Føler meg urettferdig behandlet

[Gjest Herr Heftig]

Foreldre er teite sånn. De er alltid villige til å tilgi djevelbarna sine, noe som selvsagt er urettferdig ovenfor englebarna.

[AnonymBruker]

Jeg er deprimert pga alt det som har SKJEDD pga måten hun har oppført seg på ovenfor meg og resten av familien. Vi visste ikke engang at hun hadde ADHD når jeg først ble deprimert.

Det handler vel heller om at du sliter som følge av at foreldrene dine ikke har skjermet deg, samtidig som de ikke har klart å gi søstra di rammene hun trengte under oppveksten. Foreldrene dine har nok hovedansvaret for at du sliter i dag. Samtidig er det opp til deg om du vil komme deg ut av depresjonen. Anbefaler derfor at du søker hjelp.

Anonym poster: 0aa980d882aa36f9248460bf37dfafd2

[Gjest oreokaka]

Skal jeg være ærlig tror jeg ikke det hjelper søsteren din særlig mye at foreldrene dine ikke sponser henne med lappen, når du fikk. Nå er søsteren din 18 år gammel, og sannsynligvis mye mer voksen enn hva hun var for 14-15 år siden. Og du skal vite at å leve med en ADHD-diagnose, er ikke enkelt. Det hjelper ikke at dere skal notere hver gale ting hun har gjort bak øret, for så å ikke hjelpe henne mange år senere fordi hun gjorde det og det i sin ungdom.

Tror du virkelig noe kan endre seg for deg, dersom søsteren din ikke får lappen hos foreldrene dine? Du blir ikke kvitt den depresjonen(?) du strevde med i disse årene mens søstra di var yngre.

Jeg foreslår at du begynner å se framover. Det var aldri din oppgave å oppdra søsteren din. Og selv om at jeg forstår at du følte et visst ansvar over å ta vare på henne, må du forstå at søsteren din sannsynligvis er et veldig godt menneske som har veldig lyst på lappen.

Dette handler jo om å få konsekvenser for å ikke holde reglene. Hun har jo skjønt at uansett hva hun gjør nå, så får hun ingen konsekvenser. Vi andre søsken fikk alltid konsekvenser når vi brøt regler, noe hun aldri fikk om hun brøt samme regler. Nesten så jeg får lyst til å tatovere meg, bare for å se om jeg faktisk blir arveløs eller ikke.

[Gjest oreokaka]

Det kom forresten ikke frem i innlegget mitt, men lillebroren min har også ADHD (er nok derfor jeg forsto hva du mente). Jeg har i 13 år opplevd MYE forskjellsbehandling. Ikke at jeg har vært perfekt selv, men jeg er virkelig den snille og hjelpsomme av oss, allikevel er det han som får oppmerksomheten og lignende. Ja, han er et "needy" barn, men som sagt er ikke ADHD en alvorlig funksjonshemning.

Jeg har ikke så mange råd til deg, dessverre. Jeg vet hvor trist, vanskelig og vondt det er å være den som føler seg forskjellsbehandlet, men prøv og si ifra, kanskje det hjelper. Gjør det ikke det, så bit tenna sammen og tenk over hvor herlig du er som menneske, hvor mye bra du har gjort for foreldrene dine. Det kommer du lengre med enn bitterhet (selvom det faen ikke er enkelt!).

Det hjelper bare det at du forstår meg.

[Rubies_]

Dette handler jo om å få konsekvenser for å ikke holde reglene. Hun har jo skjønt at uansett hva hun gjør nå, så får hun ingen konsekvenser. Vi andre søsken fikk alltid konsekvenser når vi brøt regler, noe hun aldri fikk om hun brøt samme regler. Nesten så jeg får lyst til å tatovere meg, bare for å se om jeg faktisk blir arveløs eller ikke.

Det er andre måter å lære om konsekvenser på. Å se andre menneskers reaksjoner på det man gjør for eksempel. I stedet for å nekte billappen, kunne du fortalt søsteren din på det tidspunktet at det såret deg og plagde deg. Å snakke om følelser, og vise at man er skuffet over en persons atferd, er etter min mening, mer effektivt enn å nekte en person noe materielt som billappen.

