Jeg er frisk, men blir ikke trodd

[AnonymBruker]

Jeg hadde spiseforstyrrelser i fem år. Veide 45 kg. fordelt på 165 cm. Tydelig undervekt, med andre ord. Jeg var (dessverre) ikke åpen om problemene mine på den tiden, men kom ut av skapet i 2010. Da var jeg klar for behandling. Ble erklært frisk etter ett år.

Ordet frisk er vanskelig å definere. Jeg bryr meg fortsatt om kroppen min (trener), og maten jeg putter i den (spiser sunt), men jeg kan i hvertfall si såpass at målet mitt er langt annerledes enn tidligere. Nå ønsker jeg en sunn kropp, i stedet for en radmager. Jeg veier nå 53 kg., og det viktigste av alt - jeg har friske tanker, og tanker som spiller på lag med meg.

Moren min har tydeligvis aldri helt trodd på at jeg har blitt frisk. Hun analyserer maten jeg spiser. Synes knekkebrød med avocado og skinke er "spiseforstyrrelsesmat". Jeg har forsikret henne flere ganger om at hun ikke trenger å bekymre seg. Det betyr alt for meg å bli trodd, og ikke minnet på fortiden min til enhver tid. Jeg har vært frisk i to år, og det kan jeg med hånden på hjertet si. Selv om vi har snakket om det før, kommenterer hun gjentatte ganger maten jeg spiser. Jeg reagerer med sinne og forakt, for jeg er lei av å måtte forsvare meg. Hun er den eneste som fortsatt tviler på meg......

Jeg er usikker på hva jeg bør gjøre. Jo mer jeg argumenterer, jo mer tolker hun det som om jeg kommer i forsvarsposisjon. Det er en evig runddans. Noen som har vært i lignende situasjon kanskje?

Anonym poster: d93158f29147639277b3fed722cec321

[super-s]

Hva med å ta henne med til legen, så han/hun kan bekrefte at du er frisk?

[AnonymBruker]

Tror super-s over her har et poeng, hun trenger kanskje å høre det fra en profesjonell. En mor vil jo alltid bekymre seg for barnet sitt. Kanskje ikke hun helt tør å tro på at du er frisk. Hun er nok bare veldig redd tror jeg..

Anonym poster: 80c2969f78ed135a405ec0561295771f

[Zoom]

Hvis du er gammel nok så synes jeg at du ikke skal bo med moren din, hun høres litt vel overbeskyttende ut. Det er ikke kjekt for verken friske eller syke å få kommentarer hver gang man spiser. Tror ikke at det har noe for seg å gå til legen for å få bekreftet at du er frisk. Det viktigste er at du selv er trygg på deg selv, og trygg nok til å søke hjelp om du senere skulle fått behov for det igjen.

[AnonymBruker]

Jeg er egentlig litt enig med moren din.

Det er svært mange som tidligere har slitt med anoreksi, som i stedet går over til en livsstil med ortoreksi (der det handler om å trene og spise sunt - perfeksjonistisk).

Hun reagerer nok på at du fortsatt spiser magert, og at du spiser som en som ønsker å slanke seg.

Vil tippe at du fortsatt ville hatt problemer dersom du var på besøk hos noen og som en uventet overraskelse plutselig ble servert noe "usunt"? Kunne du trykket nedpå et digert sjokoladekakestykke helt tilfeldig?

Og dersom du bodde hos noen uke, og de kun serverte middager som du syntes var usunne, hadde du hatt problemer med dette? Spiser du godteri svært sjeldent? Og da må du ha "lov" til det i hodet, ikke bare gjøre det?

Ettersom moren din reagerer på deg enda, så tenker jeg at du kun spiser mat som er "lov" i ditt hode, og ikke variert nok. Moren din står deg jo nær. Det er altfor lett å lure venner og andre mennesker, fordi det i dagens samfunn er godtatt å være opptatt av å spise sunt og å holde seg i form. Det har jo nærmest blitt mote.

Dermed kan grensen mellom hva som er normalt sunt, og hva som er sykelig sunt bli en hårfin balanse, som kun de som ser tydelig etter kan oppfatte.

De fleste vil sikkert støtte dette "spise sunt og trene mest mulig" er bra konseptet, men for noen som allerede har slitt med en form for spiseforstyrrelse, så blir fort ortoreksi den perfekte metoden å fortsette å bevare kontrollen på.

Anonym poster: 1860630ecbf8509341d7847c9237ac55

[AnonymBruker]

Jeg er egentlig litt enig med moren din.

