Fragment

[Gjest Miss O'Hara]

Jeg lover at det ble sjokolade! Ikke spist sånne mengder på det jeg kan huske bra det ikke skjer ofte. Skal ta resten i dag

Oppskrift, ja, jeg prøvde å finne den på nett, men han fant den i en kokebok. Bruker porsjonsformer i porselen, sånne ildaste man kan bruke til creme brulee, sveiper med olivenolje, forer den med bacon, legger tynne skiver med poteter lagvis, topper med ost. Det var godt, men vi syntes nesten osten ble overflødig.

Nå på søndag brukte Mr. Butler sin egen, reviderte oppskrift i mangel på ingredienser - han smurte godt med olivenolje, la potetskiver, sjalottløk og hvitløk lagvis og brukte salt og pepper, droppet osten. Ble knallgodt en time i ovnen på 200 grader, tror jeg og så skal det veltes ut av formen opp ned på tallerkenen. Når du bruker baconet skal det antagelig bli liggende i en form, men det blir mer en liten haug uten likevel, nydelig smak.

Nå ble jeg sulten og det blir middag bare for poden og meg i dag også. Mye jobbing på gubben for tiden.

[Gjest Miss O'Hara]

Endret 10. april 2013 av Miss O'Hara

[Gjest Miss O'Hara]

Endret 11. april 2013 av Miss O'Hara

[Gjest Miss O'Hara]

Du milde. Ny samværsordning.

Endret 10. april 2013 av Miss O'Hara

[Gjest Miss O'Hara]

Saft suse!

[Oktavia]

Fryktelig korte innlegg? Selv om jeg forstår litt. Den siste likte jeg ikke mer enn sånn passe

Skal teste oppskriften, forresten!

[Gjest Miss O'Hara]

De var lenger, jeg bare ombestemte meg men føler stort sett jeg går i ring i boken selv om jeg ikke gjør det i livet mitt, så da må jeg rydde litt. Det er fordi jeg må sensurere og skrive så vagt og da virker det som om det er null fremdrift selv når det skjer store endringer. Paranoid.no.

Kanskje jeg skulle lære meg å formidle ting i haiku

Stadig vondere i halsen, tett i panna, nyser og snyter meg i ett, verker i nakken men det er jo enda godt jeg brygger på noe nå så jeg kan bli syk i helgen best å ta det på fritiden. Vil jo helst ikke gå glipp av en eneste arbeidsdag her!

Er vel noe muffens når man heller vil ha en grundig omgang sykdom enn å være på jobb en ting er å sluntre unna med halvveis form, men jeg er på jobb selv om sofaen skriker etter meg - men jeg skulle nesten ønske jeg var såpass dårlig at jeg slapp å være her. Hmpf. Skal være veldig forsiktig med hva man ønsker seg, jeg vet!

Stakkars Mr. Butler blir bekymret for presset han er under nå. Lovet bort fotmassasje i dag. Heldigvis skal han noe hyggelig og avkoblende i helgen. Det skal poden også. Jeg ser frem til å være alene. Det er sikkert noe litt halvgærent med meg, for jeg kan ikke tenke meg noe bedre. Mr. Butler lurer på om ikke jeg vil be noen hjem eller lage meg noen planer, og jeg bare nei gudbedre, la meg nå få være i fred hjemme HJEMME hos meg selv! Alene, i fred, ingen forventninger, null mas, bare meg alene i fred og ro. Gosj, jeg er sær, jeg ser det, men jeg blåser i det... Får ikke nok alenetid, i grunnen. Så da blir det litt skeivt, ikke sant, for så fort gubben og ungen er borte så blir jeg hjemme i stedet for å finne på noe selv. Blitt en hjemmesitter og mest lykkelig slik. Mistenker at det er fulltidsalenemammagreia som har tatt knekken på behovet for å se folk, jeg forbinder det med forventning og ansvar.

