depresjon forsvinner aldri

[PepsiMax]

Vil anbefale boka "Tankevirus"! Det er en liten veldig lettlest bok. Som en barnebok for voksne. Den beskriver de fleste fellene man går i som deprimert på en humoristisk måte. Hjalp meg godt til å bli mer bevisst og hjelper meg til å sette spørsmålstegn ved og være litt mer skeptisk til noen av de negative, vonde tankene.

[Gjest .-L-.]

Har vært igjennom depresjon selv. Vet ikke hvordan jeg kom ut av det, men ettervært så kom jeg inn i en nøytral sone hvor jeg ikke var nedfor lengre, ikke spesiellt glad heller, men jeg opplevde ikke å føle angst osv.

Jeg tror at dersom man finner noe som gir mening å holde på med, enten det er et yrke, aktivitet, gode venner osv så hjelper det. Det er bare så jævlig vanskelig å prøve å skaffe seg dette når man har 0 motivasjon. Håper du finner ut av det

Endret 5. mars 2013 av .-L-.

[AnonymBruker]

Jeg hadde en ekstremt grå og fæl periode, som varte fra jeg var 11 til jeg var 15. Da jeg fylte 16 tok den en ny og ekstrem vending, så jeg dro til legen og ble diagnostisert med depresjon. Etter å ha fortalt mine tanker rundt min tilstand slapp jeg å gå på antidepressiva, for medisinering var ikke noe jeg ønsket. Det skulle liksom bare være en backupplan. Jeg fortalte legen at jeg ønsket å finne en annen tilnærming til min tilstand, og det var greit. Jeg følte meg ensom - litt Viggo venneløs, og unormal, samt det at jeg ikke hadde noe å brenne for. Det jeg ville prøve var fysisk aktivitet.

Jeg danset en gang ballett og elsket det av hele mitt hjerte - men så falt jeg og knakk halebeinet og skadet ryggen såpass at jeg måtte slutte da jeg var 12-13. Jeg mistet etter en stund all fleksibilitet og styrke. Det gjorde at jeg isolerte meg fra min favoritthobby. Da jeg begynte med fysisk aktivitet, steg energinivået mitt betraktelig. Det var vanskelig i begynnelsen, for da var depresjonen fortsatt der og trykket meg ned. Men etter en stund med stor fremgang, var jeg på god tur til å bli meg selv igjen. Så fant jeg ut at jeg ønsket å ta et nytt steg i livet: reise. Jeg kastet vekk mine materialistiske ønsker, og sparte heller pengene til å reise til forskjellige land - og de erfaringene gjorde også at jeg fikk større tro på meg selv. Jeg fikk morsomme minner, møtte nye mennesker og koste meg i utlandet. Jeg kommer ikke fra en rik familie, så reisene hadde lav standard. Men likevel, det var gøy.

Jeg fikk meg også kjæledyr, en katt, som jeg kunne ta ansvar for, og det flyttet også fokuset mitt vekk fra depresjonen. Reisene til utlandet gjorde meg også mer utadvendt, modig og selvstendig, og plutselig hadde jeg til og med klart å skaffe meg en ny vennekrets hjemme fordi jeg turte å være synlig for de andre rundt meg. Jeg ble mer og mer opptatt med ting, og nye planer (nye reisemål, nye kjæledyr og aktiviteter med venner) kom og dro - og Gud, tiden gikk så fort.

Så når jeg ser tilbake på tilstanden min før, innser jeg at jeg ikke er slik lenger. Jeg har klart å holde meg opptatt og skape en ny tilværelse. Den er ikke så ulik den jeg hadde før, men det er mer innhold i den. Kanskje det bare funket for meg, for medisinering er kanskje det beste for andre - men fysisk aktivitet, sette seg mål, lage planer (ikke minst fullføre planene!) og være litt offensiv hjalp meg veldig. Da det litt og litt, men det hjelper. Dette ble kanskje litt langt, men jeg ønsker deg lykke til. Det verste du kan tenke er at det ikke er mulig, for det er det. Og du må ha tro på deg selv. Jeg manglet den troen, men da den endelig kom, oppdaget jeg mine styrker og mangler - og senere fant jeg ut hvordan jeg kunne leve et normalt liv.

Anonym poster: a4db527e35b75953eba7314278b4038f

[AnonymBruker]

Det er ikke rart at folk er deprimerte heller...

Ofte handler depresjon om at man ikke gjør det som gjør en glad, eller man ikke får være det en vil være.

Hva mangler i livene deres?

"-NEI! Det er feil!! Jeg fortsetter heller å grave meg ned i min egen selvmedlinenhet."

