Hvordan klare å bli...

[Gjest Anspent]

Lever i et dødt forholdt. Det er ingen puls og pupillene er stive, for å si det sånn. Men vi er gode venner, samarbeider godt og det er ingen andre personer involvert i forholdet heller.

Forholdet gikk i stykker på grunn av et stort tillitsbrudd fra hans side, som han i snart to år nå har feilet på å rette opp i. Han har lovet ting som har med ærlighet og åpenhet å gjøre, som skulle være med på å gjenopprette min tillit til ham, men ikke klart å følge opp. Og han vil ikke snakke med meg om det lenger, han sier bare at han ikke "vet", og ikke har noe svar.

Ser dermed at jeg er alene i forholdet, men han er jo likevel en fantastisk far. Og vi har en liten gutt på 3 som forguder pappaen sin..

Har de siste par månedene vært på tur å flytte flere ganger, men noe holder meg igjen. Jeg klarer bare ikke å skuffe sønnen vår på den måten! Om drittsekken en dag velger å gå, er en annen sak.

Problemet er at det å leve sammen med en mann jeg ikke stoler på, gir meg mange fysiske plager, og til tider kort lunte. Sover ofte dårlig om nettene, og våkner med vondt rygg, stram kjeve, stiv nakke osv. En natt våknet jeg midt på natten og følte det som om tusen varme nåler prikket meg over hele kroppen. Jeg var rasende, og ante ikke hvorfor! Klarte til slutt å roe meg og sovnet igjen, men skjønner jo at dette har med min mann å gjøre.

Noen som har tips til hvordan jeg kan "lure" kroppen min til å holde ut noen år til?

Vet om kvinner som har holdt ut i dårlige forhold i mange, mange år, det må da finnes noen teknikker for å ikke gå helt dunken fysisk?

Skjønner at mange vil rope opp at jeg må gå, bedre med lykkelige skilte foreldre enn uykkelige som lever sammen, osv.

Spar dere. Jeg har tatt et valg, helt inneforstått med hva jeg ofrer for min egen del. Så lenge jeg klarer det og det ikke går utover gutten vår vil jeg bli her. Han vil sørge noe innmari om han ikke får se faren sin hver dag mer..

Noen tips? Har tenkt på separate soverom, som en første løsning. Tror jeg vil sove bedre da, i alle fall.

[AnonymBruker]

Jeg beklager at jeg ikke har noen tips til deg, men jeg lurer på hva du egentlig tenker med 'noen år'? Ser du for deg å forskyve bruddet med noen år bare, hva ligger i så fall i det i praksis? Tror du det da blir lettere for den lille? Eller vil du vente til han velger å gå?

Jeg vokste opp med foreldre som 'holdt ut' i mange år, før de gikk hver til sitt. De gjemte deg bak at det var til det beste for meg, men det var det virkelig ikke. Barn fanger opp mye. Jeg fikk det mye bedre med en lykkeligere mor.

Anonym poster: 40af2dbbe372d07a61a210ff5bc127d7

[AnonymBruker]

Jeg har heller ingen tips til deg, og tror dessverre du må belage deg på å ha det relativt dårlig framover.Det er i alle fall det som er min erfaring, kroppen lar seg ikke lure. Før eller siden tar den deg igjen, og hvis du allerede har vondt hist og pist, er anspent og nervøs, så blir det neppe bedre bare fordi du prøver å tenke deg til det. Jeg har prøvd det selv og gått på trynet.For øvrig signerer jeg AB over når det gjelder dårlige forhold. Barn skjønner mye. Og en ting til: du risikerer at forholdet blir dårligere enn det er i dag, noe som gjør samarbeidet etter en skilsmisse vanskeligere. For eksempel, hvis man lever i et dødt forhold i mange år, blir terskelen lavere for at en av partene er utro, og da er det duket for en virkelig hyggelig skilsmisseprosess. Med en unge som forstår relativt mye mer enn en treåring.Så beklager, det er sikkert ikke det du ville høre, men jeg tror du skal lete lenge etter noen som kan gi gode tips for å kunne leve godt og spenningsfritt i et veldig dårlig forhold. Dessverre.- Bella

Anonym poster: d270e9aead559fb70bdddf29c0591f9f

[Redbull]

Jeg vet at det blir verre for barnet dess eldre det blir.

[AnonymBruker]

Jeg vet at det blir verre for barnet dess eldre det blir.

Hvorfor?

Anonym poster: 2345ff758481818269c6e1f51c0d8c66

[Redbull]

Hvorfor?

Anonym poster: 2345ff758481818269c6e1f51c0d8c66

Hvis det skjer når de er små vet de ikke om noe annet. De fleste vennene mine har skilte foreldre, og de som har takla det best var under to-tre år da det skjedde

[Jimmi]

Aksepter det han har gjort, legg det bak deg og tilgi han.

Da gir du slipp på all smerten og sinnet og du vil klare å få det ok i forholdet.

Lykke til!

[Britt Banditt]

Har dere prøvd terapi?

Jeg tror dette kommer til å knekke deg.

[Løvetanten]

Jeg synes du er feig. Rett og slett feig og villig til å "holde ut" sånn at drittsekken som du kaller han kan ta steget og bli den store stygge ulven. Da kan du gå videre med hodet høyt hevet og ikke få møkk på forkleet ditt.

Jeg provoserer med vilje her, for jeg blir ikke imponert over tankegangen din. Du er altså villig til alt det jeg skrev ovenfor, men også til å utsette deg selv og din kropp og psyke for denne belastningen. Tror du at det gjør det til en bedre mor, til en opplagt og glad forelder?

Og du er bra naïv om du tror at ungen ikke merker noe. Jeg levde ganske likt som deg før skilsmissen og barna var små. Tilsynelatende merket de ingenting, men jeg kan love deg at vi alle blomstret etter bruddet. Jeg, faren og ungene. Et dårlig forhold ligger som et vått ullteppe over huset. Det er stemningen, ordene, nyansene, tonefallet.

Ikke lur deg selv mer!

Har du en sønn som forguder pappaen sin så lar du han bli igjen der og blir samværsmamma. Så tar du ansvar for dine egne følelser som et voksent menneske skal gjøre og lar dette forholdet få komme til en ende.

Ingen i hele verden, verken du, ungen eller pappaen, er tjent med at du skal gå på en smell.

Endret 28. november 2012 av Løvetanten