Har så mye sinne inni meg...

[AnonymBruker]

Aner ikke hva jeg skal gjøre. Det går utover livskvaliteten min, og jeg sprekker for ingen ting. Ikke nødvendigvis slik at det vises for andre, men det koker inni meg. Høres sikkert gal ut som skriver dette, men jeg får ikke til å kontrollere det Det ligger litt i slekten på ene siden å ha litt sinne, men vet ikke om det er derfor jeg er slik.

Sliter med dårlig selvfølelse og at jeg er så mislykket. Dette er "heldigvis" mine egne ord, og ingen andre. Men jeg er min strengeste dommer, og alt jeg gjør er feil i mine øyne. Hater meg selv innimellom. Sliter også med humørsvigninger, kan være kjempeglad i det ene øyeblikket og sur/lei meg/irritert/sint det neste. Vil ikke ha det slik lenger Har blitt verre det siste året, og er vel blitt verre siden sommeren. Merker at vennene mine merker det mer og mer, men de sier ikke noe om det enda. Trenger jeg hjelp? Vil ikke til psykolog.. Er det noe jeg kan gjøre selv?

Anonym poster: bdc9f7b4004e64195333a144bf7515d6

[Gjest LadySizz]

Tror jeg ville bedt om en utredning til legen din. De kan ta enkle tester hvor de spør deg om forskjellige ting,og kan se an litt hvordan du havner på skalaen for diverse psykiske lidelser. Da slipper du å dra til psykolog med en gang i alle fall,men har du store utslag må du jo få noe slags hjelp,men det finner du og legen din ut av. Hvilke psykisk lidelse det kan være skal jeg ikke uttale meg om.

Håper du får orden på det,er forferdelig å gå med masse sinne og uro i kroppen sånn :/

[AnonymBruker]

Tror jeg ville bedt om en utredning til legen din. De kan ta enkle tester hvor de spør deg om forskjellige ting,og kan se an litt hvordan du havner på skalaen for diverse psykiske lidelser. Da slipper du å dra til psykolog med en gang i alle fall,men har du store utslag må du jo få noe slags hjelp,men det finner du og legen din ut av. Hvilke psykisk lidelse det kan være skal jeg ikke uttale meg om.

Håper du får orden på det,er forferdelig å gå med masse sinne og uro i kroppen sånn :/

Tusen takk for svar!

Blir litt sånn.. Hva skal jeg si til henne? Vet ikke engang om jeg klarer å snakke om det... Gråter bare ved tanken. Samtidig hater jeg å ha det slik jeg har det nå.

Anonym poster: bdc9f7b4004e64195333a144bf7515d6

[AnonymBruker]

Jeg hadde det slik som du hadde det, det er helt grusomt, stor klem til deg!!

Og du.. Jeg gikk til en flott psykolog i et halvt års tid, jeg pratet det av meg, var der hver uke, ofte gråt jeg, skrek, bannet, men snakket og snakket.

I dag er jeg kjempefornøyd, jeg er balansert, glad, harmonisk, jeg gråter bare når jeg er veldig lei meg, og blir bare sint når det er grunn for det.

Tidligere slet jeg med at jeg var svært urolig og stresset, slet en del med "jeg er mislykka" og angst tanker, samt stress og uro, og det resulterte i et voldsomt raseri.

Oppsøk hjelp, du kan vinne så mye på det.

Anonym poster: 4eade91235696e3dd89bc24908f65e43

[AnonymBruker]

Ab 3 her, føler jeg vil skrive litt mer til deg.

Jeg har akseptert meg selv, respekterer meg selv, er glad i meg selv, og er ikke lenger min sterkeste og jævligste dommer. Ingen dømte meg selv så hardt som meg selv tidligere, og mye av raseriet mitt var rettet mot andre fordi de gjorde det jeg ikke lot meg selv, eller det jeg så gjerne ville gjøre, om du skjønner?

Alt baserer seg på et bedre forhold til deg selv som person, gi deg selv slack, tilgi deg selv, kos deg selv, elsk deg selv, ikke vær så forbanna på deg selv.

Anonym poster: 4eade91235696e3dd89bc24908f65e43

[Gjest LadySizz]

Tusen takk for svar!

Blir litt sånn.. Hva skal jeg si til henne? Vet ikke engang om jeg klarer å snakke om det... Gråter bare ved tanken. Samtidig hater jeg å ha det slik jeg har det nå.

