Råd mot angst..

[AnonymBruker]

Jeg sliter en del med angst, hovedsaklig generell angst, og en vond spiral med angs for angsten... Har blitt verre de siste to ukene, faktisk etter at jeg begynte å gå til psykolog..

Jeg har fått Vival 2 mg. av legen, men blir litt trøtt og tung i hodet av denne og føler ikke den hjelper sånn 100 %..

Har bestilt legetime igjen til i morgen, da jeg skal reise vekk på mandag i 5 dager. Er usikker på om jeg i det hele tatt tør og reise slik som ting er nå..

Noen som har noen gode råd mot angsten, evt. medisiner som hjelper.. Er redd for bivirkninger, og særlig angst for det å bli kvalm og kaste opp...

Kvalmen er en del av mine angstsymptomer..

Hva kan jeg be legen om å gjøre for meg?

Vær så snill og ikke kom med skrekk historier her, det gjør bare ting verre:)

Anonym poster: 89882570d7b8d9859de9e3dd79866285

Har selv følt på den.

Jeg nektet å bli fanget av meg selv.

Jeg tvang meg selv til å gå ut hver dag. Uansett vær.

Tvang meg selv til å gå på butikken hver dag.

Kom hjem så så jeg at det ikke var farlig.

spurte meg selv, om hva som kom til å skje? Abselutt ingenting.

Turde ikke ta bussen en stund. Gikk i speilet og snakket med meg selv. Hva er det som kan skje på bussen da? Som regel var det bare vondt i magen, og den gruefølelsen. Hva kan skje på bussen? Det verste er vel at folk kunne se på meg. Jeg ser da både frisk ut, har et bra ytre.. Slik beg. jeg å ta buss.

Besøke folk? lang tid jeg ikke gjorde det. Hva skjer om jeg drar på besøk? Angstanfall vil vel de fleste svare i mangel på noe annet svar. Og hvor ofte skjer det? Som regel føler man seg bedre sammen med andre, glemmer sitt eget vonde.

Høres enkelt ut, men det tok meg noe tid å komme til "fornuft". trening og atter trening.

Grunnen til at jeg tok så voldsomt tak i det var minnet om en venninne.

Hun slet med angst. Angsten var tema i hennes liv. Hun kvalte andre med snakket om angsten. Om du spurte om et glass vann, så kunne hu svare at hun hadde sånn angst. dette fikk utvikle seg fritt i mange år. Det ble angst for angsten og angst for angstenangsten.

Det var ingen som holdt ut med henne. Jeg ville ikke bli en person som kvalte meg selv og andre.

Har du angst så må du utfordre den, ellers blir du ikke kvitt den. Psykolog kan hjelpe til med å sortere tanker og følelser,men ingen psykolog som tar fra deg angsten. Du selv er den beste bidragsyteren.

Piller? Tja, de setter lokk på angsten. Den vil ikke ta fra deg angsten. Det er begrenset hvor lenge du kan gå på slike piller. De kan være til god hjelp ved panikkangst

Anonym poster: 08569adf398d274160eba23d0bcd6228

[Gjest Raggy]

Hva du bør gjøre kommer ann på hvordan du fungerer i hverdagen, det sier noe om hvor plaget du er. Hva gjennomfører du av dagligdagse ting?

Bevegelse er det som lindrer best synes jeg, det å gå tur i naturen og å bli sliten fysisk. Også har jeg stor tro på å finne en aktivitet som en virkelig liker å gjøre, noe som engasjerer og skaper glede. Samme hva det er bare det gleder deg, prioriter å gjøre "din ting. Min er å være sammen med dyrene i skogen og å holde på i hagen.

Humor hjelper også, angsten er jo ganske patetisk egentlig og blir den gjort narr av så sniker den seg unna, den største ønske er jo å bli tatt på alvor.

Finn en vei å gå som passer for deg, lag deg en plan med hva du skal fylle dagene med. Jeg tror ikke angsten kan bli borte men at vi som har det kan forandre syn på den slik at den blir ufarlig gjort. For man kan fint leve med angst.

[AnonymBruker]

Jeg stenger meg ikke inne, og lar ikke vær og gjøre de tingene som gjerne trigger angsten (selv om det ikke alltid er noe konkret som trigger den). Jeg er opptatt av at angsten ikke skal få ta overhånd og vinne..

