Dere som ble slått og oversett da dere var små..

[AnonymBruker]

Blir dere noensinne HELT ferdig med det..?

Blir så sliter etter noen timer i sosiale sammenhenger..

Bruker laaaang tid på å hente meg inn igjen.

Bare et lite hjertesukk i den fine vårsolen.

Anonym poster: 9e7862d8892adb28a9b54b2498a9b16d

[AnonymBruker]

Jeg er 30, og ikke ferdig med det i det hele tatt. Hvis den eneste følgen du sliter med er at du blir sliten etter noen timer i sosiale sammenhenger, så slipper du veldig billig unna.

Jeg går i heftig terapi, men blir bare verre. Jeg har fått emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, kraftige søvnproblemer, spiseforstyrrelser og er kronisk deprimert. Jeg har nesten ingen venner, for jeg har ikke overskudd til å holde kontakten. Jobbe klarer jeg heller ikke. Jeg klarer absolutt ingenting. Så enten sover jeg, eller så surfer jeg på nett.

Verden er jævla urettferdig!

Anonym poster: 34c4831a864c6780cab3ca10d701bdf6

[Lunalille]

Jeg har opplevd omsorgssvikt.

Min far slo, og min mor brydde seg ikke. Ble slått veldig ofte, og det var flere ganger jeg ble slått i svime.

Huset var veldig skittent (alle overflater var fullt av søppel eller brukte tallerkener, kjeler, glass osv.

Min mor vasket aldri klær, så jeg måtte gå på skolen i møkkete klær.

Ble mobbeoffer pga dette.

Nå er jeg 24 år og går til psykolog. Jeg sliter med depresjon, post traumatisk stress syndrom, men dette er under full kontroll.

Jeg er veldig psykisk sterk, og klarer meg veldig godt i dag med fast jobb, leilighet og bil.

Har noen få gode venner

Min barndom preger min hverdag i stor grad, men jeg klarer meg! Nå er fokuset lagt på det å få barn, og stifte min egen familie.

[AnonymBruker]

Da er du en av de heldige TS. Før jeg begynte hos psykolog husket jeg kun det folk hadde fortalt meg fra jeg var 8 til jeg var 12 år, resten var hvisket bort. Begynner nå å komme flere minner frem.

I dag jobber jeg 40% atm, sliter med søvnmangel, alvorlig depresjoner, "spiseforstyrrelse"(spiser ufattelig lite) og er generelt sett ikke en morsom person å henge med. Det eneste som styrker meg er hjelp fra de få vennene jeg har, samt samboer og hesten min. Pelsterapi er undervurdert.

Anonym poster: 7b359b241eafae3eb6c6a33c0de725ac

[AnonymBruker]

Føler med der og kjenner meg igjen av mye av det dere beskriver.

Ordet sliten er vel for meg et ord som favner mye mere enn bare sliten og i det lange løp fører til mye av det dere beskriver.

Jeg er heller ikke artig å henge med men det hjalp meg via psykolog i det minste å forstå hvorfor.

Har slått meg til ro med det og streber ikke lenger etter bå skaffe meg masse venner.

Tror jeg har tilknytningsproblemer og hvordan behandler man egentlig det?

Det du sier om dyr høres bra ut men vet ikke om jeg har overskudd til det.

hvis en venn eller venninne en sjelden gang kommer innpå meg har jeg et ufattelig behov for å snakke om min fortid mens jeg på den annen side også blir ufattelig sliten av det.

Er det slik også for dere?

Ts

Anonym poster: 9e7862d8892adb28a9b54b2498a9b16d

[AnonymBruker]

Sliter enda med å føle at jeg er god nok, har litt lavt selvbilde tror jeg pga jeg ble slått oghele tiden fortalt at jeg var dum

Jeg sliter litt med sjalusi i forhold, men holder det heldigvis for meg selv, tror det kommer av at jeg har blitt slått og nedverdiget i barndommen

Anonym poster: 9d303b89a44527e566346d7aaa26dfcf

[AnonymBruker]

Min barndom ødelegger i stor grad alle mine relasjoner og forhold. De venner som enda holder ut med at jeg er sliten, trøtt, ikke orker, ikke klarer, de har jeg enda, verdens beste. Menn klarer meg ikke, keg klarer ikke dem. Ikke at vi krangler, sjalusi osv, men... Klarer ikke å være med noen. Men jeg vil så gjerne, og her er vi til det at jeg er ikke stygg og har en fin kropp fordi keg trener overdrevet mye, jeg tiltrekker meg mye menn. Jg starter nye relasjoner og blir like knust hver gang jeg ikke får de rette følelsene, jeg vil så gjerne.

