Tenke selv?

[AnonymBruker]

Hva menes egentlig med det ateistiske mottoet "tenk selv"? Ateister har en tendens til å tenke at religiøse mennesker har blitt indoktrinert til å tro på den religionen familien/samfunnet har dyttet på dem. At den religiøse personen på mange måter ikke tenker selvstendig, men tenker og tror det de har blitt lært opp av (religiøse) autoriteter til å tenke og tro.

Ateister holder (det vi definerer som) fornuften kjær: det å stille seg kritisk til andres og egne forestillinger, og det å legge logiske resonnementer til grunn for sin tro og sine verdier. Men vi kan fort glemme at også disse fornuftige verdiene er noe vi har blitt matet med gjennom vår moderne vestlige kultur. Vi har blitt lært at det å tenke kritisk er rett, og at fornuftig tenkning er den rette måten å tenke. Det vi kaller fornuftige tenkemåter er noe vi blir tillagt, på samme måte som religiøse blir tillagt religiøse tenkemåter. (Det blir også vanskelig å påstå at fornuften er "naturlig" eller "universell", av det faktum at vi ganske instinktivt har tendenser til å stole på autoritet, og at ulike kulturer har ulike måter å resonnere på, selv i fravær av religion.)

I hvor stor grad kan ateister hevde at de "tenker selv" i forhold til religiøse, når både ateister og religiøse grunner tankene sine i forestillinger og tankemønstre som er kulturelt betinget?

Anonym poster: 641a0a3429c24581506efbd75b4d31d5

[AnonymBruker]

Jeg vil si at det viktigste er om man klarer å få seg til å ærlig følge bevis som går *mot* det man egentlig ønsker å tro. De fleste er veldig dårlige til det, og selv når man bevisst øver på å gjøre det er det veldig vanskelig å bli god til det. Få ateister og enda færre religiøse gjør det. Bjørn Stærk, som nå skriver for Aftenposten, er kanskje den som er best til det blandt dem med litt høyere profil.

Anonym poster: 05dc0f191812f8d70959570077ec4b8a

[jabx]

Det finnes ikke noe som heter "ateistisk motto".

[omarel]

Med all respekt for kristendommen og de kristne. Dette er hva jeg antar. Jeg tror at grunnen ligger motsigelser og tradisjonene i bibelen. Dette har gjort at presteskapet i Europa ofte praktiserte kristendommen på en grufull måte til tider samt at bibelen førte til flere spørsmål enn svar. Dette samlet førte til at tenkere og intellektuelle gjorde opprør. Filosofere stilte spørsmål ved å utfordre kristendommens teologi, vitenskap, moral og etikk. Kristne og andre har kommet i en forsvarspossisjon.

Den normative kristendommen som var praktisert i bibelens navn holdt ikke mål for den frie vilje og fornuft, slik den blir praktisert i dag(hva jeg antar). Et annet moment som også bidro til en utvikling som på en indirekte måte hemmete de kristene var renessansen som hadde utspring blant muslimene. Alt dette og mer banet vei for filosofisk og moralsk opprør og utvikling i vesten.

Denne utviklingen har vart i flere generasjoner og til den dag i dag. Uansett hvordan man vrenger og vrir på de ulike filosofiene blant ateister så har de blitt påvirket fra det beste i kristendommen. Med andre ord så har også ateistenes filosofi og lære til en viss grad utviklet seg til å bli mot alle religioner.

Med den lille kjennskapen jeg har i historie så mener jeg at dette har dannet grunnlag til ideen om filosofi, moral og etikk slik vi har i vesten og Europa. Jeg fornekter ikke de store filosofene i oldtiden. Jeg mener at alt henger sammen. Denne arven påvirker både kristne, jøder og muslimer til en viss grad, men ikke selve religionenene. Vel med untak av oversettelser av religiøse skrifter.