Når det gjelder det å bare være et offer og snakke om angsten, er dette noe jeg ikke gjør. Snarere tvert i mot. Min samboer, min nærmeste familie og min bestevenn vet om angsten. Men bare sånn overfladisk egentlig. Samboeren min vet mer, men selv han vet ikke hvor ofte den kommer, og når den kommer.. Jeg er veldig flink til å sjule det, noe som nok fører til at folk tror jeg er mindre plaget enn det jeg er. Med det sagt så er jeg opptatt av å ikke være for opphengt i angsten, men samtidig skulle jeg ønske folk "brydde" seg mer, selv om jeg ikke snakker særlig om det selv..

Jeg er flink til å stille opp for bestevenninnen min når hun trenger det, men hun viser ikke så mye forståelse tilbake..

TS

Anonym poster: 89882570d7b8d9859de9e3dd79866285

[Gjest -A]

Jeg stenger meg ikke inne, og lar ikke vær og gjøre de tingene som gjerne trigger angsten (selv om det ikke alltid er noe konkret som trigger den). Jeg er opptatt av at angsten ikke skal få ta overhånd og vinne..

Når det gjelder det å bare være et offer og snakke om angsten, er dette noe jeg ikke gjør. Snarere tvert i mot. Min samboer, min nærmeste familie og min bestevenn vet om angsten. Men bare sånn overfladisk egentlig. Samboeren min vet mer, men selv han vet ikke hvor ofte den kommer, og når den kommer.. Jeg er veldig flink til å sjule det, noe som nok fører til at folk tror jeg er mindre plaget enn det jeg er. Med det sagt så er jeg opptatt av å ikke være for opphengt i angsten, men samtidig skulle jeg ønske folk "brydde" seg mer, selv om jeg ikke snakker særlig om det selv..

Jeg er flink til å stille opp for bestevenninnen min når hun trenger det, men hun viser ikke så mye forståelse tilbake..

TS

Anonym poster: 89882570d7b8d9859de9e3dd79866285

Å leve med angst er ikke enkelt, og en blir gjerne desperat for at ønsker å bli kvitt den, men aner ikke hvordan!

Selv så har jeg gjort flere ting, for jeg tror ikke nødvendigvis at det kun er en ting. Jeg ble veldig desperat for jeg gikk med konstant angst hele tiden, og som toppet seg i enkelte situasjoner som når jeg var i sosiale lag, på bussen eller bare helt alene. Hyperventilering og jeg fikk ikke puste! Jeg klare ikke å roe meg når jeg aldri fikk roen til å puste ordentlig.

Jeg prøvde akupunktur mot angst! Etter første gang så hjalp det litt, og jeg følte at det åpnet noe i brystet mitt og jeg fikk puste som jeg ikke har gjort på lenge! Dette var en utrolig følelse og jeg ble mer avslappet i kroppen og fikk en "pause" fra den intense angsten en stund! Utrolig deilig følelse! Dette vil jeg fortsette med!

Jeg trener, mest med å gå turer i friskluft, da dette gjør godt for kropp og sjel! Treningsstudio kan jeg få litt noia for, derfor prøver jeg andre ting! Tvinger meg til dette. Legen min sa at mot angst og depresjoner har trening rundt 50% virkning, noe som ikke er så mye lavere enn medisin. Så jeg har valgt å prøve denne "medisinen" da den har vitenskapelig effekt på at det hjelper.

Jeg går til psykolog for å ordne opp i hodet! Dette hjelper også meg, selv om det er tøft og vanskelig, for en må dykke ned i "dritten", og det er vondt mange ganger. Men for meg så hjelper det å komme dit, dykke litt ned i det vanskelige, så går det fremover (sakte) etterhvert! Selv om jeg mest ønsker å skyve det unna og ignorere det, så må det til en innvendig rengjøring i hodet.

Ellers så prøver jeg å finne på ting som gir meg noe. Hva er viktig for meg, hva gir meg glede, hva gir meg insirasjon! Jeg har bla meldt meg på fotokurs Men også lytte til kroppen og ikke pushe megselv for hardt heller, men lytte til kroppen.

Og være tilstede i nuet! Jeg setter meg ned, puster dypt og kjenner at jeg lever her og nå, og akkuratt i dette sekund så er ting ganske bra! Prøver i disse øyeblikkene og ikke tenke på fortid eller fremtid eller andre ting, men utelukkende dette øyeblikket, jeg lever i mitt eget liv og selv om jeg om 5 minutter har det kjipt med angsten, så har jeg det bra akkuratt nå!

Lykke til!!

[Gjest Sally]

Du trenger ikke å lære deg til å måtte leve med angsten, du kan bli kvitt den. Det kan tid, men den kan bli borte. Vi er ikke født med angst, det er tillært, så det kan avlæres.

