Funker psykologtimer for alle?

[AnonymBruker]

Fungerer/fungerte psykologtimer for deg?

Hva prøver du å jobbe deg igjennom, og hva fungerte eller ikke fungerte?

Jeg sliter litt med traumer etter seksuelle overgrep som barn. Har hele livet klart meg bra, og skjuler godt at noe har hendt meg. Jeg stenger det ute og later som om det ikke skjedde. Likevel er det dager jeg sliter, og fikk time hos psykolog med en gang. Dro til psykologen noen ganger, men følte det ikke hjalp meg i det hele tatt, og sluttet å dra dit da det bare stjal penger og tid fra hverdagen min. Er det slik at det burde ha hjulpet meg? Eller er det rett og slett noen mennesker som psykologitimer ikke fungerer på?

Anonym poster: 5a3ffcc1b706f9644a8f2ab1d849aba6

[AnonymBruker]

Kanskje det har med kjemien til psykologen. Det er ikke den personen som skal gjøre deg frisk de er egentlig et "verktøy" for og hjelpe deg til og komme deg videre. Det er vanskelig og slitsomt å rippe oppi vanskelig ting. Har selv gått til flere i mange år før jeg fant en som klarte og nå gjennom meg å få til og se ting på en annen måte. Jeg hadde bulimi. Nå proppen endelig løsna gjorde det godt men det tok jo tid. Man har kanskje en tendens til og bli sittenes fast i problemene så hun fikk meg til og bruke en annen tankegang og det ga meg en oppvekker. Har ikke gått til psykolog på 8 år nå.

Håpe du blir bedre etterhvert

Anonym poster: bbf7bb37dbd9611dad97c5baf0ab0d0c

[Gjest uAnonymbruker]

-

Endret 3. april 2013 av uAnonymbruker

[Gjest Gjest]

Hjalp ingenting på meg.

Hadde enorme smerter legen mente "bare var innbilning"

Etter 1 år med enorme smerter, klarte legen til slutt å overbevise meg om at det kun var psykisk.

Handlet bare om å stå på og trene. Det gjorde jeg til gangs også.

Da smertene ble så høye at jeg svimte av i eningen og ble sengeliggende i lange perioder, ble jeg sendt til psykolog.

Men det hjalp ingenting for min del.

Men....når jeg endelig ble undersøkt skikkelig viste det seg at det var fysiske skader som måtte opereres. Ikke rart jeg hadde så mye smerter.Siden jeg hadde gått så lenge og fulgt legens råd om å stå på og trene. Hadde jeg i tillegg ødelagt mye mer en den opprinnelige skaden.

Da er det ikke så vanskelig å skjønne hvorfor psykologen ikke hjalp på meg. For slike ting kunne ikke "tenkes" eller "prates" bort.

[AnonymBruker]

Du må gi det mer enn én sjanse. Det høres ut som klisjéprat for å trøste, men det at kjemien er vel så viktig som noe annet er helt sant. Det er en samtalepartner i tillegg til en behandler.

Men! Det er helt klart ikke slik at psykologer kan være til hjelp for absolutt alle. Noen har lært seg mekanismer for å unngå problemet så kraftige at en ikke får gjort noe med det, noen har ingen tro på psykologer uansett og saboterer bevisst eller ubevisst og noen er bare slik anlagt at de ikke klarer/gidder å prate på den måten de fleste psykologer gjør.

Jeg gikk til psykolog(er) i noen år uten særlig effekt, og tilhører nok siste gruppe. Jeg kan fint sitte og prate om problemene mine, men jeg følte alle tilbakemeldinger og råd var ting jeg selvsagt hadde vært gjennom før. Jeg har levd med, og tenkt på, dette i tjue år: Andre kommer derfor neppe på noe jeg aldri har tenkt på på en time eller tre. Medisiner hjalp, samtaleterapi hjalp ikke.

Så gi det flere sjanser. Svaret på spørsmålet i overskriften er likevel nei.