Om man gjør noe man virkelig elsker, som er tidskrevende så vil man også bli lykkelig i mange tilfeller. Men det avhenger av at man gjør en innsats, istedet for å sitte å synes synd på seg selv og tro at depresjonen går over av seg selv.

Har også vært deprimert i en lengre periode, og tomhetsfølelsen er ikke til å holde ut, men jeg kom meg ut av det ved å lette på ræva og skape min egen lykke, det var tungt, men man har egentlig bare to valg. Og bare en selv kan gjøre noe med det.

Anonym poster: 55139aa1102ab202d1b9b424dbdfdb12

[Lutetium 71]

Ofte handler depresjon om at man ikke gjør det som gjør en glad, eller man ikke får være det en vil være.

Hva mangler i livene deres?

Eller:

Depresjon er avstanden mellom det livet man vil ha, og det livet man faktisk har. Men ikke helt: Depresjon gjør tankegangen irrasjonell, og man tror målene man setter seg er mye verre å oppnå, enn de egentlig er. Da er det lett å gi opp, og bli apatisk. Da gir man en 7 retters + tyggebein til den svarte hunden i videoen over her.

Gi den heller knekkebrød og tørre vafler.

Tipset om å glemme seg selv i en hobby man virkelig elsker er ikke dumt. Trening er lurt også. Trenger ikke være så mye. Gåturer kan gjøre underverker. Få nok dagslys i øynene hver dag, og kutt ned på bruken av den maskinen du sitter foran akkurat nå.

[AnonymBruker]

Ja, har samme følelsen. Føler jeg mistet mange år til ingenting og at jeg nå er yngre enn jeg er, men med flere års erfaring, om det gir noen mening?

Anonym poster: ffdefc8c5c36983b6d99bab095125e49

LOL, ja kjenner meg igjen. føler faktisk at lillebroren min har blitt eldre enn meg.

Anonym poster: f6fab86d4fd316d70be13c572a1e172c

[Gjest Raggy]

Vil anbefale boka "Tankevirus"! Det er en liten veldig lettlest bok. Som en barnebok for voksne. Den beskriver de fleste fellene man går i som deprimert på en humoristisk måte. Hjalp meg godt til å bli mer bevisst og hjelper meg til å sette spørsmålstegn ved og være litt mer skeptisk til noen av de negative, vonde tankene.

Enig! Den boka er fabelaktig, den fikk meg til å begynne med å snu tankene med en gang, den er lettlest og enkel å forstå. Boka var et vendepunkt for min del selvom veien fortsatt er lang. Ja nå skal jeg jo ikke si det men jeg har faktisk begynt å kjenne en viss gledesfølelse i magen i noen korte glimt å det er så mye bedre enn ingenting.

Sånn generelt ang depresjon så må man liksom komme dit at man innser eget ansvar for seg selv, jeg vet det er vanskelig for jeg har selv fått diagnosen alvorlig depresjon.. Men den dagen jeg sluttet å forvente at omverdenen skulle omvende meg og tok grep selv så begynte det å skje ting. Mitt beste triks er faktisk å nyyyte en god time på badet med å stelle seg selv, det gjør så godt for jeg skal gjerne innrømme at personlig hygiene ikke akkurat blir prioritert når en er så deppa, noe som egentlig er veldig nedverdigende.. Så det å snu dette mønsteret med å stelle seg selv og å forsøke å gjøre seg flid med utseende har vært et godt verktøy for meg. Også gjør jeg noe rart, jeg stille meg opp foran speilet å smiler til meg selv hehe, ganske teit men det er litt ok og får meg til å humre litt for meg selv

[Meridian]

Nei, min depresjon har vært der siden jeg var et lite barn. Den har ingenting med opplevelser i voksen alder å gjøre.

Jeg synes du kommer med en lettvint uttalelse nå, har du utdannelse innenfor dette fagfeltet? For det du sier stemmer ikke.

Anonym poster: 8873df4f646c0862dfc7250836d7da49

Jeg skrev 'ofte' ... og jeg har ikke skrevet noe om opplevelse i voksen alder? Tror du misforstår meg max...

Grunnen til at man er deprimert er jo fordi det er noe som mangler i livet ditt, tenk etter.

Selvfølgelig kan det være en trist/traumatisk opplevelse som gjør at man blir deprimert også.

[rockarollawoman]

Grunnen til at man er deprimert er jo fordi det er noe som mangler i livet ditt, tenk etter.

Har du noen kilder å vise til som støtter den påstanden?

Informasjon om hva som forårsaker depresjon, fra NHI:

"

Hva forårsaker depresjon?