Jeg har hatt angst siden jeg var et barn, og er omsider der at jeg er i ferd med å leve mer og mer uten angst. Angsten forsvinner bit for bit ettersom jeg blir mer og mer klar over hvilke tanker og følelser som ligger bak.

Observer tankene. Hva er det du tenker skal skje nå, hva er du redd for? Så må man utfordre dem, endre dem. Men når man er full av angst, så er det ikke lett å vite hvorfor den kommer. Det er nærmeste umulig å få tak i noen tanker. Da må man begynne et annet sted. Øve seg på å la angsten gå gjennom kroppen som en bølge, ikke kjempe imot. Jo mer man kjemper imot, jo mer vil angsten kjempe tilbake. Jeg ser for meg at angsten er en bølge som rir gjennom meg. Jeg blir bare med på bølgen. Sier til den at ok, det er greit at du er her, men du får ikke hindre meg i å gjøre meg ferdig på butikken. Etter at jeg begynte å håndtere angsten på denne måten, roa den seg mye fortere. Det igjen, førte til at jeg klarte å få tak i de konkrete tankene som lå bak angsten, og at jeg klarte å jobbe med å snu dem. Det er en kombinasjon av å eksponere seg for angsten bit for bit (ikke for mye på en gang), å oppleve at man tåler den, for så å øke belastningen. Og å få tak i tankemønstrene. Jeg er ikke redd for angsten nå. Den får bare komme. Det er trist og slitsomt at den kommer fortsatt, men det er jeg som er sjefen over den. Den får herje litt, men jeg gir den ikke kamp, jeg bare lar den komme og gå.

Jeg anbefaler deg å lese om kognitiv terapi. Det høres enkelt ut, men det funker.

Ellers: - Ha jevn døgnrytme. Stå opp til normal tid. Legg deg til normal tid. Få dagslys. Tren, rør deg. Alt er bedre enn ingenting. Det betyr ikke at du skal presse deg når du er forferdelig sliten. Er du så sliten, kan det hende du trenger å ta hensyn til det og hvile deg. Men ta bittesmå turer ut i det minste. Sett deg små mål. Og spis sunn og ren mat. Det er kjempeviktig.

Angst er komplisert, det er så individuelle grunner til hvorfor man har det. Men det er alltid grunner, det har ikke oppstått av ingenting og det er viktig å få tak i hvorfor. Den er der for å si ifra om at noe er feil, at du må endre på noe i livet ditt. Øv deg på å lytte til deg selv og dine egne behov. Tillatt deg selv dine egne følelser. Angst kan være opphopning av følelser som ikke har fått utløp. I prosessen kan det dukke opp mange overveldende følelser, som igjen kan føre til økt angst, men det går over. Det går alltid over. Ta vare på deg selv, sett grenser for deg selv. Et eksempel: Jeg får angst hvis jeg er sliten og noen spør om jeg vil ha besøk. Jeg syns det er innmari vanskelig å si nei og jeg må si nei ofte. Derfor har jeg sagt ja av dårlig samvittighet for mange ganger, noe som gir meg mer angst. Jeg tar ikke vare på meg selv, og jeg lytter ikke til meg selv. Det er kjempeviktig. Nå kan jeg til og med se på det som en gave, at angsten kommer og sier ifra når jeg ikke er så flink til å ta vare på meg selv.

Og jeg skriver under på personen før meg: Øv på å være her og nå. Ikke i morgen og i går. Dra deg selv tilbake til nåtiden hvis tankene vandrer. Pust og kjenn at du lever her og nå og det er alt som betyr noe. Det kan være vanskelig å få til i begynnelsen, men det kan øves på. Og det kan være med på å gi et pusterom fra angsten. Som du kan ta fram i stressende situasjoner.

Lykke til! Du kan komme deg ut av dette. Det er forferdelig å leve med angst, men det går an å komme seg ut av det.

Jeg har ingen erfaringer med medisiner som virker dessverre, så har ingen tips der. Uansett er du nødt til å jobbe med grunnene til at du har angst, medisiner vil ikke kunne gjøre noe med det. Hva slags terapi driver psykologen din med? Jeg anbefaler å spørre han om kognitiv terapi hvis han ikke allerede tilbyr det. Det har dokumenter best effekt på angst.

[Gjest Sally]

Legge til: Du sier at du ofte skjuler at du har angst for dine nærmeste. Dette kan være en årsak til angsten din, eller være med på å forsterke den. Å måtte skjule hvordan man har det ovenfor sine nærmeste, er ikke godt, og kan gjøre enhver syk. Du skal ikke måtte skjule hvordan du har det. Det er sånn du har det. Og du fortjener omsorg.

