Sørger over en jeg aldri kjente...

[AnonymBruker]

En venninne av et familiemedlem av meg mistet ungen sin for to uker siden. Han skulle komme til verden en knapp uke etter de fant ut at han ikke levde mer. Jeg har aldri møtt noen medlemmer av familien og kjenner dem ikke, men jeg føler likevel sorg.

Jeg fikk se et bilde av ham i dag. Han var så liten, men likevel fullt utvokst. Slik en nyfødt baby skal se ut. Han var litt blå og han pustet ikke. Øynene var igjen. Munnen var halvåpen. Han var død.

Det er så galt å se et lite barn død. Han som skulle ligge i en varm seng nå og sove, med mor og far som passer på, ligger i en kiste. Han fikk aldri smake på livet, aldri trekke et åndedrag.

En nydelig liten gutt som skulle bli barn, ungdom, voksen og gammel. Han kunne blitt en ektemann, en far og en bestefar. Han fikk aldri sjansen og alt inni meg skriker at dette er så urettferdig. Jeg føler at jeg kunne byttet plass med ham om jeg kunne. Her sitter jeg og klager over små bagateller, jeg har kanskje hatt en dårlig dag, og denne gutten fikk ikke engang oppleve en.

Jeg kan ikke forestille meg sorgen til familien til denne vesle gutten. Han med verdens nydeligste navn. Må han hvile i fred og Gud passe på ham...

Anonym poster: 5665129982627629d1008d15ce6e3f0b

[lillemeg90]

Det er utrolig vondt når barn dør. Og bare det kan gjøre at man sørger. Ring skal ikke være slik. Som du sier skulle han ligget i en varm seng, ikke en kiste...

Hvil i fred lille venn.