Når familemedlemmer sårer en bevisst over tid, hva gjør du da?

[AnonymBruker]

Når en sak langt tilbake i tiden har såret deg og dine drømmer og følelser ikke blir anerkjent som reeelle..

Tiden går og du plages men prøver å fortrenge, for ethvert forsøk på å bringe saken på bane avvises av familien med en sint pekefinger.

Tiden går som sagt og man trekker seg unna personene dette gjelder mere og mere.

De såret deg jo så masse en gang så hvorfor skal man forholde seg til dem mere enn nødvendig?

Det verste er at de ved å oppføre seg slik,ikke anerkjenne og lytte til dine følelser indirekte rammer neste generasjon familiemedlemmer.

Det vil alltid ligge der å ulme det at du søster gikk løpet fullt ut for å trumfe gjennom ønsket om din nettopp din husdrøm skulle bli virkelighet.

Som også var min.

Hadde det ikke vært fordi at vi bodde der i 8 år med utedo og en tørrdo som kilte seg med lukt og gris og alt det innebar, tilhørende mobbing av mitt barn på skolen så hadde vi aldri flyttet.Mitt eldste barn hadde også spesielle behov og burde ikke bytte skole.

Jeg dro ofte på kommunen og ba om å få lagt inn kloakk til min sønn skulle begynne på skolen, jeg så for meg vår fremtid i drømmehuset.Jeg skrev brev på brev og forklarte-

Jeg spurte mine foreldre ca annenhver måned om å få lov til å kjøpe huset idet jeg ønsket et forutsigbart bosted for barnet mitt når det straks skulle begynne på skolen.

Svarer var kontant nei. "De kunne jo ikke det pga min lillesøster."

Skolen begynte for mitt barn og vi fant oss et nytt bosted like ved, med innlagt kloakk.

Et halvt år etter får jeg høre at kommunen er iferd med å legge kloakk ned til drømmehuset "vårt" ved havet.

Gledesstrålende tar jeg turen dit med et lite håp om at drømmen min skal gå i oppfyllelse.

Det kribler i magen idet jeg nærmer meg med mitt nyfødte barn nr 2 på armen.

Idet jeg kommer bort til huset ser jeg at min far er i ferd med å tilberede et tilbygg på huset.

Han er iferd med å bygge tilbygg til toalett og dusj..

Ikke til meg men til min søster som ikke har barn. Hun skal få kjøpe det. Billig.

Jeg kan ikke noe for det men tårene begynner å strømme nedover kinnene mine..

Og når min far ser det brøler han på meg og jeg snubler derfra storgråtende med lillegutt på armen.

Hadde det ikke vært for det som skjedde hadde jeg nok ikke idag vært så sliten.

Mine foreldre hadde nemlig en annen plan for meg som uten å gå for langt innpå det har involvert meg i en gammel nabokrangel de hadde gående.

En gammel tomt de ville plassere meg på som flere illsinte naboer hadde tvist med dem om bosatte jeg meg på. Sinte naboer som hadde mye imot mine foreldre og tomten jeg trodde skulle bli en glede ble mitt livs mareritt.

Hver gang min søster kommer hit utbryter hun med unaturlig høy stemme. "såå fint det er her!!",uten å nevne at det var egentlig henne som fikk sin drøm oppfylt.

Så forstå meg folkens at jeg ikke drar i selskap med dem.

Mennesker som ikke anerkjenner meg og mine følelser fortjener ikke min tid heller.

Jeg nekter å bygge min liv på et løgn men denne saken kunne endt så veldig mye bedre om foreldrene hadde satt seg ned sammen med oss , snakket med oss. Tatt oss på alvor.

Ungene mine er blitt mobbet på stedet her vi bor nå pga den gamle tvisten. Nabobarna pleide å dra forbi huset vårt og rope "vi håper dere flytter!" fordi de hadde hørt det av sine foreldre. Jeg har opplevd at min mor klippet ned klessnoren til naboen pga at treet sto innpå hennes eiendom. gjett hvilke barn som ble mobbet på skolen dagen etter.

Det var bare et lite eksempel, men brekkstang i en gammel eiendomstvist er det som jeg var tiltenkt rolle som av mine foreldre, en triumf for å kunne ergre naboene sine mere. Ondskap satt i system.

Har nå gått to år hos psykolog for å bearbeide alt dette mine foreldre og søster mente jeg burde fortrenge bort. Og jeg kommer meg..

De det gjelder ville nok si at jeg overdriver men det er absolutt ikke det jeg gjør.Jeg skulle sagt enda tydeligere ifra lenge før-. Men det var faktisk det jeg gjorde dengangen jeg sto der gråtende med lillegutt på armen . Og når ikke engang i ytterste fall gråt blir anerkjent som en følelse av ens nærmeste er det nærmest som å be om trøbbel på sikt.

Du får ha en god jul da søster. Uten meg. Jeg velger å feire jul med dem som anerkjenner meg som person og ikke feier meg ut slik som man feier ut jula på juletrefesten i Januar,

Jeg er så glad fordi at jeg har barn som er gode venner. Vi har hverfall anerkjent hvert enkelt menneske av dem som de er og med rette tatt dem på alvor. Både i lek og gråt og tenners gnissel. Men da jeg som liten var sint ble det slått hardt ned på.

Mest synd er det vel på foreldrene mine her. Jeg tror de må ha et skikkelig stort problem.

Anonym poster: 751a7a4a05b17371b745060c051d769d

[AnonymBruker]

Da hadde jeg faktisk valgt å flytte og selge eiendommen hvis det var sånn ståa var.

Anonym poster: ca85c4f823941ae06e1429a7531d02d9

[Gjest Sanne__]

Da hadde jeg faktisk valgt å flytte og selge eiendommen hvis det var sånn ståa var.

Anonym poster: ca85c4f823941ae06e1429a7531d02d9

Har vurdert å leie det ut da.-

[Gjest Sanne__]

Har vurdert å leie det ut da.-

Hadde vurdert å leie det ut jeg da, skulle deet stå, om du ikke vil gå til det skritt å selge..

[Gjest Magdalene]

Må si at jeg ikke forsto noe av hovedinnlegget her jeg...

[Gjest Offensive Pie]

Så essensen er at du ikke fikk akkurat det bostedet du kunne tenkt deg, men et annet et i stedet, og at dette er dine foreldres skyld? Jeg forstår at ikke alt kan komme frem på et forum, og at det kan være meg som har misforstått alt, men dersom det hele handler om at din søster bor der du aller helst kunne tenkt deg til å bo, synes jeg du overdramatiserer veldig.

[Gjest Gjest]

Må si Ts at om det er slik jeg leser deg mellom linjene har du en spesielt bortskjemt og vanskelig søster. Er det slik landet ligger, ei slik som får alt hun vil rett opp i hendene? Ja da forstår jeg deg godt!

Har selv ei slik søster som sutret seg til alt og selv idag liker hun å ha kontrollen.

Var jeg deg ville jeg snudd dem ryggen med god samvittighet.

Ansvaret med å rekke ut den berømte hånden ligger etter min mening hos dem.

Virker som de har utrolig liten selvinnsikt siden de kan oppføre seg slik.

Virker som om de liker å styre deg og det må du ikke finne deg i! Har du en sterk mann som kan stå opp for deg og fortelle dem kor landet ligg?

Sympatiklem fra en medsøster fra nord