Fragment

[Gjest Miss O'Hara]

...

Endret 16. april 2013 av Miss O'Hara

[Gjest Miss O'Hara]

Jaha. Så enkelt var det. Kompatibilitetsvisning, så virker plutselig nettleseren som den skal. Jeg liker ikke den siste versjonen av nettleseren min, men det ble bare mer og mer krøll. Og så det lange innlegget jeg skrev

Får ta det igjen senere, må sove litt.

[Gjest Miss O'Hara]

Interessant lesning om forelskelse! Jeg er vel sikkert i galskapsfasen ennå, har lest et sted at en gjennomsnittlig forelskelse varer i ett års tid eller noe deromkring. Det tilsier kanskje en kræslanding om ikke lenge? Jeg kjenner for øvrig igjen noe av de følelsene du hadde i starten, jeg var ikke hodestups forelsket med det samme, det kom etter hvert. Har vel i grunnen alltid vært sånn, tror jeg.

Å være syk er sjikkeli kjedelig, jeg er også ganske dårlig på det! Håper du snart er på bedringens vei! God bedring, Miss

Takk

18 måneder er det visst, sier de som har peiling – etter 18 måneder vet man det som er å vite i et normalt forhold, i tillegg til at følelsene har roet seg – de sier man aldri skal flytte sammen eller ta store avgjørelser sammen før man har kjent hverandre i 18 måneder. Pluss minus.

Gudene vet. Jeg vet nå at om jeg hadde ventet 18 måneder så hadde ting vært annerledes på ganske mange måter i livet mitt, det er sikkert og visst, både før og nå

Jeg er dritgod på å være dårlig. Kanskje ikke så dårlig som du beskriver deg å være akkurat nå... Men gi meg litt feber, akkurat nok til at jeg blir salig og bare MÅ holde senga, når det er akkurat ille nok til at jeg innser at jeg faktisk ikke duger til noe som helst og bare MÅ kaste inn håndkledet. Det er liksom det eneste som fjerner dårlig samvittighet for ikke å gi jernet - å innse at det faktisk er fysisk umulig, ikke gjennomførbart. Men er aldri dårlig, da. Så godt som.

Ja, jeg tror det hver gang jeg også – så deilig det hadde vært å være syk nok til å gå hjemme men ikke så syk at det var plagsomt men det finnes ikke her i gården, visst. Jeg har vært så rastløs og syk på samme tid at det går ikke an… Jeg har nesten tatt meg i å ville på jobb. Nesten!

Sikker på at du ikke har lungebetennelse? Den hosten høres ikke bra ut *bekymret*

Jeg ønsker meg av og til et lite snev av feber, bare nok til at jeg kan bli hjemme i sofaen et par dager og se på serier. Men blir jeg syk, så blir jeg så dårlig at jeg ikke orker noen ting. Eller jeg kreker meg på jobb, full av febernedsettende.

Fortsatt god bedring, Miss

Takk Jeg lurer også på den hosten. Det var en student som undersøkte meg, tre millioner spørsmål der legen min ville trengt fem og jeg glemte helt å nevne stivhet i nakken og at lymfene mine er hovne og hun spurte ikke. Men det er jo høst sannsynlig bare et vanlig sesongvirus av noe slag så jeg fikk beskjed om å gå hjem og slappe av, noen dagers sykmelding, drikk masse vann etc. Kom igjen hvis det ikke blir bedre.

Er ikke blitt veldig mye bedre, men feberen og den verste kroppsverken har gitt seg. Hosten sitter fortsatt grundig. Bittelitt mindre snørrete, lykke! Studenten spurte «hvilken farge er det på slimet du hoster opp?» og det kunne jeg ikke svare på gitt – det er faktisk sånt jeg prøver å UNNGÅ å se på, ser du

Fått sett noen jentefilmer da. En som er så dårlig at jeg skjønner mannssjåvinisme, da er det pinlige greier… og et par gode. Får fortsatt hetetokter hvis jeg prøver å være i litt aktivitet, en runde med tøybretting var visst litt i overkant, men jeg er så lei av å ligge flat. Stiv i kroppen. Pluss at en får jo så fordømt god tid til å tenke over alt mulig, som om ikke min hjerne går på overtid til vanlig men kanskje det kan være greit denne gangen, gubben er borte hele tiden på jobb og poden skal til faren sin og bli der mange dager… kanskje den kommende tiden vil gi meg litt rom for å finne ut hva jeg trenger for å lage min egen vei videre nå. Ventetiden og vakuumet vi har vært i er over, tid for handling. Skulle ønske jeg visste hvor jeg skulle. Ville. Vil.