Anonym poster: 06ee6ee04b51a1416844faf57946fa09

[AnonymBruker]

Jeg har tre facebookprofiler med forskjellige venner, den ene med bare fremmede slik at belastningen ikke skal bli så stor på den ene.

Jeg kjenner meg

Ts

Anonym poster: 9e7862d8892adb28a9b54b2498a9b16d

[AnonymBruker]

Føler med der og kjenner meg igjen av mye av det dere beskriver.

Ordet sliten er vel for meg et ord som favner mye mere enn bare sliten og i det lange løp fører til mye av det dere beskriver.

Jeg er heller ikke artig å henge med men det hjalp meg via psykolog i det minste å forstå hvorfor.

Har slått meg til ro med det og streber ikke lenger etter bå skaffe meg masse venner.

Tror jeg har tilknytningsproblemer og hvordan behandler man egentlig det?

Det du sier om dyr høres bra ut men vet ikke om jeg har overskudd til det.

hvis en venn eller venninne en sjelden gang kommer innpå meg har jeg et ufattelig behov for å snakke om min fortid mens jeg på den annen side også blir ufattelig sliten av det.

Er det slik også for dere?

Ts

Anonym poster: 9e7862d8892adb28a9b54b2498a9b16d

Når det gjelder overskudd til å holde på med dyr(i mitt tilfelle hest) har jeg det man kaller forryttere også altså, disse to har to dager hver, mens jeg har de tre resterende dagene. Selv om jeg er helt ødelagt og utslitt når jeg er ferdig i stallen så er det verdt det, for Svarten gir meg så mye kjærlighet og glede. Men, det er både tidskrevende og dyrt å ha hest, heldigvis har jeg en forståelsesfull samboer som hjelper meg om det trengs, for han ser hvor bra det er for meg å være i stallen

Anonym poster: 7b359b241eafae3eb6c6a33c0de725ac

[AnonymBruker]

Føler med der og kjenner meg igjen av mye av det dere beskriver.

Ordet sliten er vel for meg et ord som favner mye mere enn bare sliten og i det lange løp fører til mye av det dere beskriver.

Jeg er heller ikke artig å henge med men det hjalp meg via psykolog i det minste å forstå hvorfor.

Har slått meg til ro med det og streber ikke lenger etter bå skaffe meg masse venner.

Tror jeg har tilknytningsproblemer og hvordan behandler man egentlig det?

Det du sier om dyr høres bra ut men vet ikke om jeg har overskudd til det.

hvis en venn eller venninne en sjelden gang kommer innpå meg har jeg et ufattelig behov for å snakke om min fortid mens jeg på den annen side også blir ufattelig sliten av det.

Er det slik også for dere?

Ts

Anonym poster: 9e7862d8892adb28a9b54b2498a9b16d

Ja, det er slik for meg. Jeg er ganske stille og kjedelige i sosiale settinger, men kommer noen innpå meg (tar litt tid...) triller fortiden min ut av meg. (Har også gått til psykologer o.l. men det er ikke det samme som å ha venner som bryr seg om deg. Dessuten er det vanskelig å tvinge frem sine såreste ting til en ny fremmed person på oppsatt tidspunkt....) De fleste venner blir der i en periode og så forsvinner de. Jeg er alltid redd for å drive fra meg de som er der 'nå'.

Anonym poster: 3543082448e6220b5e9f9d0d80adf773

[Gjest Gjest]

Det er vel mulig å finne hvilke innlegg jeg har skrvet tidligere ut ifra profilen min.

Jeg hadde en ganske turbulent oppvekst, og hadde ikke jeg hatt støtte i moren min så hadde jeg vel bare dødd.

