Å reise fra baby

[Frøken eple]

Inspirert av tråden under her...

Når og hvor lenge reiste dere fra baby/barn. Selv har min 5mnd gamle baby overnattet borte alt.

[Gjest pysepusen]

Første gang jeg var borte en hel dag var han 13 måneder. Han sov borte da han var 15 måneder. Da han var litt over to år var mannen og jeg borte en langhelg.

Kommer ikke til å gjøre det annerledes med nestemann.

[Gjest Magdalene]

Minsten overnattet borte en natt, første gang da han var 2mnd.

[Gjest Clafoutis]

Lillegutt overnattet hos foreldrene mine en natt da han var 3,5 mnd. Både jeg og mannen var ekstremt forkjølet, så vi var nødt til å få sovet og slappet av litt. Det gikk kjempefint (han sov til og med bedre enn hjemme!), men så kjenner han også foreldrene mine veldig godt og ser dem flere ganger i uken.

Endret 25. januar 2013 av Clafoutis

[ara]

Vi var borte fra babyen en natt da han var 2.5 mnd. Vi reiste bort 19 på kvelden og kom tilbake 09 neste dag, altså borte fra han i 14 timer. Han var hos mine foreldre som han har hatt kontakt med flere dager i uka siden fødselen. Han sov hele natten igjennom og var blid som en sol dagen etter.

[skruf]

Vi var borte fra babyen i ei natt da hun var 4mnd pga bryllup i min familie, nær familie. Fullammet og hadde pumpet ut melk, var farmoren og farfar som hadde henne. Bortsett fra full flaskenekt så gikk det bra. Svigermor er vant med babyer, så hun matet med kopp og skje, så ungen sultet ikke.

Men pga flaskenekten så gikk det lenge til neste gang jeg var borte fra henne ei natt.

Redigerer litt;

Jeg begynte å ta nattevakter da hun var 10mnd, men da ammet hun ikke på natt og faren var såklart hjemme med henne.

Endret 25. januar 2013 av maya76

[Redbull]

Sov en natt hos mormor da hun var 3-4 uker Husker ikke hvor gammel hun var da vi var borte en helg, 4-7 mnd?

Hadde ikke noe problem mee å reise fra henne før, det er verre for oss foreldre nå.

Endret 25. januar 2013 av Redbull

[Schadenfreude]

Vi var på en teaterforestilling da babyen var 3 måneder. Var borte i fire timer på kvelden, mens baby ble passet hjemme hos oss av besteforeldrene, som han kjenner godt og er trygg på.

Der og da var det faktisk helt grusomt å dra fra babyen, selv om jeg visste at han var i trygge hender. Jeg klarte ikke å kose meg med forestillingen og lengtet bare hjem. Det kjentes som jeg hadde lagt igjen en del av meg selv. Utrolig snodig å kjenne på hvor sterke de instinktene var! Den logiske delen av hodet mitt visste at baby hadde det bra, men den følelsesmessige delen skrek at det bare var helt feil.

Neste gang vi var ute på kvelden for et par timer, da baby var fem måneder, gikk det derimot mye greiere.

Vi har ennå ikke vært borte fra baby noe lenger enn fire timer, og det blir nok en god stund til han får overnatte hos noen andre.

Endret 25. januar 2013 av Schadenfreude

[Silfen]

Mini fikk kikhoste da hun var tre uker. Innlagt i to uker. Ble selv innlagt dagen etter henne. Hun hadde fastvakt og jeg var lite tilstede grunnet egen sykdom. Hun har vært en veldig trygg baby og barn hele veien, så jeg tror nok at en del mødre overvurderer sin egen viktighet for at barna deres skal vokse opp uten issues.

[Amarinda]

Mini har ikke overnattet borte enda, vi var på julebord da han var 3 måneder, hadde da svigers til å passe han hjemme. Vi var hjemme rundt klokken 12. Det gikk ganske greit. Ellers har jeg hatt barnevakt opptil ti timer på dagtid i forbindelse med skole, da var det min mor som passet han. Han er 5 måneder nå,

[Orchideae]

Har hatt barnevakt i kanskje 4-5 timer på dagtid. Har også vært borte fra henne, også har pappaen vært hjemme.

Vi skal ha barnevakt i morgen, det blir første natten borte fra henne. Svigerforeldrene mine kommer til oss og passer henne her.

Hun er 3.5 måneder, sover natten igjennom og får bare flaske. Vet at det kommer til å gå bra, og at vi nok får det verre enn henne.

Endret 25. januar 2013 av Orchideae

[AnonymBruker]

Mini fikk kikhoste da hun var tre uker. Innlagt i to uker. Ble selv innlagt dagen etter henne. Hun hadde fastvakt og jeg var lite tilstede grunnet egen sykdom. Hun har vært en veldig trygg baby og barn hele veien, så jeg tror nok at en del mødre overvurderer sin egen viktighet for at barna deres skal vokse opp uten issues.

