Som om jeg er utenfor kroppen

[AnonymBruker]

Har tatt alle mulige blodprøver nå, allergi og mangelprøver. Ingenting galt. Er enda permanent i denne drømmeverden. Har lært meg å leve med dette.

Jeg vet jo selv at jeg ikke er gal eller psykotisk, men av og til så blir jeg usikker pga de stemmene.

Har opplevd noe skremmende også med kroppen min. Av og til svikter den ene foten, og det kan skje hvor som helst. Som ofte er dette uten forvarsel. Og nei det er ikke sånn sviktende følelse som bekkenløsning og at du kjenner smerter. Jeg kjenner jo hele foten men det er som om at hjernen ikke forteller meg at jeg skal trå på foten.

Er redd for at det er noe alvorlig galt med meg, men legen finner ingenting som tyder på noe galt!

Anonymous poster hash: 8f550...45a

Jeg kjenner godt igjen mye av det du skriver, og har hatt flere slike episoder gjennom livet i opptil et år sammenhengende. Nå har jeg det mye bedre, og denne følelsen har sluppet taket. Kan nok få følelsen av og til fremdeles, men det er veldig sjelden. Det er jo et bevis for at dette vil bli bedre og gå over etterhvert, til tross for at det har vært langvarig. Jeg opplevde også flere rare fornemmelser i kroppen, som at bena sviktet osv. Jeg opplevde også å høre stemmer, men var likevel ikke psykotisk. Dette kom av høyt stressnivå og søvnmangel i mitt tilfelle.

Du vil nok ikke selv merke at det slipper taket, for det går så gradvis. Men med tiden vil du nok registrere at det har blitt litt lettere å leve med likevel.

Det er skremmende når man får slike ukjente og fremmedartede følelser. Men det er viktig å trøste seg med at dette ikke er en permanent tilstand som vil vare livet ut. Man tenker jo det, at man kommer til å bli slik for resten av livet. Men dette er altså ikke tilfellet.

Anonymous poster hash: 5f870...d94

[AnonymBruker]

Jeg kjenner godt igjen mye av det du skriver, og har hatt flere slike episoder gjennom livet i opptil et år sammenhengende. Nå har jeg det mye bedre, og denne følelsen har sluppet taket. Kan nok få følelsen av og til fremdeles, men det er veldig sjelden. Det er jo et bevis for at dette vil bli bedre og gå over etterhvert, til tross for at det har vært langvarig. Jeg opplevde også flere rare fornemmelser i kroppen, som at bena sviktet osv. Jeg opplevde også å høre stemmer, men var likevel ikke psykotisk. Dette kom av høyt stressnivå og søvnmangel i mitt tilfelle.

Du vil nok ikke selv merke at det slipper taket, for det går så gradvis. Men med tiden vil du nok registrere at det har blitt litt lettere å leve med likevel.

Det er skremmende når man får slike ukjente og fremmedartede følelser. Men det er viktig å trøste seg med at dette ikke er en permanent tilstand som vil vare livet ut. Man tenker jo det, at man kommer til å bli slik for resten av livet. Men dette er altså ikke tilfellet.

Anonymous poster hash: 5f870...d94

Håper du har rett i det

Anonymous poster hash: 8f550...45a

[AnonymBruker]

Du sier du ikke har angst, men det du beskriver er et typisk angstanfall.

Husk at angst kan komme helt uten grunn og helt uten forvarsel og man trenger ikke ha opplevd noe traumatisk for å få det.

ALLE kan få angst.

Anonymous poster hash: f5555...1dc

[AnonymBruker]

Du sier du ikke har angst, men det du beskriver er et typisk angstanfall.

Husk at angst kan komme helt uten grunn og helt uten forvarsel og man trenger ikke ha opplevd noe traumatisk for å få det.

ALLE kan få angst.

Anonymous poster hash: f5555...1dc [/acronå daSym]

så da har jeg hatt angstanfall i over 1 år nå? Nei, er nok ikke det

Anonymous poster hash: 8f550...45a

[Tabris]

Jeg hadde noe lignende som barn. Jeg kunne selv bevisst sette meg i en posisjon hvor jeg mentalt sett så meg selv utenfra. Dvs, ikke noen ut-av-kroppen-opplevelse, det var mer som om det jeg laget en avstand til selvet slik at jeg så meg selv mer som et annet menneske enn som "meg". Jeg så ikke meg selv som "meg" men som "Tabris", slik alle andre så meg. Vanskelig å forklare.