Det at ateister utfordrere de religiøse henger med at religion(med Gud) ikke har svart på livets mening og eksistensen på en tilfredstillende måte ovenfor dem. Derfor tror jeg at deres fasit på livet er: tro på deg selv, tenk selv og tro på det du ser fra et vitenskapelig perspektiv. Det er vel dette utganspunktet som brukes når religøse blir konfrontert. Gud, ånden, engelene, satanen, profetene,skriftene og det neste liv er desverre ikke med i gamet!

Endret 13. mars 2013 av omarel

[AnonymBruker]

Hva menes egentlig med det ateistiske mottoet "tenk selv"? Ateister har en tendens til å tenke at religiøse mennesker har blitt indoktrinert til å tro på den religionen familien/samfunnet har dyttet på dem.

Interessant spørsmål du stiller, og mange interessante svar her.

Det er en kjennsgjerning at det i mange områder i verden ikke er noe annet alternativ for et menneske enn å tro på den religion som familien og storsamfunnet rundt dem tror på. Forfølgelse eller utestenging fra det sosiale liv er heldigvis noe vi her i Norge ikke ser så mye av.

Jeg vet av egen erfaring at man kan fortelle et barn hva det enn skal være, og det vil tro på det.

MIne barn har trodd fult og fast på tannfeer, julenisser og påskeharer. Et supert utgangspunkt for foreldre som vil dele sin religiøse tro med barna, og et supert utgangspunkt for lærere og myndigheter som mener deres tro og meninger er den eneste rette. Dette gjelder jo også politiske overbevisninger og holdninger mot menneskegrupper.

Mottoet "tenk selv" er vel bare en oppfordring til å ha selvstendige tanker og at ikke alt er "sannhet" selv om man har blitt fortalt dette fra barnsben av

Anonym poster: 2f933094b010bebf75e5202acf0618c3

[Tabris]

Enig med deg, TS. Det er en del som mener at hvis man er religiøs så har man ikke tatt valget selv, mens det å være ateist alltid er et tegn på at man er fritenkende. Oppdrar man sine barn innenfor en religion, så blir de "indoktrinert", men man tenker ikke over at alle foreldre oppdrar sine barn etter egne verder og overbevisninger, og at det å oppdra barn til en ateistisk tankegang er like mye "indoktrinering" som noe annet.

Problemet kommer når man anser eget perspektiv som det eneste rette, og ikke klarer å distansere seg nok fra det til å se at ens verdier og livssyn ikke er annet enn et perspektiv blant mange.

[Klaine]

Det er vel mer et humanetisk motto, og ikke ateistisk.

[Tobben70]

Enig med deg, TS. Det er en del som mener at hvis man er religiøs så har man ikke tatt valget selv, mens det å være ateist alltid er et tegn på at man er fritenkende. Oppdrar man sine barn innenfor en religion, så blir de "indoktrinert", men man tenker ikke over at alle foreldre oppdrar sine barn etter egne verder og overbevisninger, og at det å oppdra barn til en ateistisk tankegang er like mye "indoktrinering" som noe annet.

Problemet kommer når man anser eget perspektiv som det eneste rette, og ikke klarer å distansere seg nok fra det til å se at ens verdier og livssyn ikke er annet enn et perspektiv blant mange.

Ateistisk tankegang kan jo ikke være indoktrinerende?

Hva mener du vi forteller/oppdrar bare våre til som er indoktrinerende?

Hvordan mener du man kan oppdra noen uten å være indoktrinerende?

Det må jo bli å fortelle om alle guder som man mener eksisterer og som noen gang har eksistert + å fortelle at dette kanskje ikke er sant likevel?

[Mann 42]

Enig med deg, TS. Det er en del som mener at hvis man er religiøs så har man ikke tatt valget selv, mens det å være ateist alltid er et tegn på at man er fritenkende. Oppdrar man sine barn innenfor en religion, så blir de "indoktrinert", men man tenker ikke over at alle foreldre oppdrar sine barn etter egne verder og overbevisninger, og at det å oppdra barn til en ateistisk tankegang er like mye "indoktrinering" som noe annet.

Problemet kommer når man anser eget perspektiv som det eneste rette, og ikke klarer å distansere seg nok fra det til å se at ens verdier og livssyn ikke er annet enn et perspektiv blant mange.

