Enebarn, se hit!

[Solbærsaft]

Jeg har søsken, men siden de var voksne da jeg ble født, så har jeg vokst opp som enebarn og mine søsken har vært mer som tanter og onkler som jeg kun har møtt i familieselskaper to-tre ganger i året.

Savnet veldig en søster eller bror å vokse opp med. Savner fremdeles å ha en søster/bror - selv om jeg har det i blodsbånd, så har jeg ikke det sosialt sett.

[2shy]

Her var det svar som var i to ender av skalaen

Dere som savner søsken nå som dere er voksne, bærer dere nag til foreldrene deres?

Anonym poster: ed96f9d7c4726f1f74843fe84788a010

Jeg bærer nag til foreldrene mine til så mangt Men nei, som voksen forstår jeg godt hvorfor det holdt med en unge.

Et vennepar fikk en unge til bare for å gi barnet de hadde et søsken. De har stadige kriser i forholdet som ikke akkurat har bedret seg etter unge nr 2. Så jeg råder dere til å kjenne etter hva som er viktig

[AnonymBruker]

Jeg kjedet meg aldri da jeg vokste opp. Jeg ble vant til aleneaktiviter noe som bl.a. gjorde meg glad i å lese. Samtidig så var søsken et savn og jeg valgte derfor å få flere barn. I voksen alder, med gamle foreldre så skulle jeg ønske vi var flere om å dele byrdene. Nå er foreldre døde og jeg føler meg rimelig alene. Uten foreldre, uten søsken og uten noen å dele livet mitt med.

Anonym poster: 989a0424639baf4f504ba2d813c1b399

[Moderfavn]

Min mann påstår at han aldri har ønsket seg søsken. Han fyller snart 35, og mener fremdeles at han trives med å være enebarn. Vi får se hva han sier når de gamle blir riktig gamle og pleietrengende. Selv har jeg søsken, og stortrives med det, men var veldig fornøyd som enebarn mine første åtte leveår.

[totes_mc]

Jeg syns det er helt greit å være enebarn. Jeg lekte mye med meg selv da jeg var yngre, og var kanskje ikke så sosial som andre barn. Likevel føler jeg meg mer selvstendig enn de som har søsken. Jeg måtte jo klare meg med meg selv

[Gjest Gjest]

Det å kjede seg var der minste problemet, jeg ble veldig flink til å leke selv. Noe helt annet var savnet etter "noen", å være en liten familie synes jeg var trist. Jeg følte meg annerledes. Etterhvert som jeg har blitt eldre har savnet blitt enda større. Og ikke minst for mine barn som igjen får liten nær familie da min mann kun har en bror. I tillegg faller jo "ansvaret" for mine foreldre kun på meg nå når de begynner å bli eldre og slite med helsa. Ikke lett når jeg bor i en annen del av landet. Hva om de kommer på sykehjem og jeg er det eneste med ansvaret for å besøke dem? Huff, nei.

[AnonymBruker]

Er paa en maate enebarn, da jeg har en halvbror som er 10 aar eldre enn meg. Vi bodde sammen fra jeg ble født til han flyttet som 16 aaring til vaar mors hjemland for aa gaa paa skole (hans far, vaare besteforeldre og onkel paa mor siden bor i dette landet). Har levd som "enebarn" etter dette, da jeg og min bror møttes kun i ferier naar jeg bodde sammen med mine foreldre.

Har aldri ønsket flere søsken under oppveksten, men merker at jeg begynner aa kjenne paa ensomheten naar det kommer til aa ta vare paa/ hjelpe min far. Han er eldre og har sine ting han sliter med. I tillegg bor jeg 150 mil fra mine foreldre og jeg kan ikke be min bror som bor nærmere om hjelp, da han ikke er hans far.

Jeg har et nært og godt forhold til min bror og selv om vi i voksen alder ser hverandre svært sjeldent pga. avstanden saa ringer vi til hverandre hver uke. Jeg vet at jeg har han aa støtte meg til naar det kommer til vaar mor, men med min far er jeg helt alene siden han har nok med sin egen.

Anonym poster: 72d5bb2adc99018e48d981332ad973d0

[Gjest Spiderpig]

Min samboer er enebarn og han kunne virkelig ønske han hadde søsken. Han syntes det var dritkjipt å være "alene" hele oppveksten og misunner meg som har 3stk.

[Anglofil]

Både mannen og jeg er enebarn, ingen av oss har noen gang ønsket oss søsken.

For meg er det vanskelig å savne noe jeg aldri har opplevd, og har aldri hatt et savn etter søsken. For meg handler det mye om hvordan man blir fulgt opp som barn. Jeg hadde en flott oppvekst, og jeg fikk et tett bånd til mine foreldre, men de var alltid veldig flinke til å sosialisere meg med andre barn. Så lenge barnet har muligheten til å utvikle seg og leke med andre barn ser jeg ikke problemet.