Jeg kunne selv utløse denne følelsen når jeg ville, men kunne ikke "komme tilbake" når jeg selv ville, men det gikk over etter bare noen minutter. Var veldig rart.

Jeg hadde ingen traumer eller angst som barn, hadde en normal barndom.

Dette er ikke det samme som når ting blir uvirkelig og "som på film" når man opplever et traume. Jeg har opplevd det også, og det er noe helt annet.

[AnonymBruker]

så da har jeg hatt angstanfall i over 1 år nå? Nei, er nok ikke det

Anonymous poster hash: 8f550...45a

Hvordan vet du at det ikke er det?

Jeg fikk det da jeg var i 30-åra, aldri hatt noen problemer alt i livet hadde gått på skinner. Var akkurat ferdig studert på univ. og fått drømmejobben. Så, som lyn fra himmelen fikk jeg slike "fornemmelser". Jeg ante ikke hva det var og visste ikke noe om pdykisk sykdom. Tengte at det var for de gale.

Du må bare nekte for det men så lenge du ikke ser det i øya blir du heller aldri bra.

Anonymous poster hash: f5555...1dc

[AnonymBruker]

så da har jeg hatt angstanfall i over 1 år nå? Nei, er nok ikke det

Anonymous poster hash: 8f550...45a

Beklager å si det, men jeg er ganske sikker på at selv om 10000 mennesker svarer denne tråden din, og sier det nok er angst så vil du fortsatt nekte for det.

Mistenker at du har veldig store fordommer mot psykisk sykdom, og det er veldig synd. Eneste grunnen til slike fordommer er mangel på kunnskap så jeg vil anbefale deg å lese litt om det.

Da jeg opplevde det, som sagt i 30-åra, hadde jeg to barn, mann og ALT på stell. Jeg tror aldri jeg hadde vært lei meg en gang, i HELE mitt liv! Alt hadde alltid vært fryd og gammen.

Angstanfall kan utløses av alt mulig rart, til og med overgangen mellom varme og kulde og vet du hvorfor? Fordi underbevisstheten din vet ting, og husker ting du ikke gjør!

Du kan ha fått ett slikt anfall en gang mens du f.eks har gått ut av et varmt hus og ut i kulden, så neste gang det skjer husker underbevisstheten din hva som skjedde forrige gang, og kroppen din reagerer da på samme måte.

Det er også typisk at angsten slår til når det skjer forandringer rundt deg, selv om ikke du tenker over det så jobber denne underbevisstheten HELE tiden. Det er noe dritt, men slik er det, og det fine med det er at det ikke er farlig og det kan kureres!

Anonymous poster hash: f5555...1dc

[AnonymBruker]

Beklager å si det, men jeg er ganske sikker på at selv om 10000 mennesker svarer denne tråden din, og sier det nok er angst så vil du fortsatt nekte for det.

Mistenker at du har veldig store fordommer mot psykisk sykdom, og det er veldig synd. Eneste grunnen til slike fordommer er mangel på kunnskap så jeg vil anbefale deg å lese litt om det.

Da jeg opplevde det, som sagt i 30-åra, hadde jeg to barn, mann og ALT på stell. Jeg tror aldri jeg hadde vært lei meg en gang, i HELE mitt liv! Alt hadde alltid vært fryd og gammen.

Angstanfall kan utløses av alt mulig rart, til og med overgangen mellom varme og kulde og vet du hvorfor? Fordi underbevisstheten din vet ting, og husker ting du ikke gjør!

Du kan ha fått ett slikt anfall en gang mens du f.eks har gått ut av et varmt hus og ut i kulden, så neste gang det skjer husker underbevisstheten din hva som skjedde forrige gang, og kroppen din reagerer da på samme måte.

Det er også typisk at angsten slår til når det skjer forandringer rundt deg, selv om ikke du tenker over det så jobber denne underbevisstheten HELE tiden. Det er noe dritt, men slik er det, og det fine med det er at det ikke er farlig og det kan kureres!