Anonym poster: a7195fce32365ce4c621bde4129d124a

[Gjest Blomst83]

Jeg tror også at kjemien stiller en stor rolle.Jeg har hatt mange behandlere oppetter pga flere ulike problemer, og jeg har opplevd at jeg har jobbet med samme tema hos ulike behandlere,men hos noen kom jeg absolutt ingen vei,men hos andre komme jeg et langt stykke på vei. Og det ligger på kjemien.Har jeg ikke følt kjemi har jo ikke jeg åpnet meg og holdt tilbake mye, og da kommer man ingen vei.Men har jeg følt kjemi har jeg åpnet meg mer og mer, og holdt mindre og mindre tilbake. Men jeg må jo også si at hvis du gir deg etter kun et par ganger blir det litt feil å si at det ikke hjalp deg.Du må gi det mere tid,og hvis du har en forventing om at det skal hjelpe deg så fort så er du feilspor, og du vil aldri få noe ut av terapien. En forberding og bearbeiding av traumer kommer ikke over natta.

[Gjest snoopy_93]

Fungerer/fungerte psykologtimer for deg?

- Ja, det fungerer ganske bra! Vi har god kjemi og jeg føler at "henne kan jeg åpne meg til". Jeg kan snakke om ting som er vanskelig, som plager meg osv.

Hva prøver du å jobbe deg igjennom, og hva fungerte eller ikke fungerte?

- Jeg prøver å jobbe meg igjennom sosial angst og depresjoner. Jeg har fått i "lekse" å oppsøke situasjoner som jeg til vanlig synes er kjempe ekkelt - for å overbevise meg selv om at "dette er ikke farlig" og i stede for å "gjøre som angsten sier" så skal jeg bare ønske den velkommen, selv om det er veldig ubehagelig.

Har gått hos psykolog i tre mnd ca og kjenner at det hjelper ganske mye for min del. Jeg har fått råd om hvordan jeg skal takle spesielle situasjoner osv.

[Cammomille]

Jeg har nå gått i behandling siden juni, med totalt fire innleggelser i varierende lengde. Jeg går to dager i uken til en psykologspesialist også en dag til en fysioterapeut som jobber paykomotorisk. Jeg føler det blir mer og mer å ta tak i, etterhvert som jeg har flere og flere samtaler.

Føler meg ribbet for meg selv, veldig sårbar og utsatt. MEN, de tar meg på alvor, lytter, hjelper meg som best de kan. Jeg har vært nære å gi opp flere ganger, men sier til meg selv at dette er tidkrevende og at jeg må prøve å være tålmodig. Jeg har holdt det hemmelig i mange år, så det tar sin tid å endre på gamle mønstre.

Lykke til, vær åpen med psykologen om det! De er jo mennesker og mest sannsynlig kan ingenting av det du sier overraske vedkommende. De har garantert hørt det før ;-)

[Gjest Gjest]

Nei. Jeg ble betydelig verre av det, og brukte 3 år på å restituere meg. Hadde jeg fått jobbet meg gjennom ting i fred hadde jeg trolig vært frisk i dag.

Mulig det hadde vært anderledes om det var i dag, og det var frivillig. Men som tenåring som ble tvunget dit pga mye fravær (jeg ble utsatt for mobbing), var det nær fatalt.

[Gjest Terapi]

Tror det funker for noen/på noen problemstillinger, mens ikke for andre.

det handler både om kjemi og hvor du selv er i forhold til problemet.

Har du tenkt på om rosenterapi (det går visst ut på å løse opp i vonde minner som sitter i kroppen) eller tankefelt-terapi kan passe bedre for deg?

Selv slet jeg i 18 år med et psykisk traume fra barndommen, og fikk tilfeldigvis hjelp av en homeopat. En behandling var nok! Var egentlig der for å få hjelp med et annet fysisk problem.

Kropp og sjel henger sammen, det er i allefall sikkert..

Ønsker deg lykke til med å finne en behandler/behandlingsform som passer for deg, husk å følge din egen magefølelse, den stemmer som oftest!

[Bonito]

For meg har det aldri fungert. Noen har jeg hatt god kjemi med, andre ikke. Jeg har uansett fortsatt å bli syk i perioder. Går til utredning hos psykiater nå med tanke på en spesifik diagnose, og om det viser seg at de har rett i det de tror trengs det en viss type medisiner for å bli bedre. Så da er det i såfall ikke så rart at all verdens samtaleterapi, kognitiv terapi, kurs og lykkepiller ikke har hatt noen effekt på meg.