[Gjest Vampen]

Dette handler jo om å få konsekvenser for å ikke holde reglene. Hun har jo skjønt at uansett hva hun gjør nå, så får hun ingen konsekvenser. Vi andre søsken fikk alltid konsekvenser når vi brøt regler, noe hun aldri fikk om hun brøt samme regler. Nesten så jeg får lyst til å tatovere meg, bare for å se om jeg faktisk blir arveløs eller ikke.

Du er voksen. Du kan faktisk tatovere deg om du vil. Foreldrene dine er ikke ansvarlig for å sette kontrollere deg med rammer og konsekvenser lenger.

Hva søsteren din lærer eller ikke, er ikke ditt problem.

Du må slutte å se på deg selv som et barn.

[Gjest oreokaka]

Det er andre måter å lære om konsekvenser på. Å se andre menneskers reaksjoner på det man gjør for eksempel. I stedet for å nekte billappen, kunne du fortalt søsteren din på det tidspunktet at det såret deg og plagde deg. Å snakke om følelser, og vise at man er skuffet over en persons atferd, er etter min mening, mer effektivt enn å nekte en person noe materielt som billappen.

De gangene jeg har prøvd å snakke med henne om adferden hennes, har jeg bare fått latter tilbake, så det nytter dessverre ikke.. Nesten så hun bare driter i oss.

[Rubies_]

Dette handler jo om å få konsekvenser for å ikke holde reglene. Hun har jo skjønt at uansett hva hun gjør nå, så får hun ingen konsekvenser. Vi andre søsken fikk alltid konsekvenser når vi brøt regler, noe hun aldri fikk om hun brøt samme regler. Nesten så jeg får lyst til å tatovere meg, bare for å se om jeg faktisk blir arveløs eller ikke.

Det kan dessuten virke som at du tror at alle dine gode gjerninger blir glemt, på grunn av at du søsteren din sine dårlige gjerninger blir glemt. Sånn fungerer det jo ikke. Foreldrene dine vil jo alltid huske at du aldri drakk alkohol, at du aldri vekte de på natten for å hente deg i byen, osv. De vil alltid huske dine gode gjerninger, selv om at de bevisst prøver å glemme søsteren din sine dårlige gjerninger.

Jeg regner med at du ikke var et perfekt barn heller. Hvem er vel det? Men du må huske at foreldrene dine er glade i både deg og søsteren din. Og de prøver nok sitt beste for å glede begge dere to. Det blir alltid forskjellsbehandling på søsken. Det er umulig å unngå! For mennesker er forskjellige. Barn er forskjellige. Og de krever ulik behandling, og ulik læring.

Hvorfor dvele i fortiden med dette? Ikke glem at du er voksen nå.

[Rubies_]

De gangene jeg har prøvd å snakke med henne om adferden hennes, har jeg bare fått latter tilbake, så det nytter dessverre ikke.. Nesten så hun bare driter i oss.

Det kan komme en dag der det forandret seg ganske raskt. Det har jeg ganske gode erfaringer med selv. Og jeg kan fortelle deg; det handler veldig mye om hvordan man er innstilt selv også. Tenk litt på hva du gjør for å bedre ditt forhold til din søster.

[AnonymBruker]

Dette handler jo om å få konsekvenser for å ikke holde reglene. Hun har jo skjønt at uansett hva hun gjør nå, så får hun ingen konsekvenser. Vi andre søsken fikk alltid konsekvenser når vi brøt regler, noe hun aldri fikk om hun brøt samme regler. Nesten så jeg får lyst til å tatovere meg, bare for å se om jeg faktisk blir arveløs eller ikke.

Voks opp! Det er det flere prøver å fortelle deg.

