Motivasjon og støtte til oss med psykiske lidelser

[altflyter]

Nå tror jeg at jeg skal legge bort iPaden og prøve å lese en kjedelig bok... Kanskje jeg får sove (håper det). Ønsker dere alle en riktig god kveld/natt videre!

Ikke la de tunge tankene ta overhånd. Husk at enten så går det bra, eller så går det over til dere alle!

[Gjest Yellow Taxi]

Husk at enten så går det bra, eller så går det over til dere alle!

Tolket jeg den galt eller er det egentlig særdeles upassende å le?

[Cupcake92]

Tolket jeg den galt eller er det egentlig særdeles upassende å le?

Hvordan tolket du den?

[Delusion]

Takk!

Ble litt tom, kjente i stad at jeg bare ville spy ut alt som skjer inne i hodet mitt, men det hadde vel ikke gitt så mye mening.

Kan heller begynne med å fortelle kort hvorfor livet mitt føles urettferdig tøft for tiden, så kanskje alt det andre jeg evt skriver, gir mer mening.

Jeg ble mobbet på ungdomskolen, noe som gjorde at jeg slet i lang tid etter. På samme tid, begynte en smerte i overarmene å bryte frem, kjente det spesielt godt om jeg holdt dem helt i ro over lengre tid eller rett og slett brukte dem for mye (men den kom og gikk, så tenkte ikke så mye på det da).

Av natur er jeg nok en ganske følsom sjel, som elsket å skape nye verdener i form av å skrive bøker og tegne. Dette er fremdeles lidenskapen min.

Ble alltid fortalt at jeg var er "sart sjel" når jeg var liten, så jeg var nok et enkelt offer for mobberne på ungdomskolen. Det stemmer nok veldig godt at jeg var "sart", for jeg husker jeg gjennom barndommen alltid var et engstelig barn. Mamma ble misbrukt gjennom sin oppvekst (av min morfar, som jeg er close, dette fikk jeg vite for 2 år siden...) så hun slet psykisk når jeg var yngre, noe som resulteerte i at jeg gikk rundt på tå - i frykt for å stresse henne slik at hun skrek til meg og "klikket"(som jeg sa den gangen).

Etter mobbingen slet jeg med å komme meg videre, selv om ungdomskolen var over, og jeg trodde jeg var "fri". Ettervirkningene slo meg hardt, og jeg slet med videregående, fikk meg ikke så mange venner, falt dypere og dypere ned i hullet. Hadde to patetiske forsøk på å ende alt, siste gangen ble jeg sendt til akuttmottaket ved sykehuset. Etter dette jobbet jeg beinhardt for å klatre ut av hullet mitt, jeg stod virkelig på. Smertene i skuldrene ble forresten verre for hvert år, og det ble mye legebesøk, behandlinger og frustrasjon.

Drømmen var å bli illustratør og forfatter, men hvem kan klare det uten fungerende armer? Det var iallefall det jeg fikk (og får) høre av min mor. "Du må revurdere yrkesvalget ditt!" Nei. Det går ikke.

Jeg kom meg så inn på en skole, som i utgangspunktet er svært vanskelig å komme inn på - og ALT er avhengig av talent. De ser ikke på karakterer, men siler folk ut i to omganger, med forskjellige oppgaver og intervjuer. Såklart ble jeg overlykkelig av å komme meg inn på denne skolen, for den er virkelig bra, og linjen er perfekt. I tillegg klarte jeg aldri å fullføre videregående (prøvde å ta 3 klasse om igjen, det fungerte svært dårlig), så denne muligheten pustet nytt håp i meg. Jeg flyttet til byen hvor skolen ligger, og gledet meg. Jeg hadde nå hatt 1 meget godt år, og alt virkelig som om det skulle falle på plass for meg.

Plutselig blir kroppen min verre, skuldrene ble ekstremt vonde. Hoftene, anklene, håndleddene, fingerleddene og albuene likeså. Jeg ble igjen kastet rundt til alle mulige spesialister, og de har i dag funnet ut at jeg har anlegg for en sjelden kronisk bindevevssykdom - som også ville gitt alle plagene mine mening. Dette går visst i familien, og til dags dato, venter jeg enda på svar om det virkelig er dette.

Jeg måtte iallefall ut i permisjon (beholder skoleplassen) til jeg har fått behandling nok til å klare å begynne igjen. Dette har ikke skjedd enda. Penger er et evig mareritt, nav og lånekassen er strenge OG treige, og snart havner jeg nok på sosialstønad.

1. desember ble jeg voldtatt, og har måtte streve med dette også oppi alt. Politianmeldelser, terapitimer, fysiske oppfølginger hos legevakt, gruppemøter, møter med advokat. Mannen (han var over 50 år) er funnet, han har bekreftet samleie, men mener jeg var 100% med på det. Hans forklaring var hårreisende, rett og slett.

