Fedmeoperasjoner. Trenger vi det egentlig?

[altflyter]

Jeg lurer på en ting angående fedmeoperasjoner. Det er godt mulig jeg tar feil, så jeg spør.

Slik som jeg har forstått det, minsker de størrelsen på magesekken slik at man blir mett fortere, og det er det. Har jeg forstått det riktig?

For da er mitt neste spørsmål: kan de ikke oppnå det samme ved å bare spise mindre?

Er det da egentlig nødvendig å bruke så mye av samfunnets penger på dette om det bare er et spørsmål om selvkontroll?

Selv drev jeg med selvskading over lengre tid, og da fikk jeg beskjed om å ta meg sammen og slutte. Det var vanskelig, men jeg klarte det til slutt. For meg var dette en trøst i en vanskelig periode i livet.

Hvorfor er det sosialt akseptert å be folk med andre avhengigheter om å bare slutte, mens når det kommer til overvektige, så MÅ de ha operasjon?

Tenker da på ting som røyking, selvskading osv.

Jeg spør ikke for å henge ut overvektige. Jeg lurer oppriktig bare på dette.

Endret 18. januar 2013 av altflyter

[-lykke-]

Jeg har tenkt nøyaktig den samme tanken selv.

Om det er slik det fungerer, så er det jo faktisk bedre å gi de som er overvektige ordentlig veiledning og oppfølging (er mindre belastende for kroppen enn en operasjon, og). Tror det rett og slett det er mange som bare ikke vet nok om kosthold...

Kan jo hende det er mer komplisert enn at de "bare" krymper magesekken? Ikke vet jeg...

Endret 18. januar 2013 av -lykke-

[Sugerøret]

Vanskelig.

en som røyker kan jo bare slutte å kjøpe røyken eller unngå den.

samme for den som snuser, eller drikker seg dritings på øl. ??

En som er avhenging av mat, må faktisk i butikken. Og det er da det blir vanskelig.For mat MÅ en ha,selv om en er tykk.Da er skapene fulle igjen ikke sant?

Slankeoperasjon er fint om det blir brukt på rett person. Å trene når en er 40kg overvektig er vanskelig ,for ikke snakke om belastendes på kroppen.

Dessuten er det vel ingen som MÅ ha en operasjon.Men når alt annet er forsøkt og har feilet,hva står en igjen med da?

En personlig oppfølger,som kan mat /kosthold og som kan holde en med selvskap når suget kommer,ville jo vært fint.Men denne personen finnes ikke.

Ved en operasjon,vil magesekken bli mindre -og da er det ikke plass til mye mat i sekken.Da blir en jo mett fortere enn før.En kjenner da ikke mye sult tror jeg, som en f.eks vile gjort ved en slankekur.

Men slankekurer er vel feil,det må en kostholdsendring til -en varig en.Og om jeg ikke tar feil,så skal en ikke sulte seg til mindre vekt,da miste de fleste lysten til å gå ned i vekt. ?

[Gjest white tiger]

Det verste er at magesekken er veldig tilpasningsdyktig. Mange som får forminsket magesekken raser ned i vekt i begynnelsen fordi de rett og slett ikke klarer å spise så mye. Men etter hvert kan magesekken utvide seg, så hvis man ikke da har klart å få inn gode rutiner med kostholdet så er det fort gjort å begynne å legge på seg igjen. Kjenner ei som det har skjedd med. Hun tok fedmeoperasjon, raste ned i vekt, begynte så å legge på seg igjen, og er nå nesten like stor som før..

Det sitter som oftest i hodet.

[AnonymBruker]

Kjenner ei som har slankeoperert seg, og lever på pepsi max og andre usunne greier. Spiser ikke grønnsaker... Da burde man fått en straffegiro altså

Anonym poster: 998fe775853aeaaee0282e6845e52a94

[altflyter]

Vanskelig.

en som røyker kan jo bare slutte å kjøpe røyken eller unngå den.

samme for den som snuser, eller drikker seg dritings på øl. ??