Den støtten du gir til venninna di, den fortjener du selv. Men kanskje du gir uttrykk av at du ikke trenger noe fra andre og virker mye sterkere enn du er.Mange med angst sliter med det. Kanskje du skal prøve å åpne opp litt mer? Vise at du trenger støtte og å prate om ting? Og om de rundt deg ikke tåler det, så er de ikke de riktige menneskene du skal ha rundt deg. Gode venner tåler hverandre og er der for hverandre.

[Gjest -A]

Gjest_Sally

Utrolig mye bra her! Jeg prøver selv å trene meg selv opp til å møte angsten når sen kommer, hvorfor kommer den, hva kommer den av, ikke bli redd den osv... Veldig usikker på hvordan gjøre det, men det skal psykologen min hjelpe meg med og gi meg noen verktøy og bedre forstå hvorfor den kommer.

Jeg fikk den selv for ca 1 år siden for første gang. Har vært i er turbulent forhold, der så mye jeg gjorde og hva som var viktig for meg var "feil", så jeg følte det var brennende bål på bakken jeg tråkket uansett hva jeg gjorde... Dette ble nok veldig forsterket i mitt hode, og jeg ble utrolig redd, gikk med hevede skuldre hele tiden og fikk aldri helt slappe av..

Når jeg var sammen med min eks så var det han som trøstet meg og holdt rundt meg til angsten gikk over (den kom når som helst), og ble min trygghet der.. Nå er det slutt, og jeg sliter med enorm angst. Sikkert det at han ble min trygghet, samtidig som han var mye av grunnen til at jeg ble redd i utgangspunktet.. Og angst fordi jeg elsker han og ville egentlig ikke at det skulle bli slutt. Håpet alltid det ville bli bedre, "bare jeg"...

[Gjest Raggy]

Visst angsten "truer med at jeg skal få et panikkanfall feks på butikken så sier jeg "bare kom igjen! Istedenfor å bli så redd så utfordrer jeg angsten, jeg sier "la meg falle om her og la meg miste pusten, bare kjør på! Det som skjer da er at angsten gir seg, den gidder ikke å være med på den dumme leken min siden den ikke blir tatt på alvor. Jeg opplever at alt handler om at angsten vil bli tatt dønn alvorlig og i det øyeblikket du ikke gjør det så har den tapt

Det kan nok fint gå ann å bli kvitt angsten men jeg mener det er en litt feil måte å tenke på, en må lære seg å leve med den først og fremst. Men såklart det finnes så mange grader av angst og vi er alle forkjellig.

[AnonymBruker]

Takk for alle gode ord og råd!!

Sikkert et dumt spørsmål, men hva mener dere med kognitiv terapi? Er dette noe psykologen driver med?

TS

Anonym poster: 89882570d7b8d9859de9e3dd79866285

[Gjest navnelapp]

Takk for alle gode ord og råd!!

Sikkert et dumt spørsmål, men hva mener dere med kognitiv terapi? Er dette noe psykologen driver med?

TS

Anonym poster: 89882570d7b8d9859de9e3dd79866285

Kognitiv terapi er teknikkar som psykologen lærer deg viss h*n kan det. Det handlar om å styre kjenslene dine gjennom korleis du tenker om deg sjølv og kjenslene, og du lærer spesielle teknikkar for å styre tankane dine på ein konstruktiv måte som gjer at dei kjenslemessige reaksjonane som ei handling, ei tankerekke eller ei hending ikkje blir så sterke, eller blir endra slik at dei blir meir positive. Du får hjelp til å endre fokus frå å tenke på angsten og føle angsten til å styre angsten ved hjelp av ting du gjer.

[AnonymBruker]

Kognitiv terapi er teknikkar som psykologen lærer deg viss h*n kan det. Det handlar om å styre kjenslene dine gjennom korleis du tenker om deg sjølv og kjenslene, og du lærer spesielle teknikkar for å styre tankane dine på ein konstruktiv måte som gjer at dei kjenslemessige reaksjonane som ei handling, ei tankerekke eller ei hending ikkje blir så sterke, eller blir endra slik at dei blir meir positive. Du får hjelp til å endre fokus frå å tenke på angsten og føle angsten til å styre angsten ved hjelp av ting du gjer.

Takk for svar:)

Er det frekt å spørre psykologen min om han driver med dette? Eller ville jeg visst det om han gjorde det?

Føler ikke helt en sånn mega god kontakt med psykologen.. Avbestilte sist time, fordi jeg ofte blir litt verre i tiden etter jeg har vært der.. Også har jeg mye skoleting nå, så orker ikke å bli verre..

