Mye å tenke på

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen i 5 1/2 år. Vi er nå 23 og 25. Vi er ikke samboere og bor hjemme hos foreldrene våres. Jeg er i fast jobb og har 100% stilling, har jobbet der i 5 år til sommeren og har ingen planer om ny jobb eller noe sånn som det er nå. Kjæresten har vært student og er ferdig i mai. Etter dette regner han med å få fast jobb, om ikke innen det han er utdannet som så vil han nok finne noe annet. Vi planlegger å kjøpe leilighet/hus, kommer ann på hva vi finner og innenfor det vi kan finansiere (kommer jo da ann på jobben han får) Jeg har spart opp endel penger som vil bli brukt som egenkapital når vi kjøper. Jeg har lenge tenkt på dette med barn, men siden jeg føler jeg har vært for ung tidligere, pluss at han har vært student og ikke vært klar for barn har vi lagt det fra oss. Men for 1 årstid siden tok jeg det opp med han igjen og han sa han kunne se det for seg senere men ikke akkurat nå. Så rett før jul, begynte vi prate om det, i og med at vi har vært sammen i snart 6år og har det fint sammen og føler det er på tide å ta skrittet videre. Jeg ønsker samtidig å være ung mor, og vil helst ha første barn innen 25. Så kom han til meg før jul og sa at vi kunne begynne prøving i desember 2013 og vi ble enig om dette. Men så snakket vi mere om det og ønsker begynne prøving denne våren/sommeren. Jeg kunne ikke vært mere glad, men så kom bekymringene.. Kjæresten sier at olig vil vi kunne finne lett så det er ikke noe stress, og det er jo sant, prisen hvor vi bor er greie og det er også bra jobbmuligheter her da vi bor på et stort sted. Men er det dumt å begynne prøving før vi har kjøpt bolig? Vi tenker sånn at det kan klaffe med en gang, ja, men det kan også ta opptil et år, før vi blir gravide. Og hvis jeg blir gravid fort har vi fortsatt 9 månder på oss til å finne et sted å bo. Uansett har jeg satt meg en tidsfrist for å flytte hjemme fra innen året er omme uansett. Hva tenker dere? Tror også det skal godt la seg gjøre at han ikke finner seg en fast jobb over en tid på 9 måder +. Hva tenker dere? Det er jo vi som skal bestemme til syvende og sist, bare vi ikke ser så frem til baby at vi glemmer å tenke fornuftig. Han er drømmemannen og etter snart 6 år kunne jeg ikke tenke meg å være uten han. Han gjør meg lykkelig!

Anonym poster: 3c7bf3a2ccb9532be9690bb875be228f

[AnonymBruker]

For å å si det sånn, ikke få barn sammen før dere vet om dere kan bo sammen. Dere har vært "kosekjærester" nå i mange år, og sluppet å tenke nevneverdig på hverdagens utfordringer. Dere har ikke delt regninger, oppvask, utgifter og sett hver hverandre i øynene hver morgen og kveld over lengre tid. Dere aner ikke hvordan det er å ha en husholdning som kun er deres egen, og om dere evner å takle dette. Og så vil dere få et barn før dette er stabilt og rolig? Smart! Not...

Til å være såppass voksen virker dere utrolig lite reflektert ref innlegget. Å få jobb er ikke bare bare, hvis man ikke tar til takke med en helgestilling o.l., og bopæl kan være vanskelig å finne (hvis man har krav til standar etc). Man kan ha så mange planer man bare vil mtp å få barn innen den og den alder, men til syvende og sist kan sjeldent eller aldri et barn planlegges ut i fra dette.

Bo sammen en god stund, finn ut om dere passer sammen som noe annet enn "helgekjærester og turtelduer", få stabile jobber og tenk lengre enn nesene deres rekker. Hverdagen kommer tidsnok. Kunsten er å være forberedt til en viss grad.

Anonym poster: b6d87657bf3a075b6e226fa78ae1b586

[Gjest Kariannne]