Det var godt å høre at det gikk så bra med dere! og det er nok individuelt hvor bra babyer takler å være borte fra mor.

Rent vitenskapelig sett dog er ikke mors rolle eller viktighet overvurdert, dette støttes av de fleste forståsegpåere (jmf Gro Nylander).

Man må selvsagt bruke litt skjønn, babyer og mødre er forskjellige- men i utgangspunktet og generelt er mor aller viktigst.

Jeg har venner som har i dag store problemer med nærhet, og de kunne ikke forstå hvorfor da de mente selv de hadde en god oppvekst. Senere i samtaler med psykolog har det kokt ned til babytid og det at mor kom ut i jobb ved 3 mnd alder som har lagt fundament for usikkerhet og manglende nærhetsevne.

Det vil ikke si at ALLE som dro til dagmamma så tidlig sliter, men det er de som hadde behov for mor den gang da og ikke fikk.

Anonym poster: 0ae63e68331fbbe2b46b28b5b081fc70

[Silfen]

Nylander er jo gal, så henne setter jeg ingen lit til. At barn kan bli usikre tror jeg gjerne på, men jeg tviler VELDIG sterkt på at barn blir koko som voksne fordi de har en annen omsorgsperson enn mor en dag eller tre. Derimot så tror jeg gjerne at de som har latente psykiske ustabiliteter kan få dette forverret.

[AnonymBruker]

Håper virkelig ingen hører på det du sier, og handler deretter Silfen... Det er en grunn til at forskere har litt mer peiling enn folk flest. Folk som absolutt ikke skal tro på det forskerne sier og tror de vet alt best selv (litt innerøyking foran barnet tar jo ikke livet av det da! Forskerne er hysteriske osv...o.l kommentarer) bør man være mer skeptisk til.

Anonym poster: 0d7b4a14264fe96e786b5b8e8018b629

[*Joyce*]

Jeg var borte fra eldste på dagtid (jobb) fra da hun var omtrent året - da var hun hjemme med mannen, begynte i bhg da hun var 18 mnd. Før det hadde jeg vært borte fra henne i 3-4 timer ved noen få anledninger, første gang må vel ha vært i 6 mnd-alderen. Mannen og jeg var ute en kveld sammen da hun var ca halvannet år - det var vel i praksis første gang vi begge var borte fra henne, med unntak av en trilletur eller to tidligere. Overnattet hos besteforeldre da hun var litt over 2 år. Så langt har det vel vært omtrent samme greia med lillesøster, som nå er straks 9 mnd.

For oss har dette føltes rett, og hverken mannen eller jeg har hatt lyst til å være borte fra jentene mer enn nødvendig. Det hadde sikkert vært deilig med en langhelg med bare oss to, men det får vente til lillesøster blir endel eldre. Vi får alenetid på kveldene, og noen litt rolige helger innimellom med bare ett barn hjemme når eldste innimellom overnatter hos besteforeldrene. Grunnet et litt ambivalent forhold til det ene besteforeldresettet, og det andre settet langt borte, føles det ikke naturlig med overnatting hos dem før ungene er litt større. Det er vel enda noen år til det er aktuelt at eldste er alene hos svigers, rett og slett fordi det er praktisk vanskelig å få til. Av samme årsaker er det ikke helt enkelt å få barnevakt - de besteforeldrene vi har i nærheten er av sorten som brått kan melde avbud på kort varsel. Ikke så enkelt å forholde seg til.

Men summa summarum var vi rett og slett ikke klare til å gå fra ungene før de var litt større. Enkelt og greit.

[Timseh]

Gutten er 15 mnd og første gang jeg var borte fra han var da han var 12 mnd. Dro på julebord med jobben og pappesn satt hjemme. småen sov natten gjennom så han merket ikke at mor var borte savnet han veldig og mÅtte inn å titte på bilder av han ofte. Men han har aldri sovet borte og tviler på at han gjør det på mange år. Men det går fint, har ikke behov fot barnepass.

Endret 25. januar 2013 av HenLu

[AnonymBruker]

Nylander er jo gal, så henne setter jeg ingen lit til. At barn kan bli usikre tror jeg gjerne på, men jeg tviler VELDIG sterkt på at barn blir koko som voksne fordi de har en annen omsorgsperson enn mor en dag eller tre. Derimot så tror jeg gjerne at de som har latente psykiske ustabiliteter kan få dette forverret.

