Fedmeoperasjoner. Trenger vi det egentlig?

[Gjest kiara_pusen]

Det er først og fremst snakk om at GBP ikke trenger å være den eneste løsningen for oss som sliter med overvekt og livstilsykdommer som følge av dette. Hvorfor kan ikke velferds staten Norge sponse fatcamp, mer gym i skolen, noen som griper inn før man er 25 år og veier 150kg. Det er mange som svikter på veien frem til operasjonskøen. Og jeg skulle ønske at man tenkte litt mer langsiktig enn bare den kortsiktige som operasjon i mine øyne er.

Jeg ønsker ikke leve et liv der jeg ikke kan drikke et stort glass vann når tørsten melder seg, eller spise halvparten av en barneporsjon eller være redd for mat pga man blir kvalm og uvel, Jeg vil lære å forstå og leve etter sammenhengen mellom aktivitet og kosthold, og ikke minst at det trenger ikke være lørdag hver eneste dag.

Det handler om å se hele mennesket å ta oss på alvor, ikke bare skjære litt i oss for å håpe at utfordringene som sitter i hodet forsvinner straks størrelsen på magesekken reduseres.

[altflyter]

Jeg tror det har med hva som er mulig å få til. Hvis man kunne operere bort avhengigheten til narkomane og alkoholikere, så er jeg ganske sikker på at det hadde blitt gjort. Hvis man kunne operere bort angst, depresjoner og personlighetsforstyrrelser, så hadde folk hoppet opp på operasjonsbordet med glede. Og dette er jo ikke snakk om de som har et par kilo over normal BMI heller, det er snakk om alvorlige tilfeller av overvekt.

Jeg synes det er rart at du ikke forstår hvor vanskelig det er hvis du sitter i andre enden av skalaen selv. Du sliter med anoreksi, sier det går dager mellom hvert måltid noen gang, og det regner jeg med at du vet at ikke er bra for deg? Men du klarer bare ikke å være flink hele tiden, du klarer ikke å bare ta deg sammen. Å kjempe mot sin egen kropp er sinnsykt hardt, og det gjelder for de som sliter med overvekt også.

nok en gang. Jeg vet så absolutt hvor vanskelig det er, men de aller fleste rundt meg, sier at jeg "bare" må spise, og dette føler jeg folk syntes er greit å si. Men du kan ikke si til en overvektig at vedkommende "bare" skal spise mindre. Hvorfor denne forskjellen? Begge deler er en sykdom som burde vært ansett som like vanskelig, men det er liksom mer synd på overvektige

[AnonymBruker]

nok en gang. Jeg vet så absolutt hvor vanskelig det er, men de aller fleste rundt meg, sier at jeg "bare" må spise, og dette føler jeg folk syntes er greit å si. Men du kan ikke si til en overvektig at vedkommende "bare" skal spise mindre. Hvorfor denne forskjellen? Begge deler er en sykdom som burde vært ansett som like vanskelig, men det er liksom mer synd på overvektige

Du har gjentatt deg selv mange ganger nå.

Anonym poster: afc9fae59ff65e31dd48aebe6b2f08eb

[Gjest kiara_pusen]

nok en gang. Jeg vet så absolutt hvor vanskelig det er, men de aller fleste rundt meg, sier at jeg "bare" må spise, og dette føler jeg folk syntes er greit å si. Men du kan ikke si til en overvektig at vedkommende "bare" skal spise mindre. Hvorfor denne forskjellen? Begge deler er en sykdom som burde vært ansett som like vanskelig, men det er liksom mer synd på overvektige

Overvekt alene er ingen sykdom.

Det er heller ikke greit å si til en anorektiker at vedkommende skal skjerpe seg å spise mindre, det blir for enkelt. Det handler om respekt og bli tatt på alvor uansett størrelse, tanker og følelser ift mat.

Det er stor forskjell å si at man ønsker flere alternativer til overvektige ift operasjonsspørsmålet og det å kalle oss alle syke fordi vi har for mange kilo og ikke for få.

[pingeline]

nok en gang. Jeg vet så absolutt hvor vanskelig det er, men de aller fleste rundt meg, sier at jeg "bare" må spise, og dette føler jeg folk syntes er greit å si. Men du kan ikke si til en overvektig at vedkommende "bare" skal spise mindre. Hvorfor denne forskjellen? Begge deler er en sykdom som burde vært ansett som like vanskelig, men det er liksom mer synd på overvektige

Jeg var på grensen til å bli tvangsinnlagt grunnet undervekt i ungdomen, så jeg kjnner til det evige maset om mat. Jeg kjenner også til det å bli "presset" til å gjøre noe som psyken gjør umulig å få til på egenhånd. "Det må bare gå ut," "du må bare spise selv om du ikke har lyst," "du må bare ta deg sammen!"