Jeg aner ikke hva som skjer framover, om jeg noen gang kan bli frisk nok til å drive med det jeg elsker, eller om overgrepsmannen blir siktet. Alt er kaos nå, ingenting er sikkert, og jeg er sliten av å våkne opp og føle samme tomhet. Skyldfølelse, skam, nedstemthet. Jeg sover dårlig, går på sterke smertestillende, har av og til så vondt i hoftene at jeg beveger meg som en gammel dame. Jeg jobbet hardt gjennom flere, flere år for å få tilbake livsgleden - og POFF. Så ble alt erstattet av endeløse fysiske og psykiske smerter. Om igjen og om igjen. Hva faen er vitsen, dette er vel ikke å leve??

DET var min utblåsning, følte jeg fikk tømt hodet nå.

Endret 16. januar 2013 av Delusion

[Gjest Yellow Taxi]

Hvordan tolket du den?

Enten så går det bra, eller så går det over... Altså enten føler du deg bedre eller så...

Nei hoffameien, jeg kan faktisk ikke forklare den. Det blir for drøyt jeg blir sikkert kastet ut.

Alt ordner seg til slutt dere! La oss holde hender nå!

(Jeg har også flere diagnoser så jeg får lov til å spøke med slikt akkurat som afro-amerikanere kan si nigger).

[Cupcake92]

Enten så går det bra, eller så går det over... Altså enten føler du deg bedre eller så...

Nei hoffameien, jeg kan faktisk ikke forklare den. Det blir for drøyt jeg blir sikkert kastet ut.

Alt ordner seg til slutt dere! La oss holde hender nå!

(Jeg har også flere diagnoser så jeg får lov til å spøke med slikt akkurat som afro-amerikanere kan si nigger).

Jeg tror jeg skjønner hva du tenkte.

[Delusion]

Oi, beklager, min "korte historie" ble plutselig lang..!

[Gjest Yellow Taxi]

Oi, beklager, min "korte historie" ble plutselig lang..!

Du virker i alle fal svært reflektert og jeg får intrykk av at du allerede har jobbet mye med deg selv på den korte tiden du har hatt til å ta deg inn igjen. Det syns jeg du skal være stolt over, det er virkelig ikke noe alle i din situasjon hadde fått til!

Nav kan være vanskelige, men går som regel til slutt. Det virker som det er mer fornuftige menensker som behandler klagene, enn vanlige saksbehandlere.

Du har jo slik jeg forstår det en flott skoleplass som står og venter på deg. Det gir deg et holdepunkt og noe mental stabilitet. Hvordan tror du det blir å begynne der?

[Cupcake92]

Oi, beklager, min "korte historie" ble plutselig lang..!

Starter med å sende deg mange klemmer

Det der var vondt å lese, ingen fortjener å oppleve så mye dritt. Mobbing er dessverre noe de fleste har opplevd. Så kan man velge å gå ut av det svakere eller sterkere. Siden du har kommet deg så langt som du er nå, vil jeg tro at det har styrket deg.

Ikke revurder yrkesvalget ditt. Det er ditt liv, og du som skal bli lykkelig. Ikke moren din. Det er vanskelig når det kommer til familie, men noen ganger må man bare stenge ørene for det de sier.

Når det kommer til voldtektssaken, så vet jeg ikke hva jeg skal si. Bortsett fra at ingen fortjener å oppleve det, og den jævelmannen der fortjener å bli hengt etter ballene (hvis det er for drøyt å skrive får dere fjerne det, jeg oppfordrer selvfølgelig ingen til å gjøre det). Men fy faen. Hvordan går det med den saken? Kommer det noe lenger? Tror du han blir siktet?

Nei, det er ikke å leve. Det er jeg enig i. Men i perioder så lever ingen av oss. I perioder stopper livet vårt opp. Når ting går til helvete. Og selvom det nå føles som et bunnløst mørke, så kommer det bedre dager. Dager hvor du igjen tenker at det er herlig å leve. Selvom det ikke føles sånn akkurat nå. Noen ganger er det godt å bare få blåst ut det man tenker, få ut frustrasjonen. Da blir det ikke så tungt lenger. Og man føler seg heller ikke så ensom i all dritten.

Når du føler deg så langt nede, så husk hvor sterk du er. Du har opplevd så mye vondt, og du er fortsatt her. Du kjemper for å få tilbake alt du vil ha. Det er sterkt, og det står det mye respekt av.

Hva bruker du dagene dine til nå? Siden du ikke går på skole?

Endret 17. januar 2013 av Cupcake92

[Delusion]

Du har jo slik jeg forstår det en flott skoleplass som står og venter på deg. Det gir deg et holdepunkt og noe mental stabilitet. Hvordan tror du det blir å begynne der?

Jeg vet jeg hadde elsket det. Kjenner flere som går i 1 og 2 nå, og jeg følger med på hva de alle driver med. Det virker fantastisk, men såklart hektisk og krevende. Men det er det jeg vil! Jeg bare håååper at tilstanden min kan behandles på en eller annen måte. Jeg vet at sykdommen ikke kan kureres, men det kan funke med symptomlindrende fysioterapi. Har jeg IKKE sykdommen, kan det kanskje opereres. Men vi får se, egentlig. Linjen jeg vil ta bachelor i, er iallefall perfekt for det jeg vil.

