Enebarn, se hit!

[Gjest Daenerys]

Jeg er enebarn. Har til tider mislikt det, men ikke mye egentlig. Fikk stebrødre etterhvert.

Har også stor familie, var alltid en kusine eller fetter å leke med. Og hadde mange venner som barn, det tror jeg er viktig Så jeg har aldri vært ensom.

[Gjest Enebarn]

Jeg synes det er veldig greit! Men nå er jeg jo vant til å vokse opp uten så mange rundt meg. Jeg er veldig glad i ro og stillhet og den muligheten til å ha litt alenetid... Jeg ser hvordan småsøsknene til vennene mine alltid løper rundt og herjer og nekter å la dem være i fred. Så akkurat i oppveksten er jeg veldig glad jeg slapp alt maset.

Men som sagt, det er jo mer hva man er vant med.

[AnonymBruker]

Eg har to ungar, dei går i same barnehage, null stress med å hente to. Det endrar seg jo når den eldste byrjar skulen, men det er berre eit år ettersom dei er tett i alder. Eg må planleggje fritida mi etter ungane, og det hadde eg mått uansett kor mange eg hadde hatt. Forskjellen ligg som sagt i, at når eg berre har ein unge (viss den eine er vitjar ein ven o.l), er det ekstremt roleg her Ingen å krangle med osv. Men like mykje "arbeid" på meg, ettersom ungen eg er åleine med treng meg meir, til leik osv, medan når dei er saman, leiker dei stort sett åleine.

Å få ein unge til i din situasjon er kanskje ikkje så lurt - men eg har vore i same situasjon, og det endte med at me vart skilte. Likevel angra eg ikkje eit sekund på at me fekk ein til! Dei er to om å dele det å ikkje bu saman med begge foreldra. Den situasjonen, der dei bur i lag med meg, og er hjå far sin annakvar helg, er dei saman om. Ingen problemer hittil (2,5 år etter), men vert det vanskeleg for dei, har dei kvarandre, dei er i same situasjon. Det er eit argument for.

Jeg vet ikke helt om jeg syns det er et argument for. Jeg er ganske sikker på at dersom vi får et til så blir det brudd. Og jeg har en dårlig følelse for å med viten og vilje gå inn for et barn til og være ganske sikker på at det ikke går bra mellom oss. Jeg klarer ikke å rettferdiggjøre det. Hadde vi ikke hatt problemer i utgangspunktet så hadde saken stilt seg annerledes.

Anonym poster: ed96f9d7c4726f1f74843fe84788a010

[AnonymBruker]

Har du mer lyst på et barn til enn det mannen din har(eller er det bare jeg som overtolker litt mellom linjene)? For jeg mener at det er forskjell på at begge to ønsker et barn til, men føler at det kan bli slitsomt, og at bare den ene virkelig føler for å få flere barn. Er man usikker på om man egentlig vil ha flere, men vurderer det bare fordi barnet skal få søsken, vil jeg absolutt ikke anbefale det. Hvis dere begge virkelig ønsker et barn til, ville jeg sagt "go for it!" Men det viktigste er at barnet deres føler seg ønsket, elsket og har et trygt sosialt nettverk rundt seg. Og det kan man uansett om man har søsken eller ikke.

Anonym poster: d1977290a13e70abc038ab1c6a5e493a