Anonymous poster hash: f5555...1dc

Jeg er åpen for alt og går tross alt til undersøkelser for å finne ut hva som feiler meg. Har fått diagnosen depersonalisering og derelarisering, dissosiativ lidelse. Men vet ikke årsaken til diagnosen og diagnosen gir ikke symptomer som at benet svikter i ny og ned. Jeg har ingen fordommer mot psykisk syke i det hele tatt

Anonymous poster hash: 8f550...45a

[AnonymBruker]

Og det er jo som sagt en psykisk sykdom som jeg skrev lengre opp i tråden

Anonymous poster hash: 8f550...45a

[AnonymBruker]

--

Anonymous poster hash: 73962...c08

[AnonymBruker]

FORFERDELOIG TILSTAND Å VÆRE I, FØLER LIVET IKKE ER DET SAMME LENGRE. Er enda i denne tilstanden og fortvilet. Er det noen andre som er permanent i denne tilstanden?

Anonymous poster hash: 73962...c08

[AnonymBruker]

....

Anonymkode: 73c0b...94f

[AnonymBruker]

Dette høres jo helt forferdelig ut  å være i denne tilstanden. Hvordan går det med deg nå ts?

Anonymkode: 73c0b...94f

[Alika]

I og med at du sier at det var verst i tenårene og under graviditeten, vil jeg foreslå østrogendominans. Jeg har hatt det selv, og jeg ble mye bedre da jeg fikk hormonene i balanse.

[Gjest Mysticgirl]

Hvordan går det med deg nå? Enda i denne tilstanden?

[AnonymBruker]

Ja da er det den 21 april 2017 og jeg er enda i denne permanente tilstanden. Fant igjen tråden min fra et par år tilbake og må bare konstatere at livet mitt er ødelagt og jeg lever i en boble som aldri sprekker

Anonymkode: 90814...fe3

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja da er det den 21 april 2017 og jeg er enda i denne permanente tilstanden. Fant igjen tråden min fra et par år tilbake og må bare konstatere at livet mitt er ødelagt og jeg lever i en boble som aldri sprekker

Anonymkode: 90814...fe3

Vet du om du er utredet for dissosiativ identitetsforstyrrelse (DID)? Sammen med derealisering, depersonalisering og dissosiative "kramper"/"lammelser" kunne det ha forklart symptomene dine...

Anonymkode: 7a42e...40f

[AnonymBruker]

Kommer av underliggende angst.Har hatt det slik selv. Din disconnect gjør at du ikke trenger å kjenne på angsten. Håper du får behandling, slik at du kan få det bedre. 

Anonymkode: f87cf...0c7

[AnonymBruker]

På 11.4.2013 den 16.57, AnonymBruker skrev:

Jeg har lært meg å leve med dette rare fenomenet som dukker opp. Selv nå i godt voksen alder opplever jeg det jevnlig. Tørr ikke å gå til legen heller pga det som skjedde sist.

Når det kommer så bare forsøker jeg å leve som før, selv om det er vanskelig når man føler at man ikke er seg selv, eller at man ikke føler at man får kontakt med de rundt. Det rare er jo at folk ikke merker at jeg er i den her bobla mi .

Får vel bare leve med det her resten av livet. Det nærmeste jeg kommer traumatisk er en barndom med masse negativ kritikk, noe vold og nedrakking på meg som person av en omsorgsperson(pappa). Ellers kan jeg ikke finne grunnen til hva som utløste dette i begynnelsen. Vet bare det startet i ungdommen, men vil liksom ikke slippe..

Hilsen TS

 

Anonym poster: cdc9e65c8f3eeed8d5d1b38aa657e855

Samme her. Husker en episode hvor jeg var ca 6 år. Så nesten meg selv utenfra. Fikk mye kjeft av pappa. Negativ kritikk og  ble rakka ned på. Heldigvis støttet mamma meg. 

Tror det kommer av disse opplevelsene. 

Klem! 

Anonymkode: aec3e...6e5

[AnonymBruker]

På 22.4.2017 den 12.33, AnonymBruker skrev:

Vet du om du er utredet for dissosiativ identitetsforstyrrelse (DID)? Sammen med derealisering, depersonalisering og dissosiative "kramper"/"lammelser" kunne det ha forklart symptomene dine...

Anonymkode: 7a42e...40f

Hva er det?

Anonymkode: 90814...fe3