La oss si det slik at babyer som gjerne får mye nærhet/trygghet/respons og ikke opplever at mor er borte mye, og i tillegg er nære besteforelder/annen barnevakt som det er godt kjent med/trygg på.. å være borte litt da kan helst sikkert gå fint.

problemet med alle som roper høyt ut som hysteriske mødre og at forskning er tull, som en annen påpekte under her, er at selv om det går fint med din baby og babyen til XXXXX så går det plutselig ikke så bra med en annen baby. Men vedkommende hadde jo hørt fra alle andre mødre at det gikk HELT fint og null stress og det var bare hysterisk tull at babyen tok skade av det.

Dette var nemlig litt av greia med en vennine av meg, som overlot babyen en natt til en vennine.. babyen var helt fra seg!

Så hvorfor kalle oss hysteriske? Vi ønsker jo bare det beste for barna våre utifra de premissene og mulighetene vi har og råder over? Om du ble innlagt, ja det var noe du ikke rådet over.. og det gikk BRA!

Men det jeg er redd for er at det skal gi hvilepute til de uttallige (utad helt ressurssterke mødrene) Som henger på byen støtt og stadig, som drar på langweekender støtt og stadig og på ukeslange ferier med mannen for å dyrke kjærleiken..

Anonym poster: 0ae63e68331fbbe2b46b28b5b081fc70

[Vera Vinge]

Annet enn trilleturer med faren og farmoren mens jeg slappet av hjemme, var jeg første gang borte en kveld da gutten var tre mnd. Da la vi ham hos besteforeldre, og kom hjem fra fest før han hadde våknet første gang. Andre gang overnattet han alene (dvs. ble lagt, nattmatet og tatt opp om morgenen) hos besteforeldrene. Det virket helt uproblematisk. Han kjenner disse besteforeldrene veldig godt, da han har truffet dem minst en gang i uka siden han ble født og de er over snittet engasjerte besteforeldre, vil jeg si. Ville ikke hatt ham på overnatting borte så tidlig om det ikke var for det.

Men nå lyver jeg litt, for jeg var et par-tre timer på restaurant med venninner da gutten var to uker gammel. Men det ble for tidlig for meg. Tenkte nesten bare på ham, og klarte ikke å kose meg og slappe av. Også fordi jeg var redd for at han skulle bli veldig sulten før jeg rakk å komme meg hjem igjen (vi hadde ikke testet med flaske da, og jeg hadde ikke pumpet noe melk).

Han har ellers blitt passet av besteforeldre flere ganger, stort sett noen timer her og der med noen ukers mellomrom. Noen overnattinger, men ikke så mange ennå (han er nå 1 år). Jeg syns det er veldig positivt at han får så tett kontakt med besteforeldrene sine, og så lenge han framstår trygg, ser jeg ikke problemet med at han er litt borte fra oss i blant. Selv om akkurat nå som han nylig har startet hos dagmamma, ønsker vi at han skal være mest mulig sammen med oss foreldrene når han ikke er der.

Nylander er jo gal, så henne setter jeg ingen lit til. At barn kan bli usikre tror jeg gjerne på, men jeg tviler VELDIG sterkt på at barn blir koko som voksne fordi de har en annen omsorgsperson enn mor en dag eller tre. Derimot så tror jeg gjerne at de som har latente psykiske ustabiliteter kan få dette forverret.

Jeg syns ikke Nylander er gal. Jeg var skeptisk til henne før, men jeg syns faktisk hun har mye bra å komme med. Men når det gjelder dette temaet, mener jeg det må gå an å finne en middelvei, hvor man i hovedsak er der som en trygg omsorgsperson for babyene, samtidig som man kan slippe f.eks. far til uten at man skal frykte at barnet blir traumatisert.

[Citrus]

3-4 måneder sov vi borte og barnet ble passet. Jeg begynte å jobbe turnus igjen da han var 6 måneder. Jeg personlig syntes ikke det var noe problem å være borte i kort periode (en natt eller lignende) da barnet var baby, og han koste seg. Nå når han er 3 år er det vanskeligere i forhold til savn, men det er stas for han og besteforeldre/tanter osv å ha noe egentid med han.

[Eurybia]

Det virker som om hensynet til at de nybakte mødrene og fedrene skal få dra på turer, middag, kino, fest etc. heves over hensynet til den lille babyen som er helt avhengig av dem den første tiden.. Livet blir annerledes den første tiden med småbarn, og det er slik det skal være. Babyen trenger mammaen og pappaen sin hos seg, det er de den kjenner lukten av og stemmene til. Jeg får inntrykk av at mange er opptatt av å berolige mødre med utsagn som "bare dra på fest du, babyen har bare godt av å være alene med besteforeldre, tanter, onkler osv." Nei, det tror jeg ikke babyen har mer "godt av" enn om foreldrene er der sammen med den når den er så liten enda.