Kanskje greit å bli mer alene fremover, når poden er mer hos faren og gubben skal i gang med sommerhobbyen så mye han kan... Kanskje jeg finner igjen lysten til å se folk mer eller, se mer folk, alt ettersom. Nå er det dødt i hvert fall, har et helt ekstremt behov for å være alene. Ingen trang til å dra noe sted eller finne på noe med noen, sier nei til å bli med på kafé i byen på lørdager og...

Hm. Dette burde jeg nok bekymre meg litt over, merker jeg. Ikke sikkert det er sunt i lengden. Men så har det også vært vinter...

Pyttsan. Hvem merker forskjell? Mitt fredelige nye hjem, blir der en stund jeg. Våkner nok en gang når bølgene etter de siste årene har lagt seg.

[Tornerosa]

Er vel noe muffens når man heller vil ha en grundig omgang sykdom enn å være på jobb en ting er å sluntre unna med halvveis form, men jeg er på jobb selv om sofaen skriker etter meg - men jeg skulle nesten ønske jeg var såpass dårlig at jeg slapp å være her. Hmpf. Skal være veldig forsiktig med hva man ønsker seg, jeg vet!

Anbefaler denne varianten: To ganger i uka drømmer du at du er innlagt på sykehus. Noen kommer bort til senga di flere ganger om dagen og spør om hvordan du har det. Du får mat på senga, noen skifter på senga di om du ønsker det, Guder står ved senga di og diskuterer hvordan de best skal hjelpe deg så du får det så bra som mulig. Og noen andre passer barna.

[Miami]

Det er jo deilig å være alene iblant, skjønner deg godt, jeg! Kanskje alenebehovet ditt også skyldes at du brenner en del energi på jobb? Jeg har i hvert fall erfaring med at mitt behov for å være alene ofte henger sammen med at jeg brenner mye krutt i jobb- eller studiesammenheng. Spesielt dersom situasjonen ikke er udelt positiv.

Mmm, fikk akutt lyst på sjokolade!

[Gjest Miss O'Hara]

Anbefaler denne varianten: To ganger i uka drømmer du at du er innlagt på sykehus. Noen kommer bort til senga di flere ganger om dagen og spør om hvordan du har det. Du får mat på senga, noen skifter på senga di om du ønsker det, Guder står ved senga di og diskuterer hvordan de best skal hjelpe deg så du får det så bra som mulig. Og noen andre passer barna.

Oooh, litt anstrengt forhold til sykehus, men jeg kan jo gi det et forsøk - jeg foretrekker Lotto-drømmen med påfølgende opphold på et herlig hotell ved havet i varmere strøk og studier når jeg kommer hjem igjen fra ferie...

Det er jo deilig å være alene iblant, skjønner deg godt, jeg! Kanskje alenebehovet ditt også skyldes at du brenner en del energi på jobb? Jeg har i hvert fall erfaring med at mitt behov for å være alene ofte henger sammen med at jeg brenner mye krutt i jobb- eller studiesammenheng. Spesielt dersom situasjonen ikke er udelt positiv.

Mmm, fikk akutt lyst på sjokolade!

Det kan godt være et godt poeng der, Miami, det er egentlig logisk når jeg kjenner etter. Jeg har lurt på hvorfor jeg er så massivt tom for energi etter jobb, men det er forsåvidt selvforklarende antar jeg. Bruker hvert eneste minutt fra jeg våkner og til jeg er hjemme igjen på å tvinge meg gjennom dagene best mulig, det går på autopilot. Klarer det også, komme meg gjennom, men det er virkelig skål tomt så fort jeg setter meg i bilen på vei hjem Mitt meget tragiske (men forsåvidt funksjonelle) mantra er "jeg tjener penger, jeg tjener penger, jeg gjør det rette, jeg gjør det rette"

For å se de bra sidene med det; jeg har begynt å trives hjemme, altså med å pusle hjemme og gjøre det koselig, etter at vi flyttet, jeg klarer å koble av når jeg er hjemme, i motsetning til før, hvor jeg først gruet meg til jobb og deretter gruet meg til å komme hjem Hadde vært moro å måle nivået av stresshormoner i kroppen min i grunnen.

