Hvilket forhold har du til moren din?

[AnonymBruker]

Jeg og mor har et delvis nært forhold. Dvs at jeg treffer henne relativt ofte siden vi bor i nærheten av hverandre, hun stiller opp som barnevakt, er på middagsbesøk hos hverandre osv. Men allikevel snakker jeg ikke om de nære ting med henne. Jeg deler ikke de innerste tankene i følelsene med henne, og ser ikke på henne som noen "bestevenn/sjelevenn" som jeg har inntrykk av at andre gjør.

Noe av grunnen til det er vel rett og slett at hun står meg for nært? For jeg vet at hvis hun feks hadde visst hva jeg og samboeren sliter med om dagen, så hadde hun blitt fryktelig lei seg. Hvis noen av oss søsken ikke har det bra, så har ikke hun heller det bra..

Håper vel at jeg får et nærere forhold til min datter enn hva jeg har til min mor..

Anonym poster: 40ae9df15cfd13cba6d4666a4b9a0d97

[kaffemor]

Har et veldig godt forhold til moren min

[Rubies_]

Man kan helt klart være kjempe glad i moren sin selv om at man har et såkalt "overfladisk" forhold. Men jeg mener at når man er familie, og mor og datter, er det viktig å ha et intimt bånd der man faktisk kan snakke sammen om det som er godt og det som er vondt. Om moren din hadde visst at du og samboeren din ikke har det så bra, hadde hun kanskje kunne gi deg noen gode råd, tilby sin støtte og være der for deg. Og den støtten og nærheten til moren sin er veldig viktig, mener jeg. Mødre har det jo ikke godt når døtrene ikke har det godt, sånn er det alltid. Med alle familiemedlemmer. Du hadde jo heller ikke hatt det godt om moren eller faren din hadde hatt det vanskelig. Men det er litt av greia med livet. Det går i opp og nedturer, og det er bedre at man kan være åpen og snakke om de tunge tingene med de nærmeste, selv om at de kanskje får en dårlig følelse av det. Da kommer man jo nærmere hverandre også.

[challenger]

Jeg og mamma har et litt "sært" forhold egentlig. Vi er veldig nære og vi forteller hverandre det meste. Vi har også en ganske spesiell væremåte sammen kan man vel si. Utenpå så ser det ut som vi er bestevenner, men egentlig kan vi ikke være i samme rom for lenge for vi irriterer vettet av hverandre. Vi er jo rake motsetninger av hverandre, jeg har flere ganger lurt på om jeg er adoptert eller noe:p Vi finnes ikke enig om noen ting, og vi har heller ikke samme syn på ting, vi har også komplett forskjellig smak i mat, menn, klær osv. Men likevel så har vi et fantastisk, men sært forhold! Mange av vennene mine kommenterer ofte forholdet vårt for de synes det virker som om vi har et spesielt bånd, og kanskje har vi muligens det!?

Uansett, mamma er verdens beste selv om vi har våre mange ulikheter!

[Gjest Fluttershy]

Jeg har et veldig nært forhold til mamma. Vi ringes flere ganger i uken og jeg er ofte på besøk hos foreldrene mine. Jeg kan snakke med mamma om alt. Hun har vert en ubeskrivelig støtte for meg gjennom mange vonde perioder i livet mitt og det gjør alltid godt å snakke med henne. Snille, finne mamman min

[sullå]

Jeg har et veldig godt forhold til moren min. Jeg vil på ingen måte kalle oss sjelevenner eller bestevenner, men jeg kan helt klart snakke med henne om det meste. Vi er veldig ulike når det gjelder noe, mens vi er ganske like når det gjelder andre ting. Tror vi har et ganske "sunt" forhold i grunn

[Lunalille]

Jeg har et veldig dårlig forhold til min mor.

Skyldes nok en oppvekst hvor hun overhodet ikke brydde seg, selv om jeg ble mishandlet av min far.

Hun tar heller aldri kontakt med meg, så jeg står ganske så alene!

[GammelKaktus]

Har ikke noe forhold til henne.

[elvital]

Har et veldig godt forhold. Vi ringes som regel flere ganger i uka/annenhver dag, og kan fint dra på ferie sammen. Merket på siste langturen vår at to uker med bare oss to ble nok litt lenge, men det gikk det og, og vi var fortsatt venner når vi kom hjem. Som resepsjonisten på et lite hotell sa det "dere virker jo mer som god venninner på tur enn mor og datter", og det er nok veldig sant Har forskjellige meninger om en del ting, men trives godt i sammen og meningene til mamma har mye å si for meg.