Det er en gang slik at "svingdørsbarn" og barn som vokser opp med en positiv opplevelse ifht en relasjon klarer seg bedre enn de som aldri har fått noen ting. Du kan med andre ord stå i mye rart så lenge du har en trygg relasjon til et annet menneske.

Disse svingdørsbarna er forresten de barna på barnahjem som ligger nærmest døren hvor de voknse går ut og inn, og klarer seg betydelig bedre i livet enn de små som ligger innerst og aldri får kontakt av andre mennesker.

Jeg har gått i terapi LENGE, og det siste halvet året føler jeg det gir avkastninger.

Jeg har en terapeut som er lei av alle slags diagnoser og som ser meg som menneske - ikke som hva jeg BURDE være. Da jeg var mindre og ble tvunget til psykolog kom jeg aldri noe vei ettersom jeg aldri ble "frisk". Jeg passet aldri inn i denne malen andre tegnet opp, det skjedde forandringer i meg fort nok.

MItt største problem er å godta min historie og min situasjon.

Jeg har hatt en mor som har vært opptatt av å gi meg trygghet og nærhet, mens faren min har kastet alle grenser på havet.

Jeg er til tider forvirret - er det mamma som har rett eller er det pappa? Er dett sunn nærhet eller er dette sunn nærhet?

Jeg samboeren min har også opplevd voldsomme ting, og blitt fullstendig neglisjert av sin mor.

Han ble reddet av de små øyeblikkene han hadde med andre voksne og barn som ga han nærhet, oppmerksomhet og et snev av trygghet i visse situasjoner en sjelden gang nå og da.

Uten en eneste positiv hendelse er det vanskelig å bygge opp noe trygt rundt seg.

Man kan evnt. jobbe med teraputen sin om å "lage", dikte opp, noe fiktivt godt, trygt.

Alle mennesker trenger en viss form for trygghet for å fungere og overleve.

Beklager digresjonen.

Jeg vet ikke om man blir helt ferdig med det. Men poenget er å lære seg å leve med det.

Livet er for kort til å stange hodet i veggen og være misfornøyd med terapeuten sin. Jeg skulle ønske flere visste om den metoden jeg bruker, den er så fantastisk!

Samtidig har noen truffet veggen der de ikke orker å dra på seg sokken og gjøre noe for seg selv, de vet ikke hvordan.

Jeg har overlevd overgrep og omsorgssvikt, og det har vært ganske så ille har jeg hørt, og jeg finnes. Med mann og barn. Jeg har kontroll på meg, jeg har venner, jeg velger hvor lenge jeg orker å være med de.

Jeg deler ikke hele verden med de. Men - jeg tar faan ikke ansvar for andres følelser lenger. Jeg driter i hva de synes, om de synes jeg er dust som drar tidlig. Eller som ikke svarer fort nok på fb. Eller er rar som ikke er med på alle tilstelninger, eller ikke deler nok av meg selv.

Min terapi har reddet meg da den ikke har vært opptatt av å dele alle minner og følelser - kun hvis jeg trenger det.

Det finnes ikke noe poeng i å skulle grave i dritten og snakke om den - det er bare retraumatisering ut av ville verden.

[Djungelvrål]

Jeg ble utsatt for omsorgsvikt og vold som barn og nei, jeg kommer aldri over det.

[AnonymBruker]

Det er vel mulig å finne hvilke innlegg jeg har skrvet tidligere ut ifra profilen min.

Jeg hadde en ganske turbulent oppvekst, og hadde ikke jeg hatt støtte i moren min så hadde jeg vel bare dødd.

Det er en gang slik at "svingdørsbarn" og barn som vokser opp med en positiv opplevelse ifht en relasjon klarer seg bedre enn de som aldri har fått noen ting. Du kan med andre ord stå i mye rart så lenge du har en trygg relasjon til et annet menneske.

Disse svingdørsbarna er forresten de barna på barnahjem som ligger nærmest døren hvor de voknse går ut og inn, og klarer seg betydelig bedre i livet enn de små som ligger innerst og aldri får kontakt av andre mennesker.