I dag hadde jeg planlagt å nyte lyden av regnet, men må omkalfatre dagen en smule siden det ser ut som en gjennomsnitts vinterdag i Tromsø utenfor... så jeg skal tenne lys overalt og bake noe i stedet gleder meg allerede! Skal også få satt bort noen kasser vi ikke får gjort noe mer med med det første, kan like godt få dem inn i boden i stedet for at de tar opp plass i gangen.

And so it begins - oppsamlingen av ting i boden som ikke vil se dagens lys før vi lytter ut igjen neida, det er ting vi trenger med tiden, men jeg er så lei av å gå sidelengs inn i stua... Gubben er altfor opptatt på jobb til å orke å gjøre noe når han kommer hjem etter tolvtimersdagene, forståelig nok, så da får vi sette resten på vent. Få det levelig i mellomtiden.

Hm. Oppskrifter til i dag.

Litt stille på jobb i dag

[Sommersol]

Åhhh som jeg har kost meg. Trodde du hadde gitt opp dagbokskriving, og kombinert med lite KG for tiden tok det sin tid før jeg fant deg. Men det hadde sine fordeler; ni hele sider med skriblerier fra deg ulest. Jeg har kost meg.

Gratulerer så mye med huskjøp, høres ut som om du allerede har bodd deg inn

Må eller si at jeg kjenner meg igjen i dette med behov for alenetid. Jeg kjenner ofte på det. Har vel konkludert med at det kommer fra de årene jeg var alene. Da fikk kjenne på hvor godt det var, ble vant til det og likte det.

Nå går det alt for lenge mellom hver gang jeg får noen minutter for meg selv. Savner det. Så jeg tror ikke du er sær jeg, for jeg er egentlig hypersosial, men elsker alenetid likevel.

God helg når den tid kommer

[Oktavia]

Jeg er også helt avhengig av alenetid, det gir påfyll til ellers travle dager! Så det tror jeg er ganske normalt. Lottodrøm også, forsåvidt

Nå er snøen her, men ikke i store mengder, heldigvis. Skal bli bedre i morgen, sies det

Fikk du bakt?

[Gjest Miss O'Hara]

Jeg har egentlig det, Sommersol en vakker dag dropper jeg dagbok helt. Enn så lenge er det vel bare at jeg ikke gidder å lage en blogg som står i veien.

Jepp, jeg fikk bakt jeg var lur og laget yndlingspizzaen min, det betyr at jeg har mat i hele helgen mens gubben er borte

Godt å høre flere setter pris på alenetid nå har dere ganske mye travlere liv enn meg, med flere folk rundt dere, så jeg forstår behovet veldig godt. For min del lever jeg nokså isolert og får fortsatt ikke nok av alenetid synes jeg men det er nok noe i at jeg var vant til å være alene i mange år, jeg alltid likt å bo alene, og ansvaret med å være alene med et barn gjorde at behovet for alenetid bare ble forsterket, siden det har vært så lite av det.

Jeg har alvorlig talt lurt på om særbo er det beste for meg, men poden liker familiesetting og gubben synes hele kosen er å dele hjem, så her sitter jeg og det er koselig det, jeg liker mye av det med å ha noen å leve sammen med. Jeg tror nok alenetiden kommer tidsnok, og jeg kommer til å lure på hva jeg skal gjøre med all tiden min...

Før i tiden, det er blitt lenge siden, før barnet, var jeg nesten ikke hjemme, alltid på farten, venner overalt, på tur, på trening, hva enn. Innrømmer at en del av meg savner det, jeg er veldig sosial når jeg først er sosial, jeg har bare ikke klart å knekke koden for hvordan jeg kommer dit ut fra nåværende situasjon - både omgivelsene mine og jeg har forandret seg mye på et tiår...