[AnonymBruker]

Jeg holder henne på en armlengdes avstand som hun stadig prøver å minske. Hun er veldig snill, men skjønner overhodet ikke hvordan jeg fungerer og gir derfor dårlige råd når jeg en sjelden gang forteller henne noe personlig. Jeg kan heller ikke fortelle noe ute nå at hele resten av familien vet om det fem minutter senere, og det gidder jeg ikke. Jeg er veldig privat av meg og hun har såret meg for mange ganger til at jeg slipper henne inn.

Anonym poster: e7e7bca581761067c2b24538077ffcd1

[Avalon]

Godt forhold =)

[AnonymBruker]

Dårlig. Hun lyver og sviker meg så mye at jeg har mistet følelsen av å ha en mor.

Anonym poster: bf5dc8d89b3f7c1cabc66b11cee37a22

[AnonymBruker]

Snakker med henne flere ganger om dagen. Vi bor i tomannsbolig, så er på besøk nesten hver dag, og vi ringer hverandre støtt og stadig. Er ofte på turer sammen, og hun følger meg til tannlege og vanlig lege Jeg er 27 år

Hun hjelper oss med husvask når jeg er syk, og vi spiser ofte middag hos de. Får også god hjelp med økonomien. Blir spandert turer på, hun tar regninger for oss, og mye annet. Mammaen min er faktisk verdens beste

Anonym poster: 1f18ef86e9c0c7e6a2dd88dc0a72debc

[Thalassos]

Har et godt forhold til mamma. Vi har kranglet ufattelig mye opp igjennom, men vi er veldig, veldig close fordi vi har gått igjennom mye sammen. Jeg har heller ikke en far, så mamma har fungert som det også. Verdens beste mamma

[Klaine]

Vi har ikke kontakt.

[Ciara]

Mamma og jeg er veldig glade i hverandre, men vi er utrolig forskjellige på alle måter. Vi er ikke nære i den forstand at jeg forteller henne veldig private ting, og jeg snakker mye oftere med pappa i telefonen enn med henne.

[Gjest Clafoutis]

Jeg har et veldig nært forhold til moren min. Kan snakke med henne om "alt" (kanskje med unntak av sexlivet mitt ) og ringer henne 3-4 ganger i uken (og hver gang skravler vi minst en halvtime ) Vi treffes stort sett én gang i uken, bor 20 min fra hverandre.

[sjøhest]

Vi ses hver dag og snakker om det aller meste sammen.

[AnonymBruker]

Vi har et greit forhold og jeg er veldig glad i henne.

Men hun er en ganske selvsentrert type, glad i å slenge ut kritikk, og veldig opp og ned i humøret. Hvis jeg har problemer av en eller annen type, er hun antagelig den siste jeg går til Litt for ofte har ting jeg har betrodd meg til til henne kommet og bitt meg i rumpa. Eller hun ser ikke problemet, vil ikke forholde seg til det, er mer opptatt av sine egne greier, sånne ting. Det har ført til at jeg foretrekker å holde litt avstand. Hun tjater om sitt, jeg holder kjeft. Men på et overfladisk plan har vi det helt fint, og det er ikke noe jeg gnager på. Det er bare sånn det er.

Har vel egentlig følelsen av at vi byttet roller da jeg var omtrent 14 år. SIden da er det hun som har laget drama og ringt midt på natten og grått i telefonen og slikt. Jeg gjør aldri sånt Og jeg har lovet meg selv dyrt og hellig at når det kommer til forholdet mellom meg og mine døtre, så skal jeg gi DEM rom til å komme til meg med ting hvis de vil, og takle mine egne problemer selv. De skal også slippe alt dramaet jeg selv vokste opp med. Jeg ønsker å være en trygg og stabil mamma!

Anonym poster: cb2cccbeee000e180362365169fa5e7a

[AnonymBruker]

Hun forteller meg fortsatt med jevne mellomrom at jeg ikke er bra nok, men forskjellen er at som voksen kan jeg avslutte samtalen der og gå hjem.

Anonym poster: 8d357d5af1a103279d52b240f0ffc06a