Jeg kan ikke fordra når folk sier "stakkars deg". Det har jeg faktisk fått høre opptil flere ganger. Det er ekstremt provoserende. Rett og slett fordi mine foreldre gav meg en utrolig flott oppvekst, det har da aldri vært synd på meg!

Alt har sine fordeler og ulemper, men for meg har fordelene med å være enebarn vært mye større enn ulempene, ergo har jeg aldri sett på dette som et problem.

Det har kanskje også litt med hvordan man er som person. Jeg er introvert og alltid likt mitt eget selskap. Jeg blir sliten av for mange mennesker, derfor er jeg egentlig veldig glad for at jeg ikke har søsken. Andre mennesker tapper meg for energi, selv om jeg selvfølgelig også har behov for å være sosial, dog ikke i ubegrensede mengder. Sånn er også mannen min.

Mvh Yvonne

Endret 8. januar 2013 av Yvonne

[Gjest Gjest]

min kjæreste er enebarn. Han forteller det var og er ensomt. han har ingen å støtte seg til når foreldrene er borte,ingen å bli onkel til ect. han liker å ha tid for seg selv,han er jo b\vant til det og takler ikke mas og stress med andre over tid så godt.

min x sine foreldre var enebarn begge 2. dem er veldig egenrådige og ser ingen andre enn seg selv. min x hadde ingen familie kunn foreldrene,det blir ganske stusselig ved bursdager og jul kan jeg si.

Men jeg må presisere at man får ikke barn for at barna skal ha søsken ,man får kunn barn om man elsker hverandre og kan gi barnet ett trygt og godt hjem.uten dette fungerer ikke livet !!

[AnonymBruker]

Enebarn her også. Ingen problem i oppveksten, har flotte foreldre og en liten, men "tett" familie rundt oss. har tilbrakt mye tid med søskenbarn etc.

Men, som flere andre sier, nå som voksen så skulle jeg gjerne hatt noen å dele ansvaret med. Mine onkler og tanter bor dessverre langt unna, og med en syk mor og en farmor som begge trenger hjelp til en del samtidig som vi har små barn så kan det bli litt mye i perioder. Går greit, men hadde absolutt vært fint å være fler til å dele på ansvaret.

Samboeren min har en bror, men de har ikke så god kontakt dessverre så barna våre har ikke så mange rundt seg utover besteforeldre og en oldemor. Akkurat det er litt synd.

Anonym poster: f1abab9c5671435552811d7ed104eea2

[AnonymBruker]

Jeg savnet jo søsken da jeg var liten, men kan ikke si at det var synd på meg for det. Jeg har levd veldig bra som enebarn, og etterhvert enebarn med fire foreldre (skilsmisse). Men jeg har selv valgt å få flere barn, og det av to hovedgrunner:

- Jeg har hele veien hatt enormt mye fokus på meg, på godt og vondt. Mye forventningspress, utsatt for mye voksenprat og vært del av et voksenmiljø. Alltid mye "fuss" og oppmerskomhet, noe som på en side førte til veldig stor (malplassert) selvtillit, og samtidig en redsel for aldri å gjøre det bra nok.

- Som voksen er det jo rett og slett dritalt å ha totalansvaret for fire gamlinger. Nå er mine foreldre fremdeles oppegående, men å løpe i skytteltrafikk mellom hjemmene deres og etterhvert diverse eldresentre om noen år, ser jeg virkelig ikke fram til.

Men som sagt, det har ikke vært ille å være enebarn, og det har også hatt sine fordeler. Absolutt!! For meg er det likevel helt utenkelig å skulle ha bare ett barn, jeg ville ha en større flokk og skape flere forbindelseslinjer og et mindre sårbart system innen familien.

Anonym poster: b297e0fb55fb3571d5943eefaf98b65e

[La Bella]

Jeg er enebarn, og skulle ønske jeg hadde søsken. Savnet det perioder i barndommen, men var flink til å leke alene og trivdes i mitt eget selskap. Hadde også noen nabobarn på ca. samme alder som jeg lekte med. Husker likevel at jeg misunte venninner deres søskenkrangler og søskenkjærlighet. Følte selv at jeg ikke hadde noen "ordentlig" familie. Følte meg også til tider litt kvalt av all oppmerksomheten fra de voksne. Senere har jeg fått to stesøsken, men det var vanskelig i mange år. Heldigvis har vi fått et godt forhold de senere årene.

I dag savner jeg søsken mere, særlig med tanke på fremtiden. Når min mor dør, er jeg liksom alene igjen. Dersom hun skulle bli pleietrengende faller også alt ansvaret på meg. Jeg skylder henne jo såpass, men ser for meg at det kan bli tungt likevel.