Og svaret på dette problemet er selvsagt at man skal oppdra sine barn til å bli skeptikere, ikke ateister.

Dvs, de bør stadig stille spørsmålet "Hvordan vet du det?" når de konfronteres med andres og egen ubegrunnede tro.

[Tabris]

Poenget er nettopp det at alle oppdrar sine barn etter egne verdier og egne overbevisninger. Hvis noen oppdrar sine barn etter verdier som er annerledes enn våre egne, så kaller vi det "indoktrinering", men ser ikke at egne skeptiske verdier ikke er annet enn et av mange perspektiver.

[jabx]

at det å oppdra barn til en ateistisk tankegang er like mye "indoktrinering" som noe annet

Hva er "en ateistisk tankegang"?

[Gjest Riskjeks]

Etter min mening, er alle mennesker i stor grad produkter av sin oppvekst og sine erfaringer, og ikke minst, samfunnsmessige paradigmer. Likevel har alle ulike personligheter som sikkert kan tilskrives både arv og tilfeldigheter. Det er dermed mange faktorer som bestemmer hvordan en person blir, og hvordan han/hun tenker.

Alle har vel, bevisst eller ubevisst, en slags livsfilosofi de følger, religiøs eller ikke-religiøs. Når man skal ta verdivalg/store valg, vil en religiøs person typisk velge i tråd med det som religionen prediker, mens en ikke-religiøs person vil velge i tråd med sine egne verdier. Begge vil kanskje i tillegg søke råd hos familie og venner. Men kan man egentlig si at en av dem tenker mer selvstendig enn den andre? En religion er på en måte et ferdig sett med etiske leveregler man må/bør adoptere for å tilhøre den aktuelle religionen. En egen livsfilosofi kan sies å være selvtilegnet, men i hvor stor grad det egentlig er ens egne tanker, er et spørsmål som i høy grad kan diskuteres. Tanker man tenker ofte, blir ens egne, religiøse eller ikke.

[Mann 42]

Poenget er nettopp det at alle oppdrar sine barn etter egne verdier og egne overbevisninger. Hvis noen oppdrar sine barn etter verdier som er annerledes enn våre egne, så kaller vi det "indoktrinering", men ser ikke at egne skeptiske verdier ikke er annet enn et av mange perspektiver.

Skeptisisme er ikke en verdi, det er en tilnærming til tilværelsen som søker å kompensere for det beklagelige faktum at mennesker ikke er rasjonelle skapninger. Ikke engang i nærheten. Vi tror og mener en masse som det ikke finnes grunnlag for, og uten å stille for mange spørsmål ved det. Vil man gi sitt barn tankens frihet, så bør man lære det å stille spørsmål. Det kan lede hvorsomhelst, og jeg klarer ikke helt å se at det skulle være et spesielt verdisett.

[Tabris]

Det kan lede hvorsomhelst, og jeg klarer ikke helt å se at det skulle være et spesielt verdisett.

Det er fordi du ser det kun fra et innenfraperspektiv. Men det å ønske å oppdra barn til skeptisisme er like mye et perspektiv og en verdi foreldrene har som det å ønske å oppdra barnet kristent, holistisk, ateistisk eller noe annet.

[Cuckold]

Enig med deg, TS. Det er en del som mener at hvis man er religiøs så har man ikke tatt valget selv, mens det å være ateist alltid er et tegn på at man er fritenkende. Oppdrar man sine barn innenfor en religion, så blir de "indoktrinert", men man tenker ikke over at alle foreldre oppdrar sine barn etter egne verder og overbevisninger, og at det å oppdra barn til en ateistisk tankegang er like mye "indoktrinering" som noe annet.

Problemet kommer når man anser eget perspektiv som det eneste rette, og ikke klarer å distansere seg nok fra det til å se at ens verdier og livssyn ikke er annet enn et perspektiv blant mange.

Jeg håper du ser at det er en vesensforskjell på å "oppdra barna til å bli ateister" og å oppdra dem til å tenke selv, stille kritiske spørsmål og ikke tro på autoriteter, men danne seg et livssyn basert på sine egne overveielser?