Endret 16. april 2013 av Miss O'Hara

[Gjest Miss O'Hara]

Poden gikk nettopp ut døra og sa "ser deg på mandag". Er da vitterlig til søndag vi har avtalt? Er han så desperat etter å være borte Pappaen får ta det, jeg orker ikke. Han er blitt supermann siste året og funnet tilbake til forrige dama, hun jeg har likt og hun som poden har likt aller best av de som har vært innom("utenom ******* da som er stemoren min" - pappaens sambo gjennom åtte år...).

De gjør aktiviteter sammen, er ute og finner på ting, pappaen er veldig sosial, treffer folk, er mye med foreldrene hans og søsknene, perfekt familie for poden. Som jeg alltid har visst og derfor har holdt god kontakt med, det er bare pappaens viming som har holdt meg fra å mene mer med ham hadde vært en god idé. Men nå er poden stor, og pappaen roligere, så kanskje tiden er her nå. Vi prøver. Ingenting gleder meg mer enn å se at alt ikke har vært forgjeves, først og fremst at poden får en bra fungerende pappa og tett omsluttet av familie. My wishes exactly

I går spurte Mr. Butler hva jeg følte om saken. Jeg sa jeg håper det vil fungere bra ift logistikken med treningene, lekser osv, at det er bra de får tid sammen. Mr. Butler spurte "ja, men hva føler du om det?" Jeg svarte at jeg synes det er bra for dem, at jeg har sett de har glede av å være sammen og jeg er glad pappaen så gjerne ville ha ham mer. Mr. Butler stirret på meg og sa, du svarer ikke på det jeg spør om. Jeg sa jo, du spurte hva jeg synes om det. Han sa nei, jeg spør hva du føler om det. For din egen del. Åja, sa jeg. Jo, jeg føler dette er en god løsning, så får vi se etter hvert om det kanskje blir annen hver uke for eksempel eller hva.

Ca. her begynte gubben å gi opp, men ga det et siste forsøk. "Dette skulle visst ikke være enkelt - jeg spør deg om hva du føler om det, ikke hvordan det kanskje blir for alle andre."

Aha. Skavise.

Jeg føler lettelse, fordi det føles som om vi plutselig er to foreldre som samarbeider i praksis, på en slik måte at jeg faktisk kan slakke tøylene litt. Jeg føler lettelse og glede fordi jeg vet han får noe bra der han er, noe bedre enn meg og det jeg kan gi. Ja. Den mest påtrengende følelsen er lettelse, og hovedgrunnen er at han får noe bedre enn meg. Jeg er direkte årsak til at det er slik; at alt ligger til rette for at han endelig skal få sin fine plass i den gode delen av familien, så det skal jeg gi meg selv en klapp på skulderen for, og jeg skal også ha en liten klapp for å ha kommet meg gjennom det siste tiåret uten at det gikk verre. Men først og fremst er jeg glad for at verden kommer til å åpne seg for poden, det er nå det begynner.

Det føler jeg. Ved siden av et gapende tomrom og en nesten panisk følelse av hva som er vitsen lenger nå. Det var bare en grunn til at jeg ble her i utgangspunktet, og den årsaken vil i årene som kommer smuldre vekk bit for bit. Den må erstattes med noe annet, og det må jeg bruke litt tid på å finne.

Det handler om mer enn det. Det handler om mannen og meg også, men det tar jeg ikke her.

Hoster fortsatt ille, men feberen er over og nesa er ikke like tett. Smaker fortsatt ingenting, da, men det går rette veien. Det er vidunderlig å slippe å gå med skuldrene oppunder ørene fra 8 til 4, virkelig.