Dette var min mors redsel og frustrasjon, det var mine legers mas, det var alle som ikke hadde noe mer de kunne gjøre uten at jeg selv ble villig til å motta hjelp. Jeg gikk med på å ta medisin, ikke fordi jeg trodde den kom til å hjelpe, men for å få mine nærmeste til å bare ti stille og ikke mase så sinnsykt!

Men vet du hva? Du har feil inntrykk hvis du tror at overvektige ikke får samme maset. Tror du ikke legene deres maser på samme måte som dine og mine har gjort? Jo! Men vi er ikke der og hører samtalen. Tror du ikke deres nære venner og bekjente maser på dem for å legge om kostholdet/begynne å trene fordi de er bekymret for helsen deres? Og skuler litt hver gang de legger på for mye på middagstalerkene, eller spiser en is? Det kan jeg love deg at de gjør!

[Gjest white tiger]

Jeg har spiseforstyrrelser, såkalt uspesifisert, eller en god blanding av de forskjellige typene. Jeg skjønner veldig godt at det handler om mer enn å bare ta seg sammen. Problemet er at ikke alle klarer å se at problemet sitter i hodet, og at all verdens kunnskap om mat og trening, treningsplaner og dietter ikke nødvendigvis har noen effekt fordi man ikke klarer å endre psyken. Anorektikere og bulumikere blir henvist til psykolog, mens overspisere gjerne bare får en matplan og beskjed om å trene. Overspisere burde isteden fått skikkelig oppfølging de også, sånn at de hadde kunne fått orden på ting uten å måtte ty til en omfattende operasjon. Mange blir oppfattet som late og uten selvkontroll, mens de egentlig kan slite mye psykisk.

[altflyter]

Du har gjentatt deg selv mange ganger nå.

Anonym poster: afc9fae59ff65e31dd48aebe6b2f08eb

så fint at du kan delta med fornuftige innspill i debatten noen ganger må man gjenta seg selv for å få fram poenget sitt når det virker som om folk misforstår det man prøver å komme fram til

[Gjest brutal mann]

Ingen tvil om at psykolog hadde vert riktigere.

[Helen]

Det er først og fremst snakk om at GBP ikke trenger å være den eneste løsningen for oss som sliter med overvekt og livstilsykdommer som følge av dette. Hvorfor kan ikke velferds staten Norge sponse fatcamp, mer gym i skolen, noen som griper inn før man er 25 år og veier 150kg. Det er mange som svikter på veien frem til operasjonskøen. Og jeg skulle ønske at man tenkte litt mer langsiktig enn bare den kortsiktige som operasjon i mine øyne er.

Jeg ønsker ikke leve et liv der jeg ikke kan drikke et stort glass vann når tørsten melder seg, eller spise halvparten av en barneporsjon eller være redd for mat pga man blir kvalm og uvel, Jeg vil lære å forstå og leve etter sammenhengen mellom aktivitet og kosthold, og ikke minst at det trenger ikke være lørdag hver eneste dag.

Det handler om å se hele mennesket å ta oss på alvor, ikke bare skjære litt i oss for å håpe at utfordringene som sitter i hodet forsvinner straks størrelsen på magesekken reduseres.

Jeg vil råde deg til å få mer informasjon om GBP før du uttaler deg så bastant! De fleste kan fint drikke et stort glass vann når tørsten melder seg, men man klarer som regel ikke (det finnes unntak) å drikke det så fort som man tidligere gjorde. Til å begynne med kan man ikke spise så store måltider, men etterhvert så klarer de fleste å spise en passe porsjon middagsmat, som feks en potet, ei kjøttkake og grønnsaker.

Man lærer seg også etterhvert hva man tåler og ikke tåler og hvor mye man kan spise før man blir uvel. Det er ikke slik at man hele tiden må gå rundt å være redd for å få dumping, da kjenner man hvertfall ikke kroppen sin noe særlig.

[Gjest kiara_pusen]

Jeg vil råde deg til å få mer informasjon om GBP før du uttaler deg så bastant! De fleste kan fint drikke et stort glass vann når tørsten melder seg, men man klarer som regel ikke (det finnes unntak) å drikke det så fort som man tidligere gjorde. Til å begynne med kan man ikke spise så store måltider, men etterhvert så klarer de fleste å spise en passe porsjon middagsmat, som feks en potet, ei kjøttkake og grønnsaker.