Jeg har gått i terapi LENGE, og det siste halvet året føler jeg det gir avkastninger.

Jeg har en terapeut som er lei av alle slags diagnoser og som ser meg som menneske - ikke som hva jeg BURDE være. Da jeg var mindre og ble tvunget til psykolog kom jeg aldri noe vei ettersom jeg aldri ble "frisk". Jeg passet aldri inn i denne malen andre tegnet opp, det skjedde forandringer i meg fort nok.

MItt største problem er å godta min historie og min situasjon.

Jeg har hatt en mor som har vært opptatt av å gi meg trygghet og nærhet, mens faren min har kastet alle grenser på havet.

Jeg er til tider forvirret - er det mamma som har rett eller er det pappa? Er dett sunn nærhet eller er dette sunn nærhet?

Jeg samboeren min har også opplevd voldsomme ting, og blitt fullstendig neglisjert av sin mor.

Han ble reddet av de små øyeblikkene han hadde med andre voksne og barn som ga han nærhet, oppmerksomhet og et snev av trygghet i visse situasjoner en sjelden gang nå og da.

Uten en eneste positiv hendelse er det vanskelig å bygge opp noe trygt rundt seg.

Man kan evnt. jobbe med teraputen sin om å "lage", dikte opp, noe fiktivt godt, trygt.

Alle mennesker trenger en viss form for trygghet for å fungere og overleve.

Beklager digresjonen.

Jeg vet ikke om man blir helt ferdig med det. Men poenget er å lære seg å leve med det.

Livet er for kort til å stange hodet i veggen og være misfornøyd med terapeuten sin. Jeg skulle ønske flere visste om den metoden jeg bruker, den er så fantastisk!

Samtidig har noen truffet veggen der de ikke orker å dra på seg sokken og gjøre noe for seg selv, de vet ikke hvordan.

Jeg har overlevd overgrep og omsorgssvikt, og det har vært ganske så ille har jeg hørt, og jeg finnes. Med mann og barn. Jeg har kontroll på meg, jeg har venner, jeg velger hvor lenge jeg orker å være med de.

Jeg deler ikke hele verden med de. Men - jeg tar faan ikke ansvar for andres følelser lenger. Jeg driter i hva de synes, om de synes jeg er dust som drar tidlig. Eller som ikke svarer fort nok på fb. Eller er rar som ikke er med på alle tilstelninger, eller ikke deler nok av meg selv.

Min terapi har reddet meg da den ikke har vært opptatt av å dele alle minner og følelser - kun hvis jeg trenger det.

Det finnes ikke noe poeng i å skulle grave i dritten og snakke om den - det er bare retraumatisering ut av ville verden.

Takk for at du delte så mye av deg selv og det var nyttig for meg å se hvordan du har klart deg.

Det med å dikte opp en person, jeg kjenner meg delvis igjen der, idet jeg bruker en ex av meg hvis hadde en slik fin familie og alle var så snille mot meg. Så jeg lever på et vis på den tiden selv om vi ikke er sammen lenger, så drar jeg fram den tiden og den gjør meg hver gang så levende og glad.

det med å være med på ting....så vet jeg ikke om jeg orker å være med på min sonns skoleavslutning(avgangsklassen)

Minforrige psykolog prøvde å få meg til slike ting , mere og mere, tilslutt endte jeg opp med store kroppslige smerter da mange skoletraume voldte traumatiske minner.

Når du har en psykolog som ikke presser deg til noe så må det kjennes utrolig trygt og godt.

jeg skal søke meg til en ny , en offetlig godkjent psykolog da den private ble så dyr i lengden.

Jeg håper det blir en slik type psykolog slik du beskriver.

Ts

Anonym poster: 9e7862d8892adb28a9b54b2498a9b16d

[AnonymBruker]

Må bare korrigere. Jeg bruker ikke min ex bokstavelig talt men jeg lever på minnene fordi det gjør meg så godt. Så det er på ingen måte noe som er skadelig for han.

Ts

Anonym poster: 9e7862d8892adb28a9b54b2498a9b16d

[AnonymBruker]

Blir dere noensinne HELT ferdig med det..?