Formen er ikke bra i det hele tatt, jeg kommer til å gi meg før tiden i dag. Sov knapt fra klokken 3 og utover i natt, halsen og hodet verker. Fortreffelig timing når jeg har en helg for meg selv men på den annen side liker jeg best å være alene når jeg er syk (bombe ) så jeg får bare se lyst på det og innta sofaen i fred og ro!

Det snør fortsatt i dag når kommer det regnet jeg er blitt lovet?!

God helg

Endret 12. april 2013 av Miss O'Hara

[Gjest Miss O'Hara]

I går dro poden, lykkelig gutt. Jeg flatet ut på sofaen, kjente hosten ble verre og verre. Gubben kom hjem, vi plapret, jeg ble vartet opp, vi så på musikkshow på tv til langt på natt. I dag sov jeg lenge, ble vekket med frokost, pakket in i dunjakka hans og tatt med ut så jeg kunne sitte og se på på stranden når han fisket. Jeg kjørte ham til utflukten han skal på, krabbet hjem til sofaen og befinner meg under dyna, halsen føles som piggtråd langt nedover og jeg hoster så jeg nesten spyr. Været er praktfullt ute, ser jeg. Men det er også nydelig å være alene når formen er laber, jeg ser på filmer og slumrer og slapper av. Det passer perfekt at vi ikke reiste til storbyen i helgen En tid for alt, og nå er det hvile.

[Gjest Miss O'Hara]

Syk, dag 3. Jeg er katastrofalt dårlig til å være syk, det er kanskje det jeg er dårligst til i hele verden. Vi misliker alle å være syke, men jeg tror akkurat dette henger sammen med tålmodighet og evne til å vente på noe - en evne jeg er kjemisk fri for Bare vente til man er i form igjen? Være tålmodig, passe på seg selv? Herregud, kan noen stikke en penn i øyet mitt?

Gubben var borte i går, hatt sitt livs opplevelse Jeg fikk ikke sove i går fordi jeg hostet og var dårlig, så da han i sin rene lykke ringte meg når puben stengte for å si han var på vei hjem sa jeg at jeg kunne hente ham. Han var sammen med en annen god kamerat av meg og venninne av meg, og de kommer utrolig godt overens – godt å se han lager seg nettverk her nede Jeg fant gutta og plukket dem opp, de var meget humørfylte Kjørte kameraten hjem, han bor på veien likevel, og kom hjem med en Mr. Butler som rant over av fine inntrykk fra opplevelsene sine og turen ut etterpå.

Vi kom inn, han skravlet videre, satt seg til i godstolen og plapret, og han sa gledesstrålende «og jeg tok med rullekebab til deg!» Kan ikke tenke meg noe jeg liker mindre, men presentert på den måten måtte jeg nesten spise litt Da han begynte å referatet for kvelden for andre gang helte jeg i ham litt mer vann og leide ham i seng, han luntet velvillig etter mens han fortsatt pratet. Ikke mer enn han hadde landet på puta, så snorket han

Jeg krabbet ut på sofaen igjen så fort han hadde sloknet, skled ut fra under armen hans, prøvde å få noe søvn, men hosten og skallebanken forhindret effektivt at det ble noe særlig hvile. Vært våken siden 8 i dag morges formen er helt elendig, blir verre i stedet for bedre, og herregud hvor KJEDELIG dette er! Orker ingenting, men får ikke sove heller. Blir så rastløs og stressa av dette… omsider fikk jeg vært plagsom nok til at Mr. Butler tok med seg fiskestanga på tur så nå er jeg i det minste i fred.

Så fire filmer og ymse serier i går, så jeg gikk tom – dermed er jeg overlatt til TV i dag. Gosj, det er bare elendighet. Men jeg ble sittende og se på et program om forelskelse på NRK2, det var interessant.

