Gå til innhold

mistet broren min for 3 år siden - sorgen kommer nå


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Hei. broren min døde for 3 år siden. Jeg føler i grunn jeg har taklet det bra. Men egentlig føler jeg at jeg har stengt sorgen litt inne i meg. Jeg har ikke ville snakket så mye om det, og prøvd å "glemt" det på en måte, jeg ville ikke tenkt så mye på det.

Men nå 3 år etterpå føler jeg at sorgen begynner å bli verre, det er først nå jeg føler savnet... Jeg gruer meg så utrolig til julen, og særlig juleaften. Julen er ikke like bra lenger, vi kommer jo aldri til å bli en komplett familie igjen.. :(

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, måtte bare få ut tankene... Men er det noen som har opplevd noe lignende, og har noen råd å komme med? Noen som har hatt det på samme måte, at de har stengt inne sorgen, og at den har komme sterkere tilbake senere?

De skal sies at jeg er i begynnelsen av 20 årene, og broren min var et par år eldre..

Anonym poster: 2c50b61d81fa47035cc3d521428ae144

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Kondolerer TS :( Jeg har desverre ikke følt det samme, men du er nok ikke alene om å "utsette" sorgen. Trur også det er noe av forsvarsmekanismen til hjernen. Håper du har noen å prate med i denne tiden.

Stor klem til deg :blomst:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjest_Calavi

Det er leit å høre TS, kondolerer.

Jeg kan ikke si jeg har vært i akkurat samme situasjonen, men nogenlunde. Opplevde et stort tap der hverdagen brått ble annerledes, og jeg synes på det tidspunktet at jeg taklet det veldig bra. Altså, jeg gjorde jo for så vidt og, men et par år senere fikk jeg reaksjonen på det. Ikke i en alvorlig grad, men jeg merket for første gang et savn.

Du har opplevd en krise i livet ditt. En brå omveltning, og det er ikke uvanlig at man som en forsvarsmekanisme fortrenger ting. Dette er noe du gjør ubevvist. Du la lokk på følelsene dine, og nå kommer det til overflaten.

Jeg håper du får det bedre, TS. Veldig trist å høre om broren din.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette var trist å høre. Jeg har også opplevd å miste et svært nært familiemedlem, og selv om dette er mange år siden nå, er sorgen der fortsatt selv om den ikke er like sterk. Det som har hjulpet meg mest er å snakke om den døde sammen med familien, og å kunne snakke åpent om både gode minner fra hans liv og om det at han er død. Jeg er også åpen om det for andre, utenforståenden hvis det blir naturlig å fortelle det.

En så stor sorg er ikke noe man bare kan glemme, i min mening. Hvis man ikke kan snakke om at de er døde, blir det jo også vanskelig å snakke om at de har hatt et liv. De fortjener å bli husket, og å bli snakket om. Ikke vær redd for sorgen!

Anonym poster: 8f9053857bcc3aa87e46572d3e22ed43

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 måned senere...

Hei. broren min døde for 3 år siden. Jeg føler i grunn jeg har taklet det bra. Men egentlig føler jeg at jeg har stengt sorgen litt inne i meg. Jeg har ikke ville snakket så mye om det, og prøvd å "glemt" det på en måte, jeg ville ikke tenkt så mye på det.

Men nå 3 år etterpå føler jeg at sorgen begynner å bli verre, det er først nå jeg føler savnet... Jeg gruer meg så utrolig til julen, og særlig juleaften. Julen er ikke like bra lenger, vi kommer jo aldri til å bli en komplett familie igjen.. :(

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, måtte bare få ut tankene... Men er det noen som har opplevd noe lignende, og har noen råd å komme med? Noen som har hatt det på samme måte, at de har stengt inne sorgen, og at den har komme sterkere tilbake senere?

De skal sies at jeg er i begynnelsen av 20 årene, og broren min var et par år eldre..