Her er noe anbefalt lesestoff:

http://www.haugenbok.no/resverk.cfm?stipr=aktoer-0_38947-1_1&cid=232016

http://www.uib.no/fg/hds/publikasjoner/boker-av-ingvard-wilhelmsen/livet-er-et-usikkert-prosjekt

http://www.uib.no/fg/hds/publikasjoner/boker-av-ingvard-wilhelmsen/sjef-i-eget-liv-en-bok-om-kognitiv-terapi

Anonym poster: 16546f0e40f055f8f00d273b2d47a802

[Thalassos]

Det er andre måter å lære om konsekvenser på. Å se andre menneskers reaksjoner på det man gjør for eksempel. I stedet for å nekte billappen, kunne du fortalt søsteren din på det tidspunktet at det såret deg og plagde deg. Å snakke om følelser, og vise at man er skuffet over en persons atferd, er etter min mening, mer effektivt enn å nekte en person noe materielt som billappen.

Tro meg, å snakke om følelser er som å snakke for døve ører, ihvertfall det jeg har erfart. Jeg har grått, skreket, snakket rolig, vært sint, forklart ordentlig, forklart på en måte som han forstår - alt, men lillebror gidder ikke å forstå, han synger bare høyt eller ler meg og mamma opp i ansiktet. Man må gå hardere til verks, som å gi konsekvenser. Man må rett og slett ta fra de noe som betyr noe. For han del er det spilling og penger. Når mamma en sjelden gang tar fra han goder som playstation eller penger, oppfører han seg faktisk.

[Rubies_]

Tro meg, å snakke om følelser er som å snakke for døve ører, ihvertfall det jeg har erfart. Jeg har grått, skreket, snakket rolig, vært sint, forklart ordentlig, forklart på en måte som han forstår - alt, men lillebror gidder ikke å forstå, han synger bare høyt eller ler meg og mamma opp i ansiktet. Man må gå hardere til verks, som å gi konsekvenser. Man må rett og slett ta fra de noe som betyr noe. For han del er det spilling og penger. Når mamma en sjelden gang tar fra han goder som playstation eller penger, oppfører han seg faktisk.

Hvor gammel er denne broren din? For meg høres han fortsatt ganske ung og umoden ut. Husk at han en dag vil bli voksen.

Alle søsken hater hverandre til tider når man er barn. Men det kan forandre seg veldig kjapt, skal jeg si deg.

[Gjest oreokaka]

Tro meg, å snakke om følelser er som å snakke for døve ører, ihvertfall det jeg har erfart. Jeg har grått, skreket, snakket rolig, vært sint, forklart ordentlig, forklart på en måte som han forstår - alt, men lillebror gidder ikke å forstå, han synger bare høyt eller ler meg og mamma opp i ansiktet. Man må gå hardere til verks, som å gi konsekvenser. Man må rett og slett ta fra de noe som betyr noe. For han del er det spilling og penger. Når mamma en sjelden gang tar fra han goder som playstation eller penger, oppfører han seg faktisk.

Ja, takk! Du er i det minste heldig ved tanken på at moren din tar fra lillebroren din godene hans en sjelden gang. Her skjer det aldri. Man klarer ikke sette seg inn i situasjonen min (og din) om man ikke har en i familien med ADHD. Jeg måtte bare få lettet litt på tankene mine her på dette forumet.

[AnonymBruker]

Tro meg, å snakke om følelser er som å snakke for døve ører, ihvertfall det jeg har erfart. Jeg har grått, skreket, snakket rolig, vært sint, forklart ordentlig, forklart på en måte som han forstår - alt, men lillebror gidder ikke å forstå, han synger bare høyt eller ler meg og mamma opp i ansiktet. Man må gå hardere til verks, som å gi konsekvenser. Man må rett og slett ta fra de noe som betyr noe. For han del er det spilling og penger. Når mamma en sjelden gang tar fra han goder som playstation eller penger, oppfører han seg faktisk.

Å snakke om følelser med en 13 åring og en som er over 18 år er to helt forskjellige ting.

Anonym poster: b1c909882e4ff7f1b608d3d910af2060

[AnonymBruker]

Ja, takk! Du er i det minste heldig ved tanken på at moren din tar fra lillebroren din godene hans en sjelden gang. Her skjer det aldri. Man klarer ikke sette seg inn i situasjonen min (og din) om man ikke har en i familien med ADHD. Jeg måtte bare få lettet litt på tankene mine her på dette forumet.