Når vi er forelsket, synker serotoninnivået i hjernen – jeg ville trodd det var omvendt, men nei, nivået synker og kommer ned på samme nivå som hos dem som lider av tvangstanker. I tillegg øker stresshormonet, og den delen av hjernen som kobler helt ut er delen vi bruker til dømmekraft… vi adopterer den andres holdninger (for å føle oss sett selv) og projiserer som bare rakkern. Det er klart, at når et intenst forhold da kræsjlander, så føler vi oss snytt og forvirret og «hvordan kunne dette skje, jeg var så sikker» og den eneste forklaringen som noensinne vil være sann er – du tok faktisk feil. Du ble lurt. Surt å innse, du trodde du var moden nok og hadde selvinnsikten og la vekt på de riktige tingene, men du tok feil. Kjennskapet til en annen tar år å etablere. (Visste det var noe jeg har oversett før!)

Nivået av testosteron øker hos kvinner og synker hos menn – det var det eneste jeg syntes var litt ulogisk – skulle man ikke tro mannen var på sitt mest erobrende og kvinnen på sitt mest feminine? Men neida, hun får mer sexlyst (aha, så det var DER catchet lå!) og han blir mildere og mindre aggressiv/selvhevdende (igjen… aha! Og hvor lenge var Eva i Paradis? ).

Nuvel, det som var mest oppmuntrende (når jeg nå engang er snart fire år inne i mitt samliv) er at de har etter utstrakte studier sett at de som holder sammen og har størst sjanse for å ha gode samliv over tid er de som fortsatt etter lang tid og flere utfordringer kan se på sin partner og virkelig kjenne at «han er kjekk, han er morsom, han er smart, tiltrekkende» og så videre – at den grunnleggende gode følelsen ikke blir borte selv når «galskapen» er over. Så, når jeg blir helt mør av en klem av Mr. Butler og savner ham når han er borte og synes han er den jeg hører sammen med selv når jeg synes han er det mest irriterende mangelfulle og minst lettfattelige på denne jord – så er det håp fordi vi er ferdige med galskap-delen av forelskelsen – forskerne sidestiller galskap og mentale forstyrrelser med det som skjer i hjernen under forelskelse! Mr. Butler er så innmari kjekk, huden hans kjennes kjent, lukten hans er bare min, blikket han sender til meg, sender han faktisk bare til meg, det vet jeg, og… Etter alt vi har vært gjennom, og selv med de momentene vi har litt pes med, er det veldig veldig vanskelig å tenke seg å like en annen mann på den måten, så helhetlig, som jeg liker Mr. Butler. Kjæresten min

Det er kanskje liten vits å analysere det eller bruke forskning på det, men jeg tenker noen ganger at det er fordi jeg aldri var sanseløst forelsket i starten. Jeg var ultraskeptisk og handlet i enkelte tilfeller i mot logikken, og heller med magefølelsen. (Og nei, forelskelse er ikke magefølelse – det er det vi tar feil av hele tiden! Og nekter å innrømme selv i ettertid!) Jeg hadde en litt analytisk tilnærming og fikk beskjed av venninner om å heller «nyte det litt». Nå vet jeg hvorfor jeg var skeptisk, men jeg vet også hvorfor jeg var solgt. Og om dette ikke varer i femti år er vi uansett ikke av den typen par som kommer til å skilles i uvennskap, vi har for mye grunnleggende likt til det. Om dette tar slutt er det sikkert livets slitasje og hendelser og at vi glemmer hverandre og alt det der – men vi kommer helt enkelt aldri til å bli fiender, for det er ikke det vi handler om. Han er for helstøpt til at det går an å mislike ham – og grunnen til at jeg er sikker på det, er at jeg har oppdaget mer enn nok til å mislike ham hvis det var greia vi kjenner hverandres svakeste sider. Selv når jeg misliker ham som mest, må jeg innrømme han er en fin fyr og at det sannsynligvis er jeg som tar feil…

Så kanskje er jeg fortsatt gal, men det er greit. Jeg tar den sjansen, jeg har overlevd verre enn å ta feil. Nå må jeg lete frem et eller annet på TV som er verdt å bruke oppmerksomheten på for jeg er for dårlig til å orke å lese og jeg sovner søren ikke om det ikke skjer mirakler i kveld blir det ikke jobb i morgen og jeg vet det - be careful what you wish for, ingenting er verdt dette, jeg er heller på jobb *ubrukelig*

Endret 14. april 2013 av Miss O'Hara

[Oktavia]

Ikke godt å være syk! Håper du er bedre i dag (eller kanskje ikke?)