Jeg har glant på serien som gikk i vinter, nrk-serien om en gjeng med ungdommer som ble samlet i en leilighet i en uke i 1983. De snakket om alt mulig, med vår nasjonalskatt "legevaktmesteren", han som løp rundt på tv med taustumper som spermier i sin tid. Nå tok han runden til dem alle sammen, tretti år etter, og hørte hvordan livet var blitt.

Utrolig. Mennesker, historier, livsløp. Så ulike alle sammen.

Den vakreste, utadvendte, blonde piken endte opp alene, hadde elsket en mann som var litt eldre enn henne som var ferdig med barn, så nå har hun verken mann eller barn. Det var lett å se at det ikke var noe som var lett å komme over. elleve års samliv, og så brudd, og så ingenting igjen, femti år. Men hun var lett, glad, sprudlende som person, og sa selv at hun lever "et fantastisk liv".

En mann hadde funnet kjærligheten sin tidlig, de fikk tre barn og levde godt sammen i femten år. Så ble hun revet bort av en trafikkulykke og han satt alene igjen med barn på 3, 10 og 12. Herregud som jeg gråt!

En annen mann, i rullestol, hadde truffet en utenlandsk kvinne på et nettsted, nå var de gift og hun bodde her. Afrikansk. En annen holdning til ham enn mange norske kvinner ville hatt, så jeg på henne.

En annen mann, han hadde havnet borti rus og drevet ut og inn av alkohol og narkotika i perioder helt inntil for sju år siden, og all denne tiden hadde han hatt samboer og barn, hun stod ved hans side til han ble rusfri. Alle årene... de så slitne ut, men hadde fine barn det var blitt folk av og de var så glad i hverandre. Hun ble spurt om det var verdt det, å bli hos ham, å stå ved hans side. Ja, sa hun uten å blunke engang, det var det.

En annen jente hadde til sammen fire barn med to ulike ektemenn, lange forhold med begge to, hun var alene nå. Fire barn til det gikk bra med - jeg legger merke til sånt, for jeg sitter ofte og lurer på hvordan det vil gå med poden.

Enda en annen jente, hun var så vakker, og bildene fa ungdommen hennes var bilder av en typisk vakker og populær jente - hun hadde vært kronisk syk i mange år og ingen fant ut hvorfor på fjorten år. Hun hadde også to (eller tre?) barn, og var blitt skilt, sykdommen hadde krevd sitt, hun hadde utlagt tarm og medfølgende utfordringer. Fortsatt vakker, og nå som barna hadde flyttet ut ville hun bruke tid på seg selv.

Den siste jeg husker ar en mann som også var gift etter mange år med samme dame, tre barn, hadde gjort det bra, han hadde hatt en hjerteinfarkt for to år siden. Vi fikk se barna også, alle i serien hadde ganske voksne barn, og det var fine folk.

Så forskjellige folk er, så forskjellige livsløp er. Jeg synes jo ikke noe mindre om noen av dem, uavhengig av hvordan de har levd, jeg så bare gode, snille mennesker som hadde gjort så godt de kunne - hvorfor skulle jeg være så mye verre?

Damen med det glødende engasjementet og litt brokete livet, hun hadde også tre barn som så glade ut, utadvendte, trygge folk. Det blir ålreite folk av ålreite folk, de levde i helt ulike hus og typer hjem, noen i interiørblad-hjem, andre i veldig typisk norsk rekkehushjem, andre igjen i et usammenhengende kos av folk og liv og katter og filleryer - og i alle disse ulike hjemmene bor det folk, fine folk, vanlige folk.

Går det ikke an å slappe av litt mer, ikke stresse så voldsomt på vegne av ungene, de har det fint, de, det går bra - de klarer det de vil, og når de blir store må de velge selv hva de gidder å gjøre, hva de vil bli, hva de vil finne ut av. Det går bra. De vil vel heller ha lykkelige foreldre mens de fortsatt bor hjemme? Foreldre som klarer å ta vare på seg selv? Er det ikke det vi skal lære dem? Vi skal vel ikke lære dem at det aldri kan bli bra nok?

