Når sønnen blir sint

[AnonymBruker]

Sønnen min på ni år, kan erte på seg en stein. I alle fall meg! Når han kjeder seg, virker det som han går inn for å terge oss foreldre og søsken. Bevisst! Han viser frustrasjon over alt og alle, og sitt dårlige humør smitter over på søsken og oss.

Når han er på sitt verste, gir jeg han en advarsel, før jeg ber han gå ut i gangen. (Begynner oftest med at han erter søsken, og ikke stopper etter beskjed. Han er da frekk, ironisk og skikkelig vemlig mot meg. Er ikke søsken der, terger han meg). Han hører ikke, så jeg må bære han! Han går inn,og lystrer ikke på dette. Etter gjentatte ganger, låser jeg døren. (Han har da mulighet til å gå helt ut). Da står han og hamrer, sparker og slår mot døren. (Det har blitt flere stygge merker i døren). Da finner jeg raskt frem sko, luer og jakke og setter jeg han helt ut, og låser døren. Denne døren gir ikke så høy gjenlyd, nytter liksom ikke å hamre slik.

Hva skal jeg gjøre?

Jeg opplever at det er nødvendig og fysisk flytte han i slike situasjoner. Selvsagt kunne jeg gått i stedet for han, men jeg kan ikke la søsken være alene med han da. De er også redd for han.

Han er ellers en snill og grei gutt på skolen, har sunne fritidsaktiviteter og gode venner. Men disse plutselige humørsvingningene hans terer på oss alle sammen...

Anonym poster: 903c5c92c8ab6f433d386067aac105cf

[AnonymBruker]

Jeg kan også si at jeg forsøker å snakke med han etter disse raseri- utbrudda, han ser da at det er galt.

Raseri- utbrudda må vi vel kanskje leve med, men det hadde vært så greit om han gikk på rommet eller i gangen da han har tøyd strikken for langt, og jeg ber han om det!

Det oppleves så voldsomt når jeg først fysisk må fjerne han, (fordi han bare fortsetter) og deretter må høre på hamring, sparking på døra når han blir flytt. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre... Noen råd?

Anonym poster: 903c5c92c8ab6f433d386067aac105cf

[AnonymBruker]

Omplassering?

Anonym poster: d38623364ab2428d0fa07e0e8bd8879e

[AnonymBruker]

Høres akkurat ut som 4 åringen min, aner ikke hva jeg skal gjøre. Han har vært sånn i 2 år nå, så er tydeligvis ikke noe som snart går over.

Så er spent på å høre hva andre har å si.

Og lykke til med 9 åringen din

Anonym poster: a6f726da2adad5789709eb9dcb89efa7

[kisskissbangbang]

Du låser ungen din ute?

[AnonymBruker]

Omplassering?

Anonym poster: d38623364ab2428d0fa07e0e8bd8879e

Ja tenk, akkurat når dette pågårt, tenker jeg det også. Tenn- årene med han skremmer meg veldig...

Men så roer situasjonen seg, jeg husker det gode i gutten, de små lappene hvor han overøser oss med kjærlighet, overraskende desserer eller ekstra husarbeid, (dere skulle sette øynene hans da) og alle de gode øyeblikkene. Så blir jeg bare fryktelig lei etter dager som dette, som skjærer seg fullstendig for han.

Anonym poster: 903c5c92c8ab6f433d386067aac105cf

[Diddles]

Prøv å snakke med han når han er glad og fornøyd, og spør ham om han kan si noe om hvordan han har det inni seg når han er i "det" hjørnet..en niåring kan si ganske mye om følelsene sine!! Å låse ham ute vil jeg si ikke er et alternativ...tenk på hvordan du ville følt det om du var frustrert og lei deg, og mannen din bare hadde låst deg ute fordi du var "helt umulig"?! Og, har du tenkt på - hva om han stikker av, og noe skjer ham, når du har låst ham ute?

Sett deg ned og snakk med han, ikke etter et raserianfall, men før han i det hele tatt er i nærheten av et!