Vi ser dessverre av og til at innvandrere og innvandreres forsvarere forsøker å fremstille det som at det frie samfunn som legger opp til at hvert menneske skal få velge sine verdier og sin vei i livet ikke er bedre enn et undertrykkende religiøst samfunn, et samfunn der én religion dominerer og legger føringer for alles liv enten man tilhører denne religionen eller ei og der kjønnene forskjellsbehandles aktivt gjennom lovverket. Man tar til orde for en ytterliggående kulturrelativisme der man hevder at det ene samfunn ikke kan sies å være bedre eller mindre undertrykkende enn det andre.

For noen uker siden hørte jeg høyrepolitikeren Afshan Rafiq snakke om Camilla Colletts roman Amtmannens døtre på Nrk P2. Hun mente unge innvandrere kunne ha godt av å lese denne boken for å få forståelse for at de problemer de sliter med når det gjelder foreldre som legger seg opp i hvem barna skal gifte seg med ikke alltid har vært fremmed for norsk kultur, at det faktisk bare er noen få generasjoner siden forholdene var helt annerledes også her i Norge. Jeg er enig med henne, dette bør innvandrere være klar over. Det vidner om manglende kjennskap til samfunnet man bor i når innvandrere forsvarer kvinneundertrykkelse og tvangsekteskap med at dette er deres kultur, og at vi i Norge ikke kan forstå hva denne kulturen går ut på og derfor ikke har rett til å kritisere.

Skulle vi tenke på denne måten måtte vi jo også mene at det heller ikke var rett å bekjempe arrangerte ekteskap og kvinneundertrykkelse her i Norge, og at alt som har skjedd siden Amtmannens døtre egentlig er verdløst, kanskje til og med negativt. Kanskje vi bare skulle latt alt være som det var fordi det var "del av vår kultur"?

Det er en vesensforskjell på et samfunn som bestreber seg på å ikke forskjellsbehandle livssyn og som legger opp til at hvert menneske skal velge sine verdier og sitt livssyn på helt fritt grunnlag og et samfunn der en stor imperialistisk verdensreligion dominerer politikken såvel som kulturen og legger opp til aktiv forskjellsbehandling av menn og kvinner, av "rettroende" og de andre. La oss benytte den nå avdøde amerikanske filosofen John Rawls' tankekonstruksjon veil of ignorance, uvitenhetens slør for å illustrere forskjellen: I et samfunn vil vi alle normalt vite vårt eget kjønn, vår egen sosioøkonomiske status og tilhørighet, våre verdier og vårt livssyn, derfor er det en fare for at vi vil ta mer hensyn til oss selv og våre likesinnende når vi skal lage lover og regler for samfunnet. Rawls innførte derfor tankekonstruksjonen uvitenhetens slør som et redskap for å illustrere hvordan man ideelt sett burde tenke når man vurderer samfunnsspørsmål.

Om alle hadde fått et midlertidig hukommelsestap og ikke lenger ante sin egen plass i samfunnet, ville man etter Rawls antagelse være mer tilbøyelig til å ta hensyn til at alle grupper skal komme greit ut av det enn om man vet akkurat hvor man selv befinner seg og hva man derfor selv vil ha fordel av. Et samfunn som følger denne tankegang vil i mindre grad godta urett og forskjellsbehandling. Et samfunn bygget på respekten for at hvert menneske skal tenke selv og danne seg sine egne meninger og sitt eget livssyn og kunne leve i tråd med dette så lenge man ikke trår over og fratar andre deres tilsvarende frihet, er mer i tråd med dette idealet og denne tenkningen enn et gammeldags religiøst undertrykkelsessamfunn. På samme måte er en barneoppdragelse som legger opp til at barna skal lære seg å tenke selv og være kritisk tenkende trolig nærmere den barneoppdragelse de fleste ville gått inn for om de ikke visste noe om hva slags livssyn foreldrene hadde.