Har ikke begynt å få barn selv ennå, men planlegger å få to eller flere, så de har hverandre når jeg forsvinner.

[AnonymBruker]

Er enebarn, ung voksen og har aldri ønsket meg eller savnet søsken(med unntak av et par urealistiske fantasier om å ha en 100 % hyggelig og kjempekul eldre bror eller søster).

Foreldrene mine er nå temmelig gamle, men fortsatt spreke. Hadde kanskje vært annerledes om de hadde vært syke, men man hører også ofte, både på nettet og i virkeligheten, at et av søsknene må stille opp for foreldrene, mens de andre dropper å gjøre noe. Så om du har et barn, er det garantert at det er alene om ansvaret, men har du flere, er det ikke garantert at de hjelper hverandre.

Er som Yvonne ganske introvert, og det har sikkert en del å si. Synes det var så deilig å komme hjem fra skolen og få en pause fra de andre barna selv om det var også hyggelig å ha venninner hjemme hos seg noen ganger.

Har følt meg ensom på noen andre områder i livet, men jeg tror ikke den ensomheten nødvendigvis hadde stilnet om jeg hadde hatt søsken. Skal jeg ha barn, skal jeg bare ha ett(muligens to med god avstand).

Så jeg synes at du kan ha ett barn med god samvittighet, men gi henne gjerne muligheten til å få godt nettverk. La henne møte søskenbarn/tremenninger ofte hvis hun går godt sammen med dem, ha venner hjemme hos seg så mye hun vil. Det tror jeg er viktig for enebarn.

Anonym poster: d1977290a13e70abc038ab1c6a5e493a

Anonym poster: d1977290a13e70abc038ab1c6a5e493a

[AnonymBruker]

Jeg ser det er flest som savner søsken i voksen alder.

Det gjør vondt langt inni meg å vite at jeg med stor sannsynlighet påfører barnet mitt et savn i voksen alder. Men samtidig får jeg meg ikke til å få et barn til med samboeren. Vil heller at barnet vi har får vokse opp med begge, enn at to blir koffertbarn.

Anonym poster: ed96f9d7c4726f1f74843fe84788a010

[Gjest imli]

Eg kritiserar ingen fordi dei berre får eitt barn, men er det lov å spørje kvifor grunnen du oppgir, TS, er at forholdet dykkar ikkje vil tole det? Kva vil det seie? Er forholdet dårleg, er det sjølvsagt dumt å få ein ny unge for å redde det. Det er ikkje det eg meiner. Men har de eit godt forhold, og er redd det skal verte øydelagt, eller er det dårleg? Sjølv om "ein er som ingen og to er som ti" på mange måtar stemmer, handlar det mest om støynivå/krangling/rot osv. Når ein fyrst har ein unge, er ein inne i familielivet med alt det inneber - å ta omsyn til ein unge når det gjeld foreldras fritid, barnehage/skule (med henting og levering og alt det der), bruke helgene til aktivitetar med ungen osv. På det området er det faktisk ikkje særleg stor forskjell med ein unge til... Litt dyrare, og sjølvsagt vanskelegare å få barnevakt jo fleire ungar, men elles ikkje så stor forksjell. Dette skriv eg berre fordi det verkar som om TS eigentleg har lyst på fleire barn (?).

[AnonymBruker]

Er enebarn. Har en uføretrygdet enslig mor med fysiske problemer allerede nå som hun er i 50-årene. Hun har også en psykisk diagnose. Faren min er død. Allerede nå, er jeg lei av å ta vare på henne. Den psykiske sykdommen hennes gjør henne til tider svært stygg i munn og hun har ingen andre i livet sitt enn meg. Absolutt alle andre har kuttet henne ut. Men jeg føler at jeg ikke kan det, fordi da har hun bokstavelig talt ikke et menneske igjen i livet sitt.

Det hadde vært veldig kjekt å hatt søsken slik at jeg slapp å være helt alene om å ta vare på henne.

Anonym poster: 8e2308c8aa58351c243cf758d2ab7d58

[AnonymBruker]

Eg kritiserar ingen fordi dei berre får eitt barn, men er det lov å spørje kvifor grunnen du oppgir, TS, er at forholdet dykkar ikkje vil tole det? Kva vil det seie? Er forholdet dårleg, er det sjølvsagt dumt å få ein ny unge for å redde det. Det er ikkje det eg meiner. Men har de eit godt forhold, og er redd det skal verte øydelagt, eller er det dårleg? Sjølv om "ein er som ingen og to er som ti" på mange måtar stemmer, handlar det mest om støynivå/krangling/rot osv. Når ein fyrst har ein unge, er ein inne i familielivet med alt det inneber - å ta omsyn til ein unge når det gjeld foreldras fritid, barnehage/skule (med henting og levering og alt det der), bruke helgene til aktivitetar med ungen osv. På det området er det faktisk ikkje særleg stor forskjell med ein unge til... Litt dyrare, og sjølvsagt vanskelegare å få barnevakt jo fleire ungar, men elles ikkje så stor forksjell. Dette skriv eg berre fordi det verkar som om TS eigentleg har lyst på fleire barn (?).