En som er avhenging av mat, må faktisk i butikken. Og det er da det blir vanskelig.For mat MÅ en ha,selv om en er tykk.Da er skapene fulle igjen ikke sant?

Slankeoperasjon er fint om det blir brukt på rett person. Å trene når en er 40kg overvektig er vanskelig ,for ikke snakke om belastendes på kroppen.

Dessuten er det vel ingen som MÅ ha en operasjon.Men når alt annet er forsøkt og har feilet,hva står en igjen med da?

En personlig oppfølger,som kan mat /kosthold og som kan holde en med selvskap når suget kommer,ville jo vært fint.Men denne personen finnes ikke.

Ved en operasjon,vil magesekken bli mindre -og da er det ikke plass til mye mat i sekken.Da blir en jo mett fortere enn før.En kjenner da ikke mye sult tror jeg, som en f.eks vile gjort ved en slankekur.

Men slankekurer er vel feil,det må en kostholdsendring til -en varig en.Og om jeg ikke tar feil,så skal en ikke sulte seg til mindre vekt,da miste de fleste lysten til å gå ned i vekt. ?

jeg forstår hvor du vil hen, men det er sosialt akseptert å be selvskadere om å "bare" slutte. For meg var det en forferdelig vanskelig og tung prosess, og jeg må jo bruke kniver, sakser og spisse gjenstander daglig. Det er også slikt man MÅ omgås uansett. Er Ikke det mye det samme?

Og hva med røykere som er omgitt av røykende venner. Skal de bare kutte ut alle vennene sine?

[Sugerøret]

jeg forstår hvor du vil hen, men det er sosialt akseptert å be selvskadere om å "bare" slutte. For meg var det en forferdelig vanskelig og tung prosess, og jeg må jo bruke kniver, sakser og spisse gjenstander daglig. Det er også slikt man MÅ omgås uansett. Er Ikke det mye det samme?

Og hva med røykere som er omgitt av røykende venner. Skal de bare kutte ut alle vennene sine?

Er enig med deg i det. Men du må ikke bruke kniv for å overleve,sån helt teknisk

Det er vanskelig å være avhenging av ting,enten det er mat ,drikke eller andre ting. Hva synes folk om når andre sier " kan du bare ikke kutte ut xxxx" Det er ikke like lett

Da jeg sluttet å røyke (jippi.. ) Måtte mine røykendes venner holde seg vekk den første tiden.Dette for at jeg ikke skulle sprekke.Vi holdt gjevnlig kontakt pr.telefon og fb.Og ingen av mine venner synes det var rart og støttet meg fullt ut. Etter en stund,kom de på besøk som vanlig ,men måtte røyke ute.

[AnonymBruker]

Jeg er slankeoperert og stolt av det!

Ved en slankeoperasjon, fjerner man store deler av magesekken, OG kobler ut deler av tolvfingertarmen, Noe som gjør at i tilegg til å spise lite, tar ikke kroppen opp all næringen i maten man spiser.

Men ja, det er fullt mulig å gå opp i vekt igjen hvis man ikke passer seg.

Jeg pleier å si at en slankeoperasjon kun er ett verktøy.

Det er dessverre ikke bare bare å kutte ut mat, for det MÅ man ha unasett, og man må utsette seg for det daglig.

Det er også stort sett umulig å unngå situasjoner hvor det nærmest er uhøffelig å ikke forsyne seg av mat/kaker....

Jeg synes flere burde få denne hjelpen, og at kapasiteten må økes, så flere slipper å miste mange år av livet sitt som overvektige.

jeg var bare 20 når jeg gjorde det for 7 år siden, og jeg har aldri angret!! 65 kg lettere og livet er en lek:)

Anonym poster: 805545dbfd74b21310ca7e829c312dfb

[altflyter]

Er enig med deg i det. Men du må ikke bruke kniv for å overleve,sån helt teknisk

Det er vanskelig å være avhenging av ting,enten det er mat ,drikke eller andre ting. Hva synes folk om når andre sier " kan du bare ikke kutte ut xxxx" Det er ikke like lett

Da jeg sluttet å røyke (jippi.. ) Måtte mine røykendes venner holde seg vekk den første tiden.Dette for at jeg ikke skulle sprekke.Vi holdt gjevnlig kontakt pr.telefon og fb.Og ingen av mine venner synes det var rart og støttet meg fullt ut. Etter en stund,kom de på besøk som vanlig ,men måtte røyke ute.

teknisk. Greit. Der har du rett, men i realiteten er det faktisk umulig å unngå skarpe gjenstander...