I mange tilfeller har den deprimerte forut for depresjonen opplevd hendelser som beskrives som vonde, smertefulle eller skamfylte. Hendelsen kan være et reelt tap, men den kan også være knyttet til egne forventninger om andre eller en selv.

Negative følelser rettet mot individet selv kan ha oppstått som følge av skuffelser og tap i barndommen, dårlig regulering av selvfølelse, raseri rettet mot seg selv, og følelse av hjelpeløshet og håpløshet er typisk. Ved gjentakelse av barndomserfaringer vil den ubevisste sårbarheten danne grunnlaget for depressive episoder.

Risikoen for å utvikle depresjon er påvirket av om man har vært utsatt for belastninger av psykologisk eller sosial karakter, slik som opplevelse av svik, eller at en selv ikke strekker til i forhold til egne krav, mål eller forventninger. Arvelighet spiller også en rolle.

Av biologiske forhold som kan være medvirkende årsaker til depresjon kan nevnes mangel på signalstoffer (eks. serotonin) i hjernen, lavt stoffskifte, og mangel på lys ved vinterdepresjoner."

Endret 6. mars 2013 av rockarollawoman

[AnonymBruker]

Folk blander klinisk depresjon med betinget depresjon som skyldes kjipe omstendigheter. Det hjelper ikke å fortelle en person som lider av en klinisk og psykisk lidelse at h#n skal tenke positivt osv. Hjernen er i "shut-down" modus og da må man bare ri av stormen. Enkelte psykiske lidelser er kroniske og varer livet ut samme hvor positiv man prøver å være. Det betyr dog ikke at man ikke kan dra nytte av feks mestringsteknikker og andre ting.

Anonym poster: eea2fc1bf56086188d41d8a933651de5

[Gjest Raggy]

Folk blander klinisk depresjon med betinget depresjon som skyldes kjipe omstendigheter. Det hjelper ikke å fortelle en person som lider av en klinisk og psykisk lidelse at h#n skal tenke positivt osv. Hjernen er i "shut-down" modus og da må man bare ri av stormen. Enkelte psykiske lidelser er kroniske og varer livet ut samme hvor positiv man prøver å være. Det betyr dog ikke at man ikke kan dra nytte av feks mestringsteknikker og andre ting.

Anonym poster: eea2fc1bf56086188d41d8a933651de5

Hmmm hvordan vet jeg hva jeg har av klinisk eller betinget depresjon? Jeg har vist hatt det hele livet, altså et depresivt stemmningsleie, jeg har bare ikke vært klar over det selv fordi jeg trodde det var sånn det skulle være... Ble litt nyskjerrig på forskjellen på de to benevnelsene.

[AnonymBruker]

Hmmm hvordan vet jeg hva jeg har av klinisk eller betinget depresjon? Jeg har vist hatt det hele livet, altså et depresivt stemmningsleie, jeg har bare ikke vært klar over det selv fordi jeg trodde det var sånn det skulle være... Ble litt nyskjerrig på forskjellen på de to benevnelsene.

Vel, nå er ikke jeg psykolog så jeg er ingen ekspert, men jeg kan gi ett eksempel. Sett at du havner i en ulykke og blir lam, eller du mister ungen din pga sykdom, eller at blir mobbet daglig på arbeidsplassen din, evt at noe annet fælt skjedde i livet ditt. Da ville du sannsynligvis blitt svært deperimert og hatt det vanskelig. Men det hadde ikke vært det samme som om at du hadde hatt en psykisk lidelse som feks bipolar eller tilbakevendende depresjoner el. En person med en psykisk lidelse kan godt være mangemillionær og fremdeles være ute av stand til å føle glede i livet og være totalt "frosset" i hodet.

Jeg sliter selv med depresjoner, men er ikke diagnosert. Depresjonene kommer med ujevne mellomrom og varer som regel 2-3 uker av ganger før jeg blir "frisk" igjen. Som regel er jeg "frisk" i en til to måneder før det raser utfor igjen. Utrolig slitsomt og det ødelegger livet mitt. Jeg er fullstendig ute av stand til å sosialisere med andre mennesker når jeg er deperimert. Har vært sånn så lenge jeg kan huske.

Anonym poster: eea2fc1bf56086188d41d8a933651de5

[Gjest Anonym]

Hmmm hvordan vet jeg hva jeg har av klinisk eller betinget depresjon? Jeg har vist hatt det hele livet, altså et depresivt stemmningsleie, jeg har bare ikke vært klar over det selv fordi jeg trodde det var sånn det skulle være... Ble litt nyskjerrig på forskjellen på de to benevnelsene.

Kan det være f.eks bipolar lidelse h#n snakker om?