Mye sant i det du sier der. Men må bare si litt imot på noe du sier her. Vi har vært kjærester i snart 6 år, ja, kanskje ikke så lenge. Men vi er sammen 24/7 enten hjemme hos han eller hos meg. Når vi er på ferie sammen og lenger tid fungerer vi godt sammen, ja det er jo ting som kan irritere en annen, men vi er flinke i å møtes på halvveien. Vi har vært gjennom ganske mye, da jeg har vært syk over lengere tid, det var krevende å være med meg, men han stilte opp og fant seg i mye. Vi er langt i fra nyforelskede, men vi er veldig gode venner og kjærester. Vi bryr oss om hverandre og forstår begrepet gi og ta. Vi skjønner at vi må ofte litt for at ting skal fungere, og det er vi villig til. Vi forstår begge at å få barn og bo sammen snur verden våres på hodet, men vi forstår også at det er viktig å jobbe for hverandre og det vi tror på, vårt forhold. Vi er gaske like personelighets messig og vi tillater hverandre pusterom. Han er forståelsesfull og samme er jeg. Jeg ser ikke hva som skulle være så annerledels med å bo sammen kontra sånn vi har det idag. Vi blir enige om ting på forhånd og vi skjønner begge at kommunikasjon er viktig. Måtte bare få med detta, da jeg vet mange par går i den fellen, enten for de har for store forhåpninger til den andre, som er urealistisk eller at man rett og slett ikke snakker sammen. Det er der mange gjør feil. Klarer man å snakke sammen, hjelpe hverandre og være forståelsesfull og ikke minst forlange mere enn en kan gi selv tror jeg man har et godt grunnlag. Og si at vi utrolig lite reflektert, forstår jeg ikke hvordan du har grunnlag for å si, da du ikke vet hvordan vi er. Vi er mere reflektert enn mange andre da vi faktisk venter med å kjøpe noe før vi har opparbeidet oss en god egenekapital og vært sammen i 6 år. Fleste jeg vet om flyttet inn med kjæresten etter få månder når de ennå var stormforelsket, når hverdagen intraff, ble det annerledels. her har hverdagen kommet, ikke med oppvask osv, men det er det minste problemet føler jeg. Vi kan fint klare å dele på disse oppagvene.

[Gjest Kariannne]

Må også bare få med at etter disse årene kjenner vi hverandre godt og jeg tror vi har sett de fleste sidene til hverandre. Vanskelig å skjule etter dag ut og dag inn sammen, selvom vi ikke akkurat eier noe sammen, men vi bor jo sammen enten hos meg eller hos han.

[AnonymBruker]

Jeg svarer utifra det jeg leser, og tanker jeg får rundt dette. Slutt å vær hårsår, dette er internett, og jeg kan kun gå ut ifra og tolke akkurat det som står på skjermen.

Alt du nå skriver er jo vel og bra, men igjen, det kan ikke sammenlignes med å bo sammen og dele hverdagen på godt og vondt. Du spør her inne, og må da forvente å få svar som ikke er kosemoseoverdose med påfølgende hjerter og regnbuer.

Svaret ditt gjør egentlig at jeg er enda mer sikker på at dere bør bo sammen og tenke ytterligere over hva et barn vil si før dere hopper i det.

Anonym poster: b6d87657bf3a075b6e226fa78ae1b586

[AnonymBruker]

Er du samme person, altså både Anonym bruker og Karianne?

Anonym poster: b6d87657bf3a075b6e226fa78ae1b586

[Gjest Kariannne]

Hårsår er jeg ikke. Men syntes ikke det var helt riktig det du sa. Samtidig er du krass og litt småfrekk, men det er endel av brukerene på mamma forumet har jeg merket. Men takk for svar, var jo det jeg trengte :)Ja jeg er anonym og Kariannne. Glemte trykke på anonymknappen, da jeg ikke ville bli kjent igjen, men men. Forventer heller ikke noe kosemoseoverdose med påfølgende hjerter og regnbuer svar. Jøsses!

[AnonymBruker]

Nå er ikke jeg "bruker på mammaforumet", jeg fant tråden via forsiden, og trykket meg inn, så generalisering kan du droppe. Jeg opplever tvert i mot at damene som frekventerer her inne er oppegående og klar i sin tale, så i grunnen får jeg ta det som et kompliment.

Anonym poster: b6d87657bf3a075b6e226fa78ae1b586

[Gjest Kariannne]

Du svarer meg som jeg var dum. Der er problemet mitt. Jeg spør her for råd, ja og da regner jeg med og håper folk sier sin mening noe du gjorde. Men du prøver å være småfrekk, det er det jeg syntes er unødvendig. Reflektert er jeg hvertfall det er nettop derfor jeg spør om utenforståendes synspunkter fordi jeg mistenker vår lyst på barn overskygger hvorvidt det er fornuftig akkurat nå. Men takk for svar, skal snakke med kjæresten om det og foreslå at ting bør være mer sikkert før vi begynner. Det er lett å bli revet ned når man ønsker å stifte familie med den man elsker, mer enn noe annett. Det har vært konstant i tankene mine. Men det er vell sånn vi kvinner er