Anonym poster: bdc9f7b4004e64195333a144bf7515d6

Selv om det er vanskelig er det jo absolutt best å si det som det er. Fortell hvordan du føler deg når det står på som verst,og hvordan det påvirker deg. Vær spesefikk med når det er verst,og hvordan du har det når det er på sin topp.

Å gråte er veldig normalt når man sliter med noe man ikke vil,så om du gjør det til legen din også,er det ikke noe hun/han vil reagere på.

Ring imorgen du,og skal de vite hvorfor du skal ha time,sier du at du ikke har det så greit om dagen og ønsker samtale. Trenger ikke utbrodere det mere.

[QueenOfTheSidewalk]

Jeg var sånn som deg før, men dro kranglingen så langt at bestevenninna mi ikke lever lenger. Jeg mener selv jeg var dråpen som fikk begeret til å renne over. Etter det ble jeg rolig, jeg har ikke kranglet med noen siden og vært veldig rolig. Det hender jeg har dager hvor jeg er sint, men finner ut at det er verdt å krangle med noen, så sinnet går over.

Jeg mener du burde snakke med en psykolog om det, for det er jo ikke store sjanser for at noe sånt som skjedde meg, skjer deg. Det er jo ingen skam å prate med en psykolog.

Endret 17. februar 2013 av Evilposelos

[Bernardette]

Jeg var sånn som deg før, men dro kranglingen så langt at bestevenninna mi ikke lever lenger.

Hva i helvete skal det bety?

[AnonymBruker]

Hva i helvete skal det bety?

Jeg leser det som at hennes venninne begikk selvmord og at hun delvis skylder det på seg selv, noe jeg vil si er helt galt å gjøre..

Klem, Evilposelos

Anonym poster: 4eade91235696e3dd89bc24908f65e43

[AnonymBruker]

Jeg hadde det slik som du hadde det, det er helt grusomt, stor klem til deg!!

Og du.. Jeg gikk til en flott psykolog i et halvt års tid, jeg pratet det av meg, var der hver uke, ofte gråt jeg, skrek, bannet, men snakket og snakket.

I dag er jeg kjempefornøyd, jeg er balansert, glad, harmonisk, jeg gråter bare når jeg er veldig lei meg, og blir bare sint når det er grunn for det.

Tidligere slet jeg med at jeg var svært urolig og stresset, slet en del med "jeg er mislykka" og angst tanker, samt stress og uro, og det resulterte i et voldsomt raseri.

Oppsøk hjelp, du kan vinne så mye på det.

Anonym poster: 4eade91235696e3dd89bc24908f65e43

Tusen takk for svar fra deg også!

Høres egentlig ut som om jeg er ganske lik deg slik du var før.. Vil ha hjelp, men føler litt skam rundt det på en måte. Sinneproblemer i en alder av 19 år er ikke særlig kult. Men føler jeg må ta tak i det før eller siden.

Anonym poster: bdc9f7b4004e64195333a144bf7515d6

[Gjest Gjest]

Bruker du hormonprevensjon? Om så er, kan det være verdt å se på før du begynner styre med lege ol.

[AnonymBruker]

Selv om det er vanskelig er det jo absolutt best å si det som det er. Fortell hvordan du føler deg når det står på som verst,og hvordan det påvirker deg. Vær spesefikk med når det er verst,og hvordan du har det når det er på sin topp.

Å gråte er veldig normalt når man sliter med noe man ikke vil,så om du gjør det til legen din også,er det ikke noe hun/han vil reagere på.

Ring imorgen du,og skal de vite hvorfor du skal ha time,sier du at du ikke har det så greit om dagen og ønsker samtale. Trenger ikke utbrodere det mere.

Skal prøve å overtale meg selv til å dra i morgen.. Spørs bare om jeg tørr. Jeg MÅ.

Anonym poster: bdc9f7b4004e64195333a144bf7515d6

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar fra deg også!

Høres egentlig ut som om jeg er ganske lik deg slik du var før.. Vil ha hjelp, men føler litt skam rundt det på en måte. Sinneproblemer i en alder av 19 år er ikke særlig kult. Men føler jeg må ta tak i det før eller siden.

Anonym poster: bdc9f7b4004e64195333a144bf7515d6

Det er ingen skam, jeg var 23 når jeg gikk til psykolog og min psykolog sa at hun har MANGE pasienter som har det slik som oss, stikkordet er elendig eller manglende selvfølelse, og den må bygges opp igjen.