[AnonymBruker]

Ja, jeg føler IKKE det er allright! Vet bare ikke andre måter og takle han på. Som nevnt nytter det ikke å be han gå et annet sted. Alternativt vil han bare fortsette. Eks. ta vekk tegnesakene til søstra si som tegner, tegner på tegningen hennes, tar en annen blyant igjen. Jeg spør om han vil tegne, det vi han ikke, jeg kan be han flytte seg litt unna, men det vil han ikke, og han bare fortsetter å ødelegge for henne. Andre forsøk på avledning fungerer heller ikke.

Dette var bare et eksempel, men det er slik han kan holde på.

Anonym poster: 903c5c92c8ab6f433d386067aac105cf

[Diddles]

Jeg skjønner det er irriterende og vanskelig å håndtere, men prøv å få ham til å sette ord på hva han føler! Vær ham litt i forkant og ta tak i det før han får komt skikkelig igang..."jeg ser du kjeder deg/ er lei deg-jeg vil gjerne hjelpe deg, fortell meg hva vi kan gjøre for at det skal være lettere for deg/ kjekkere/ bedre" Skjønner? Og be om hjelp, for guds skyld - fra annetsted enn KG!! foreldreveiledning er absolutt mulig å få - og gull verdt!! Gjør det før det går for langt! Barnevernet er behjelpelige, det samme er Familievernkontoret! Det er ikke et nederlag, du skal være stolt av at du innser at du trenger hjelp når du ser du ikke kommer noen vei. Barnevernet går ikke inn og tar ungene dine selv om du ber om veiledning!!!

[Lammelåret]

Høres ut som han søker etter kjærlighet og bekreftelse. Ved å avvise han slik du forteller at du gjør, vil jeg tro lengselen og sinnet hans (som følge av å ikke få det han trenger) øker. Husk at han er en liten gutt ennå. Det er trygghet og fellesskap han trenger. Å kaste han ut kan forsterke opplevelsen av å ikke høre til. Eller sjalusi på søsken som får lov til å være inne/sammen med deg.

Det kan være at han kjeder seg eller har det vanskelig med venner. Lurt å finne ut hva som ligger bak oppførselen og ta det derfra. Kan være han ville like å gjøre oppgaver for deg eller ha deg for seg selv?

Nå kjenner jeg ikke dere personlig, dette svaret er derfor kun basert på den følelsen innlegget ditt gir meg. Du får bruke det etter hva fornuften sier deg. Ikke sikkert han føler det slik jeg tenker.

[AnonymBruker]

TS her. Takk til dere som skriver!

Dette er et problem som oppstår i enkelte tilfeller. Når ting bygger seg opp, opplever jeg at det fungerer best når vi får fysisk avstand til hverande, og deretter kan snakke sammen om hva som skjedde. Dette fungerer godt både for lillesøstra og storesøstra hans. De går også i gangen (en slags time- out) om det er nødvendig. Da går de selv når de får bekjed, og de forsøker ikke å gå inn igjen, men blir der til vi kommer. Dette er imidlertid ikke så ofte. Med sønnen min skjer det heller ikke så ofte at han går i "lås", det går litt i perioder. Men det er altså nettopp denne "time- out èn" som ikke fungerer, fordi han nekter å være der. Jeg føler det blir feil og urettferdig ovenfor søstrene at han evt. kan slippe unna dette, fordi "han ikke vil".

Nå høres det ut som om de ofte trenger time- out, men det er ikke tilfelle. Men når det trengs fungerer det jo ikke for sønnen min! Time- out blir i stedet å låse han helt ut, da først etter andre "time- out" forsøk.

For å unngå å si ting vi ikke mener til hverandre, såre hverandre osv. opplever jeg at time- out har en god funksjon i familien, men altså er det problemer med dette i forhold til sønnen min.

Jeg har tenkt at det er situasjonen der og da som gjør han slik. (F. eks. hvis det ikke passer at han kan ringe en kamerat, eller at fotballtreniga ikke begynner før om to timer). Altså at han da kjeder seg, f. eks. At det er en slags maktprøvelse ovenfor oss, at han skal bestemme og ikke vi.

Når han blir slik, opplever jeg han helt låst! På den måten at mine forsøk på oppmuntring og vennlighet blir negativt motatt og besvart med frekke og sinte kommentarer. Det virker håpløst å snu humøret hans da. Det er heller ikke alltid det passer særlig bra at han er slik, da det ødelegger stemningen i hele huset.

Anonym poster: 903c5c92c8ab6f433d386067aac105cf