[Gjest Miss O'Hara]

I går måtte jeg gjøre noe fysisk, holdt på å bli gal av å ligge flat, men svettetoktene har tatt meg så fort jeg har beveget meg rundt. I går beveget jeg meg rolig rundt, var bevisst på å gå saktere (jeg er en sånn som strener fra sted til sted, "spasere" er liksom ikke i mitt funksjonsvokabular), sitte rolig på vaskerommet mens jeg sorterte tøy og puttet i maskinen, brettet tøyet sakte da jeg plukket det ut fra trommelen. Skifte sengetøy måtte jeg gjøre i to etapper. Støvsuging også. Tok lett over kjøkkenet. Det ble presentabelt her. Blitt gjort fint lite mens jeg lå syk, gubben er bare innom for å sove og hive mer skittentøy i kurven og poden har teflonhjerne halvparten av tiden...

Hosten har liksom kommet for å bli, og jeg går ikke lenge av gangen uten å bruke papirlommetørkle, men kroppen er lettere. Var en kort tur innom butikken tidligere i dag da jeg likevel skulle til legen, svetten kommer så fort jeg gjør noe, men det er helt nødvendig å røre seg litt merker jeg. En kropp er jammen ikke laget for å være passiv. Har krampe-dagen i dag i tillegg, så de er en god dag å pleie seg selv på, i visshet om at doctor's orders er å ta det med ro til over helgen. Jeg skal finne frem jentefilmer, lage meg en kopp kakao og låne godstolen til gubben min. Han ser jeg fint lite de neste månedene, skjønner jeg. Kanskje det er greit, jeg har nok å finne ut av meg selv akkurat nå, kanskje det er slik det skal være, mann og barn av gårde, på tide å rydde opp for meg selv. Rar tanke, den trenger nok litt tid.

To regninger ramlet inn, og toppet med baksmell og flytting er vi seriøst blakke noen uker nå jeg klarer ikke bekymre meg veldig, det er bare forbigående, det går nesten litt sport i det. Her om dagen, da det var skrekkelig synd på meg, kjøpte jeg en billigsjokolade til 7 kroner. Den smakte så vondt at jeg ikke har spist den, den ligger i kjøleskapet til skrekk og advarsel og er jo den fullstendig perfekte løsning på både sjokoladespising og pengebruk - for hvis jeg ikke har lyst til å spise den, så har jeg ikke NOK lyst på sjokkis, heller! penger spart, kalorier spart - blanke ark som kan brukes til bedre vaner fremover

I disse dager med litt strammere økonomi begynte jeg å tenke på hobby, noe man kan gjøre hjemme som ikke koster penger. Det var jaggu ikke lett! Det eneste som faktisk er helt gratis er tv og internett - all den tid vi nå har det likevel og det allerede er betalt mener jeg. Biblioteket er gratis. Utover det stoppet det veldig opp. Ja, gåturer, selvfølgelig, men å gå fem timer daglig kan fort bli litt overkill... Det er jammen ikke mye som er helt gratis Heldigvis har jeg noen bøker på lesebrettet som ikke er lest ferdig, og med opptaksmuligheter har jeg faktisk oppdaget hvor mange ulike programmer det går på de ulike kanalene på tider jeg aldri ser på tv til vanlig - hellu, de kan tas opp, tullejente! Så jeg tråler programmet fra ende til annen og taper av hjertens lyst, og det er helt gull en regnværsdag! Får med så mye fine, rare programmer jeg aldri hadde sett ellers.

Kan godt være jeg er litt rar, men det er nesten litt morsomt å være blakk... det ga meg noe å bruke hjernen på

[Tornerosa]

bla bla bla den fullstendig perfekte løsning på både sjokoladespising og pengebruk - for hvis jeg ikke har lyst til å spise den, så har jeg ikke NOK lyst på sjokkis, heller! penger spart, kalorier spart - blanke ark som kan brukes til bedre vaner fremover

I disse dager med litt strammere økonomi begynte jeg å tenke på hobby

- sjokolade?

Jeg har ikke spist sjokolade på elleve dager...

[Gjest Miss O'Hara]

Usj, liker ikke sjokolade som de putter masse rart i jeg kan strekke meg til trøfler, men jeg skjønner ikke hvorfor man skal blande fruktgreier og geleer og masse rart i sjokoladen, den er best ren. Den kan godt være diskret smakssatt med noe, men det verste jeg vet er å forsyne meg med en konfektbit, sette tennene forventningsfullt i den, for så å oppdage at den er ødelagt av likør eller bær eller nøtter Holder meg unna konfekt annet enn i ekstreme nødstilfeller, for å si det sånn.