[AnonymBruker]

Hva med dem som lider av en klinisk psykisk lidelse som feks tilbakevendende depresjoner, bipolare lidelse osv? Er det i det hele tatt noe poeng å gå til en psykolog når det er noe galt med selve hjernen din? Kan man snakke bort noe slikt eller må det da medisinering til?

Anonym poster: 56ca482ec8ea1b9f8fbf4376acc32574

[AnonymBruker]

Hva med dem som lider av en klinisk psykisk lidelse som feks tilbakevendende depresjoner, bipolare lidelse osv? Er det i det hele tatt noe poeng å gå til en psykolog når det er noe galt med selve hjernen din? Kan man snakke bort noe slikt eller må det da medisinering til?

Anonym poster: 56ca482ec8ea1b9f8fbf4376acc32574

Det hjalp meg litt, selv om jeg har noe tilbakevendende. Episodisk forløp. Først og fremst medisiner som hjalp, men det var greit å ha psykologen der.

Også veldig mange angstlidelser er resultater av div. kjemiske ubalanser i hjernen, gjerne også kombinert med traumer og/eller uvaner, men mange kan få hjelp til å "kompensere" for dette. Du kureres neppe av prat når problemet er fysisk, men du kan få hjelp med å takle det. Bare at noen forstår, og faktisk forstår, er en stor lettelse. Fint nok at folk skjønner du har det vanskelig og vil deg vel, men den følelsen når vedkommende omtrent kan spørre "Og da sliter du vel også med X" og treffe er viktig for meg. Det kan gjerne fagfolk.

Anonym poster: a7195fce32365ce4c621bde4129d124a

[Bonito]

Hva med dem som lider av en klinisk psykisk lidelse som feks tilbakevendende depresjoner, bipolare lidelse osv? Er det i det hele tatt noe poeng å gå til en psykolog når det er noe galt med selve hjernen din? Kan man snakke bort noe slikt eller må det da medisinering til?

Anonym poster: 56ca482ec8ea1b9f8fbf4376acc32574

Pr. dags dato er diagnosen min tilbakevendende depressiv lidelse, men er nå under utredning med tanke på bipolar. Som jeg skrev over så har ikke samtale/kognitiv terapi gjort meg frisk, men jeg vil anta at det kan hjelpe til med å gjøre sykdommen litt lettere å leve med når man bare får rett diagnose, om man har noen å snakke med når ting er på sitt værste. Få litt hjelp til å sortere alt. Da i tillegg til medisinering i de fleste tilfeller vil jeg tro. Men jeg tror ikke det er mulig å snakke seg frisk fra det nei.

[Gjest Gjest]

For meg har det bare vært bortkastet tid og tileggsproblemer med bl.a stigmatiserende feildiagnoser.

Terapi hjelper ikke når årsaken er neuroutviklingsabnormaliteter i dopamin-systemet, bare medisiner de nekter å foreskrive, så man må klare seg så godt man kan til tross for leger og psykologer.

[Gjest Yellow Taxi]

Har selv gått på profesjonstudiet i psykolog så har på ingen måte fordommet mot psykologer, men "typisk" terapi fungerer ikke på meg. En av de humanistiske grunnelemente som det mye av slik terapi baseres seg på er denne tesen om at det hjelper å snakke om noe. At bare det å dele problemer med noen og sammen reflektere rundt en opplevelse skal hjelpe, og det gir meg personlig ingenting.

[Gjest Valiumsjunkie]

Jeg går til psykiater ukentlig, og har gått til psykolog i alle fall ti år nå. Jeg vil si at jeg har fått økt forståelse, men egentlig funker det ikke for meg å gå til dem. Har litt lyst til å slutte, men er innmari greit å kunne sutre til en person. Problemet mitt er heller at behandlerne mine ikke klarer å få tak i hva jeg sliter med. De vet ikke om det kommer pga ytre omstendigheter eller indre. Har blitt testet for bipolar lidelse og ADD, men de er så ekstremt usikre på hva jeg egentlig sliter med. De har aldri villet gi meg anti-depp siden de ikke ser på meg som en typisk pillekandidat, selv om psykiateren den siste timen nevnte at jeg skulle på stemningsstabiliserende piller, noe jeg ikke har lyst til ved nærmere ettertanke. Ironisk nok sier hun at jeg er en åpen person, men hun blir ikke klok på meg?? Begynner noen ganger å lure på om jeg rett og slett er litt smårar. :-P

