Kunne du blitt sammen med en uten sosialt liv?

[Gjest Fluttershy]

Det passer meg ypperlig. Jeg er kjempe glad for at samboeren min ikke er noe særlig sosial. Vi trives best hjemme i hverandres selskap

Eksen min var over snittet sosial, noe som var kjempe slitsomt. Vi hadde nesten alltid besøk og når vi ikke hadde det forventet han at jeg skulle bli med ut til hans venner. Jeg ble kjempe sliten av det!

[AnonymBruker]

Du hadde passet perfekt til meg i hvert fall. Jeg er som de fleste andre her relativt usosial selv og trives godt i eget selskap. Men jeg trives enda bedre i selskap med likesinnede, altså rolige "laidbacke" mennesker som deg selv feks. Man kan jo være sosial selv om man er usosial om du skjønner. Feks at man i hver sin godstol og slapper av med en bok, eller at man sitter og koser seg med en film sammen. Slitsomt med folk som må jappe absolutt hele tiden.

Anonym poster: 130772bede8de9b3def66156f6d7bb09

[Gjest Reza08]

Jeg er en type som kommer lett i kontakt med de fleste, og som ønsker å ha det litt mer moro med bekjente utenom idretten. Er mye for meg selv. Trenger en god del alenetid, men å være mer sammen med andre hadde vært veldig gledelig. Av og til kan det bli stille og ensomt.

Hadde ikke hatt noe imot å bli sammen med f.eks deg, er en ganske rolig type selv, og dessuten hadde du jo blitt en venn i tillegg til partnerskapet. Er ikke flaut i det hele tatt. Alle er vi forskjellige.

[AnonymBruker]

Jeg er veldig utadvendt og sosial av meg (kvinne 21 år) Har alltid vært gira på tilbaketrukne menn. Det er det vakreste jeg vet <3 Men det gikk til helvete med exen fordi han giddet ikke å bli kjent med mine venner, så om du er åpen for nye mennesker så ser jeg ikke problemet. Men det skal jo sies at det er kanskje enklere å drive på med noen som er litt mer åpne, værtfall for meg da jeg er meget sosial..

Men ser ikke noe galt i det :D Lykke til < 3

Anonym poster: 108094d949d30e8ad7116b132b8794c7

[FrøkenMånestråle]

Ikke noe problem så lenge jeg kan være sosial når jeg føler for det

[AnonymBruker]

Med mitt utgangspunkt, så ville jeg ikke hatt problemer med det.

Da jeg var yngre ville dette hatt en del å si, men ikke idag.

Anonym poster: 24d720111e9cb72c1b83e5a36d7dd07a

[AnonymBruker]

Ja, jeg er slik selv. Liker meg best i mitt eget selskap og når jeg kan tutle med hobbier på egenhånd.

Anonym poster: 24f189440b48db612b70eaad703bfac2

[AnonymBruker]

hadde sett det som en fordel siden jeg ikke er hypersosial selv

Anonym poster: f0f4733f753c4c402e1e0ea7c0b33758

[Singha]

Hadde ikke vært noe problem i det hele tatt for meg. Er nok under snittet sosial selv.

Men i situasjoner hvor den ene i forholdet er mer sosial enn den andre er det nok meget viktig at den usosiale parten både takler at den andre går ut selv og er flink til å kommunisere at det er helt greit at den parten gjør nettopp det slik at ingen blir snurt eller føler dårlig samvittighet.

[Gjest Fortuna Xania]

Jeg tror folk har en misoppfatning av at alle andre har et supersosialt liv med masse avtaler uken igjennom og tenker på sitt eget liv som kjedelig og usosialt. Jeg kan bare snakke for meg selv, men har rundt 6-7 nære venner som jeg finner på ting med. Har flere bekjente som jeg møter i ny og ne, men som det kan gå lang tid før jeg møter(snakk om måneder).

Av de 6-7 nære vennene er det 2 som bor i utlandet som jeg bare får sett når de er hjemme på ferie, dvs jeg har ikke sett dem siden jul og får ikke se dem før påske, men har ok kontakt via facebook. Og de andre gjenværende vennene ser jeg ikke SÅ ofte at det gjør noe.

Denne uka som var feks, møtte jeg ingen fra mandag-onsdag, torsdag dro jeg hjem til hun ene, og fredag dro jeg til en annen som jeg hang med helt til for noen timer siden. Skal møte en tredje imorgen kveld på kaffe, men etter det har jeg ikke lagt planer med noen før på torsdagen igjen. Så det vil si at jeg ikke vil ha noe sosialt liv de neste dagene(selvom jeg helt sikkert kan ringe noen for å finne på noe da...)