Hva bruker du dagene dine til nå? Siden du ikke går på skole?

Jeg venter på behandling, bruker tid på å sove når jeg klarer det (blir ofte dårlig søvn pga smertene, og nylig flere ting å tenke på). Det er en del møter hos psyk. sykepleier, gruppeterapi og møter med advokat. Det er ikke kommet så mye lenger i saken tror jeg, jeg vet de skal avhøre en del andre som var på festen.

Heldigvis bor jeg i kollektiv (flyttet hit i lykkerus da jeg kom inn på skolen, og livet virkelig strålte), noe som gjør at det er folk rundt meg. Det hjelper.

Takk for støttende ord Jeg føler meg faktisk litt lettere nå.

[Gjest Animula]

Det var virkelig en sterk historie Delusion. Jeg er enig med de over, ikke gi opp drømmen din! Jeg har 'bare' vanlig kjedelig depresjon, som noen ganger er sterk. Det er helt sant at du allerede har vist masse styrke!

[Cupcake92]

Det var virkelig en sterk historie Delusion. Jeg er enig med de over, ikke gi opp drømmen din! Jeg har 'bare' vanlig kjedelig depresjon, som noen ganger er sterk. Det er helt sant at du allerede har vist masse styrke!

Det er jo ikke bare! En depresjon er mye, og er helt forferdelig. Det vil alltid være mennesker som har opplevd noe verre enn andre, men det gjør ikke din eller min (eller delusion) sin smerte noe mindre.

Endret 17. januar 2013 av Cupcake92

[Gjest Animula]

Det er jo ikke bare! En depresjon er mye, og er helt forferdelig. Det vil alltid være mennesker som har opplevd noe verre enn andre, men det gjør ikke din eller min (eller delusion) sin smerte noe mindre.

Tusen takk! Det har du nok rett i, det kan være vanskelig å forstå årsakene noen ganger, men det blir feil å sammenligne og vondt er vondt uansett. Kloke ord i natten!

[Delusion]

Tusen takk! Det har du nok rett i, det kan være vanskelig å forstå årsakene noen ganger, men det blir feil å sammenligne og vondt er vondt uansett. Kloke ord i natten!

Vondt er vondt uansett, helt rett. Jeg har hørt at det ofte kan føles verre for deprimerte å ikke ha håndfaste "grunner" som forklarer dem hvorfor ting er vondt. Det er jo forferdelig og ha det tøft, og ikke forstå hvorfor. Har også hørt at det er flere som får dårlig samvittighet, føler "jeg har ingenting å klage over!" og dette gjør det hele verre. Da blir det enda mer håpløst, og det går tilslutt på selvfølelsen, verdien.

En depresjon er en depresjon uansett, og det føles vondt, tung, håpløst og mørkt. Uansett årsak eller fortid.

Så det er ingenting som heter "bare vanlig kjedelig depresjon"!

Endret 17. januar 2013 av Delusion

[Cupcake92]

Fikk meg ihvertfall til å le. (Skal sies at jeg har forferdelig dårlig humor)

Tror vi alle her inne trenger det

[Gjest Animula]

Vondt er vondt uansett, helt rett. Jeg har hørt at det ofte kan føles verre for deprimerte å ikke ha håndfaste "grunner" som forklarer dem hvorfor ting er vondt. Det er jo forferdelig og ha det tøft, og ikke forstå hvorfor. Har også hørt at det er flere som får dårlig samvittighet, føler "jeg har ingenting å klage over!" og dette gjør det hele verre. Da blir det enda mer håpløst, og det går tilslutt på selvfølelsen, verdien.

En depresjon er en depresjon uansett, og det føles vondt, tung, håpløst og mørkt. Uansett årsak eller fortid.

Så det er ingenting som heter "bare vanlig kjedelig depresjon"!

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, det var veldig godt å høre nå.

[Gjest Animula]

Fikk meg ihvertfall til å le. (Skal sies at jeg har forferdelig dårlig humor)

Tror vi alle her inne trenger det

Hehehe Han letter nok snart..

[Cupcake92]

Hehehe Han letter nok snart..

Ja, jeg lo godt av den der altså

Hvordan går det med deg i natten?

[Gjest Animula]

Ja, jeg lo godt av den der altså

Hvordan går det med deg i natten?

Jeg håper at han/det er fotoshoppet...

Det svinger litt, men det går bedre enn det har de siste dagene. Du da?

[Gjest Lunekjær]

Her er det litt kaos for tiden. Eller, veldig mye kaos for å være ærlig. Jeg synes det er så utrolig vanskelig å skulle be om hjelp, føler at jeg ikke fortjener det. Sitter i en situasjon der jeg kjenner at noe MÅ skje, men skjønner ikke hvordan jeg skal klare å be om det..