[Lutetium 71]

Jeg sliter selv med depresjoner, men er ikke diagnosert. Depresjonene kommer med ujevne mellomrom og varer som regel 2-3 uker av ganger før jeg blir "frisk" igjen. Som regel er jeg "frisk" i en til to måneder før det raser utfor igjen. Utrolig slitsomt og det ødelegger livet mitt. Jeg er fullstendig ute av stand til å sosialisere med andre mennesker når jeg er deperimert. Har vært sånn så lenge jeg kan huske.

Anonym poster: eea2fc1bf56086188d41d8a933651de5

Bipolar?

[Miller]

Vel, nå er ikke jeg psykolog så jeg er ingen ekspert, men jeg kan gi ett eksempel. Sett at du havner i en ulykke og blir lam, eller du mister ungen din pga sykdom, eller at blir mobbet daglig på arbeidsplassen din, evt at noe annet fælt skjedde i livet ditt. Da ville du sannsynligvis blitt svært deperimert og hatt det vanskelig. Men det hadde ikke vært det samme som om at du hadde hatt en psykisk lidelse som feks bipolar eller tilbakevendende depresjoner el. En person med en psykisk lidelse kan godt være mangemillionær og fremdeles være ute av stand til å føle glede i livet og være totalt "frosset" i hodet.

Jeg sliter selv med depresjoner, men er ikke diagnosert. Depresjonene kommer med ujevne mellomrom og varer som regel 2-3 uker av ganger før jeg blir "frisk" igjen. Som regel er jeg "frisk" i en til to måneder før det raser utfor igjen. Utrolig slitsomt og det ødelegger livet mitt. Jeg er fullstendig ute av stand til å sosialisere med andre mennesker når jeg er deperimert. Har vært sånn så lenge jeg kan huske.

Anonym poster: eea2fc1bf56086188d41d8a933651de5

Det høres ut som du har en bipolar lidelse. Du trenger ikke å ha store oppturer for å ha type 2. Dra til legen din.

http://www.sinnetshelse.no/artikler/bipolar_2.html

[Gjest Raggy]

Vel, nå er ikke jeg psykolog så jeg er ingen ekspert, men jeg kan gi ett eksempel. Sett at du havner i en ulykke og blir lam, eller du mister ungen din pga sykdom, eller at blir mobbet daglig på arbeidsplassen din, evt at noe annet fælt skjedde i livet ditt. Da ville du sannsynligvis blitt svært deperimert og hatt det vanskelig. Men det hadde ikke vært det samme som om at du hadde hatt en psykisk lidelse som feks bipolar eller tilbakevendende depresjoner el. En person med en psykisk lidelse kan godt være mangemillionær og fremdeles være ute av stand til å føle glede i livet og være totalt "frosset" i hodet.

Jeg sliter selv med depresjoner, men er ikke diagnosert. Depresjonene kommer med ujevne mellomrom og varer som regel 2-3 uker av ganger før jeg blir "frisk" igjen. Som regel er jeg "frisk" i en til to måneder før det raser utfor igjen. Utrolig slitsomt og det ødelegger livet mitt. Jeg er fullstendig ute av stand til å sosialisere med andre mennesker når jeg er deperimert. Har vært sånn så lenge jeg kan huske.

Anonym poster: eea2fc1bf56086188d41d8a933651de5

Nei det forstår jeg Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det som rockarollawoman skriver å skjønner at det er pga sånne ting at jeg har fått depresjon, så da vil det si at jeg ikke har en klinisk depresjon da kanskje...? Bioplar er jeg ikke for de testene har jeg vært igjennom. Må bare spørre jeg for en er jo nødt til å lære underveis.

Høres ut som du har det slitsomt...

[Miller]

Nei det forstår jeg Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det som rockarollawoman skriver å skjønner at det er pga sånne ting at jeg har fått depresjon, så da vil det si at jeg ikke har en klinisk depresjon da kanskje...? Bioplar er jeg ikke for de testene har jeg vært igjennom. Må bare spørre jeg for en er jo nødt til å lære underveis.

Høres ut som du har det slitsomt...

'

Jeg tror ikke du er bipolar, men AB over deg hørtes litt sånn ut.

Jeg har aldri hørt uttrykkene betinget og klinisk depresjon. Sorg er for eksempel en naturlig depresjon, men om den varer for lenge kan det gå over til en klinisk depresjon.

Ellers har du sånn som bipolare; at depresjonene kommer fra feil med kjemiske ting som foregår i hjernen.

Eller.. så kan man ha angstlidelser som fører til klinisk depresjon..

(jeg er ikke helsearbeider, så ikke ta dette for god fisk. Er bare sånn jeg har forstått det)