Det er avslørende at selv de som ønsker et samfunn der deres religion har priviligert status og der religiøs undertrykkelse er satt i system ofte vil foretrekke et sekulært ikke-diskriminerende samfunn fremfor et samfunn der en annen religion undertrykker dem på tilsvarende vis. Det er jo derfor islamister freidig artgumenterer for likebehandling her i Vesten. Selv de som gjerne vil undertrykke andre i et religiøst undertrykkelsessamfunn vil foretrekke et fritt og ikke-undertrykkende samfunn fremfor selv å bli undertrykket. Derfor har et fritt ikke-diskriminerende samfunn en annen status enn et religiøst undertrykkelsessamfunn og en barneoppdragelse basert på tilsvarende prinsipper en helt annen status enn en mer autoritær og intolerant barneoppdragelse.

Endret 20. mars 2013 av Cuckold

[Tabris]

Jeg håper du ser at det er en vesensforskjell på å "oppdra barna til å bli ateister" og å oppdra dem til å tenke selv, stille kritiske spørsmål og ikke tro på autoriteter, men danne seg et livssyn basert på sine egne overveielser?

Igjen: Om man oppdrar barne sine slik, så oppdrar man barna sine etter egne verdier og utfra eget perspektiv. Det gjør også religiøse.

Problemet kommer når man anser det du nevner som den eneste riktige oppdragelsen som er hevet over og utenfor alle andre oppdragelser. Man har ulike religioner, ulike livssyn, ulike verdier, ulike perspektiver - også har man utenfor alt dette den oppdragelsen du nevner. Det er synet jeg reagerer på, og et syn som vitner om at man er så innenfor det perspektivet at man ikke ser at det er nettopp et perspektiv sammen med mange andre perspektiver. (Litt sånn Nietzche, for de som har lest ham).

[Cuckold]

Igjen: Om man oppdrar barne sine slik, så oppdrar man barna sine etter egne verdier og utfra eget perspektiv. Det gjør også religiøse.

Problemet kommer når man anser det du nevner som den eneste riktige oppdragelsen som er hevet over og utenfor alle andre oppdragelser. Man har ulike religioner, ulike livssyn, ulike verdier, ulike perspektiver - også har man utenfor alt dette den oppdragelsen du nevner. Det er synet jeg reagerer på, og et syn som vitner om at man er så innenfor det perspektivet at man ikke ser at det er nettopp et perspektiv sammen med mange andre perspektiver. (Litt sånn Nietzche, for de som har lest ham).

Det er litt merkelig at du svarer på et innlegg der jeg nettopp har imøtegått og plukket fra hverandre den argumentasjon du her bare gjentar uten å gjøre noe forsøk på å svare på argumentene som er presentert og som så lenge de ikke er tilbakevist viser hvorfor påstanden din er uholdbar.

Det er ikke slik at foreldre som oppdrar sine barn til å tenke selv og finne sine egne svar på livets store spørsmål oppdrar barna i sitt eget livssyn. Det ville jo vært brudd på enhver logikk; den som ikke oppdrar barnet sitt til å følge i hans/hennes livssynsfotspor oppdrar naturligvis ikke barnet til å følge i hans/hennes livssynsfotspor. Det er en logisk nødvendighet, en tautologi.

Det er forskjell på en person som ikke tror på noen gud og som aktivt oppdrar barnet til ikke å tro på noen gud, som innprenter barnet sitt ateisme, og en person som ikke tror på noen gud, men som oppdrar barnet sitt til å tenke selv. På samme måte som det er forskjell på en kristen som oppdrar barnet sitt til å tro på den kristne tro og en kristen som oppdrar barnet sitt til å søke sannheten uavhengig av hva han/hun som forelder tror på.