Livet uten sjokolade går egentlig helt fint, det er bare en tanke, som, alt annet. Funker som en drøm å ha en vond sjokolade liggende i skapet i hvert fall

Nå mangler jeg bare en skikkelig vond rødvin stående, såh...

Ukene flyr, over halvveis i fjerde måned allerede, snart er halve året borte, det går så fort... fort og sakte på samme tid, tiden snegler seg lynraskt av gårde til høyere alder og en lett uro over hvor jeg skal. Samtidig er det noe deilig med disse dagene hvor jeg ikke har hatt energi til å tenke så mye fremover annet enn de mest prekære tingene, det er noen ting på plakaten som må løses, men det er bra, uten ville det blitt tomt.

Jeg har stadig en følelse av at det er noe jeg har glemt. Noe som går meg hus forbi, noe jeg ikke får tak i. Snodig.

Og så denne merkelige følelsen av å utsette noe, men når jeg ikke vet hva får jeg ikke gjort noe med det heller Puh, jeg har vært for lenge i dvale, jeg gruser Harket med god margin her Tåkeprat. Jeg får ta helg nå, må ordne en del, flyttingen stoppet opp noen uker nå og vi må videre, snart kvitt gamle leiligheten, det skal bli godt. Jeg tror det vil hjelpe, det er litt vakuum nå, mellom at jeg har vært syk, Mr. Butler drukner i prosjektet og hjemmebane bare flyter. Jeg har håp for mai, ikke minst fordi den består av bare firedagers jobbuker, den måneden kan vi bruke godt til å komme i orden her og forberede sommeren, kanskje få tak i noen utemøbler. Vi har fortsatt en stor jobb foran oss med sortering av ting i boden, for vi tømte tross alt en stor container og en full leilighet... jeg har MYE å gjøre, og jeg må bruke helgene i sommermånedene til å komme meg gjennom Mr. Butler skal få fokusere på helsa si.

Fredag. Ingen vits i å grue meg til jobb neste uke nå, skru av den tanken og nyte helgen. Formen er ikke på topp enda og hosten gir seg ikke, men det er betraktelig bedre i dag enn det har vært.

[Tornerosa]

Usj, liker ikke sjokolade som de putter masse rart i jeg kan strekke meg til trøfler, men jeg skjønner ikke hvorfor man skal blande fruktgreier og geleer og masse rart i sjokoladen, den er best ren. Den kan godt være diskret smakssatt med noe, men det verste jeg vet er å forsyne meg med en konfektbit, sette tennene forventningsfullt i den, for så å oppdage at den er ødelagt av likør eller bær eller nøtter Holder meg unna konfekt annet enn i ekstreme nødstilfeller, for å si det sånn.

Til en viss grad enig, men det finnes maaaange unntak! Likør i sjokolade er definitivt drepen. Men Troika... Og Hobby, min barndoms sjokolade... Og nøttesjokolader... Men gi meg gjerne en klinkende ren melkesjokolade, for all del.

Livet uten sjokolade går egentlig helt fint, det er bare en tanke, som, alt annet. Funker som en drøm å ha en vond sjokolade liggende i skapet i hvert fall

Jeg har funnet en veldig funksjonell setning: "Er det egentlig verdt det?" Så enkelt som det. Så når jeg nærmer meg kassa etter å ha handlet middag, og sjokoladereolen står der og gliser og jeg er på nippet til å lange ut en arm, spør jeg meg selv: "Er det egentlig verdt det?" Og så kjøper jeg ikke! Jeg forstår det ikke, men det funker.

Ukene flyr, over halvveis i fjerde måned allerede,

Jeg har stadig en følelse av at det er noe jeg har glemt. Noe som går meg hus forbi, noe jeg ikke får tak i. Snodig.

Jeg også. Stadig. Noen ganger over lang tid, man kan bli skuggeredd av mindre.

Fortsatt god bedring, og god helg!