Man lærer seg også etterhvert hva man tåler og ikke tåler og hvor mye man kan spise før man blir uvel. Det er ikke slik at man hele tiden må gå rundt å være redd for å få dumping, da kjenner man hvertfall ikke kroppen sin noe særlig.

Jeg kjenner mange som har tatt en slik operasjon der det har gått bra, og jeg kjenner to stykker der det ikke har gått bra i det hele tatt. De to er mitt skrekkbilde av hva GBP kan gjøre med et menneske. Og det er ingen fasit på forhånd hvem det kommer til å gå bra med og ikke. Eller hvor bra operasjonen kommer til å fungere.

Vi trenger å ha denne operasjonen tilgjengelig, men vi som overvektige trenger også et apperat underveis som gjør alle mulige grep slik at en slik operasjon ikke blir siste utvei. Operasjon er så lettvint så lenge de ikke tar hele mennesket på alvor, også de tankene som sitter i hodet. Det er velkjent at mange opererte sliter i etterkant av operasjonen med et tomrom som de erstatter med nye ting som feks sex, alkohol, shopping hva det måtte være.

Jeg er ikke imot at operasjonen finnes, men jeg savner et større støtteapperat rundt de som står i kø og de som blir opererte slik at det ikke går galt enten fysisk eller psykisk. Overvekt er enomt kompleks, det er ikke bare å spise mindre og bevege seg mer når man kommer i en vis vekt. Så jeg synes at også vi trenger å bli tatt på alvor underveis.

[Gjest Blubberella]

Denne diskusjonen går i samme retning som alle andre diskusjoner om undevekt og overvekt; at den ene gruppen har det verre enn den andre. Eller at den ene gruppen får mer pes og mas enn den andre. Greia er, som Pingeline er inne på, at man legger mest merke til det man selv står midt oppi. Hvis man sliter med undervekt eller spiseforstyrrelse der man spiser for lite eller kaster opp får man inntrykk av at det er mer greit å be disse gruppene om å ta seg sammen og slutte med det de gjør. Er man overvektig eller kjenner noen som sliter med overvekt ser man tydelig at overvektige får mye pes fra leger, familie og samfunnet generelt. Man får både blikk og kommentarer. De aller fleste sterkt overvektige får velmenende råd fra gud og hvermann om å spise mindre og trimme mer. De må bare innse realitetene og ta seg sammen, rett og slett. Da jeg har mest innblikk fra denne siden kjenner jeg meg ikke igjen i at anorektikere får beskjed om å ta seg sammen mens overspisere er syke og skal synes synd på. Fra min synsvinkel er det omvendt. Sånn fungerer verden. Man legger mest merke til det som er nærmest, og det er jo helt naturlig.

Når man innser dette kan man ta et steg tilbake og innse at alle former for avhengighet eller psykiske lidelser gjerne blir misforstått og ansett som lett å løse via quick-fix løsninger, enten det er operasjon eller "bare å skjerpe seg og ta seg sammen". Både anorektikere og overspisere vil nok oppleve å få beskjed fra både leger og andre folk i omgivelsene at de bare må ta seg sammen og slutte å leve sånn som de gjør. Det gjelder dessverre også andre psykiske lidelser. Og noen fysiske lidelser. Uvitenhet er roten til mye vondt.

[The Kitten]

Jeg er slankeoperert og stolt av det!

Ved en slankeoperasjon, fjerner man store deler av magesekken, OG kobler ut deler av tolvfingertarmen, Noe som gjør at i tilegg til å spise lite, tar ikke kroppen opp all næringen i maten man spiser.

Men ja, det er fullt mulig å gå opp i vekt igjen hvis man ikke passer seg.

Jeg pleier å si at en slankeoperasjon kun er ett verktøy.

Det er dessverre ikke bare bare å kutte ut mat, for det MÅ man ha unasett, og man må utsette seg for det daglig.

Det er også stort sett umulig å unngå situasjoner hvor det nærmest er uhøffelig å ikke forsyne seg av mat/kaker....

Jeg synes flere burde få denne hjelpen, og at kapasiteten må økes, så flere slipper å miste mange år av livet sitt som overvektige.

jeg var bare 20 når jeg gjorde det for 7 år siden, og jeg har aldri angret!! 65 kg lettere og livet er en lek:)

Anonym poster: 805545dbfd74b21310ca7e829c312dfb

Ville du ikke vært enda stolterer om du hadde klart å legge om livsstilen din uten hjelp av en slankeoperasjon?