Interessant om forelskelse, det er definitivt en form for tvangstanke! Også hvordan par som har holdt sammen ser på hverandre. Veldig gjenkjennelig for mitt vedkommende

[Gjest Miss O'Hara]

Ikke sant? Å beholde godheten for hverandre

Forbaska pc, Enter-tsten funker ikke på KG. Må være nettleseren, den funker på alt annet.

Advarsel; flere maskuline innlegg følger; jeg er døden nær Jeg skal seriøst utbrodere hvor synd det er på meg og hvor kjipt det er å være syk, for jeg kan jo for skams skyld ikke plage omgivelsene med det, så jeg må gjøre det er hvor all lesing er frivillig og på eget ansvar

Jeg er så fordømt syk at jeg ikke har vært så syk siden svineinfluensaen for to år siden. Mr. Butler kom hjem fra fisketuren i går, kastet ett blikk på meg og sa oppriktig bekymret «er du sikker på at vi ikke skal ta en liten tur til legevakten?»

Tanken på å måtte flytte på seg, kle på seg eller sitte et sted med mange mennesker og kanskje bli sittende i kø var såpass uaktuell at vi slo det fra oss. Resten av kvelden satt Mr. Butler med et halvt øye på pc’en der han så film med øretelefoner på (jeg orket ikke lyden av tv og orket ikke tanken på å være helt alene i mørket på soverommet – jadda…) og resten av tiden gløttet han bort på meg for å se om jeg pustet Jeg måtte droppe å snakke, for det kostet for mye å presse ut lyd og når det kom lyd var det grusomt å høre på – en skrapete kvekking, nærmest, etterfulgt av et anfall av noe gubben døpte for «intens KOLS-hoste» herregud… Innen jeg la meg (dvs ble liggende på sofaen, Mr. Butler gikk og la seg) var nakken blitt så stiv og vond at jeg var nødt til å ta tabletter.

Natten orker jeg ikke beskrive engang, det er bare latterlig. Jeg lå i lange perioder og tenkte på de stakkars folka som er kronisk syke eller opplever voldsom sykdom og lang tids rekonvalesens, og følte meg enda mer ynkelig fordi jeg takler så dårlig å være vanlig syk. Jeg tror det har noe med å gjøre at jeg mister kontrollen. Jeg er dronninga av kontroll i min verden og min virkelighet med full oversikt og håndterer alt veldig analytisk – og de evnene er himmelropende ubrukelige i den virkelige verden der hvor de virkelige tingene skjer Være kroppslig syk er så skremmende for meg at det tar komplett piffen fra meg. Det er såpass ille at jeg husker jordmoren, som egentlig var gått av vakt da jeg måtte flyttes til en annen avdeling pga at jeg ble syk, hun ville ikke forlate meg før jeg hadde fått rigget meg til og ikke før hun hadde sagt «Scarlett. Nå skal du huske på en ting; du ble syk. Dette er ikke noe du kunne gjort noe med. OK?»

Jeg stusset da, hvorfor hun var så intens, hun skulle på død og liv ha øyekontakt med meg mellom riene, som kom med tjue sekunders mellomrom, og hun skulle formidle at dette ikke hadde med mestring å gjøre, det var utenfor meg selv.

Har skjønt det etterpå. Hun var bare en av dem som har skjønt det, som skjønner folk. Sånne er uvurderlige. Så hvorfor jeg ikke har lært… jeg vet ikke. Jeg tåler ganske mye over tid, av andre typer belastninger, men gi meg feber og et eller annet klikker i hodet på meg, det er vanskelig å forklare. Mister helt selvråderetten, liksom, jeg kan ikke VILLE feberen bort.

