Press om å være perfekte foreldre?

[AnonymBruker]

Ja jeg føler på det konstant, dette presset. Bare tull siden datteren vår er fornøyd. Meen det er spesielt etter å ha lest på div nettforum at den dårlige samvittighet vokser. For det er mye vi kunne gjort bedre !

Noen tanker ?

Anonym poster: 86fa6bfa0ed4bbe09f2045837ed5c96e

[leirbål]

Jeg unngår å lese de innleggene som sier at jeg er en dårlig forelder siden jeg ikke er perfekt.

Jeg er bra nok, det holder lenge for både ungene og meg.

Ja, det er en sterk trend i å skulle være perfekt. Når jeg leser hvordan det blir hauset opp tenker jeg på den vitsetegningen som ofte er på facebook av en kvinne som sitter ved dataen og skriver noe sånt som:

en vidunderlig morgen med de nydelige barna mine, i vårt perfekte hjem, imens ungene slåss så blodet spruter i bakgrunnen, og kjøkkenet er ordentlig rotete....

[Gjest Violetta]

Unngå å lese det som trekker deg ned. Hør og stolt på deg selv og mennesker du kjenner og vet at du kan stole på.

[Mafalda]

Det er heldigvis langt færre "perfekte" foreldre ute i det virkelige liv, enn på Facebook og internett. Jeg har inntrykk av at de fleste foreldre er fornøyde med sin egen innsats (som står til en sterk firer i de fleste tilfeller), og de få foreldrene som peser om å oppnå en ren sekser fremstår som regel som fryktelig masete Det er jo en slags trøst!

[Amens]

Nå er ikke jeg mor, men jeg skjønner hvor dette kommer fra. Jeg er og redd jeg ikke vil strekke til om jeg skulle bli mor. Jeg er redd at siden jeg blir fort sliten og elsker jobben min så vil ikke jeg vil en god mor.

Men så tenker jeg på egen oppvekst. Mamma er intensivsykepleier med skift til alle døgnetstider. Pappa bodde på andre siden av landet. Jeg hadde besteforeldre som stilte opp når det trengtest. Veien til skolen var ikke trygg, så vi måtte ta bussen. Vi tok bussen mye siden det ikke var mulig at noen kjørte oss rundt hele tiden. Det var noen ganger skikkelig rotete hjemme, men da fikk vi en kost og ett feiebrett og bedt om å sette igang.

Og vet dere hva? Det ble folk av både min søster og meg;) Vi er selvstendige, har jobber og vet at ingen kommer til å magisk ordne ting for oss. Vi må få ting til å skje helt på egenhånd. Og det er en egenskap jeg takker mamma for at hun har gitt meg^_^

(Det er var forresten stort sett ryddig hjemme hos oss, men det var fordi vi måtte bidra med ryddingen).

[Rotemor]

Nå er ikke jeg mor, men jeg skjønner hvor dette kommer fra. Jeg er og redd jeg ikke vil strekke til om jeg skulle bli mor. Jeg er redd at siden jeg blir fort sliten og elsker jobben min så vil ikke jeg vil en god mor.

Men så tenker jeg på egen oppvekst. Mamma er intensivsykepleier med skift til alle døgnetstider. Pappa bodde på andre siden av landet. Jeg hadde besteforeldre som stilte opp når det trengtest. Veien til skolen var ikke trygg, så vi måtte ta bussen. Vi tok bussen mye siden det ikke var mulig at noen kjørte oss rundt hele tiden. Det var noen ganger skikkelig rotete hjemme, men da fikk vi en kost og ett feiebrett og bedt om å sette igang.

Og vet dere hva? Det ble folk av både min søster og meg;) Vi er selvstendige, har jobber og vet at ingen kommer til å magisk ordne ting for oss. Vi må få ting til å skje helt på egenhånd. Og det er en egenskap jeg takker mamma for at hun har gitt meg^_^

(Det er var forresten stort sett ryddig hjemme hos oss, men det var fordi vi måtte bidra med ryddingen).

Kjenner meg igjen i mye her.

Og vet du hva? Hos oss var det skikkelig rotete!! Men det var der vi var, det var hjerterom for alle som ville. Jeg har ingen tro på gode oppskrifter for gode oppvekster (altså innenfor normalen).

