På tide å gi opp?

[AnonymBruker]

Jeg er 37 og vi har prøvd å få barn i fire år. En gang ble jeg gravid, men det endte i SA. Jeg ønsker ikke å gå inn på hva vi har prøvd og ikke prøvd og andre ting som er knyttet opp mot den fysiske prosessen for å bli gravid. Denne tråden handler om den mentale prosessen.

Jeg har gått fram og tilbake med meg selv mange ganger i årenes løp. Fra jeg var barn og til jeg var ca. 25 var det en selvfølge at jeg en dag skulle få barn. I perioden 25-30 følte jeg mer og mer at det ikke var meningen at jeg skulle bli mor. Da jeg var 30 møtte jeg mannen i mitt liv, og da kom tanken om å få barn snikende igjen, og den tanken vokste seg sterkere og sterkere til den ble overveldende viktig for meg. Samboeren har to barn fra før, så han stiller seg ganske "nøytral" til det å få barn med meg. Om vi ikke får barn sammen så er det ingen stor sorg for ham siden han allerede har to barn, men samtidig vil han gjerne at jeg skal få min drøm oppfyllt, og han er klar for å starte på nytt med baby og alt som følger med.

Nå har vi altså prøvd i fire år, og jeg har en følelse av at jeg kanskje aldri blir gravid. Med den erkjennelsen har jeg også begynt å prøve å se for meg livet uten egne barn, og jeg klarer ikke finne ut hva jeg faktisk føler og mener om dette. På den ene siden kjenner jeg på en stor sorg over aldri å få bli mamma, og på den andre siden tenker jeg at det gir oss masse frihet (både økonomisk og praktisk) til å leve et impulsivt liv med reiser, restaurantbesøk og hobbyer. Men jeg undres litt over om jeg bare lurer meg selv og prøver å trøste meg med denne friheten fordi jeg innerst inne har gitt opp håpet om å bli gravid.

Hvordan finner man egenlig ut hvor man står? Jeg har prøvd å legge bort tankene om alt dette, men jeg klarer ikke å legge det fra meg. Vi har også vurdert å bli fosterforeldre, men er redd vi i såfall gjør det fordi vi ønsker oss et eget barn, og det er ikke det beste utgangspunktet. Jeg skulle ønske jeg en dag bare fikk en åpenbaring som sa meg at jeg ikke ønsket meg barn likevel. Men noe lengst inni hjerterota nekter. Og siden jeg er 37 så kan jeg ikke bare lene meg tilbake og ta tida til hjelp.

Huff, dette stresser meg veldig, kjenner jeg.

Anonym poster: f54d2ef3670ca2da64be45bf48b66377

[Athene]

Jeg har de samme følelsene som deg, og jeg er bare 31. Ikke det at jeg har så mye tid på meg, eggreservene tilsvarer at jeg er nesten 40.

På et tidspunkt blir man sliten, veldig sliten. Man må ta et valg om å leve, og å ha en viss livskvalitet, i stedet for at alt skal dreie seg om å bli gravid. Som du selv skriver, livet uten barn er også veldig givende, og det gir en stor frihet som du ikke har dersom du har barn.

Men når nok er nok kan man bare vite selv. For enkelte er det riktig å sette en strek og begynne livet uten barn. For andre er det riktig å sloss til siste slutt, og vite at man har gjort alt.

[AnonymBruker]

Jeg tror det bare kommer en erkjennelse en dag. At det blir ikke som vi ønsket. Så kommer alle følelsene omkring dette som f.eks. sorg over det som aldri blir. Etter hvert så finner man et nytt ståsted.

Når du har kommet så langt at du kjenner at nok er nok kan du bare selv kjenne på. Kjenner du at du orker å prøve litt til så gjør du det. Kjenner du at tanken modnes om at nå er det nok så er det riktig. For deg. Det å finne et nytt ståsted etterpå vil også komme på plass.