Jeg tror man bør trives i eget selskap, og hvis du mener du har ting å fylle dagene med så ser jeg ikke problemet?Når jeg er alene finner jeg på ting å gjøre, jeg sitter ikke inne og stirrer i veggen, det blir for isolerende for meg. Jeg tror vi blir påvirket av ting som feks facebook hvor det virker som om ALLE er såååååå populære og har sååååå mye å gjøre hele tiden. De oppdaterer statuser, legger ut bilder/videoer, kommenterer andres bilder etc og har kanskje 17 likes og 23 kommentarer, men hvor sosiale er de da?På facebook, nokså sosiale, men i det virkelige liv?

Jeg kan spamme facebook med bilder av div middager eller vittige statuser og fremstå som populær hvis jeg vil, men siden jeg selv er der inne la oss si 3-4 x i uka så blir det ikke mye oppdateringer så på facebook er jeg nok ikke ansett som en sosial person.Men en av mine facebookvenniner som jeg ser kanskje 2 ganger i året, legger ut ting i ny og ne og har masse comments og likes og fremstår som superpopulær.

Jeg tror de fleste er sånn passe sosiale, at de kan være alene 2-3 dager uten å møte en eneste vennine, det gjør deg IKKE til en usosial og kjedelig person!

Er du en person som konstant er alene kan man si du er usosial, men at du ikke drar på alle fester ol du blir invitert på, er egentlig ikke noe problem.

[Skjoldmøy]

Jeg er glad i mitt eget selskap, men trenger også å være sammen med andre mennesker. Et hypersosialt liv uten alenetid eller tid på tomannshånd med kjæresten hadde vært drepen for meg.

Ja takk, jeg blir gjerne kjæreste med en "usosial" person så lenge vi ikke blir krampetosomme. Det må rett og slett være rom for alenetid for at jeg skal fungere i et forhold. Vi kan gjerne være hjemme og drive med hver sine greier, eller vi kan være sammen med andre, sammen eller hver for oss.

Den dagen jeg evt oppdager at kjæresten og jeg sitter i sofaen og ser på TV eller prater hele tida kommer jeg til å fly på veggene.

[AnonymBruker]

Jeg er ikke sosial av meg. Jeg kommer ikke i kontakt med folk i det hele tatt, hverken på nett eller i vikeligheten. Så jeg har ingen venner. Jeg VIL ha venner, men jeg får det ikke helt til.. Jeg er en sær person med veldig spesielle interesser og jeg har aldri møtt noen lik til meg, eller i for det meste i nærheten av meg.

Kjærester har alltid vært lett for meg å få. For de mennene vil jo ha noe av meg, så de gjør det meste av bli kjennt jobben Han jeg har nå er kjempe sosial, typen som kunne blitt venner med en stein.

Jeg vet jeg blir litt lei meg når vi møter noen tilfeldig og begge snakker like mye med dem og hver gang så velger de å være bedre venner med ham og kun bekjent av meg, uannsett hvor hardt jeg prøver.

Men utenom det har vi ingen problemer. Jeg fniser og sier han må hilse, kose seg og at jeg er kjempe glad i ham hver gang han skal ut med venner så han forlater hjemmet med et stort glis hver gang. Og vil han ha besøk så finner jeg på noe som får meg ut av huset og legger igjen masse god mat som de kan godte seg med under besøket.

Når vi ikke er sammen så gjør jeg det klinkende klart at jeg koser meg på egenhånd, så det tror jeg ikke han har dårlig samvittighet for.

Når det gjelder vennene hans, så klarer jeg helt fint å snakke med dem og ha det kjempe morsomt de gangene vi har middager sammen eller fest osv.

Jeg tror ikke du er en taper, og jeg tror heller ikke de fleste bryr seg om du har venner eller ikke. De som bryr seg om det ville jo ikke blitt forelsket i deg i første omgang siden folk ofte ser mest på personlighet og det inngår også i om du er super sosial eller laid back og rolig, om du skjønner. ^^'

Anonym poster: a1f90d1d729e0d6d768e8b704d63adf3

[Gjest badeand1]

Helt greit for meg.

