Kjære foreldre...

[Nada]

Kjære TS

Det kunne like gjerne ha vært meg som skrev det innlegget ditt når jeg var på din alder. Akkurat slik følte jeg det.

Og når jeg var like gammel som Stixvaria, så kunne jeg lett ha svart akkurat det samme som henne.

Men det skjedde noe når jeg var ca 28, da begynte jeg å forstå litt mer. Når jeg ble 30 forstod jeg enda mer om hvordan verden egentlig er.

Når jeg så ble mor så forstod jeg plutselig mine foreldre veldig godt. Nå er jeg takknemnlig for at mine foreldre var så strenge, for at de brydde seg. Jeg ser på de jeg kjente på den tiden som ikke hadde så strenge foreldre som meg og ser at jeg har vært heldig i livet. De som ikke hadde like strenge foreldre har hatt et mye vanskeligere liv enn meg.

Husk at hjernen ikke er helt ferdig utviklet før en er 25 år gammel.

https://www.google.no/search?q=when+is+the+brain+fully+developed&ie=utf-8&oe=utf-8&aq=t&rls=org.mozilla:en-US:official&client=firefox-a

Du kommer til å takke dine foreldre når du blir eldre. Selv om du føler deg veldig voksen nå så er du fortsatt en tenåring. Nyt det...ikke bruk tiden din på å prøve å være eldre. Det blir du fort nok uansett.

[Silfen]

Høres jo ut på en del av dere her som at vi som tenker at barn fortjener en viss frihet ikke bryr oss.

[Gjest Gjest]

De må få bestemme litt selv når de er 16-17 år da.

[Bonito]

Innetiden syntes jeg var alt for streng. Så lenge de hadde hentet deg hadde jeg ikke sett problemet om du hadde vært noen timer lenger.

Når det er sagt kommer du nok en dag til å være glad for at de hadde noen regler også. Jeg hadde ingen fra jeg ble tenåring til jeg ble voksen og flyttet for meg selv da jeg var 15, ikke fordi jeg måtte men fordi jeg hadde lyst. Veldig kult da, siden man kunne gjøre som man ville, ikke fullt så kult i ettertid når man lurer på hvorfor i alle dager ingen reagerte på at dattra var sørpe full flere ganger i uken i mange år.

[Nada]

Høres jo ut på en del av dere her som at vi som tenker at barn fortjener en viss frihet ikke bryr oss.

Ser det fort kan tolkes slik, men det er jo en stor forskjell på foreldre som er bevisste på å gi en VISS frihet og de som gir for mye frihet pga at de ikke har evne / ork / kunnskap nok til å bry seg. Syns jeg ihvertfall.

[Silfen]

Jada, det syns jeg også. Men såpass mange her skriver at; jeg er SÅÅÅÅÅÅ glad nå som jeg er voksen at foreldrene mine var strenge, for NÅ skjønner jeg det og det er fordi BRYDDE seg!

Jeg hadde samme frihet som jeg gir min datter, noe mer kanskje. Jeg er fremdeles, 20 + år senere, ekstremt glad for at de tenkte at jeg evnet å ta gode avgjørelser. Seff, noe piss ble det, men det var stort sett etter jeg uansett hadde flyttet hjemmefra som nesten 17-åring.

[ceca]

Jeg har barn som er litt yngre enn deg. Selv vokste jeg op med strenge foreldre så jeg vet godt hvordan det føles å ikke kunne delta, bli satt utenfor på de måten TS forteller.

I noen år nå har de kunnet gå på ungdomsklubben. Den stenger klokken 24.00. De blir alltid hentet.

Å hente dem før det stenger ville jeg ikke gjøre, selv om jeg syntes det var sent i starten, fordi jeg ikke vil dra dem ut av gruppen med venner.

Nå er mine to kommet dit at de har alene-hjemme-bursdager med overnatting. Vi har den avtalen at jeg ringer med jevne mellomrom. Vi skriver også sms underveis. De vet at hvis det ikke svares på tlf/de ringer tar vi bilturen til der de er. Ikke for å ta de med hjem, men for å sjekke opp.

Alle vennene vet at jeg ringer. Alle roper og snakker inn i telefonen etter tur.

Da de skulle være alene i en leilighet i nærheten av sentrum sa vi at det var greit, men de hadde to valg. Enten satt vi utenfor leiligheten i en bil hele kvelden eller vi meldte oss som natteravnere og kom til å sirkulere det området hele natten.

Som foreldre må vi slippe opp etterhvert, men vi trenger ikke miste helt kontrollen på barna. Vi må snakke med dem om oppførsel, ansvar, konsekvenser ved handlinger. Og vi kan gi dem valg med hvordan vi kan fortsette å ha en viss oversikt over hva som skjer uten at de føler vi tråkker over grenser, driter dem ut eller nekter dem ting.

Å være en del av en venne-gjeng er viktig for dem disse årene. Mange av vennene til barna sier at de skulle ønske de hadde foreldre som gjorde det samme som oss. At de kunne snakke åpnet med foreldrene om hvordan det var på fest, bursdager etc. Men de tør ikke fordi de er redd for at foreldrene vil sette strengere grenser/nekte dem å delta.

(f.eks. var det kun vi og foreldrene til bursdagsbarnet som viste at bursdagen nær sentrum var en alene-hjemme-bursdag.)

Enn så lenge har dette fungert greit for våre barn. Men klart vi er klare for å forandre på ting når/hvis det viser seg at vi må det. Det hele bunner i kommunikasjon med ungdommen. Vi er klare på at de selv legger listen for hvordan de vil ha det og hvilke grenser vi setter.