Men bør vel bestille ny time.....

TS

Anonym poster: 89882570d7b8d9859de9e3dd79866285

[AnonymBruker]

Piller? Tja, de setter lokk på angsten. Den vil ikke ta fra deg angsten. Det er begrenset hvor lenge du kan gå på slike piller.

Anonym poster: 08569adf398d274160eba23d0bcd6228

Tja... Angsten min er noe som kommer og går uansett pokker. Når jeg går på medisin har jeg lengre perioder uten angstanfall, i tillegg til generelt sett mildere anfall. Hvorfor er det så mye verre å ta medisin mot kronisk angst, når milloner av mennesker tar medisin mot ulike (kroniske) sykdommer?

Anonym poster: aa64fefa879a2521e6b552c96908d1b4

[Gjest navnelapp]

Takk for svar:)

Er det frekt å spørre psykologen min om han driver med dette? Eller ville jeg visst det om han gjorde det?

Føler ikke helt en sånn mega god kontakt med psykologen.. Avbestilte sist time, fordi jeg ofte blir litt verre i tiden etter jeg har vært der.. Også har jeg mye skoleting nå, så orker ikke å bli verre..

Men bør vel bestille ny time.....

TS

Anonym poster: 89882570d7b8d9859de9e3dd79866285

Ja, du bør spørje, det er veldig anerkjente og tydelegvis effektive teknikkar, og kanskje meir framsynte enn reine "elte på fortida"-samtalar. Men det er du som må gjere jobben med å kome ut av den vanskelege situasjonen, psykologen er der berre saman med deg for å støtte og rettleie deg. Du kjem ingen veg med ein terapeut som fortel deg kva du skal gjere. Å bli utfordra må du rekne med.

[Gjest navnelapp]

Piller? Tja, de setter lokk på angsten. Den vil ikke ta fra deg angsten. Det er begrenset hvor lenge du kan gå på slike piller. De kan være til god hjelp ved panikkangst

Anonym poster: 08569adf398d274160eba23d0bcd6228

Dette er vel å ta i litt. Av og til er angsten for angsten det mest overveldande, og i slike tilfelle kan pillar vere ein måte å kome ut av ein ond sirkel på, vil eg tru.

[AnonymBruker]

Dette er vel å ta i litt. Av og til er angsten for angsten det mest overveldande, og i slike tilfelle kan pillar vere ein måte å kome ut av ein ond sirkel på, vil eg tru.

Ja hos meg er det ofte angst for angst.. Men jeg tar ikke piller til vanlig. Har Vival liggende om jeg kjenner at nå er det for gale, og gjerne er redd for at det skal gå over i panikkanfall.

Har enda ikke tatt mer enn 2 mg. av Vivalen. Og det funker jo derfor ikke optimalt. Men jeg har stor respekt for medisiner, og er redd for å ta for mye, slik at jeg mister kontrollen...

Angsten min går også mye på det å ha kontroll.

Når jeg føler at jeg ikke får puste, så har jeg jo ikke kontroll.. Men jeg har enda ikke prøvd de nye medisinene, Truxal eller noe slikt. De skal fungere med en gang, uten at jeg skal bli trøtt og slikt.

Men vet så lite om de, at jeg ikke tør prøve...

TS

Anonym poster: 89882570d7b8d9859de9e3dd79866285

[Sillicious]

Det er noen måneder siden tråden her ble lagt ut nå, men hvordan går det med deg nå idag? Hvordan gikk det på den turen du gruet deg sånn til?

Denne tråden fanget meg for jeg har det på akkurat samme måte nå, hatt det siden påske, og jeg må vente i noen måneder til før jeg får psykologisk hjelp.

Skal reise til syden om under to uker, gruer meg noe sinnsykt for jeg er så redd for å få angstanfall og bli kvalm og dårlig på reisen (speselt i flyet eller bussen), iverstefall kaste opp. Mareritt!

Prøver i mellomtiden så godt jeg kan å hjelpe megselv, kjæresten er eneste jeg er mye sammens med nå som jeg forteller alle følelsene mine til, han er eneste jeg føler meg 100% trygg med for tiden. Og jeg går tur hver dag, for jeg får fort den følelsen av at jeg er fanget i megselv, men nekter å la det skje!

Klarer ikke helt å bli kvitt følelsen av at jeg savner livet mitt.

Håper det har ordnet seg for deg, og ber hver dag om at en dag vil jeg finne helt tilbake til megselv også!

[Martheekt]

SJEKK UT DENNE YOUTUBE VIDEOEN, informativ om angst.