Hun reagerer nok på at du fortsatt spiser magert, og at du spiser som en som ønsker å slanke seg.

Vil tippe at du fortsatt ville hatt problemer dersom du var på besøk hos noen og som en uventet overraskelse plutselig ble servert noe "usunt"? Kunne du trykket nedpå et digert sjokoladekakestykke helt tilfeldig?

Og dersom du bodde hos noen uke, og de kun serverte middager som du syntes var usunne, hadde du hatt problemer med dette? Spiser du godteri svært sjeldent? Og da må du ha "lov" til det i hodet, ikke bare gjøre det?

Dette innlegget gjorde meg litt provosert, faktisk.

Har jeg nevnt at jeg spiser magert? Det gjør jeg overhodet ikke. Avocado - når ble det magert?

Jeg tillater meg alt, men fokuserer på å spise sunt. Fordi det gir kroppen min noe. Overskudd, i hovedsak. Jeg takker ja og setter pris på alt jeg får servert. Ingen problemer knyttet til det. Hvorfor tror du det?

Jeg spiser godteri. I alle mulige varianter. Ikke hver dag. Har ikke helt oversikt, men prøver selvsagt å ikke la det bli for ofte.

Anonym poster: 562d7b5199d2578b9341f6290622970a

[AnonymBruker]

Prat med henne igjen, hjelper det ikke så få noen profesjonelle til å snakke med henne, og hjelper ikke det heller så flytt hvis du kan. Hun er din mamma ja, men du har ditt eget liv å leve

Anonym poster: f120d2a4b44c8955804a4246a4bb33d1

[AnonymBruker]

Har jeg nevnt at jeg spiser magert? Det gjør jeg overhodet ikke. Avocado - når ble det magert?

Anonym poster: 562d7b5199d2578b9341f6290622970a

Hvorfor reagerer moren din hvis det ikke er noe å reagere på?

Avocado går for å være sunt ja. Har sett venninner med ortoreksi sverge til både avocado og bønner fordi det skal være så "sunt". Og kun sjokolade med over 70% innhold.

Moren din vil nok bare at du ikke skal ende opp som f.eks fotballfrue der hele livet handler om trening og sunn mat.

Tror det er bra at noen passer på deg etter en spiseforstyrrelse, man har jo 50% sjanse for tilbakefall, og de fleste sliter med et anstrengt forhold til mat resten av livet.

Anonym poster: 1860630ecbf8509341d7847c9237ac55

[AnonymBruker]

Jeg er egentlig litt enig med moren din.

Det er svært mange som tidligere har slitt med anoreksi, som i stedet går over til en livsstil med ortoreksi (der det handler om å trene og spise sunt - perfeksjonistisk).

Hun reagerer nok på at du fortsatt spiser magert, og at du spiser som en som ønsker å slanke seg.

Vil tippe at du fortsatt ville hatt problemer dersom du var på besøk hos noen og som en uventet overraskelse plutselig ble servert noe "usunt"? Kunne du trykket nedpå et digert sjokoladekakestykke helt tilfeldig?

Og dersom du bodde hos noen uke, og de kun serverte middager som du syntes var usunne, hadde du hatt problemer med dette? Spiser du godteri svært sjeldent? Og da må du ha "lov" til det i hodet, ikke bare gjøre det?

Ettersom moren din reagerer på deg enda, så tenker jeg at du kun spiser mat som er "lov" i ditt hode, og ikke variert nok. Moren din står deg jo nær. Det er altfor lett å lure venner og andre mennesker, fordi det i dagens samfunn er godtatt å være opptatt av å spise sunt og å holde seg i form. Det har jo nærmest blitt mote.

Dermed kan grensen mellom hva som er normalt sunt, og hva som er sykelig sunt bli en hårfin balanse, som kun de som ser tydelig etter kan oppfatte.

De fleste vil sikkert støtte dette "spise sunt og trene mest mulig" er bra konseptet, men for noen som allerede har slitt med en form for spiseforstyrrelse, så blir fort ortoreksi den perfekte metoden å fortsette å bevare kontrollen på.

Anonym poster: 1860630ecbf8509341d7847c9237ac55

Jeg er helt frisk og hadde hatt problemer med å spist dritt til middag hver eneste dag i to uker. Fordi det går utover energinivået mitt.

Har ikke spiseforstyrrelse for det. De fleste av ville mislikt å levd på Grandiosa i to uker fordi man blir slapp og tiltaksløs av å leve kun på sånt.

