depresjon forsvinner aldri

[AnonymBruker]

Er 15 år og har vært ordentlig deprimert siden jeg var 12. Har gått på antidepressiva i ett år og familien min gir faen i meg. Har ingen venner. Droppet ut av skolen.

Anonym poster: a891058bd010fa838fa669b3987ffc39

[AnonymBruker]

Er 15 år og har vært ordentlig deprimert siden jeg var 12. Har gått på antidepressiva i ett år og familien min gir faen i meg. Har ingen venner. Droppet ut av skolen.

Anonym poster: a891058bd010fa838fa669b3987ffc39

Da er vi flere! Jeg er 28år, gått på antidepressiva i 2,5år, null venner, familie som ikke bryr seg, bare prøver å bestemme over meg selv om jeg aldri har spurt om hjelp. Ikke fullført Vgs. Går bare hjemme hver dag.

Anonym poster: 0e7db80167b470f5d64be61fad4b6717

[Meridian]

Ofte handler depresjon om at man ikke gjør det som gjør en glad, eller man ikke får være det en vil være.

Hva mangler i livene deres?

[AnonymBruker]

Ofte handler depresjon om at man ikke gjør det som gjør en glad, eller man ikke får være det en vil være.

Hva mangler i livene deres?

Nei, min depresjon har vært der siden jeg var et lite barn. Den har ingenting med opplevelser i voksen alder å gjøre.

Jeg synes du kommer med en lettvint uttalelse nå, har du utdannelse innenfor dette fagfeltet? For det du sier stemmer ikke.

Anonym poster: 8873df4f646c0862dfc7250836d7da49

[lygekryss]

Alle som er deprimerte burde se denne videoen:

[Yme]

Jeg gikk til psyikater en gang, som fortalte at deprisjoner aldri varer mer enn et år. Om det varer lengre enn det, er det fordi man feks har en eller annen diagnose osv.

[AnonymBruker]

Er 15 år og har vært ordentlig deprimert siden jeg var 12. Har gått på antidepressiva i ett år og familien min gir faen i meg. Har ingen venner. Droppet ut av skolen.

Anonym poster: a891058bd010fa838fa669b3987ffc39

Da er vi flere! Jeg er 28år, gått på antidepressiva i 2,5år, null venner, familie som ikke bryr seg, bare prøver å bestemme over meg selv om jeg aldri har spurt om hjelp. Ikke fullført Vgs. Går bare hjemme hver dag.

Anonym poster: 0e7db80167b470f5d64be61fad4b6717

Jeg er 18 år. Ble deprimert da jeg var 11. Hadde ingen venner. Ingen kjærlig familie. Ingen hobbyer. Jeg fylte 17... Og så ble det bedre! Jeg har fortsatt ingen venner, familien min bryr seg ikke. Men jeg er ikke deprimert lenger. Jeg har fått en hobby. Jeg kan gjøre ting.

Jeg trodde jeg aldri skulle komme ut av det. Jeg var deprimert i 6 år. Men plutselig ble jeg bedre. Tro på det. Dere kan bli friske. Jeg er et levende bevis på det

Anonym poster: 2882a2979912d9ee6cff9a38d5eabfd5

[AnonymBruker]

Jeg gikk til psyikater en gang, som fortalte at deprisjoner aldri varer mer enn et år. Om det varer lengre enn det, er det fordi man feks har en eller annen diagnose osv.

Haha, feil.

Anonym poster: a891058bd010fa838fa669b3987ffc39

[AnonymBruker]

Jeg var som deg, ble deprimert når jeg var rundt 11, ble sent til BUP som det het da, vet ikke om det heter det nå mer. Datt ut av skolen når jeg gikk i 4 klasse, og det varte til jeg begynte på VGS, hvor jeg sporadisk gikk på skole, men ikke nok til å få det godkjent.

Jeg hadde ingen jeg anså som venner, jeg trodde familien ga fanden, men i ettertid viser det seg at de brydde seg veldig.

De og skolen tilrettela ut av røven for at jeg skulle klare meg, og jeg setter stor pris på alt de har gjort.

Jeg følte meg bedre når jeg nærmet meg 20, men da satt jeg uten utdannelse og skolegang og min rett til tilrettelegging var allerede oppbrukt.

Om du ønsker noen å snakke med, så bare si ifra, så skal jeg vise brukeren min så du kan sende pm.