Det er dårlig. Hadde vi hatt et godt forhold er jeg ganske sikker på at vi hadde fått en ting. Det er dårlig fordi barnets far ikke er helt den faren jeg kanskje trodde han skulle bli. Mye faller på meg, og det er noe jeg ikke liker. Vi har snakket om dette flere ganger, uten særlig endringer.

Jeg vet ikke helt om jeg enig med deg at det ikke blir mer å gjøre med henting-levering, og generellt det å få kabalen til å gå opp med et barn til. Særlig ikke da det meste vil falle på meg, og jeg vil få mye mer å gjøre.

Han er ikke den faren jeg trodde, men likevel er han en god far på sin måte for barnet, og barnet vårt er jo veldig glad i han. Jeg har som du har skjønt egentlig lyst på et barn til, men jeg tror ikke det er verdt risikoen. Et annet aspekt av det er at dersom vi får et barn til, og det ender med brudd så har jeg ikke lyst til å se barna mine redusert tid, jeg vil se det hver dag..

Anonym poster: ed96f9d7c4726f1f74843fe84788a010

[Gjest imli]

Det er dårlig. Hadde vi hatt et godt forhold er jeg ganske sikker på at vi hadde fått en ting. Det er dårlig fordi barnets far ikke er helt den faren jeg kanskje trodde han skulle bli. Mye faller på meg, og det er noe jeg ikke liker. Vi har snakket om dette flere ganger, uten særlig endringer.

Jeg vet ikke helt om jeg enig med deg at det ikke blir mer å gjøre med henting-levering, og generellt det å få kabalen til å gå opp med et barn til. Særlig ikke da det meste vil falle på meg, og jeg vil få mye mer å gjøre.

Han er ikke den faren jeg trodde, men likevel er han en god far på sin måte for barnet, og barnet vårt er jo veldig glad i han. Jeg har som du har skjønt egentlig lyst på et barn til, men jeg tror ikke det er verdt risikoen. Et annet aspekt av det er at dersom vi får et barn til, og det ender med brudd så har jeg ikke lyst til å se barna mine redusert tid, jeg vil se det hver dag..

Anonym poster: ed96f9d7c4726f1f74843fe84788a010

Eg har to ungar, dei går i same barnehage, null stress med å hente to. Det endrar seg jo når den eldste byrjar skulen, men det er berre eit år ettersom dei er tett i alder. Eg må planleggje fritida mi etter ungane, og det hadde eg mått uansett kor mange eg hadde hatt. Forskjellen ligg som sagt i, at når eg berre har ein unge (viss den eine er vitjar ein ven o.l), er det ekstremt roleg her Ingen å krangle med osv. Men like mykje "arbeid" på meg, ettersom ungen eg er åleine med treng meg meir, til leik osv, medan når dei er saman, leiker dei stort sett åleine.

Å få ein unge til i din situasjon er kanskje ikkje så lurt - men eg har vore i same situasjon, og det endte med at me vart skilte. Likevel angra eg ikkje eit sekund på at me fekk ein til! Dei er to om å dele det å ikkje bu saman med begge foreldra. Den situasjonen, der dei bur i lag med meg, og er hjå far sin annakvar helg, er dei saman om. Ingen problemer hittil (2,5 år etter), men vert det vanskeleg for dei, har dei kvarandre, dei er i same situasjon. Det er eit argument for.

[AnonymBruker]

Jeg har en eldre bror og er veldig glad for det. Da vi var barn så ble jeg tøffere da jeg ble med broren min og kameratene hans på fotballkamper, klatring og utflukter, og ble formet mye på den tiden der. Klart, det ble mye krangling, men ville ikke vært det foruten. Var heller aldri ensom når foreldrene våre var vekk.

Nå som jeg er eldre så er det en stor trøst og støtte at når resten av familien ligger 6 fot under så vil vi forhåpentligvis bestå og fortsatt være nære i mange mange år, og vil være til stor hjelp når helsen til foreldre skranter og ved begravelser. Ville følt meg temmelig tom og lost uten han da.

Så om jeg skal ha barn en dag så vil jeg garantert ha to.

Anonym poster: d36ba41dbd859cdadfcd5e4638f734d5