[AnonymBruker]

Jeg tror det handler om viljestyrke, rett og slett. Det finnes mange mange mange mennesker som klarer å gå ned 50,60,70,100(!!) kg på egenhånd med oppfølging og kompetanse i ryggen.

Anonym poster: 6189def976710e5dd033fd112e9b4ce3

[Gjest kiara_pusen]

Det er lobotomi vi skulle hatt ikke slankeoperasjoner.

Det er for lett å få operasjon, det er for mange mangler med opplegget rundt. Ingen skal fortelle meg at du har prøvd alt av slankeverktøy som 20 åring eller 30 åring for den sagts skyld. Dette sitter i hodet. Vi overvektige har en enorm fornektelse ofte om vår egen vekt, og enten slanker vi oss feitere eller så spiser vi oss feitere.

Jeg er tung nok til å være kandidat til en slankeoperasjon, og jeg skammer meg noe helt enormt over at jeg har latt det gå så langt uten at jeg har tatt grep i hverdagen! Jeg nekter å stille meg i kø og er igang med en livstilsendring, er ikke syk ennå - men det er nå grepene må tas skal jeg sikre helsen min. Jeg har venninner som har tatt GBP og de har fullstendig tunnelsyn iforhold til at det bare er fordeler, det er feil. Du blir ikke slank av dette, du må alikevel gjøre jobben selv.

Nei, aldri i livet om jeg ville tatt en slik operasjon selv. Vi trenger å ha tilbudet, men det skulle vært mye strengere krav og oppfølging underveis og etterpå.

[altflyter]

Jeg er slankeoperert og stolt av det!

Ved en slankeoperasjon, fjerner man store deler av magesekken, OG kobler ut deler av tolvfingertarmen, Noe som gjør at i tilegg til å spise lite, tar ikke kroppen opp all næringen i maten man spiser.

Men ja, det er fullt mulig å gå opp i vekt igjen hvis man ikke passer seg.

Jeg pleier å si at en slankeoperasjon kun er ett verktøy.

Det er dessverre ikke bare bare å kutte ut mat, for det MÅ man ha unasett, og man må utsette seg for det daglig.

Det er også stort sett umulig å unngå situasjoner hvor det nærmest er uhøffelig å ikke forsyne seg av mat/kaker....

Jeg synes flere burde få denne hjelpen, og at kapasiteten må økes, så flere slipper å miste mange år av livet sitt som overvektige.

jeg var bare 20 når jeg gjorde det for 7 år siden, og jeg har aldri angret!! 65 kg lettere og livet er en lek:)

Anonym poster: 805545dbfd74b21310ca7e829c312dfb

så fint at du fikk en bedre livskvalitet! Men jeg undrer meg likevel over at det er stuerent å latterliggjøre f.eks selvskadere. Det er en avhengighet som er helt fordelig, og verden er spekket med grunner til å sprekke. Jeg hadde helt og holdent selvkontrollen å holde meg til. Hvorfor er det greit å be meg om å "bare" ta kontroll og ikke overvektige?

Og jeg mener ikke at man "bare" skal kutte ut mat, men kanskje stoppe før man blir stappmett? Jeg har anoreksi, og går ofte i dagevis uten å spise, og spiser meg aldri mett. Det er ikke behagelig, men det er fult mulig.