Anonym poster: bcab116c9b2740a03567d90cbf885295

[AnonymBruker]

Jeg er ganske ny med depresjon, men jeg har hatt veldig god bruk for kognitiv terapi. Har du prøvd det? Det hjalp også å få D-vitaminverdiene mine opp på normalt nivå. Og nå som jeg er mye bedre ser jeg at depresjonen lyver og at jeg faktisk har venner og familie som bryr seg. Jeg liker denne bloggposten: http://wilwheaton.net/2012/09/depression-lies/

Er du forresten sikker på at du har riktig dose antidepressiva? Legen min sa hun forventet en nedgang i utslaget på MADRS-testen etter seks uker og hvis ikke så måtte vi øke dosen. Har du snakket med legen din om å øke dosen?

Anonym poster: ac19b5fb04a3b5cd212b5f00243fab1f

[Gjest JJune]

Jeg trodde jeg aldri skulle komme ut av det. Jeg var deprimert i 6 år. Men plutselig ble jeg bedre. Tro på det. Dere kan bli friske. Jeg er et levende bevis på det

Anonym poster: 2882a2979912d9ee6cff9a38d5eabfd5

Det er utrolig viktig å tro på det! Ikke bare late som at man tror på det, men virkelig TRO på det, og på deg selv. Det kan være litt vanskelig å finne ut hvordan først, men i det lange løp er det faktisk avgjørende for om man blir bedre.

Ellers er det viktig å gjøre ting som gjør deg glad, selv om man kanskje ikke føler at man orker. Vær snill mot deg selv, og gjerne vær litt i aktivitet i løpet av dagen. Trenger ikke nødvendigvis å løpe fire mil på tredemølle, bare det å gå en tur rundt nabolaget hver morgen kan være nok til å få mer energi. Det er også viktig å få i seg nok vitaminer.

Ønsker deg all lykke til videre! Jeg tror på deg!

Endret 20. februar 2013 av JJune

[Gjest Valiumsjunkie]

Jeg gikk til psyikater en gang, som fortalte at deprisjoner aldri varer mer enn et år. Om det varer lengre enn det, er det fordi man feks har en eller annen diagnose osv.

Ja, er mange fagidioter innenfor det yrket, som i de fleste yrker. Har hatt mine erfaringer med dem, de verste var innen BUP og VOP, mens "uavhengige" psykologer og psykiatere er noe annet, mye flinkere. Har fått mang en åpenbaring fra dem. Dette er jo basert på mine erfaringer, sikkert mange gull-psykologer på VOP og BUP.

[AnonymBruker]

Jeg var deprimert i fire år, begynte med antidepp etter to år, brukte en del tid på å justere doser og teste medisiner for å finne den som passer for meg. Så ett år etter at vi fant den riktige medisinen så var jeg frisk og ett år etter kunne jeg slutte på antideppen, ikke merket noe mere til depresjonen.

Anonym poster: 9d8908da2f35e5ebbd0321654113ff26

[Gjest Valiumsjunkie]

Det er utrolig viktig å tro på det! Ikke bare late som at man tror på det, men virkelig TRO på det, og på deg selv. Det kan være litt vanskelig å finne ut hvordan først, men i det lange løp er det faktisk avgjørende for om man blir bedre.

Ellers er det viktig å gjøre ting som gjør deg glad, selv om man kanskje ikke føler at man orker. Vær snill mot deg selv, og gjerne vær litt i aktivitet i løpet av dagen. Trenger ikke nødvendigvis å løpe fire mil på tredemølle, bare det å gå en tur rundt nabolaget hver morgen kan være nok til å få mer energi. Det er også viktig å få i seg nok vitaminer.

Ønsker deg all lykke til videre! Jeg tror på deg!

Det viktigste for meg var egentlig å kutte ut "giftige" personer. Høres kanskje litt rart ut, men energivampyrer suger en for så vanvittig mye, ser det ikke før etterpå hvor mye usikkerhet, tilkortkomming man egentlig føler, og så funker en litt "gi faen"-holdning, det er greit å ikke være på topp hver dag, og det er lov til å gi av seg selv. De fleste liker det, alle elsker god respons og å bli sett. Jeg har en lang vei å gå fremdeles, men den er blitt adskillig lettere nå som jeg har fått litt troen på meg selv.

[Gjest JJune]

Det er sant, Valiumsjunkie. Jeg har også måttet kutte ut mange mennesker jeg før var mye sammen med på grunn av det. Man må være litt tålmodig med seg selv, ihvertfall måtte jeg være det da jeg har en tendens til å sette alt for høye krav til meg selv. Tror det er viktig å være takknemlig for de små tingene. Være glad for de tingene man får til og akseptere at man ikke alltid kan være på topp.

[Yme]

Ja, er mange fagidioter innenfor det yrket, som i de fleste yrker. Har hatt mine erfaringer med dem, de verste var innen BUP og VOP, mens "uavhengige" psykologer og psykiatere er noe annet, mye flinkere. Har fått mang en åpenbaring fra dem. Dette er jo basert på mine erfaringer, sikkert mange gull-psykologer på VOP og BUP.