Sånn, ikke si jeg ikke advarte, jeg er på mitt aller mest ynkelige. Ikke utenpå da. Ungen blir jo panisk når jeg er blek om nebbet og insisterer på å bli hjemme fra skolen («vi har ikke mat hjemme! Jeg kan handle for deg! Hente vann til deg og passe på deg!») – en klar alenemorskade antagelig, stakkar. Jeg fikk overtalt ham til å gå og lovte å gå til legen. Legen er 250 meter unna, takk og pris, ellers tror jeg kanskje jeg ville ventet til i morgen.

Men nå tror jeg det skjer ting. Jeg prøver å skrive litt utenom, det jeg orker når jeg sitter oppreist, men det er nye dager og nye veier fremover nå. Mr. Butler var i et viktig møte i dag om bedriften og nå er jeg involvert på papiret også. Fremtiden ser striglet ut, ikke uten litt stramme linjer en stund fremover men det er bagateller, han dobler omsetningen fra i fjor ser det ut til og vi er solide nok. Kanskje derfor jeg får panikk over de tingene jeg ikke får gjort noe med, vi jobber så hardt for å komme noen vei og har kommet utrolig langt på den relativt korte tiden vi har vært sammen. Flinkeste gubben. Vil hate å se at det skjer noe kjipt nå, nå må vi få litt pusterom.

Au. Skal prøve å se litt på tv, prøve ikke å snu døgnet helt, prøve å tenke på noe annet og ikke bekymre meg. Ikke bekymre meg for om noen av oss blir syke, det går bra, det ordner seg

[Miami]

Interessant lesning om forelskelse! Jeg er vel sikkert i galskapsfasen ennå, har lest et sted at en gjennomsnittlig forelskelse varer i ett års tid eller noe deromkring. Det tilsier kanskje en kræslanding om ikke lenge? Jeg kjenner for øvrig igjen noe av de følelsene du hadde i starten, jeg var ikke hodestups forelsket med det samme, det kom etter hvert. Har vel i grunnen alltid vært sånn, tror jeg.

Å være syk er sjikkeli kjedelig, jeg er også ganske dårlig på det! Håper du snart er på bedringens vei! God bedring, Miss

[Tornerosa]

Jeg er dritgod på å være dårlig. Kanskje ikke så dårlig som du beskriver deg å være akkurat nå... Men gi meg litt feber, akkurat nok til at jeg blir salig og bare MÅ holde senga, når det er akkurat ille nok til at jeg innser at jeg faktisk ikke duger til noe som helst og bare MÅ kaste inn håndkledet. Det er liksom det eneste som fjerner dårlig samvittighet for ikke å gi jernet - å innse at det faktisk er fysisk umulig, ikke gjennomførbart. Men er aldri dårlig, da. Så godt som.

Og ungene - det kan slå begge veier her i gården. Jeg har også opplevd varianten av at de vil passe på meg og stå parat om jeg skulle be om noe, men jeg kjenner også godt til den andre varianten, hvor de nærmest furter og det er dem det blir synd på, som må greie alt selv. Som i skulderperioden - det gikk bra i et par-tre dager, da var de så forståelsesfulle og hjelpsomme, men da det drøyde, kom det: Hvor lenge skal du ha vondt i den skulderen?!

Jaja. Nuvel. God bedring, i hvertfall. :klem:Inntil et visst punkt. Inntil det punktet hvor du er "akkurat passe syk" - dvs. har ren samvittighet for å måtte være hjemme fra jobb men samtidig frisk nok til at du greier å rekonvalesere med positivt fortegn.

[Oktavia]

Sikker på at du ikke har lungebetennelse? Den hosten høres ikke bra ut *bekymret*

Jeg ønsker meg av og til et lite snev av feber, bare nok til at jeg kan bli hjemme i sofaen et par dager og se på serier. Men blir jeg syk, så blir jeg så dårlig at jeg ikke orker noen ting. Eller jeg kreker meg på jobb, full av febernedsettende.

Fortsatt god bedring, Miss