Blir så sliter etter noen timer i sosiale sammenhenger..

Bruker laaaang tid på å hente meg inn igjen.

Bare et lite hjertesukk i den fine vårsolen.

Anonym poster: 9e7862d8892adb28a9b54b2498a9b16d

Ja..for min del kan jeg si at jeg er ferdig med det. Jeg har ett godt lykkelig liv. Jeg bryr meg ikke om foreldrene mine. De betyr ingenting for meg. Og jeg har to små barn som har ett lykkelig liv i en omsorgsfull familie. Livet er for kort. Og absolutt ingenting skal ofres på ulykkelige øyeblikk som tilhører fortiden. Men det er bare meg. Alle er ikke like. Hvis jeg skal påpeke en ting, så er jeg vel ikke ett typisk følelsesmenneske. Ting skjer..jeg er er ferdig med det. Kanskje jeg lurer meg selv, men det funker for meg. Så lenge mine nærmeste er lykkelige og har det bra, er jeg lykkelig

Anonym poster: 6e496d29a940561b3e7008cf3fd30864

[AnonymBruker]

Dere som ikke husker noe fra barndommen, Vet dere hvorfor? Altså, vet dere hvorfor dere har blokert ut deler av livet, eller tenker dre bare at det er omsorgsvikt?

Jeg husker ingenting fra min barndom, men fikk nettopp diagnosen bipolar. Har lurt på om jeg bør begynne å grave litt, men vet ikke om jeg orker. Jeg aner ikke om det kan ha skjedd noe som har gjort meg slik jeg er da, men tenker at det er en mulighet.

Anonym poster: bd69ece7f716b0331af2b2bbf1d11502

[AnonymBruker]

Dere som ikke husker noe fra barndommen, Vet dere hvorfor? Altså, vet dere hvorfor dere har blokert ut deler av livet, eller tenker dre bare at det er omsorgsvikt?

Jeg husker ingenting fra min barndom, men fikk nettopp diagnosen bipolar. Har lurt på om jeg bør begynne å grave litt, men vet ikke om jeg orker. Jeg aner ikke om det kan ha skjedd noe som har gjort meg slik jeg er da, men tenker at det er en mulighet.

Anonym poster: bd69ece7f716b0331af2b2bbf1d11502

Jeg vil ikke si direkte at jeg ikke husket men jeg hadde lagt alt det vonde bort gikk til hypnose hos terapeut, måtte jobbe intenst i to år og oppdagetr at jo mere jeg husket jo mere annet erindret jeg også.

Fremdeles kan jeg få flashbachs, det være seg lukter, stemninger, tonefall , stemmer. Jeg husker alt MYE tydeligere og iblant har jeg behov for å snakke mye om det mens jeg før ikke maktet.

På tross av dette er jeg blitt mere meg for jeg har hele livet spilt et skuespill for å kunne makte å fortrenge og det er så godt å kunne puste igjen.

Min verden er snudd trill rundt men jeg har dessverre istedenfor endt opp med store kroppslige smerter idet jeg brakte mine gamle traumer på bane .

På den annen side har jeg ikke lenger behov for å ha upålitelige menn rundt meg slik som tidligere.

Slik jeg ser det ligger der en klar sammenheng mellom hva jeg har opplevd i barndommen og det at jeg i flere år lot meg trampe på av menn som ikke var verdt min kjærlighet og omtanke.

Kanskje jeg en dag skriver en bok om livet mitt fordi jeg har sett læreboka innenfra og har så uendelig mye i den sammenheng å formidle.

Ts

Anonym poster: 9e7862d8892adb28a9b54b2498a9b16d

[AnonymBruker]

Jeg vil ikke si direkte at jeg ikke husket men jeg hadde lagt alt det vonde bort gikk til hypnose hos terapeut, måtte jobbe intenst i to år og oppdagetr at jo mere jeg husket jo mere annet erindret jeg også.

Fremdeles kan jeg få flashbachs, det være seg lukter, stemninger, tonefall , stemmer. Jeg husker alt MYE tydeligere og iblant har jeg behov for å snakke mye om det mens jeg før ikke maktet.