Endret 18. januar 2013 av altflyter

[Gjest kiara_pusen]

så fint at du fikk en bedre livskvalitet! Men jeg undrer meg likevel over at det er stuerent å latterliggjøre f.eks selvskadere. Det er en avhengighet som er helt fordelig, og verden er spekket med grunner til å sprekke. Jeg hadde helt og holdent selvkontrollen å holde meg til. Hvorfor er det greit å be meg om å "bare" ta kontroll og ikke overvektige?

Og jeg mener ikke at man "bare" skal kutte ut mat, men kanskje stoppe før man blir stappmett? Jeg har anoreksi, og går ofte i dagevis uten å spise, og spiser meg aldri mett. Det er ikke behagelig, men det er fult mulig.

En brannfakkel iforhold til overvektsproblematikken er at mange overvektige har den siste spiseforstyrrelsen; overspising.

Det er fullt og helt en spiseforstyrrelse det også som bør tas på alvor. Trangen til å spise forsvinner ikke selv om du er operert.

[altflyter]

En brannfakkel iforhold til overvektsproblematikken er at mange overvektige har den siste spiseforstyrrelsen; overspising.

Det er fullt og helt en spiseforstyrrelse det også som bør tas på alvor. Trangen til å spise forsvinner ikke selv om du er operert.

men burde ikke da terapi vært en bedre og sunnere løsning?

[Gjest kiara_pusen]

men burde ikke da terapi vært en bedre og sunnere løsning?

Det burde det absolutt. Men når de som står i kø for fedmeoperasjon blir bedt om å lyve i samtalen med kirugen av andre i samme situasjoner sier det jo seg selv at det er mye fornektelse ute å går...

All respekt til de som tar tak i eget liv og vaner, men operasjon er ikke alltid den beste løsningen for overvektige.

Jeg forstår ikke hvorfor man ikke bare kan fortsette vanene man må begynne med før operasjonen uten å bli operert. Du går jo garantert ned i vekt med kcal underskudd og mye vann.

[AnonymBruker]

Man veier ikke 150 kg fordi "Jeg liker Stratos". Problemet sitter i hodet. Og fastlegen burde heller gi henvisning til psykolog enn henvisning til slankeoperasjon.

Anonym poster: 1fe8637f61988c67ddc66dcaf60db058

[AnonymBruker]

Dette er typisk tankegang for de som ikke har peiling på hva de snakker om. GBP tilbys bare til de som har BMI over 35 (hvis ikke grensa har blitt høyere?), og det er mye man må gjennom for i det hele tatt å bli vurdert for en slik operasjon, deriblant kurs, samtaler med leger, psykologer osv. ++. Når et menneske er oppe i 150 kilo + (og det i en alder av f.eks. 25..!), da er man langt forbi "bare spise litt mindre, så går det bra til slutt vettu, viljestyrke er alt du trenger!" (som for øvrig er en latterlig påstand å argumentere med - hvordan måler dere egentlig det? kanskje jeg da skal si at du burde ha viljestyrke til å slutte å kutte deg da, og at dét alene vitterlig burde holde?) - da trenger man en annen type verktøy, litt sånn som selvskadere som til slutt legges inn på psykiatrisk og får tilbud om oppfølging, medisiner osv. Greia med GBP er at den er en type verktøy du ikke kan 'skippe' når du først har gjort det - 2/3 av magesekken er jo borte. Og det skal ekstreme mengder mat kombinert med lang, lang tid til før den kan tenkes å utvide seg igjen - da skal du overspise i temmelig store kvanta, for å si det mildt. Dette har jeg for øvrig kun sett 1 eksempel på, men dette mennesket mistrivdes så fælt i sin nye kropp at h*n overspiste med vilje for å få tilbake overvekten sin (true story). Tilbakefall finnes det mange eksempler på andre steder også, så det er ikke et argument, med mindre det også omfatter disse gruppene.