[Gjest Miss O'Hara]

Takk

Spørsmålet om det er verdt det funker ikke på meg, for selvfølgelig er det verdt det og i hvert fall i helgene. For øyeblikket får jeg hjelp av at smakssansen fortsatt ikke er tilbake etter nesten en uke (!?), så svaret på spørsmålet blir selvfølgelig nei akkurat nå - hvis jeg skal putte i meg ting som ikke er bra skal jeg i det minste ha glede av det så lenge det varer!

Kommer til å ta tid å komme seg ovenpå igjen nå, etter så lang tid i dårlig form tvinger meg selv i gang med noe for å få litt bevegelse og aktivitet, blir andpusten og får svettetokter, ubehagelig. Sånn er det bare, får ta den tiden som trengs. Er utrolig irritert på meg selv fordi jeg ikke orker å tenke på jobben, gruer meg til den. Prøver å finne løsning på Spørsmålet jeg baler med, men ser det er en prosess som vil ta tid og som jeg neppe klarer alene.

Gubben jobber, som vanlig, poden er borte. Ikke så mye å finne på her, akkurat Hva gjør folk på fritiden, egentlig?

[Tornerosa]

Fritid? Forstår ikke spørsmålet.

[Gjest Miss O'Hara]

Fritid, som når man ender på KG i mangel på noe annet timer som ikke er bundet av jobb eller barn. Store barn krever mindre, iallfall er min temmelig selvgående nå. Trenger meg fint lite praktisk.

Kanskje jeg burde ha tenkt på det tidligere og ikke lært ham noe som helst - at jeg gjør meg selv overflødig hvis jeg lærer ham opp for tidlig?

Jeg liker at han er en ryddig fyr. Sorterer skittentøyet, skifter søppelpose når det trengs, rydder opp etter seg. Jeg har ikke pakket en gym- eller treningsbag på et par år, sånt holder han styr på selv. Lekser går av seg selv (men vil kreve mer på ungdomsskolen, tenker jeg). Han gir beskjeder når han skal noe, spør når det er noe, sender meg SMS om hva som mangler i kjøleskapet når jeg skal handle. Når jeg har havnet på sofaen i løpet av natten pga Mr. Butlers snorking, og ikke orker å re opp før jeg sniker meg inn i sengen igjen tidlig om morgenen, rydder poden opp etter meg når han står opp og bretter sammen lakenet

Så hva skal han med meg? Fint lite, går jeg ut fra. Det burde jo være en bra ting, men jeg har nesten vurdert å begynne på en unge til, så er jeg underholdt i ti års tid til i hvert fall

Ja, for å finne på noe for min egen del, i selvrealiseringens navn, må jeg for all del unngå...

Mandag. Back in business. Fortsatt tett, fortsatt ingen smakssans (?!), fortsatt hoste, men lett til beins og til sinns, det er sol, luften er klar og skarp og jeg kjente for første gang antydning til vårfølelse i dag morges Jeg kjenner skogen roper på meg (her er det ikke jeg som roper i skogen...), jeg håper løypa snart er bar så jeg kan gå turer igjen, savner det. Lukten av skogbunnen og en verden som våkner til live etter en vinter som jaggu ble uhorvelig lang!

I går fikk vi gjort en del hjemme. Jeg fikk spylt utemøbler og hentet blomsterkrukker fra gamle leiligheten, den blir vi endelig ferdig med i løpet av en ukes tid nå, det henger over oss som en mørk sky. Var der i går og tømte mer søppel og ordnet de siste tingene, vi hater å være der og jobbet i stillhet. Skal være så glad når vi leverer nøklene! Jeg er så klar for å plante noe i krukker på egen terrasse, få tak i puter til stolene, henge opp keramikken på veggene og sette et fargerikt kubbelys i lykta på bordet.

Sosialisering. Mål for året. Finne meg et nettverk her jeg bor nå. Kan ikke utsette det lenger.

Uhm, det vil si, bruke det nettverket jeg faktisk har, det ville vært en begynnelse

Hadde aldri trodd jeg skulle si det, men i dag var det godt å komme på jobb igjen.

Endret 22. april 2013 av Miss O'Hara

[Oktavia]

Godt å høre at du er bedre!