Jeg hadde bulimi i flere år,og jeg måtte ha mat jeg også. Det må alle ha, og er ikke unikt for noen, så argumentet om at "mat kan man ikke holde seg unna" fritar ikke overvektige for det ansvaret de har for sin egen helse.

Når det kommer til sosiale situasjoner hvor mat er involvert, så er det fullt mulig å takke nei. Det er fullt mulig å forsyne seg med ett lite kakestykke, en vanlig porsjon etc. Normalvektige klarer dette, så hvorfor klarer ikke overvektige det?

[AnonymBruker]

Ville du ikke vært enda stolterer om du hadde klart å legge om livsstilen din uten hjelp av en slankeoperasjon?

Jeg hadde bulimi i flere år,og jeg måtte ha mat jeg også. Det må alle ha, og er ikke unikt for noen, så argumentet om at "mat kan man ikke holde seg unna" fritar ikke overvektige for det ansvaret de har for sin egen helse.

Når det kommer til sosiale situasjoner hvor mat er involvert, så er det fullt mulig å takke nei. Det er fullt mulig å forsyne seg med ett lite kakestykke, en vanlig porsjon etc. Normalvektige klarer dette, så hvorfor klarer ikke overvektige det?

Når man har en spiseforstyrrelse som overspising så er det dessverre ikke så enkelt. Mange har et elendig selvbilde og straffer seg selv ved å spise, for så å få det fysisk bekreftet - at man ikke er verdt noe fordi man er så feit. Forestill deg at du har vært igjennom utallige slankekurer, du har prøvd alle mulige varianter og klart å gå ned noen kilo kun ved hjelp av viljestyrke, og så skjer det noe på jobb, hjemme, ute eller et eller annet sted som slenger deg rett i bakken, og du må igjen straffe deg selv med mat fordi du nettopp har fått bekreftet utenfra at du ikke er verdt noe. Du vet at du er feit, du vet at du er ekkel, du vet at du gjør ting som du ikke burde, men likevel klarer du ikke å gjøre noe med det. De sosiale settingene du snakker om er ikke det verste. De færreste som lider av overspising vil overspise sammen med andre. De vil handle i smug, spise i smug, og så gråte av skam og skyldfølelse etterpå. Og når du har tippet 140-150-160 kg så er det ikke bare vanskelig, men tilnærmet umulig å gjøre noe med det.

De fleste normalvektige klarer å spise bare et lite kakestykke, fordi de ikke har et forstyrret forhold til mat.

Anonym poster: d7ddd495a019388c96477136e234b8ba

[The Kitten]

Når man har en spiseforstyrrelse som overspising så er det dessverre ikke så enkelt. Mange har et elendig selvbilde og straffer seg selv ved å spise, for så å få det fysisk bekreftet - at man ikke er verdt noe fordi man er så feit. Forestill deg at du har vært igjennom utallige slankekurer, du har prøvd alle mulige varianter og klart å gå ned noen kilo kun ved hjelp av viljestyrke, og så skjer det noe på jobb, hjemme, ute eller et eller annet sted som slenger deg rett i bakken, og du må igjen straffe deg selv med mat fordi du nettopp har fått bekreftet utenfra at du ikke er verdt noe. Du vet at du er feit, du vet at du er ekkel, du vet at du gjør ting som du ikke burde, men likevel klarer du ikke å gjøre noe med det. De sosiale settingene du snakker om er ikke det verste. De færreste som lider av overspising vil overspise sammen med andre. De vil handle i smug, spise i smug, og så gråte av skam og skyldfølelse etterpå. Og når du har tippet 140-150-160 kg så er det ikke bare vanskelig, men tilnærmet umulig å gjøre noe med det.

De fleste normalvektige klarer å spise bare et lite kakestykke, fordi de ikke har et forstyrret forhold til mat.

Anonym poster: d7ddd495a019388c96477136e234b8ba

Nå er det faktisk ikke slik at alle som er overvektige lider av overspisingslidelse.

Jeg utsatte meg selv for store helsefarer ved å ha bulimi. Det var jo noe jeg måtte gripe tak i før det ble forsent. Hvorfor skal det tillates at folk med overspisingslidelse ikke griper tak i egen situasjon før den går for langt? Hvorfor skal de stakkarsliggjøres og unnskyldes?

Til opplysning ble jeg frisk utelukkende ved hjelp av viljestyrke, og det var det vanskeligste jeg har gjort i hele mitt liv. Jeg sier ikke at man ikke skal få hjelp eller være redd for å be om det. Overspisingslidelse er en reell sykdom, og den er sikkert omtrent like fæl som bulimi, men som sagt er det ikke slik at alle overvektige har overspisingslidelse.