Anonym poster: 2c50b61d81fa47035cc3d521428ae144

Hei. Jeg har også mistet et søsken, men jeg plumpa rett ut i sorgen med en gang. Gjennom sorgarbeidet ble jeg kjent med veldig mange andre som også hadde mistet noen kjære, flere av dem hadde "utsatt" sorgen i mange år. Ei jeg møtte mistet moren sin da hun var 10 år, da jeg møtte henne var hun 30 og hadde nettopp tatt tak i sorgen.

Jeg tror det er kroppen og hjernen som automatisk setter sorgarbeidet på pause når du trenger det. Det er altoppslukende og slitsomt å være i sorg, og man trenger å kunne få slappe av innimellom. Du trengte kanskje de årene som har gått. Kanskje du først nå har klart å innse rekkevidden av tapet, at det faktisk er et tap som gjelder for alltid. Han kommer ikke tilbake. Det tok mange år for meg å klare å tenke på uten å begynne å gråte. Alltid er et så brutalt ord akkurat i denne sammenhengen. For meg er også den største delen av sorgen nettopp "det som aldri kommer til å skje". Jeg kommer til å bli voksen og gammel uten søsteren min. De eventuelle, framtidige barna mine kommer ikke til å kjenne sin tante.

Jeg synes du skal kjenne på sorgen nå, prøve å lære den å kjenne. For min del vet jeg at jeg må leve med min sorg, jeg er bare nødt til å bli kjent med den sånn at jeg kan holde den i sjakk. Jeg er ikke alltid i "aktiv" sorg, men den ligger der, rett under overflaten og er en del av meg.

Jeg skriver under på det personen før meg skriver; ikke vær redd for sorgen. Den er ikke farlig, selv om den kan kjennes skummel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

føler virkelig med deg! :( Mistet min lillebror i juni 2010 han vatr 17år (nesten 18år) og savnet etter han er der vær dag, i den første tiden etter han gikk bort ble sorgen på en måte satt til side siden jeg hadde mine små søstre jeg tenkte jeg måtte være sterk for (selv om alle andre i familien var der) men jeg følte at siden de bare var 3,6 år og 13,6 år så var det jeg som storesøster måtte ta meg sammen og passe på de to og være der for dem og ikke minst være sterk for dem... Vel tiden etter ble bare verre og verre.. Folk sa heletiden "Du må komme deg over det" "Tid leger alle sår" "Det her kommer du deg over og en dag har du glemt det vonde" veeel kan vel si en ting MAN KOMMER SEG IKKE OVER Å MISTE NOEN SOM ER DEG SÅ NÆR! Man lærer bare å leve med det... Går ikke en dag uten at jeg tenker på han :(

Ble litt lengre svar til deg TS enn det som var meningen, men det jeg skulle si var det at: Ja sorgen ble stengt inne en god stund også kom den tilbake ti ganger sterkere og det gjør vondt :cry3: Men er så takknemmlig for familien min og samboern min som er rundt meg og vi alle støtter hverandre veldig mye.

Så sender deg en varm klem :klem1:

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Kjære ts!

Det å miste noen som er så viktig i familien, kommer alltid til å gjøre vondt, og som mange andre her skriver, synes ikke jeg heller at tiden leger alle sår.

Har selv vært i samme situasjon, mistet min far for nesten 2 år siden, og stengte inne sorgen av forskjellige grunner, blandt annet at jeg måtte være sterk for mine brødre.

Tror egentlig ikke det finnes en fasit for hvordan å takle slike ting, og det stikker jo mer enn vanlig når det er høytid :/ Men for min del hjalp det veldig å bli litt sint først, sånn at man får rast fra seg. Det gjorde det i alle fall mye enklere for meg å tenke på de gode minnene etter jeg hadde fått vært litt sint :) Så dette var den første julen jeg klarte å tenke at ''vi har hatt vår tid sammen og og minnene vil jeg alltid bære rundt på, men nå må jeg videre å skape litt nye minner også''.

Men med det mener jeg ikke at man skal glemme alt, men kose seg med de gode minnene en gang iblandt

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...