Det er ikke poenget. Alle har sitt. Hvordan du velger å takle det er ene og alene opp til deg. Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det.

Anonym poster: 16546f0e40f055f8f00d273b2d47a802

[Thalassos]

Hvor gammel er denne broren din? For meg høres han fortsatt ganske ung og umoden ut. Husk at han en dag vil bli voksen.

Alle søsken hater hverandre til tider når man er barn. Men det kan forandre seg veldig kjapt, skal jeg si deg.

Han er 13 år, men det spiller egentlig ingen rolle. Jeg kjenner flere andre med ADHD, både kompiser og familiemedlemmer i ulik alder. Felles er at de ikke er så lette å komme innpå følelsesmessig. Det virker rett og slett som om det ikke påvirker de i like stor grad som "normale", empatiske mennesker. Hvis du kjenner mange med ADHD, vil du se at et fellestrekk er at de i større eller mindre grad er litt mindre empatiske enn andre. Du må gjerne tro at følelsessnakk hjelper, men realiteten er en annen dessverre.

[Thalassos]

Å snakke om følelser med en 13 åring og en som er over 18 år er to helt forskjellige ting.

Anonym poster: b1c909882e4ff7f1b608d3d910af2060

Da jeg var 13 hadde jeg INGEN problemer med å kjenne på de vonde følelsene jeg fikk da mamma fortalte at hun var skuffet. Ja, det går enda mer innpå meg nå, men jeg forsto det da jeg var 13 år også. Men, nå kjenner ikke dere våre søsken, så å si at følelsessnakk VIL hjelpe, blir dessverre litt dumt.

[Gjest Vampen]

Han er 13 år, men det spiller egentlig ingen rolle. Jeg kjenner flere andre med ADHD, både kompiser og familiemedlemmer i ulik alder. Felles er at de ikke er så lette å komme innpå følelsesmessig. Det virker rett og slett som om det ikke påvirker de i like stor grad som "normale", empatiske mennesker. Hvis du kjenner mange med ADHD, vil du se at et fellestrekk er at de i større eller mindre grad er litt mindre empatiske enn andre. Du må gjerne tro at følelsessnakk hjelper, men realiteten er en annen dessverre.

Den beskrivelsen passer på mange tenåringer jeg har møtt. Ingen av dem har ADHD, men et akutt tilfeller av fjortis.

[Rubies_]

Han er 13 år, men det spiller egentlig ingen rolle. Jeg kjenner flere andre med ADHD, både kompiser og familiemedlemmer i ulik alder. Felles er at de ikke er så lette å komme innpå følelsesmessig. Det virker rett og slett som om det ikke påvirker de i like stor grad som "normale", empatiske mennesker. Hvis du kjenner mange med ADHD, vil du se at et fellestrekk er at de i større eller mindre grad er litt mindre empatiske enn andre. Du må gjerne tro at følelsessnakk hjelper, men realiteten er en annen dessverre.

Jeg kjenner ikke mange med ADHD. Men jeg har lest ADHD i forbindelse med studiet mitt, samt at jeg har to familiemedlemmer med diagnosen. Og jeg mener at mennesker med ADHD slettes ikke er mindre empatiske enn andre mennesker, men at det i noen tilfeller krever en annen type kommunikasjon for å nå gjennom. Faktisk syns jeg det er noe fornærmende å hevde at en eventuell ADHD-diagnose medfører nedsatt empatisk evne.

Det krever dessuten at du er genuint opptatt av å bedre forholdet mellom deg og din bror. For ikke å snakke om at broren din er 13 år gammel - altså tenåring. Tenåringer generelt er vanskelige å være på bølgelengde med. Husker du ikke hvordan du selv var i den alderen?

[Gjest oreokaka]

Den beskrivelsen passer på mange tenåringer jeg har møtt. Ingen av dem har ADHD, men et akutt tilfeller av fjortis.

Fjortiser kan faktisk vise følelser, og ting går inn på de. Det skjer ikke med min søster og hennes bror.