Rot eller orden, strengt eller fritt, godteri eller ei...

Det blir folk av de fleste, og selv når noen ramler av lasset er det ikke sikkert foreldrene kunne gjort så mye annerledes

[AnonymBruker]

Vi er flinke å sammenligne oss. Hjelper ikke å lese interørblogger heller, strøkne perfekte hjem med dyre møbler og flott design. Men tror alle gjør så godt de kan. For meg kan det bli for mye å holde orden på. Ungene, huset, bilen, mannen, jobben, husvask, klær og matpakker. Skjønner godt kvinner synes det blir for mye. Mye press og prestasjoner. Menn tenker nok slik angående jobben, men de kan flate ut hjemme på sofaen og ikke bry seg med lekser og matlaging, der står jo kona og fikser. Livet er ikke bare bare dere

Anonym poster: 43989c1553b3cc079cd0b7cb162133cd

[ViljaH]

Jeg føler ikke noe press i hverdagen. Var på foreldresamtale i bhg nylig, de sa de har ingen problemer med vårt barn, han er en snill og glad unge, leker godt med andre, alt er bra. Selv om vi ikke har hjemmebakt brød og helt ny bil, gitt.

Jeg skriver ALDRI husmor-skryt på facebook, om at jeg har vasket og bakt og bilde av middag og å-så-lykkelige-vi-er, det synes jeg er patetisk.

[makkapakka]

Blir alltid mistenkliggjort som mor fordi jeg er aleneforsørger. Særlig av barnehage og skole. De har nå gitt seg med den meste hersingen siden barnet mitt er en fornøyd liten som gjør det bra. Jeg er ikke perfekt og jeg er ikke alltid like godt organisert, men jeg syns det går tålig bra likevel. Ungen min har det trygt og godt og får det han skal ha av aktiviteter, mat og klær uten at jeg overdriver den ene eller andre veien.

[Gjest Riskjeks]

Blir alltid mistenkliggjort som mor fordi jeg er aleneforsørger. Særlig av barnehage og skole. De har nå gitt seg med den meste hersingen siden barnet mitt er en fornøyd liten som gjør det bra. Jeg er ikke perfekt og jeg er ikke alltid like godt organisert, men jeg syns det går tålig bra likevel. Ungen min har det trygt og godt og får det han skal ha av aktiviteter, mat og klær uten at jeg overdriver den ene eller andre veien.

Så synd at du har opplevd det!

Jeg har hele tiden vært alene om omsorgen for mine barn, men har bare fått skryt og oppmuntring av helsestasjon og barnehage. Synes du skulle ha tatt med deg en person du stolte på og bet om en møte eller noe, det hadde jeg gjort. Men godt det har ordnet seg da.

[Gjest Pippi]

Vi bør slutte å lese alle bedreviter-kommentarer her på kg hvertfall

[AnonymBruker]

Jeg kjenner ikke så mye på presset om å være en god forelder, for det føler jeg at jeg er, selv om jeg er langt fra perfekt. Jeg elsker barna mine, og viser det til dem hver eneste dag, vi har klær på kroppen og mat på bordet. MEN, av og til, og særlig nå som det er påskeferie, føler jeg litt press pga alle som drar bort på skiferier, hytta osv. Jeg er aleneforsørger, og har ikke råd til å ta med ungene til feks Åre, som så mange av mine venner m/barn gjør. Folk legger ut bilder av koselige familiesammenkomster fra hytta, eller familien i alpinbakken osv. Hverken jeg eller ungene har alpinutstyr, jeg har rett og slett ikke råd til det. Så jeg kjenner litt press på at jeg MÅ finne på noe med barna nå i ferien, og spesielt nå som vi har så flott vær! Vi kan ikke bare sitte inne å glo. Så i dag tok jeg med ungene på stranda av alle ting, for å plukke stein.. De koste seg skikkelig, og virket veldig fornøyde, men skulle likevel ønske jeg hadde mulighet til å ta dem med i skisporet feks. Blir litt lei meg på deres vegne når jeg ser bilder på facebook av vennene deres på turer og i skibakken.

Anonym poster: dfd4950e8d084d64cb7bf872260932a1