Familie krangel

[AnonymBruker]

Jeg kan bo for meg selv. De fleste som ikke kjenner meg ordentlig vet ikke om min disgnose og folk jeg plutselig har fortalt det til for nesten litt sjokk. Man kan ikke se på meg at jeg har asperger heller ikke merke det ved å være med meg innimellom, men å leve med meg å være mye med meg merker man det. Jeg har jobb og jobber faktisk med kunder, kolleger ante ingenting da jeg etter 3 år ønsket å fortelle om min diagnose. Jeg klarer på et merkelig vis å kontrollere meg, men er jeg hjemme med folk jeg er trygge på mister jeg "sperrene" og lar utbrudd komme. Etter en dag på jobb kan jeg være ekstremt sliten psykisk av å "holde meg" og en liten ting hjemme som at mamma har vasket tøyet mitt og uheldigvis byttet tøymykner får meg til å rakne. Da klarer jeg ikke ta kontroll. Det var nettopp det som skjedde igår. Men det er ikke tvil om at jeg konstant har dårlig samvittighet og at jeg aldri kan tilgi meg selv for alt det mine foreldre har måttet tåle. Jeg har ikke flyttet ut før nå da jeg har spart, slik at jeg har en god egenkapital, som jeg må ha for å få lån. Jeg har oppnådd dette nå og skal derfor flytte før høsten. Måtte bare forsvare meg selv litt, for aspberger gjør det ikke vanskelig for meg å bo for meg selv, da jeg mestrer dagligdagse ting. Største problemet mitt med aspberger i voksen alder er uforutsette ting (som kunne vært unngått) skjer det ting som ikke kunne vært unngått klarer jeg å takle det. Det er vanskelig og avansert dette her.

Anonym poster: 568045503dca60cdf9115a8dd84af726

[Pria]

Det er onkelen din som er problemet her. Mange forstår ikke hva asberger er eller hvordan en slik diagose fungerer. Også fordi de ikke vet eller forstår er det enklest for dem og bare vifte det vekk som "fjas" eller tullprat.

Det sitter hardt inne for mange menn og innrømme at de ikke vet alt.

[Celtic Heart]

Jeg sender mine barn inn i en familie 2 hver helg med en som har asbergers/autisme.

Det er ingen god følelse å vite at barna mine ofte blir vitne til kranglingen,misforståelser. Mine barn blir opprørt og ønsker ikke å reise til sin far,som bor i dette hjemmet.

Far tar ikke ansvar i situasjonen og jeg kan ikke gjøre noe siden "jeg ikke har lov å legge meg opp i" fars samvær.

Situasjonen er uholdbar og jeg ønsker av hele mitt hjerte at mine barns far tar ansvar og flytter fra denne heimen.

Jeg sjønner at det er vanskelig for den syke også,men jeg kan ikke utsette mine barn for sykdommen.

Håper du sjønner det,selv om det ikke er din feil at du er syk.

Det var bare min historie slik at du kan se den andre siden også.

Antagelig er det DINE holdninger til dette som fører til at barna dine gruer seg. At du kaller det å være syk og ha en sykdom vitner på at du ikke vet hva du snakker om.

Ja du sitter på den andre siden, DU dømmer uten kunnskap. Gjør det deg til et bedre menneske enn en med as? Tror ikke det nei!

[Gjest Reza08]

En i min familie har aspergers syndrom. Han er 30 år, og bor for seg selv. Den diagnosen gjør ikke at han skiller seg spesielt mye ut fra andre mennesker. Han er smart, god å prate med og har egentlig alle de viktige egenskapene som menneske.

Utfordringen hans er det å komme i gang med f.eks jobb. Han har prøvd seg i litt av hvert, men gitt opp etter kort tid. Skolegangen hans var også noe trøblete og vanskelig. Også kan han være litt innadvendt og reservert, han drar gjerne tidlig fra familieselskap der han deltar, og kan være litt avvisende hvis jeg kommer på besøk til han, men etter litt om og men, slipper han meg inn. Og da kommer de gode egenskapene inn. Hvis han bare vil, så er han som sagt veldig god å prate med, tar seg god tid, er omtenksom og medmenneskelig.

En ting som er trist, er at han for et par år siden fikk enda en sykdom, som gjør at han må gå ut og inn av sykehuset flere ganger i måneden. Han har nesten vært mer på sykehuset, enn han vært hjemme etter at han fikk dette.

Tenker veldig mye på han.

[lulle]

Bare til oppklaring så mente jeg ikke at mennesker med aspergers ikke kan bo for seg selv. Jeg mente at i mange tilfeller er det flere ting som skal falle på plass før de er modne nok, og at de ikke nødvendigvis er det når de har passert 18. Ts beskriver også at hun sliter med psykiske plager i tillegg. Blir stresset og ikke klarer å kontrollere seg om det skjer uforutsette situasjoner. Det er nærliggende å tenke at hun bør bo hjemme til hun har lært seg å takle disse tingene bedre. Hun beskriver at hun er svært sliten når hun kommer fra jobb, FORDI hun har "tatt seg sammen" hele dagen. Jeg tenker om hun da er så sliten at hun ikke klarer /ser nødvendigheten av å lage skikkelig og næringsrik mat. Om hun klarer å holde huset i stand, både med tanke på rengjøring, og praktiske reperasjoner. Men uansett- saken i hovedinnlegget var at ts ødela en familiedag pga en uforutsett situasjon, og jeg syns onkelen her viste dårlig sjønn. en bruker ba henne flytte ut, og det var bakgrunn for mine refleksjoner.

[AnonymBruker]

som mange andre sier her så er det onkelen din sitt problem. det er ikke alle som evner å fatte hva andre går igjennom spesielt når det er en diagnose de ikke aner noen ting om.

du skal ikke ha dårlig samvittighet for dette. det er onkelen din som gikk over en grense her. og det virker for meg i forhold til hva jeg har lest at du mestrer hverdagen veldig bra og til og med folk uten samme diagnose som deg kan ha det vanskelig med at det kommer flere uventet gjester inn døra.

Anonym poster: 31bf054c2c7196ab5a5d65c5f96188a2