GJest under sier noe veldig smart, hormonprevansjon, går du på det? Jeg sluttet på Yasmin p-pille og jeg vil si at mye av raseriet og de negative følelsene forsvant.

Anonym poster: 4eade91235696e3dd89bc24908f65e43

[AnonymBruker]

Jeg var sånn som deg før, men dro kranglingen så langt at bestevenninna mi ikke lever lenger. Jeg mener selv jeg var dråpen som fikk begeret til å renne over. Etter det ble jeg rolig, jeg har ikke kranglet med noen siden og vært veldig rolig.

Jeg mener du burde snakke med en psykolog om det, for det er jo ikke store sjanser for at noe sånt som skjedde meg, skjer deg. Det er jo ingen skam å prate med en psykolog.

Det er ikke mer enn at vennene mine merker at jeg har humørsvingninger, men vil ikke at de skal få se hvordan jeg egentlig er inni meg på en måte. Krangler så og si aldri med dem. Har pratet med psykolog før (av andre grunner som jeg ikke tror er relevante her, men hvem vet - kanskje det har en sammenheng) og følte ikke at det ga noe særlig virkning.

Anonym poster: bdc9f7b4004e64195333a144bf7515d6

[AnonymBruker]

Jeg går på p-piller, men disse har jeg gått på i flere år. Kan det fortsatt ha noen sammenheng?

Ts (beklager, glemte å skrive det tidligere)

Anonym poster: bdc9f7b4004e64195333a144bf7515d6

[AnonymBruker]

Hvis noen misforstod så føler jeg ikke noe skam ved å gå til psykolog, føler skam ved å ha et sinneproblem...

Ts

Anonym poster: bdc9f7b4004e64195333a144bf7515d6

[AnonymBruker]

Hvis noen misforstod så føler jeg ikke noe skam ved å gå til psykolog, føler skam ved å ha et sinneproblem...

Ts

Anonym poster: bdc9f7b4004e64195333a144bf7515d6

Hva slags p-piller går du på? Jg gikk på yasmin i 12 år, og merket ikke alvorlig endringer før på slutten, ting ble mye lettere når jeg sluttet på de, og resten ordnet jeg med psykologen.

Det er ikke et sinneproblem det du har, det er smerte, frustrasjon, angst, uro, stygge tanker om deg selv, negative følelser osv.. En stor ball med stygge følelser, og så og si alle er rettet mot deg, du er rett og slett slem mot deg selv.

Det er ikke flaut, men du trenger å ordne opp i dette..

Klem.

Anonym poster: 4eade91235696e3dd89bc24908f65e43

[AnonymBruker]

Hva slags p-piller går du på? Jg gikk på yasmin i 12 år, og merket ikke alvorlig endringer før på slutten, ting ble mye lettere når jeg sluttet på de, og resten ordnet jeg med psykologen.

Det er ikke et sinneproblem det du har, det er smerte, frustrasjon, angst, uro, stygge tanker om deg selv, negative følelser osv.. En stor ball med stygge følelser, og så og si alle er rettet mot deg, du er rett og slett slem mot deg selv.

Det er ikke flaut, men du trenger å ordne opp i dette..

Klem.

Anonym poster: 4eade91235696e3dd89bc24908f65e43

Mercilon, har vel gått på de i rundt 4 år nå. Tusen takk, igjen! Det hjelper litt at du sier det. Føler meg så unormal. Samtidig er jeg redd for at jeg overdriver? For når jeg er glad igjen så tenker jeg at alt dette er så feil... At det ikke er meg. Men samtidig så vet jeg at det helehar blitt verre, og er så redd for hvor langt det kan gå

Anonym poster: bdc9f7b4004e64195333a144bf7515d6

[AnonymBruker]

Da jeg var skikkelig deprimert var jeg veldig irritabel og ble fort sint. Følte alle svikta meg bare de måtte flytte en avtale en time liksom. Huff, blir flau over hvor sur jeg har vært.

Jeg ble bedre med antidepressiva.

Anonym poster: 47273999f13a3fe7ae8374d981d5bfe2

[AnonymBruker]

Jeg har angst og mye frustrasjon i meg. Kan trampe rundt og banne og steike over ei tomflaske på gulvet før jeg sparker den vegg i mellom, eller jeg må ta gråtepauser når jeg gjør husarbeid fordi det koker over i hodet.

Andre dager danser jeg og synger når jeg gjør samme tingene.

Så du er ikke alene.

Anonym poster: 3c6138112d405eca52f329f68fa85be7