Haha, feil.

Anonym poster: a891058bd010fa838fa669b3987ffc39

Utifra det jeg kan se av info på nettet, ser det ut som det meste støtter det hu sa. Hvis depresjonen varer lengre, må behandlingsmetoden forandres, for da er det ikke bare en tradisjonell depresjon som ligger til grunne.

[Miller]

Utifra det jeg kan se av info på nettet, ser det ut som det meste støtter det hu sa. Hvis depresjonen varer lengre, må behandlingsmetoden forandres, for da er det ikke bare en tradisjonell depresjon som ligger til grunne.

Ja, er vel sannsynlig at man da har en angstlidelse, stemningslidelse uten oppturer, eller lignende som gjør at depresjonen ikke forsvinner av seg selv.

Høres egentlig ganske logisk ut når jeg tenker på det.

[AnonymBruker]

Jeg var deprimert fra jeg var ca 14 til jeg var 24. Alvorlig deprimert fra 17 år. Fullførte vgs med gode karakterer (ikke spør meg hvordan, jeg husker lite fra de 3 årene).

Ble slengt mellom psykologer, alle ville medisinere meg, familien mente dette bare var bullshit og jeg traff den mørkeste bunnen sommeren jeg fylte 24 år. Sykmeldt i 6 måneder, ingen oppfølging fra hverken psykolog eller lege (ventetid må vite...)

Nå, 7 år etter kan jeg med hånden på hjertet si at det å treffe bunnen reddet meg. Jeg måtte velge om jeg ville gi opp eller gå videre. Gi opp var ikke et alternativ.

Gikk bare oppover etter det og har ikke vært deprimert siden. Har fremdeles issues her og der, men ikke noe som hemmer meg i hverdagen. Nå gleder jeg meg til resten av livet.

Om du er 15 år og tror du alltid skal ha det slik må du endre tankegangen din. Ikke gi opp. Om familien din gir faen, kutt dem ut. Flytt på hybel, snakk med nav. Skaff deg et hjelpeapparat, krev å bli hørt!

Skaff deg en mening med livet, være seg en jobb eller en hobby.

Har du noen andre voksne du kan snakke med, som er villige til å hjelpe deg?

En ting jeg lærte etter 10 år som deprimert er at den som kan hjelpe deg mest er deg selv. Ingen unnskyldninger. Gjør det du kan for å bli frisk og ta i mot all hjelp.

Du er fremdeles så utrolig ung og det knuser hjertet mitt om du skal se negativt på livet allerede nå. Jeg er ingen bedreviter, men det å glede seg til noe hjelper. Kan du dra på ferie kanskje? Komme deg litt bort?

Anonym poster: ffdefc8c5c36983b6d99bab095125e49

[AnonymBruker]

Gikk bare oppover etter det og har ikke vært deprimert siden. Har fremdeles issues her og der, men ikke noe som hemmer meg i hverdagen. Nå gleder jeg meg til resten av livet.

Anonym poster: ffdefc8c5c36983b6d99bab095125e49

er omtrent i samme situasjon som du var, er 25 og vært deprimert siden tidlig tenårene, men noen pauser imellom. Men noe av det som river i meg er alle årene jeg har mistet, følte du det samme, og gikk det vekk? er jo egentlig ganske irrasjonelt, men jeg tenker bare på årene jeg har kastet bort og ikke noe på årene fremover.

Anonym poster: f6fab86d4fd316d70be13c572a1e172c

[AnonymBruker]

er omtrent i samme situasjon som du var, er 25 og vært deprimert siden tidlig tenårene, men noen pauser imellom. Men noe av det som river i meg er alle årene jeg har mistet, følte du det samme, og gikk det vekk? er jo egentlig ganske irrasjonelt, men jeg tenker bare på årene jeg har kastet bort og ikke noe på årene fremover.

Anonym poster: f6fab86d4fd316d70be13c572a1e172c

Ja, har samme følelsen. Føler jeg mistet mange år til ingenting og at jeg nå er yngre enn jeg er, men med flere års erfaring, om det gir noen mening?

Men jeg prøver å si til meg selv at alder kun er tall og at jeg ikke trenger å stresse. Litt vanskelig i en verden hvor alle er så opphengte i at man skal ha oppnådd visse ting til en viss alder, men jeg prøver å lukke ørene for det og heller tenke på hva jeg vil med livet, ikke hva alle andre forventer jeg skal gjøre

Anonym poster: ffdefc8c5c36983b6d99bab095125e49