Jeg for min del lurer på hvorfor det er helt legitimt å henge ut denne gruppen (la oss være ærlige - det er mye mer legitimt å mobbe feite enn sykelig tynne, det vet vi alle), mens selvskadere, røykere, anorektikere osv. blir skjermet for all hets - for dem er det bare så synd på, av en eller annen merkelig grunn. Kanskje vi skal slutte å behandle folk med spiseforstyrrelser - det er jo bare å begynne å spise igjen; viljestyrke burde være nok, eller hva?! Eller folk med kols - det er jo selvforskyldt det også, og de burde jo ha visst bedre, så siden det er deres egen skyld at de kan dø ved 60-årsalderen er liksom ikke samfunnets problem.. Og det beste er jo dere som sliter med ymse psykiske greier selv og dynker dere i selvmedlidenhet, mens dere mangler totalt evnen til å se at andre enn dere selv også kan slite, og at det helt fint kan være lignende - eller 'verre' - grunner til at GBP-kandidater har havnet i den situasjon hvor de til slutt endte opp som sykelig overvektige.

Det er jo fullt mulig for deg med anoreksi å bare spise litt mer da, eller hur? Det er jo bare et spørsmål om selvkontroll, og jeg synes ikke vi skal måtte bruke masse skattepenger på psykiatrihjelp til disse - det er jo bare å ta seg sammen liksom..

...

For en holdning å ha til andre mennesker. I mine øyne bør nemlig alle sykdommer tas på alvor og behandles så godt det lar seg gjøre - det er tross alt en av grunnene til at vi har en velferdsstat. Den skal hjelpe alle borgerne i staten, og vi har alle ulike behov. Det er et spleiselag, og da går det ikke an å ekskludere grupper som betaler i spleiselaget - hvorfor i all verden skal jeg betale for dine psykiatertimer; jeg trenger jo ikke psykiater selv? Dersom alle skulle tenke sånn blir det ikke mye hjelp å få for noen.

Jeg tror også mange her gjør lurt i å lese seg opp på GBP før de uttaler seg, da det forekommer meg meget tydelig at flertallet i denne tråden ikke aner hva de snakker om overhodet.

Anonym poster: 71e60705a7fe2c46889c30b75c39344c

[Sugerøret]

Dette er typisk tankegang for de som ikke har peiling på hva de snakker om. GBP tilbys bare til de som har BMI over 35 (hvis ikke grensa har blitt høyere?), og det er mye man må gjennom for i det hele tatt å bli vurdert for en slik

...

Jeg tror også mange her gjør lurt i å lese seg opp på GBP før de uttaler seg, da det forekommer meg meget tydelig at flertallet i denne tråden ikke aner hva de snakker om overhodet.

*klippet innlegg*

Anonym poster: 71e60705a7fe2c46889c30b75c39344c

For et flott svar!

Utrolig bra skrevet og jeg er så hjertens enig.(bare at jeg klarer ikke å skrive ting slik du har gjort)

[pingeline]

Jeg tror det har med hva som er mulig å få til. Hvis man kunne operere bort avhengigheten til narkomane og alkoholikere, så er jeg ganske sikker på at det hadde blitt gjort. Hvis man kunne operere bort angst, depresjoner og personlighetsforstyrrelser, så hadde folk hoppet opp på operasjonsbordet med glede. Og dette er jo ikke snakk om de som har et par kilo over normal BMI heller, det er snakk om alvorlige tilfeller av overvekt.

Jeg synes det er rart at du ikke forstår hvor vanskelig det er hvis du sitter i andre enden av skalaen selv. Du sliter med anoreksi, sier det går dager mellom hvert måltid noen gang, og det regner jeg med at du vet at ikke er bra for deg? Men du klarer bare ikke å være flink hele tiden, du klarer ikke å bare ta deg sammen. Å kjempe mot sin egen kropp er sinnsykt hardt, og det gjelder for de som sliter med overvekt også.