Det du her gjør deg til talskvinne for er en ytterliggående kultur- og verdirelativisme som ikke holder vann, for som jeg påpekte i innlegget over er det ikke slik at det tolerante frie ikke-diskriminerende samfunn bare er en tilfeldig konkurrent til de ulike former for religiøse og ikke-religiøse undertrykkelsessamfunn, det frie ikke-diskriminerende samfunn står i en særstilling fordi dette er det samfunn folk fra alle mulig bakgrunner kan samles om som ideelt om de ikke selv kan være sikre på å være i flertall og ha undertrykkelsesmakten. Selv om mange mener at ens egen religion er noe helt spesielt, en religion som har rett til å undertrykke alle andre, vil også disse i praksis foretrekke et fritt, ikke-diskriminerende samfunn fremfor et samfunn der de og deres trosfeller blir undertrykket og negativt forskjellsbehandlet.

Derfor er det sekulære ikke-diskriminerende demokrati ikke bare ett tilfeldig, likeverdig system blant mange, det skiller seg ut ved at det er det system de fleste trolig ville valgt fra et utgangspunkt bak et uvitenhetens slør, det vil si et utgangspunkt der du eventuelt skulle velge styreform og samfunnsorden uten å kjenne ditt eget kjønn, ditt eget livssyn og din egen plassering i dette samfunnet. Og selvsagt også uten å vite hvor stor livssynsgruppen du tilhører måtte være, om den er stor og mektig eller bitteliten eller om du kanskje har et personlig utviklet livssyn og ikke tilhører noen livssyngruppe overhodet, med andre ord uten å ane noe om hvor sannsynlig det ville være at din eventuelle livssynsgruppe ville kunne bruke et eventuelt flertall til å trumfe gjennom en orden der de andre livssyn blir diskriminert og undertrykket.

Når jeg støtter ideen om ytringsfrihet er det ikke fordi jeg er så ufattelig tolerant at jeg ikke eier evne til å opprøres av ytringer eller fordi jeg har et så utflytende verdisyn og tvisyn at jeg er enig med alle, han som alltid er enig med siste taler. Tvert imot, jeg er svært uenig med mange, jeg vil ikke at hverken nazister eller islamister skal få munnkurv og kan forhåpentligvis ikke mistenkes for å sympatisere med noen av disse gruppene (islamister ville vi nok ikke hatt så mange av her om det ikke var for den uheldige masseinnvandringen, så de hadde vi ikke trengt å plages med) men jeg erkjenner at et sekulært samfunn der alle kan velge sin vei og ytre seg fritt er det mest rettferdige samfunn sett utenfra, sett fra et perspektiv utenfor mine egne personlige meninger og mitt bestemte livssyn, sett fra det store menneskelige fellleskaps ståsted. Fordi dette samfunnet er det flest vil finne seg til rette i dersom de ikke får undertrykke andre slik mange nok helst vil. De fleste vil foretrekke å leve i et slikt samfunn fremfor å leve i et samfunn der de selv er de som blir diskriminert og undertrykket.

Tilsvarende for barneoppdragelse: Det å oppdra barna til å tenke selv er noe man kan gjøre uavhengig av eget livssyn, det er ikke noe i veien for at også dypt religiøse mennesker kan oppdra sine barn til å tenke selv. Men dessverre er det mange som ikke gjør det, og i den grad de definerer sitt livsyn slik at deres livssyn er uforenling med å oppdra barna til å tenke selv, bør livssynet deres kunne angripes og kritiseres nettopp for dette.

Endret 20. mars 2013 av Cuckold

[Mann 42]

Det er fordi du ser det kun fra et innenfraperspektiv. Men det å ønske å oppdra barn til skeptisisme er like mye et perspektiv og en verdi foreldrene har som det å ønske å oppdra barnet kristent, holistisk, ateistisk eller noe annet.

Skeptisisme er bare et annet ord for "tenke selv". Det kan ikke sammenlignes med religiøse livssynspakker som har visse innebygde forutsetninger som man ikke kan trancendere og fortsatt bli innenfor rammen av det aktuelle livssynet.

[Cuckold]

Hva menes egentlig med det ateistiske mottoet "tenk selv"? Ateister har en tendens til å tenke at religiøse mennesker har blitt indoktrinert til å tro på den religionen familien/samfunnet har dyttet på dem. At den religiøse personen på mange måter ikke tenker selvstendig, men tenker og tror det de har blitt lært opp av (religiøse) autoriteter til å tenke og tro.