Anonym poster: 6ae3453f19aeaf6bcf18966d81fa1e7c

[Gjest anonym2233]

Uff, kjenner til situasjonen din.

Hadde selv spiseforstyrrelser i noen år, men etter at jeg ble "frisk" var jeg stadig under overvåkning av min mor og bekjente. Det var selvfølgelig veldig slitsomt og frustrerende... Stadig prøve å overbevise om at en ikke lider av det lenger og gjør det greit.

Jeg er i dag undervektig selv, 45kg og 158cm høy.

Jeg spiser meg mett og sunn, bevisst på hva jeg får i meg, men ikke sjenert.

Du bør absolutt ta med din mor til legen, så hun kan bekrefte for din mor du har det bra i dag. Det måtte nemlig jeg. Kanskje det er løsningen for din mor også?

Du har bare en bekymret nor som vil du skal ha det bra

Det vil nok ta litt tid, men du kan kanskje bevisst spise litt mer fyllende mat foran henne?

Ps: Godt å høre du har det bra i dag med ditt forhold til mat

[AnonymBruker]

Takk for innspill, alle sammen.

Jeg er absolutt gammel nok til å flytte ut (27 år), men har bodd hjemme i noen måneder pga. leiligheten min som ikke er ferdigstilt før i mars. Da flytter jeg ut. Kanskje ingen dum idè å ta henne med til tidligere terapaut. Men jeg føler likevel at jeg er så ferdig med det, og vil helst ikke bruke mer tid og energi på noe jeg kastet bort livet mitt på.

Det vil nok ta litt tid, men du kan kanskje bevisst spise litt mer fyllende mat foran henne?

Det synes jeg blir veldig feil. Det er ikke jeg som skal endre meg.

Anonym poster: 562d7b5199d2578b9341f6290622970a

[Gjest anonym2233]

Det har du rett i, er ikke du som skal endre seg

Ser nå hvor gammel du er... Jeg er 22 år i dag, den gang da var jeg 14år, ble først friskmeldt når jeg var 18-19år, mellom der... Så en aldersforskjell absolutt.

Du må bare kjenne på magefølelsen din, og ikke la seg bli presset. Ignorer det presset og maset du får.

Klem <3

Takk for innspill, alle sammen.

Jeg er absolutt gammel nok til å flytte ut (27 år), men har bodd hjemme i noen måneder pga. leiligheten min som ikke er ferdigstilt før i mars. Da flytter jeg ut. Kanskje ingen dum idè å ta henne med til tidligere terapaut. Men jeg føler likevel at jeg er så ferdig med det, og vil helst ikke bruke mer tid og energi på noe jeg kastet bort livet mitt på.

Det synes jeg blir veldig feil. Det er ikke jeg som skal endre meg.

Anonym poster: 562d7b5199d2578b9341f6290622970a

[pantora]

Jeg trodde en periode at jeg var frisk, fordi jeg var mer eller mindre symptomfri. Men jeg følte meg ikke frisk. At man føler seg frisk, tror jeg er det viktigste. Det er kjempefint å høre at du har "klart det". Moren din er nok bare bekymret, slik mødre ofte er, og tørr kanskje ikke helt stole på at det faktisk går bra med deg. God idê at hun får høre det fra lege eller behandler, at du faktisk har det bra!

[AnonymBruker]

Jeg trodde en periode at jeg var frisk, fordi jeg var mer eller mindre symptomfri. Men jeg følte meg ikke frisk. At man føler seg frisk, tror jeg er det viktigste. Det er kjempefint å høre at du har "klart det". Moren din er nok bare bekymret, slik mødre ofte er, og tørr kanskje ikke helt stole på at det faktisk går bra med deg. God idê at hun får høre det fra lege eller behandler, at du faktisk har det bra!

Er du frisk nå da?

Anonym poster: 1860630ecbf8509341d7847c9237ac55

[pantora]

Er du frisk nå da?

Anonym poster: 1860630ecbf8509341d7847c9237ac55

Nei, det er jeg ikke.

[AnonymBruker]

Jeg er i dag undervektig selv, 45kg og 158cm høy.

Det er jo ikke rart du er/var under overvåkning fra familie og venner hvis din definisjon av det å være frisk er å være undervektig.