Er i en fjortisfase for tiden, hvor jeg lurer på hvordan jeg EGentlig er og hva som definerer meg. 10 år for sent? Satt aldri og lurte på dette som 15-åring. Har jo funnet ut litt av det i det siste og, men ikke ved hjelp av psykiateren akkurat.

[Rubies_]

Nei, psykologhjelp fungerer ikke for alle. Men jeg er overbevist at det ikke alltid er behandlingen det er noe galt med, men at det ofte er andre omstendigheter rundt det. For eksempel så er det et godt poeng å være åpen og ha et ønske om å bli behandlet. Mange skjuler ting for psykologen, eller er generelt sett negativ og pessimistisk til hjelpen og det psykologen foreslår. Ellers er det sånn som i alle andre yrker, at det finnes gode psykologer og det finnes dårlige psykologer. Det trenger ikke en gang være at psykologen er dårlig, men at han tilbyr en type terapi/behandling som kanskje ikke er riktig for akkurat deg.

Når det er sagt er det viktig å påpeke at en psykolog sin jobb er vanskelig! Tenk på det da.. å skulle hjelpe en person til å få innsikt i sitt eget tankemønster, og hjelpe personen til å endre det tankemønsteret. Det er klart at det er utfordrende. Og noen ganger tar det lang tid. Kanskje er ikke noen få behandlinger nok. Kanskje må man gå til psykolog jevnlig i noen mnd før at man merker fremgang. Det kommer helt an på diagnosen, eller problemet man har. Ofte kan det problemet som viser seg på overflaten være et uttrykk for noe annet, også. Eller det kan finnes skjulte problemer som pasienten ikke snakker om..

Psykologhjelp er faktisk kritisk viktig for mange, så ja det fungerer på veldig mange. Veldig mange føler at de får livene sine tilbake, at de får tilbake kontroll over eget tankemønster, og at de blir lykkeligere fordi de føler at de kan takle sine egne problemer, etter at de har fått utdelt de riktige verktøyene fra psykologen. Men så er det noen som dessverre ikke har opplevd dette enda.

[Gjest Gjest]

På meg virker det ikke. Det baserer seg svært mye på tillit og underkastelse, noe jeg har for sterke forsvarsverker til å i det hele tatt vurdere. Ironisk nok oppstod grunnmuren til dette forsvaret pga at jeg ble tvunget til psykolog som barn og ungdom. Jeg har en IQ på langt over snittet, og var smart nok til å lære hvordan de jobbet. Så pga at de oppførte seg direkte truende i mange situasjoner (kort fortalt, jeg ble mobbet, og hadde mye fravær. Dette gjorde at det var vurdert å sette meg i fosterhjem "om jeg ikke tok meg sammen"... de som mobbet ble det ikke gjort noe med) ble denne kunnskapen brukt til å holde de i sjakk så de ikke trakasserte familien min.

Etter 10 år med dette? Teoretisk sett hadde jeg sannsynligvis hatt nytte av psykolog pga diverse traumer, men avskyen og frykten jeg har mot de er så inngrodd at jeg ser ingen grunn til å tro at det har noen reell nytte. Egentlig litt synd, men men.

[AnonymBruker]

Hva med dem som lider av en klinisk psykisk lidelse som feks tilbakevendende depresjoner, bipolare lidelse osv? Er det i det hele tatt noe poeng å gå til en psykolog når det er noe galt med selve hjernen din? Kan man snakke bort noe slikt eller må det da medisinering til?

Anonym poster: 56ca482ec8ea1b9f8fbf4376acc32574

Ja, former for terapi som endrer tankemønstre endrer følelser, og dermed også kjemien i hjernen. Det er likevel forskjell på bipolar lidelse, rent depressive lidelser og andre.

Anonym poster: 792b47b58aeebf68b8200a017af9fbe8