Og jeg ser deg for meg, på ny terrasse i ny leilighet, omgitt av blomster i krukker og med bok i fanget og prosecco i glasset. Kanskje inntullet i et pledd hvis det er litt kjølig. Tror du kommer til å få en fin sommer

Større barn krever mindre på mange måter, men også mer på andre områder. Jeg har mere tid, men mindre fritid. Forstå det den som kan, men mye handler nok om å skape sitt eget nettverk, som du er inne på. Og gjøre ting man ikke hadde tid (eller mulighet) til å gjøre tidligere. Og da kan det bli både travelt og moro!

Ha en fin mandag, Miss

Endret 22. april 2013 av Oktavia

[Gjest Miss O'Hara]

Takk det samme, Oktavia

Jeg kom helt til lunsjtider før første "pokkers møkkajobb!" dukket opp i hodet, tett etterfulgt av en oppsigelse, en sykmelding og generell uro.

Neida så sånn går nu dagan.

[Oktavia]

[Fru Fomle]

Godt du er bedre av sykdommen, du ble jo skikkelig satt ut!

Å ta fram utemøbler er noe av det beste med våren.

[Gjest Miss O'Hara]

Takk, fru Fomle - ja, ikke vært så kaputt siden svineinfluensaen for et par år siden, er sjelden ordentlig syk. Utrolig hvor mye bank kroppen får av feber Bra igjen nå heldigvis

Renner over av behov for å skrive av meg, er bare helt tom for ord. irriterende

Sjefen er her i dag. Vurderer et fremstøt. Har ikke fått noen oppsummering på mail etter forrige møte hvor vi avtalte ting, som lovet, heller ikke sett tegn til endringene.

Bare tanken på å måtte bytte jobb nå som jeg styrer litt mye på hjemmebane gir meg vondt i magen. Men jeg burde slutte å kjenne etter. Tror kvinner kjenner etter for mye, generelt. Jævla irriterende, det også

[Miami]

Men jeg burde slutte å kjenne etter. Tror kvinner kjenner etter for mye, generelt. Jævla irriterende, det også

Sant, veldig sant!

[Oktavia]

Jeg er kjempegod på å kjenne etter. Lytter litt mye til kroppens signaler, som en av mine kolleger så treffende formulerte det

[Gjest Miss O'Hara]

Same shit, different day.

Sol da i det minste, april har satt seg. Det var jaggu fint, siden vi bikker mai neste uke. Hjælp, det gikk fort!

Skal i gamle leiligheten og gjøre en ordentlig møkkajobb i dag, håper å bli ferdige der før helgen. Om en uke er det over. Gubben er ferdig med det store prosjektet som har plaget ham veldig siden påske, vet jeg. Nå begynner han på et enda større et for kommende år... men begynnelsen av prosjektene er alltid mer positivt ladet enn det siste, avsluttende stresset i det minste, og kombinert med at vi blir kvitt den gamle leiligheten og får ting litt mer på stell der vi bor så kanskje skuldrene ramler litt lenger ned fra ørene for oss begge to? Det er lov å håpe

Bestilt tøy til poden og meg til nasjonaldagen. Snakk om å ligge i forkant, for en gangs skyld.

Jeg pleier å kaste all reklame i posten, men begynner å bli dreven på nettshopping siden jeg ikke beveger meg i butikker her, så går jeg tilfeldigvis gjennom mine sider på nettbutikken og ser at det ligger masse tilbudskoder der. Vips, fratrekk kr. 500 på handlekurven Dæven! Det kom godt med. Nesten moro å handle da!

Skal få unna det som må gjøres i dag, skal ha lett uke resten av uka nå, og jeg skal bruke ledig tid til å gjøre research. Neste år er det rund dag som sal feires i familien og jeg er redd det medfører visse utlegg for oss, ca det siste vi trenger, så jeg må være litt kreativ. Jeg får finne flere sider med tilbudskoder da

Videre, videre!

[Gjest Miss O'Hara]

Jeg er kjempegod på å kjenne etter. Lytter litt mye til kroppens signaler, som en av mine kolleger så treffende formulerte det

Ikke sant! Om man bare kunne lytte mer til kroppens signaler og litt mindre til alle tankesporene som dukker opp i hodet, så ville mye vært gjort spør du meg