TS:

Det er generelt en vanskelig situasjon du er i, for alle. På den ene siden er det fra utenforstående ikke 'lov' til å være opptatt av å spise sunt når man skal bli frisk fra spiseforstyrrelser, samtidig er det jo helt idioti om man ikke skal få lov til å bry seg heller. Problemet er vel at de er redde for at du ikke kan se balansegangen mellom frisk og syk. Jeg er normalvektig og spiser masse knekkebrød og avokado, så hvorfor skal ikke du få lov? Men denne tråden er jo kun fra din side, for alt vi vet ser moren din ting du ikke ser. Det er jo som regel slik med spiseforstyrrelser, pasientens sannhet er svææææært subjektiv.

Samtidig har jeg ei venninne som har vært 'friskmeldt' fra spiseforstyrrelser i 5 år nå som helt åpenbart fremdeles er syk. Hun er sykelig opptatt av hva hun spiser, men hun har ligget såpass stabilt på en (altfor lav) vekt at det ikke ses på som noen katastrofe siden hun ikke prøver å gå ned. Folk rundt henne ser derimot at hun jobber ekstremt hardt for å ikke gå opp, enda man gisper når man ser henne fordi hun er så mager.

Det å bli frisk er generelt en veldig vanskelig periode både for pasient og pårørende, noe som er trist fordi det skal jo egentlig være en gladperiode at du ikke er syk lenger.

Anonym poster: 274d4d6bed8fcdb9a427cc7618ae317b

[AnonymBruker]

Det er jo ikke rart du er/var under overvåkning fra familie og venner hvis din definisjon av det å være frisk er å være undervektig.

TS:

Det er generelt en vanskelig situasjon du er i, for alle. På den ene siden er det fra utenforstående ikke 'lov' til å være opptatt av å spise sunt når man skal bli frisk fra spiseforstyrrelser, samtidig er det jo helt idioti om man ikke skal få lov til å bry seg heller. Problemet er vel at de er redde for at du ikke kan se balansegangen mellom frisk og syk. Jeg er normalvektig og spiser masse knekkebrød og avokado, så hvorfor skal ikke du få lov? Men denne tråden er jo kun fra din side, for alt vi vet ser moren din ting du ikke ser. Det er jo som regel slik med spiseforstyrrelser, pasientens sannhet er svææææært subjektiv.

Samtidig har jeg ei venninne som har vært 'friskmeldt' fra spiseforstyrrelser i 5 år nå som helt åpenbart fremdeles er syk. Hun er sykelig opptatt av hva hun spiser, men hun har ligget såpass stabilt på en (altfor lav) vekt at det ikke ses på som noen katastrofe siden hun ikke prøver å gå ned. Folk rundt henne ser derimot at hun jobber ekstremt hardt for å ikke gå opp, enda man gisper når man ser henne fordi hun er så mager.

Det å bli frisk er generelt en veldig vanskelig periode både for pasient og pårørende, noe som er trist fordi det skal jo egentlig være en gladperiode at du ikke er syk lenger.

Anonym poster: 274d4d6bed8fcdb9a427cc7618ae317b

Signerer virkelig denne.

Generelt tror jeg det er svæært vanskelig å bli 100% frisk fra en spiseforstyrrelse, nettopp fordi samfunnet vårt er så opptatt av å spise sunt og trene. Det blir derfor vanskelig å få et totalt avslappet og naturlig forhold til mat. De fleste som enten har hatt bulimi eller anoreksi, kan f.eks klare å få til en normalvekt, og blir dermed kalt "frisk". Likevel vil nok de fleste fortsette å ha et anstrengt forhold til mat, og f.eks være veeldig opptatt av å ikke gå opp mer enn akkurat den vekten de har fått. Tror dette er med en resten av livet.

Føler virkelig med disse jentene, og er bekymret for hvordan de vil takle eventuelle graviditeter der kroppen forandrer seg osv.

Anonym poster: 1860630ecbf8509341d7847c9237ac55

[Gjest anonym2233]

Er i dag frisk, bare ikke veier helt der jeg selv ønsker og faktisk jobber mot.

Det at jeg var under overvåkning var under den fasen hvor jeg faktisk led.

Det at jeg veier mindre enn det jeg bør, betyr neppe at jeg er syltynn og ikke eier noen former.

Til å understreke betyr ikke nødvendigvis at dersom en er undervektig, ikke er frisk eller sunn.

...

Det er jo ikke rart du er/var under overvåkning fra familie og venner hvis din definisjon av det å være frisk er å være undervektig.

Anonym poster: 274d4d6bed8fcdb9a427cc7618ae317b