Vil bare gi deg en klem

Anonym poster: b102d084d871a6e0b31c149546bfcfeb

[AnonymBruker]

Jeg har også prøvd i noen år. Jeg er 38 , men ikke blitt gravid. Kjenner det er en voldsom sorg inne i meg på grunn av dette. Har ønsket meg barn lenge , men på grunn av muskelknuter ilivmoren så går det bare ikke. Nå har jeg vær igjennom to operasjoner for å fjerne den ene som forhindrer graviditet,men det er svært vanskelig for kirurgene virker det som. Skal på ny operasjon om et par uker, men jeg kjenner at håpet på en måte har dødd. Høy alder og muskelknuter er ikke de beste forutsetningene. I tilegg har jeg store plager fra knutene. Jeg har tenkt akkurat som deg, det vil jo gi meg mere frihet, en kan reise mere og en slipper å hente / bringe barna til barnehage. Uansett har det vært og er fortsatt en dyp sorg over å ikke kunne få egne barn. Føler meg mislykked og liten verd som kvinne. Sorgen er der konsant , og jeg vurderer å gå til psykolog for å takle dette. Kunne det kanskje vært noe for deg også? Tror ikke en skal undervurdere den sorgen det bringer med seg å ikke kunne få barn. Det er litt lettere for meg nå som jeg har gitt opp nesten helt, men prosessen dit har vært smertefull og kronglete. En periode hadde jg bare lys til å dø. Nå tenker jeg litt mere positivt . Det går an å få et fint liv uten barn også. Føler virkelig med deg. Vet så altfor godt hvordan dette er. Ønsker å gi deg en god varm klem :-)

Anonym poster: 60d3cd0d2eeedc4c2155bab168242488

[AnonymBruker]

Jeg sliter også med slike tanker.....

Jeg er 35 og har en mann som har vært syk de to siste årene. I gode og onde dager har truffet oss ganske hardt, og det er ennå ikke sikkert om han blir helt bra igjen. Jeg vet at han har utrolig dårlig samvittighet for å være den som ikke fungerer, men han har det pyton og går fortsatt på endel medisiner.

Alle jeg treffer snakker om et jeg må være obs på at alder gjør det vanskeligere, som om jeg ikke vet dette VELDIG godt?!? Jeg har begynt å si at vi hverken kan eller vil ha barn, kanskje for å beskytte meg selv og heller ovebevise meg selv om at det er opp til meg om livet blir bra eller dårlig. Sorgen lurer der i bakgrunnen, men jeg kjenner jeg blir kjempesinna når folk presterer å lire ut av seg "...men dere kan jo få det bra BARE dere to også....." Faen for en nedlatende holdning! Det er opp til oss å avgjøre om livene våre blir bra, ikke om vi oppfyller krav og ønsker baset på stereotypier. Noen av de verste jeg møter på er tidligere langtidsprøvere som da skal belære oss om at det kan gå, at de er beviset på at alt er mulig og at de hele tiden skal forstå seg i hjel på vår situasjon.

Jeg vet at flere sliter veldig etter å ha fått barn, ekteskap ødelegges over en lav sko og selv om folk er ubetinget glad i barna sine så er det endel som angrer på å ha fått barn. Vi har flere bekjente som har alvorlig syke barn, som har blitt utsatt for ulykker og der psykisk sykdom preger hverdagen. Å få barn løser ikke lykkelighetsproblemene, selv om jeg kjenner at det sitter en biologisk trang der som jeg ikke kan forklare.

Den største nedturen for meg er at vi ikke får velge om vi skal bli foreldre eller ikke. At biologi, tilfeldigheter og tid tar den for oss synes jeg er det såreste.Likevel så tvinger jeg meg til å tenke på de som tross alt har det så mye, mye verre enn oss. Derfor så blir det julegaver til Krikens Nødhjelp, Norsk folkehjelp og Frelsesarmeen i år også, og jeg tenker på de som tilbringer jula uten mat eller med store smerter på sykehus.

Anonym poster: 20ff5a37d31fb894018acb69f895bf74