[AnonymBruker]

Nå er det faktisk ikke slik at alle som er overvektige lider av overspisingslidelse.

Jeg utsatte meg selv for store helsefarer ved å ha bulimi. Det var jo noe jeg måtte gripe tak i før det ble forsent. Hvorfor skal det tillates at folk med overspisingslidelse ikke griper tak i egen situasjon før den går for langt? Hvorfor skal de stakkarsliggjøres og unnskyldes?

Jeg har heller ikke sagt at alle overvektige har en spiseforstyrrelse. Noen er bare late, giddaslause eller alt for glad i mat. Sånn er det. Overspisere skal heller ikke stakkarsliggjøres eller unnskyldes, innlegget mitt var ment som en opplysning. Mange som har en overspisingslidelse har blitt usatt for traumer, overgrep, voldtekt eller annet misbruk, og når man har en ubehandlet, ofte fortrengt historie som ødelegger selvbildet så er det faktisk ikke så enkelt å bare "ta tak i" situasjonen. Man trenger kvalifisert hjelp til å komme gjennom det, og selv da er det fryktelig vanskelig å gå ned i vekt. En vektoperasjon kan i slike tilfeller være livreddende. Merk at jeg sier "i slike tilfeller". Jeg mener at samfunnet i dag helliggjør disse operasjonene og tilbyr dem til mennesker som aldri skulle hatt operativ hjelp. I de fleste tilfeller er det faktisk mulig å "ta seg sammen" og komme ned i vekt ved hjelp av trening, riktig kosthold og profesjonell hjelp, og da blir det en altfor enkel utvei å betale noen tusen for å få magesekken redusert. Har man ikke evne til å endre tankegangen vil en operasjon bare utsette det uunngåelige og de vil gå opp i vekt igjen.

Det jeg vil frem til er at det i enkelte tilfeller faktisk er den eneste utvei å velge operative inngrep for å redde liv.

Anonym poster: d7ddd495a019388c96477136e234b8ba

[AnonymBruker]

Hvorfor setter du opp to ulike lidelser mot hverandre?

Du vet hvor hardt det er å være anorektiker, det er faktisk like hardt å være kraftig overvektig. Man vet man har et problem, men det er ikke lett å bekjempe det.

I min omgangskrets så er det ikke lov å snakke dritt om noen av gruppene. Her på KG stenges tråder om anoreksi/bulimi ganske så kjapt, fordi man vet at det er en lidelse, det er ikke bare å skjerpe seg - det sitter i hodet.

Oppfølgningen av kraftig overvektige er elendig!

Hadde det vært en operasjon for selvskading eller anoreksi så hadde det garantert vært lange køer for det også. Folk vil jo ha hjelp.

Anonym poster: 379c6e90817010816e249e20355bb642

[AnonymBruker]

Ville du ikke vært enda stolterer om du hadde klart å legge om livsstilen din uten hjelp av en slankeoperasjon?

Jeg hadde bulimi i flere år,og jeg måtte ha mat jeg også. Det må alle ha, og er ikke unikt for noen, så argumentet om at "mat kan man ikke holde seg unna" fritar ikke overvektige for det ansvaret de har for sin egen helse.

Når det kommer til sosiale situasjoner hvor mat er involvert, så er det fullt mulig å takke nei. Det er fullt mulig å forsyne seg med ett lite kakestykke, en vanlig porsjon etc. Normalvektige klarer dette, så hvorfor klarer ikke overvektige det?

Da kan jo jeg si til deg at kan ikke du bare spise uten å kaste opp da, det gjør jo de aller fleste...

Anonym poster: 379c6e90817010816e249e20355bb642

[AnonymBruker]

"Dette funket for meg, da skal det funke for alle andre også!"

Ja, dette er tankegangen jeg ser enkelte her bruker. For, mennesker er jo overhodet ikke ulike og slikt.

Anonym poster: 6e7eed52f6be2190dad359cdcea327bd

[The Kitten]

Da kan jo jeg si til deg at kan ikke du bare spise uten å kaste opp da, det gjør jo de aller fleste...

Anonym poster: 379c6e90817010816e249e20355bb642

Hva tror du jeg gjør nå som jeg er frisk?

[AnonymBruker]

Hva tror du jeg gjør nå som jeg er frisk?

Men hva om noen hadde sagt det til deg da du var syk, hadde du likt det? Hadde det hjulpet?

Når man ikke vet hva personen sliter med så slenger man ikke ut påstander.

Anonym poster: 379c6e90817010816e249e20355bb642