[Tarindrelle]

Er selv en veldig sosial person som er sammen med en veldig usosial person. Vi har nå vært sammen i 5 år og er så absolutt veldig lykkelige sammen Når det er sagt, så har akkurat dette med å være sosial vært kanskje den tingen vi har kranglet mest om. Han har ikke noe problem med at jeg går ut alene, men jeg skulle gjerne sett at han ble oftere med på ting, spesielt siden venner og familie inviterer OSS til ting, men så dukker alltid jeg opp alene. Til å begynne med var vi begge ganske egoistiske, der jeg ble kjempelei meg og sint dersom han ikke ble med på alt vi ble invitert til, mens han nektet å være med på noe som helst (heftig krangel rundt om han skulle være med i dåp til niesen vår bl.a.). Etter 5 år med "samme" krangel har vi nå blitt litt flinkere til å kompromissere, og det er mye mindre krangling rundt dette. Jeg har innsett at han trenger ikke være med på alt, og han har innsett at av og til må han også være med ut på ting.

Selv tror jeg at det blir feil å tenke "han er sosial, jeg er usosial, ergo passer vi ikke" eller "vi er begge usosial, ergo passer vi". Noen kan ha problemer med det, andre ikke. Man vet ikke før man har prøvd

[juliane]

Jeg var sammen med en som ikke hadde noe særlig sosialt liv. og jeg tror nok ikke at jeg kommer til å bli sammen med en "usosial" person igjen. Vil bare legge til at det ikke er noe galt i å ikke være så sosial (du er IKKE en taper, TS:)), men jeg fikk dårlig samvittighet hver gang jeg gikk ut for å treffe venner og han satt igjen hjemme. Det slet utrolig mye på meg, den samvittigheten og jeg orker ikke å leve slik. Nå skal det sies at jeg i begynnelsen tok ham med på fester, vennemiddager.. Men han passet ikke sammen med mine venner i det hele tatt, og det ble alltid en rar og flau stemning.

I likhet med josefin har jeg dårlige erfaringer med å være sammen med en usosial mann, og for min del var det utrolig viktig da jeg ble sammen med samboeren min at han var sosial og hadde et eget sosialt liv. Og skulle jeg blitt singel på nytt hadde det vært uaktuelt å bli sammen med noen uten venner, det er sikkert kjipt av meg, men sånn er det bare.

Samtidig er jeg ikke hypersosial selv og jeg trenger mye alenetid og tid med bare kjæresten min. Så jeg kunne heller ikke vært sammen med en som hadde planer hver eneste dag og der det alltid måtte skje noe. Samboeren min er bittelitt mer sosial enn meg, og det passer meg perfekt! Jeg har en tendens til å trekke meg litt tilbake når jeg har en kjip periode (sånn som nå, siden jeg har mistet jobben), og da er det godt for meg å bli litt tvangssosialisert når samboer inviterer kompisen sin over på middag og idol.

[AnonymBruker]

Men hvordan skal to usosiale personer finne hverandre? =/ Jeg foretrekker usosiale jenter siden jeg er usosial selv...

Anonym poster: 75ae5f3789b20b6e7cb448f84e4bd40e

[Gjest Lurifix]

Hvor sosial personen er kunne ikke ha brydd meg mindre. Så lenge personen ikke forventer at man skal gjøre noe sammen hele dagen, hver eneste dag.

[Anglofil]

Men hvordan skal to usosiale personer finne hverandre? =/ Jeg foretrekker usosiale jenter siden jeg er usosial selv...

Anonym poster: 75ae5f3789b20b6e7cb448f84e4bd40e

Mannen min og jeg fant hverandre via nett, vi hadde nok aldri funnet hverandre ellers.

Mvh Yvonne

[Hoppetaujenta]

Hadde vært helt fint det, ts. "Sosialt liv" kan en ha med ett menneske også.

Jeg har veldig ofte et sosialt liv med kun meg selv og jeg( og meg) har det kjempefint,-

så er det sagt.

[AnonymBruker]

Passer meg perfekt. Jeg er sjeldent sosial og jeg trives best hjemme. Er sosial når jeg må og det vil si på jobb, kurs, bursdager og andre arrangementer. Samboeren min er motsatt. Han er veldig sosial og vil alltid dra meg med på ting. Han godtar det at jeg er usosial men hvis vi krangler kan han komme med bemerkninger som : kan ikke du dra til vennene dine? Neeeei, stemmer det. Du har jo ingen.

Det kan være sårende, men vet innerst inne at dette er noe jeg har valgt selv :-)

Anonym poster: 04af3f234fac163501a71b701e864028