På tross av dette er jeg blitt mere meg for jeg har hele livet spilt et skuespill for å kunne makte å fortrenge og det er så godt å kunne puste igjen.

Min verden er snudd trill rundt men jeg har dessverre istedenfor endt opp med store kroppslige smerter idet jeg brakte mine gamle traumer på bane .

På den annen side har jeg ikke lenger behov for å ha upålitelige menn rundt meg slik som tidligere.

Slik jeg ser det ligger der en klar sammenheng mellom hva jeg har opplevd i barndommen og det at jeg i flere år lot meg trampe på av menn som ikke var verdt min kjærlighet og omtanke.

Kanskje jeg en dag skriver en bok om livet mitt fordi jeg har sett læreboka innenfra og har så uendelig mye i den sammenheng å formidle.

Ts

Anonym poster: 9e7862d8892adb28a9b54b2498a9b16d

Tak for svar

Du er virkelig sterk som orker å skrive om dine traumer!

Ville du anbefalt noen å begynne å grave i fortiden, eller ville du bedt dem om å la det ligge?

Anonym poster: bd69ece7f716b0331af2b2bbf1d11502

[AnonymBruker]

Jeg kommer alltid ti å ha det med meg, det er jo en del av mitt liv, og det har påvirket måten jeg er på og den jeg har blitt. Men jeg har akseptert det og sliter ikke på grunn av det lenger. Jeg har problemer, men det har ærlig talt de fleste. Hjelper ikke å grave meg ned. Har bare et liv, og nå er jeg ferdig med den dritten, nå kan jeg gjøre akkurat hva jeg vil. Livet er herlig!

Anonym poster: d5f9512bf0e2d7d11099b0400a9a70b4

[AnonymBruker]

Tak for svar

Du er virkelig sterk som orker å skrive om dine traumer!

Ville du anbefalt noen å begynne å grave i fortiden, eller ville du bedt dem om å la det ligge?

Anonym poster: bd69ece7f716b0331af2b2bbf1d11502

Takk for det , men jeg opplever det slikt at når jeg først har begynt å grave såpass mye som jeg har gjort, har jeg en indre trang til å fortsette som ikke uten videre lar seg stoppe.

og iden ligger trangen til rettferdighet, til å få lov å være meg, den jeg opprinnelig var før jeg begynte å late som, for å kunne overleve.

Jeg opplevde at terapien gjorde meg istand til å kunne slå i bordeet, si, "NEI dette vil jeg ikke", ble flinkere til å komme med innvendinger, få en slutt på å la menn komme og få det de ville fordi jeg trodde jeg ikke fortjente bedre.

For første gang i mitt liv kunne jeg slutte å behandle meg selv som søppel.På tross av den kroppslige smerten har jeg fått en ny indre ro og når jeg først hat fått smaken på den er jeg enormt bevisst på at ingen igjen skal ta den fra meg.

Jeg har tatt oppgjør og luket ut mennesker i livet mitt som behandlet meg dårlig, går ikke lenger rundt med "unnskyld meg" risset inn i panna, det er godt å være alene og jeg trenger lite stimuli for å ha det allright. Behovene mine er snudd opp ned idet jeg tidligere tillot menn å herse med meg uten å se at det var nettopp hva de faktisk gjorde. Slutt på å drive hvileløst rundt...

Idag har jeg avsluttet terapien og har veldig god hjelp av selvhjelpsbøker hvor jeg ofte kan nikke anerkjennende og da føler jeg meg så rik.

For det å forstå , danne seg et bildet av livet ens er terskelen til å akseptere seg selv, finne ut hvem man faktisk er, signalisere til andre hvordan man ønsker å behandles-

For første gang i mitt liv kan jeg det, og jeg er livredd for at noen skal ta meg ifra meg ,igjen.............

Psykologene, jeg tidligere var så livredd, ble jeg med ett så avhengig av, og jeg angrer ikke et sekund på at jeg tok steget fullt ut, lot dem ta del i mine dypeste traumer....

Jeg måtte jo bare for en dag fikk jeg bare så nok.....

Ts

Anonym poster: 9e7862d8892adb28a9b54b2498a9b16d