Ateister holder (det vi definerer som) fornuften kjær: det å stille seg kritisk til andres og egne forestillinger, og det å legge logiske resonnementer til grunn for sin tro og sine verdier. Men vi kan fort glemme at også disse fornuftige verdiene er noe vi har blitt matet med gjennom vår moderne vestlige kultur. Vi har blitt lært at det å tenke kritisk er rett, og at fornuftig tenkning er den rette måten å tenke. Det vi kaller fornuftige tenkemåter er noe vi blir tillagt, på samme måte som religiøse blir tillagt religiøse tenkemåter. (Det blir også vanskelig å påstå at fornuften er "naturlig" eller "universell", av det faktum at vi ganske instinktivt har tendenser til å stole på autoritet, og at ulike kulturer har ulike måter å resonnere på, selv i fravær av religion.)

I hvor stor grad kan ateister hevde at de "tenker selv" i forhold til religiøse, når både ateister og religiøse grunner tankene sine i forestillinger og tankemønstre som er kulturelt betinget?

Anonym poster: 641a0a3429c24581506efbd75b4d31d5

Fikk lyst til å svare på hovedinnlegget: Hvis du er opplært til å tenke selv tenker du faktisk selv, selv om dette ikke er noe du ville gjort i et annet liv, oppvokst i en annen kultur. På samme måte som et menneske som opplæres til å være selvstendig og ta ansvar er selvstendig og tar ansvar. Selv om det samme mennesket sikkert kunne vært mer uselvstendig om det hadde hatt en annen oppvekst, er det slik dette menneskt har blitt. Og dermed slik dette mennesket er. Selvstendig. Å si at man tenker fritt er jo ikke det samme som å si at man kan skryte av en medfødt disposisjon til å tenke friere enn de fleste andre, det er ikke noe paradoksalt i at man kan læres opp til å tenke fritt. Jeg tenker fritt når mine ideer ikke er preget av tro på autoriteters uetterprøvbare påstander eller vedtatte dogmer.

Påstanden om at det å tenke fritt er like ufritt som å tro på autoriteter minner meg om når enkelte skal ha det til at det ikke finnes annet enn egoisme i verden og at man ikke bør rose folk som er gode mot andre fordi de bare gjør det av egoisme, fordi de følger en indre trang til å gjøre godt. Man hevder at den som er snill mot andre ikke er bedre enn den som skader andre, for hvis man gjør gode handlinger fordi man har lyst er man bare en egoist som følger samme prinsipp som de som påfører andre skade. Men dette blir jo en litt haltende logikk, for hvorfor skulle det være feil å ha lyst til å gjøre godt? Kan det ikke nettopp være en mulig definisjon på et godt menneske? At man føler lyst til å gjøre noe som gleder andre? Så om man har denne lysten i seg har man på et vis også den indre belønningsmekanismen som skal til for å handle godt. Mens egoisme er å bare ha lyst til å gjøre det som tjener deg selv.

[Tabris]

Dere ser ikke at det å anse det som riktig å "oppdra barna til å tenke selv" eller "oppdra barna til skeptisisme" nettopp ER et verdivalg. Det er ikke snakk om kulturrelativisme, jeg har ikke nevnt et ord om hvorvidt den ene måten å oppdra barn på er bedre eller verre enn den andre. Men det er et tegn på at man er for innesnødd i egen navle om man ikke klarer å se at ens verdier er et perspektiv på samme måte som andres verdier er deres perspektiv.

Det minner meg om den type kristne som sier at "Buddhisme, jødedom og tilsvarende er religioner. Men kristendom er ikke en religion, kristendom er sannheten og den rette veien." Dere tenker på samme måte, bare dere har byttet ut kristendom som "sannheten og den rette veien" med skeptisisme. Uansett hvor riktig man mener kristendommen er, så gjør det ikke den til noe annet eller mer enn en religion. Og uansett hvor riktig man mener det er å oppdra barn til skeptisisme, så gjør det ikke den tanken om til noe annet enn et perspektiv og et verdivalg.