Foreldelsesfristen i Norge

[Cuckold]

Cuckold jeg er i det store og hele enig med deg, og jeg har også sansen for christie, anbefaler alle, - kriminalitetskontroll som industri.

Det jeg mener da, - er at for eksempel en har gjort et overgrep mot meg som jeg holder hemmelig i femti år. Hva forhindrer meg å forsøke å forsone meg med gjerningsmann etter så mange år?

Jeg forstår ikke vitsen med å anmelde en person etter tjue år, - enten anmelder man med en gang, eller så venter man mange år for å selv "legge ting bak seg", - det å anmelde en sak etter mange år, hva er vitsen?

Noen gjorde meg noe vondt på åttitallet, er det samfunnet som belønner mobberen for eksempel, eller er det jeg som skal vente til 2040 for å anmelde en? Fordobler jeg ikke straffen da?

Kan dere ikke heller gi meg noen eksempler på når det riktig og vente lengst mulig med å anmelde?

Selvterapi kan være i mange former, der andre finner glede i anmeldelsen hadde jeg funnet større glede å gitt ut en novelle for eksempel.

Det kan være ulike grunner til at mennesker ikke anmelder overgrep før etter lang tid, hvis overgrepene er påført deg som barn kan de faktisk være fortrengt, men det kan også være andre gode grunner utover utspekulert hevntrang som bidrar til at noen nøler med å anmelde.

Jeg går ut fra at du kanskje har den spesielle timingen for en avsløring av "overgrep" som bidro til en rokering i stortingslisten for et fylkesparti i tankene her, men det finnes mange grunner utover kynisk spekulasjon i når det kan skade mest eller tjene et bestemt taktisk formål om overgrep ikke anmeldes med en gang.

Det kan f.eks være hensynet til et familiemedlem, eksempelvis en gammel bestemor som man ikke orker å utsette for lidelsen av å se sin sønn eller datter fengslet for overgrep. Så har man ventet til den gamle var i graven. Selv om det å vente har svekket muligheten til å få overgriper dømt. For det må man jo være klar over hvis man venter.

Men dette handler jo ikke bare om anmeldelser som lar vente på seg, det handler både om overgrep og drap:

http://www.dagbladet...aremo/25590254/

Ett enkelt eksempel ved drap: Person A har drept person B og sørget for å grave ned liket på et lurt sted. Ingen kan si med sikkerhet at person B er død, og det er ikke noe bevis som knytter person A entydig til forsvinningen. Etter mange år (og etter foreldelsesfristen) blir liket tilfeldigvis funnet, og i neste omgang identifisert. På stedet ligger det også bevis nok til å fastslå drap og knytte person A til drapet. Hvorfor i alle dager skal person A gå fri?

Endret 6. februar 2013 av Cuckold

[Gjest Bond]

Tråden ryddet for innlegg skrevet av utestengt bruker

Bond, adm

[waco]

Ett enkelt eksempel ved drap: Person A har drept person B og sørget for å grave ned liket på et lurt sted. Ingen kan si med sikkerhet at person B er død, og det er ikke noe bevis som knytter person A entydig til forsvinningen. Etter mange år (og etter foreldelsesfristen) blir liket tilfeldigvis funnet, og i neste omgang identifisert. På stedet ligger det også bevis nok til å fastslå drap og knytte person A til drapet. Hvorfor i alle dager skal person A gå fri?

Takk for at du minnet om stortingsnominasjonslisten, den hadde jeg i mente men glemte å legge ut om.

Det siste eksempelet ditt, - da må jeg bare få påpeke at desverre er det sånn at det alltid er en liten prosentandel mordere som alltid slipper unna. I norge er det vel færre enn 5% av alle drap som ikke blir oppklart? En som har drept uten å bli tatt er jo ikke fri. Den risikoen han har til å plutselig bli avslørt gjør ikke at han sover godt om natta.

Fordelen med å ha foreldelsfrist er at etter fristen kan gjerningsmannen frivillig innrømme sine handlinger, - litt sånn som sannhetskommisjonen etter apartheiden i sør-afrika. En liten belønning til de forbrytere som innrømmer sine handlinger synes jeg burde vært på sin plass.

For eksempel, en som tilstår en forbrytelse etter femti år mener jeg burde bli frifunnet med mindre offer fremdeles lever og ønsker en egen "christie" forsoning/erstatning med gjerningsmannen.

Som jeg tenker da hvis jeg skulle ha drept noen så ville jeg kanskje bare arrangert en båtulykke eller noe sånt, det som er så fint med båtulykker og kantringer på åpen sjø er at det er den overlevende som forteller historien etterpå.