[altflyter]

Dette er typisk tankegang for de som ikke har peiling på hva de snakker om. GBP tilbys bare til de som har BMI over 35 (hvis ikke grensa har blitt høyere?), og det er mye man må gjennom for i det hele tatt å bli vurdert for en slik operasjon, deriblant kurs, samtaler med leger, psykologer osv. ++. Når et menneske er oppe i 150 kilo + (og det i en alder av f.eks. 25..!), da er man langt forbi "bare spise litt mindre, så går det bra til slutt vettu, viljestyrke er alt du trenger!" (som for øvrig er en latterlig påstand å argumentere med - hvordan måler dere egentlig det? kanskje jeg da skal si at du burde ha viljestyrke til å slutte å kutte deg da, og at dét alene vitterlig burde holde?) - da trenger man en annen type verktøy, litt sånn som selvskadere som til slutt legges inn på psykiatrisk og får tilbud om oppfølging, medisiner osv. Greia med GBP er at den er en type verktøy du ikke kan 'skippe' når du først har gjort det - 2/3 av magesekken er jo borte. Og det skal ekstreme mengder mat kombinert med lang, lang tid til før den kan tenkes å utvide seg igjen - da skal du overspise i temmelig store kvanta, for å si det mildt. Dette har jeg for øvrig kun sett 1 eksempel på, men dette mennesket mistrivdes så fælt i sin nye kropp at h*n overspiste med vilje for å få tilbake overvekten sin (true story). Tilbakefall finnes det mange eksempler på andre steder også, så det er ikke et argument, med mindre det også omfatter disse gruppene.

Jeg for min del lurer på hvorfor det er helt legitimt å henge ut denne gruppen (la oss være ærlige - det er mye mer legitimt å mobbe feite enn sykelig tynne, det vet vi alle), mens selvskadere, røykere, anorektikere osv. blir skjermet for all hets - for dem er det bare så synd på, av en eller annen merkelig grunn. Kanskje vi skal slutte å behandle folk med spiseforstyrrelser - det er jo bare å begynne å spise igjen; viljestyrke burde være nok, eller hva?! Eller folk med kols - det er jo selvforskyldt det også, og de burde jo ha visst bedre, så siden det er deres egen skyld at de kan dø ved 60-årsalderen er liksom ikke samfunnets problem.. Og det beste er jo dere som sliter med ymse psykiske greier selv og dynker dere i selvmedlidenhet, mens dere mangler totalt evnen til å se at andre enn dere selv også kan slite, og at det helt fint kan være lignende - eller 'verre' - grunner til at GBP-kandidater har havnet i den situasjon hvor de til slutt endte opp som sykelig overvektige.

Det er jo fullt mulig for deg med anoreksi å bare spise litt mer da, eller hur? Det er jo bare et spørsmål om selvkontroll, og jeg synes ikke vi skal måtte bruke masse skattepenger på psykiatrihjelp til disse - det er jo bare å ta seg sammen liksom..

...

For en holdning å ha til andre mennesker. I mine øyne bør nemlig alle sykdommer tas på alvor og behandles så godt det lar seg gjøre - det er tross alt en av grunnene til at vi har en velferdsstat. Den skal hjelpe alle borgerne i staten, og vi har alle ulike behov. Det er et spleiselag, og da går det ikke an å ekskludere grupper som betaler i spleiselaget - hvorfor i all verden skal jeg betale for dine psykiatertimer; jeg trenger jo ikke psykiater selv? Dersom alle skulle tenke sånn blir det ikke mye hjelp å få for noen.

Jeg tror også mange her gjør lurt i å lese seg opp på GBP før de uttaler seg, da det forekommer meg meget tydelig at flertallet i denne tråden ikke aner hva de snakker om overhodet.

Anonym poster: 71e60705a7fe2c46889c30b75c39344c

jeg har fått beskjed om at jeg bare må ha vilkestyrke til å spise og vilkestyrke til å slutte å kutte meg. Det har jeg jo allerede sagt, og jeg føler at det anses som "greit". Men det er så absolutt ikke så enkelt, men likevel får jeg høre dette hver bidige dag, så min erfaring er at anorektikere, deprimerte og selvskadere får mer enn nok hets de og!

Jeg sier absolutt ikke at overvektige ikke skal få den hjelpen de trenger, men en operasjon er farlig og risikofylt. Har samfunnet lagt inn nok resursser til at man kan få hjelp på andre måter mot denne formen for spiseforstyrrelse?