for å skape trygghet og forutsigbarhet, han så meg hele tiden og han sto imot alle mine rabiate utbrudd. Han tok 100 % ansvar for det han hadde påført oss og han var villig til å ta alle konsekvensene. Han ga meg all tid, og alt rom. Jeg var i ferd med å drukne følte jeg, men han holdt tak i meg så jeg ikke skulle forsvinne. Jeg tror det var alt dette som reddet oss i land og idag føler jeg meg hel igjen.

[Wonders]

avslag på blankt papir fra meg, hver gang.

Samme f for meg hva han gjør videre.

Han har kastet bort sin sjanse og kan takke seg selv.

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Det er så mye følelser i utroskap, så vondt. Men hva endte det med hos deg, klarte du å tilgi, fikk dere forholdet på gli igjen, eller var det håpløst ?

Anonym poster: c258035a9d96e6bc9ae77183713b3676

Nei, det ble slutt!

Anonym poster: d0c6d95b8724645b6cad1d0e2e80d1af

[Pippi65]

Reaksjonene dine er helt gjenkjennelige for meg, men mannen min tok tak og holdt i oss gjennom hele prosessen, som varte bortimot 2 år. Han tålte alt, forsvarte seg aldri og oppsøkte hjelp selv. Han gjorde alt han kunne for å skape trygghet og forutsigbarhet, han så meg hele tiden og han sto imot alle mine rabiate utbrudd. Han tok 100 % ansvar for det han hadde påført oss og han var villig til å ta alle konsekvensene. Han ga meg all tid, og alt rom. Jeg var i ferd med å drukne følte jeg, men han holdt tak i meg så jeg ikke skulle forsvinne. Jeg tror det var alt dette som reddet oss i land og idag føler jeg meg hel igjen.

Så godt å lese. Han VILLE virkelig at dere skulle være sammen igjen Tror det er dette som må til, at han legger seg paddeflat og tar all skyld. Begynner man å diskutere for mye osv, så går det ikke bra i det hele tatt. Godt å høre at det faktisk går an å redde et forhold etter utroskap, men det er mye jobb.

[AnonymBruker]

Reaksjonene dine er helt gjenkjennelige for meg, men mannen min tok tak og holdt i oss gjennom hele prosessen, som varte bortimot 2 år. Han tålte alt, forsvarte seg aldri og oppsøkte hjelp selv. Han gjorde alt han kunne for å skape trygghet og forutsigbarhet, han så meg hele tiden og han sto imot alle mine rabiate utbrudd. Han tok 100 % ansvar for det han hadde påført oss og han var villig til å ta alle konsekvensene. Han ga meg all tid, og alt rom. Jeg var i ferd med å drukne følte jeg, men han holdt tak i meg så jeg ikke skulle forsvinne. Jeg tror det var alt dette som reddet oss i land og idag føler jeg meg hel igjen.

Ja, hør!

Men hva sier mannen din om det? Hvordan visste han hva han skulle gjøre?

Anonym poster: d0c6d95b8724645b6cad1d0e2e80d1af

[AnonymBruker]

Ingen er utro om de angrer aldri så mye. Menn som er utro er det fordi de blir kåte og ønsker sex med andre. De fortjener ikke kona si, så håper ingen tilgir dem. De er utro for en grunn. Naive kvinner må få opp øynene sine.

Anonym poster: e0cdbc81ca398703d5706a76f39e36b2

[Havbris]

Ja, hør!

Men hva sier mannen din om det? Hvordan visste han hva han skulle gjøre?

Anonym poster: d0c6d95b8724645b6cad1d0e2e80d1af

Jeg aner ikke hva som gjorde at han visste hva han skulle gjøre. Han hadde aldri lest noen bøker/artikler om prosesser etter utroskap og heller ikke snakket med noen samlivsterapeut. Det bare ble slik, jeg tror han synes det var helt grusomt å se mine lidelser og han skammet seg veldig. Jeg tror det var dette som gjorde at han gjorde som han gjorde. Jeg snakket med en samlivsterapeut alene i ett år, og hun sa at han gjorde alt "etter boka". Det er jeg glad for.

[AnonymBruker]

Jeg aner ikke hva som gjorde at han visste hva han skulle gjøre. Han hadde aldri lest noen bøker/artikler om prosesser etter utroskap og heller ikke snakket med noen samlivsterapeut. Det bare ble slik, jeg tror han synes det var helt grusomt å se mine lidelser og han skammet seg veldig. Jeg tror det var dette som gjorde at han gjorde som han gjorde. Jeg snakket med en samlivsterapeut alene i ett år, og hun sa at han gjorde alt "etter boka". Det er jeg glad for.

Åååh, herregud så vanvittig deilig å høre! Han elsket deg, og brydde seg virkelig om deg!

Anonym poster: d0c6d95b8724645b6cad1d0e2e80d1af

[Gjest MIA]

Ja, han kom tilbake og spurte om godt vær, men da hadde det gått 6 mnd og han hadde hatt et forhold til denne dama. Da var det for seint. Jeg var kommet over han og følelsene var faktisk sluknet. Da var HAN langt nede, men jeg var kommet meg ovenpå. Jeg har det fint med ny sambo nå.