når ble livet "normalt" igjen? energiløs

[Gjest Gjest]

Hvordan er hverdagen for dere med større barn som ikke legger seg før 21-22? Lite privatliv?

[AnonymBruker]

Jeg koser meg med travelheten jeg. Har kanskje med at jeg følte jeg hadde altfor mye tid til overs før jeg fikk barn? Har en på 4 mnd og en på 3 år. Hverdagen går i ett - det er lite fritid. Det jeg har av "fritid" er uansett alltid med babyen med. Er mye alene med de og ansvaret for et stort hus. Føler meg ikke sliten i grunn, helt ærlig blir jeg faktisk stressa ved tanken på å skulle ha "barnefri" for hva skal jeg da finne på? Vi sover godt om natta og det er alfa omega for meg. Får man bare nok søvn takler man det meste, ihvertfall for meg. Den dagen barna blir store får jeg finne meg en hobby eller bli arbeidsnarkoman haha

Anonym poster: 05b1e926ecde52f6d95b4907e9d2ad01

[Vera Vinge]

Selv om livet selvsagt ikke blir det samme som før (fikk jo ikke barn for at ting skulle være de samme), syns jeg ting normaliserte seg veldig da gutten sov betydelig bedre ved ca. seks mnd alder. Etter at han et par måneder senere sov natta gjennom på fast basis og han da også begynte å kunne leke litt alene, samt etter at jeg ble vant til å jobbe igjen, syns jeg livet på det jevne er lite slitsomt. Han er nå straks 15 mnd, og jeg syns jeg har mye overskudd og fritid. Etter at han har lagt seg i 19-tiden, har jeg tre-fire timer til fri disposisjon, og da kan jeg trene, treffe venner eller jobbe med husprosjekter. Jeg pleier å ha en formiddag fri i uka, hvor jeg og pjokken gjør unna en stor mengde husarbeid sammen (han liker enn så lenge å være med på sånt, eller sitter og leker ved siden av mens vi prater), så gjør sjelden mye husarbeid om kveldene. Ja, og så har jeg ikke ekstremt høye standarder på husarbeid, og det hjelper. Liker at det er ryddig, men det må ikke være sterilisert. Og vaskemaskinen går så sjelden som mulig. Det frigjør mye tid og overskudd.

Det jeg syns er mest slitsomt med denne alderen, er at det er så mye sykdom. Både hos gutten og meg selv. Skjønner at det er spesielt de første månedene etter oppstart i barnehage/dagmamma, men det er det jeg gleder meg mest til med at han blir eldre. For øvrig kunne jeg godt satt på pauseknappen. Men jeg tror det handler om kombinasjonen god nattesøvn, et barn det er lite "fuzz" med (mao. stort sett blid og kan leke lenge for seg selv, når det er nødvendig) og jevnlig trening. Ja, og at jeg bare har ett barn ennå selvsagt. Men gleder meg utrolig mye til sønnen min (forhåpentligvis) får et søsken! Skjønner at det blir mer jobb, og får bare håpe at vi er like heldige med soving når babytiden er over.

[Leanne]

Mine er 6 og 8 og føler jeg har hatt mye energi de siste årene, det var et styr med våkenetter, bleieavvenning, og at de trengte hjelp til alt det praktiske.. Fra de var 4 og 6 føler jeg barna har vært mye selvgående og hjelpsomme. Eldste på 8 finner frem klær selv, kler på seg selv om morgenen smører også egen matpakke. Minste finner vi klær til kvelden før og han ordner seg også selv på morgenen. Om jeg ikke er ferdig i dusjen så kan de finne på å dekke på bordet og fylle vannkokeren med vann vi spiser sammen

De er også deltakende med middaglaging, eller de leker sammen mens vi lager mat. De har bare en aktivitet hver i uka, og de dagene har vi mat som går raskt å lage.

Synes barna gir meg masse glede i hverdagen og føler ikke det er noe mas med de, men så forventer de ikke alltid at jeg fikser alt med en gang.. De ordner mye selv

[Gjest Gjest]

Og livet blir vel aldri "normalt" igjen hvis normalen er sånn det var før man fikk barn? Heldigvis blir man vant til det nye livet med varn

[AnonymBruker]

Vi har en på ti mnd og ei på tre år, og jeg er kjempesliten. Men jeg tror mye ligger hos meg, jeg er ikke en slik som får energi av å være med barn, snarere tvert imot. derfor er jeg helt utkjørt når de er i seng kl sju. Minsten våkner også mange ganger hver natt, så jeg er alltid trøtt på dagtid.

Størstejenta er flink, kler på seg selv, og jeg ser at det vil komme en tid der de ikke krever min oppmerksomhet absolutt hele tiden, og kan klare ting selv. Gleder meg til det...

Anonym poster: ae634b8af3f755e6d7c6f04a4a92bffe

[SummerJoy]

Jeg føler jeg har levd i en slitsom boble siden yngste ble født, men kjenner at jeg begynner og våkne litt til live igjen nå. Har litt mer overskudd og lyst til å gjøre ting. De er 4 og 2 år. Nettene er fremdeles et styr med yngste og det er klart det spiller veldig inn. Jeg kan vel telle på en hånd de gangene han har sovet en hel natt siden han ble født. Men dagene er enklere nå. Minsten klarer ting selv og trenger ikke hjelp med absolutt alt. Og han begynner og få et språk så han ikke trenger og hyle seg til alt. Ungene kan leke fint sammen uten konstant tilsyn. Jeg merker at jeg lengter etter at de skal bli enda større, samtidig som jeg får dårlig samvittighet og synes det er trist og tenke sånn. Prøver og nyte her og nå, men ikke alltid så lett når man syns tilværelsen er slitsom.